Sadly, in the next 18 minutes when I do our chat, four Americans that are alive will be dead through the food that they eat.
Det er trist, men i løpet av de neste 18 minuttene, mens vi snakker sammen, vil fire levende amerikanere ha dødd av maten de spiser.
My name's Jamie Oliver. I'm 34 years old. I'm from Essex in England and for the last seven years I've worked fairly tirelessly to save lives in my own way. I'm not a doctor; I'm a chef, I don't have expensive equipment or medicine. I use information, education.
Mitt navn er Jamie Oliver. Jeg er 34 år gammel. Jeg er fra Essex i England og de siste syv årene har jeg jobbet ganske utrettelig med å redde liv på min egen måte. Jeg er ikke lege. Jeg er kokk. Jeg har ikke dyrt utstyr eller medisin. Jeg bruker informasjon, utdanning.
I profoundly believe that the power of food has a primal place in our homes that binds us to the best bits of life. We have an awful, awful reality right now. America, you're at the top of your game. This is one of the most unhealthy countries in the world.
Jeg har en inderlig tro på at mat har en sentral plass i hjemmene våre og knytter oss til det beste livet kan tilby. Vi har en forferdelig, forferdelig situasjon akkurat nå. USA, dere ligger foran alle andre. Dette er et av de mest usunne landene i verden.
Can I please just see a raise of hands for how many of you have children in this room today? Put your hands up. You can continue to put your hands up, aunties and uncles as well. Most of you. OK. We, the adults of the last four generations, have blessed our children with the destiny of a shorter lifespan than their own parents. Your child will live a life ten years younger than you because of the landscape of food that we've built around them. Two-thirds of this room, today, in America, are statistically overweight or obese. You lot, you're all right, but we'll get you eventually, don't worry.
Vil dere her i rommet som har barn vennligst rekke opp hånden? Vennligst rekk opp hånden. Tanter, onkler, dere kan fortsette ... Rekk opp hånden. Tanter og onkler også. De fleste av dere. OK. Vi, de fire siste generasjoners voksne, har velsignet våre barn med denne skjebnen: Å leve et kortere liv enn deres egne foreldre. Deres barn vil leve ti år kortere enn dere på grunn av landskapet av mat vi har bygget rundt dem. To tredjedeler av de i dette rommet, i USA, i dag, er statistisk sett overvektige eller lider av fedme. Dere greier dere, folkens, men vi tar dere også før eller siden, vær trygg. (Latter)
(Laughter)
Ikke sant?
The statistics of bad health are clear, very clear. We spend our lives being paranoid about death, murder, homicide, you name it; it's on the front page of every paper, CNN. Look at homicide at the bottom, for God's sake. Right?
Den dårlige helsestatistikken er tydelig, veldig tydelig. Vi går gjennom livet og er livredde for død, mord, drap, alt mulig. Det er på forsiden av hver avis, CNN. Herregud, se på Drap helt nederst. Ikke sant? (Latter)
(Laughter)
(Applaus)
(Applause)
Alle dødsårsakene i rødt
Every single one of those in the red is a diet-related disease. Any doctor, any specialist will tell you that. Fact: diet-related disease is the biggest killer in the United States, right now, here today. This is a global problem. It's a catastrophe. It's sweeping the world. England is right behind you, as usual.
er kostholdsrelaterte sykdommer. Enhver lege, enhver spesialist, vil kunne fortelle deg dette. Fakta: Kostholdsrelatert sykdom er den største dødsårsaken i USA, akkurat nå, i dag. Dette er et globalt problem. Det er en katastrofe. Den feier over verden. England er like bak, som vanlig.
(Laughter)
(Latter)
I know they were close, but not that close. We need a revolution. Mexico, Australia, Germany, India, China, all have massive problems of obesity and bad health. Think about smoking. It costs way less than obesity now. Obesity costs you Americans 10 percent of your health-care bills, 150 billion dollars a year. In 10 years, it's set to double: 300 billion dollars a year. Let's be honest, guys, you haven't got that cash.
Jeg vet de var nær hverandre, men ikke så nær. Vi trenger en revolusjon. Mexico, Australia, Tyskland, India, Kina, har alle enorme problemer med fedme og dårlig helse. Tenk på røyking. Det koster mye mindre enn fedme nå. Fedme koster dere amerikanere 10 prosent av helsetjenesteutgiftene deres. Over 820 milliarder norske kroner i året. Om ti år, det dobbelte. Over 1,6 billioner i året. Og la oss være ærlige, folkens; dere har ikke så mye penger.
(Laughter)
(Latter)
I came here to start a food revolution that I so profoundly believe in. We need it. The time is now. We're in a tipping-point moment. I've been doing this for seven years. I've been trying in America for seven years. Now is the time when it's ripe -- ripe for the picking. I went to the eye of the storm. I went to West Virginia, the most unhealthy state in America. Or it was last year. We've got a new one this year, but we'll work on that next season.
Jeg kom hit for å starte en matrevolusjon som jeg har stor tro på. Vi trenger den. Nå er tiden inne. Vi har kommet til et kritisk tidpunkt. Jeg har holdt på med dette i syv år. Jeg har forsøkt i USA i syv år. Nå har øyeblikket kommet -- øyeblikket for å høste fruktene. Jeg gikk til problemets kjerne Jeg dro til West Virginia, den mest usunne staten i USA. Eller, den var det i fjor. Vi har en ny en i år, men den tar vi i neste sesong.
(Laughter)
(Latter)
Huntington, West Virginia
Huntington, West Virginia. Beautiful town. I wanted to put heart and soul and people, your public, around the statistics that we've become so used to. I want to introduce you to some of the people that I care about: your public, your children. I want to show a picture of my friend Brittany. She's 16 years old. She's got six years to live because of the food that she's eaten. She's the third generation of Americans that hasn't grown up within a food environment where they've been taught to cook at home or in school, or her mom, or her mom's mom. She has six years to live. She's eating her liver to death.
Vakker by. Jeg ville knytte hjerte, sjel og folk, deres folk, til statistikken vi har blitt så vant til å se. Jeg vil introdusere dere til noen av menneskene jeg bryr meg om. Deres folk. Deres barn. Jeg vil vise et bilde av min venn Brittany. Hun er 16 år gammel. Hun har seks år igjen å leve på grunn av maten hun har spist. Hun er tredje generasjon av amerikanere som ikke har vokst opp i en matkultur der man lærer å lage mat hjemme eller på skolen, eller av mor eller mormor. Hun har seks år igjen å leve. Hun spiser i hjel leveren sin.
Stacy, the Edwards family. This is a normal family, guys. Stacy does her best, but she's third-generation as well; she was never taught to cook at home or at school. The family's obese. Justin here, 12 years old, he's 350 pounds. He gets bullied, for God's sake. The daughter there, Katie, she's four years old. She's obese before she even gets to primary school. Marissa, she's all right, she's one of your lot. But you know what? Her father, who was obese, died in her arms, And then the second most important man in her life, her uncle, died of obesity, and now her step-dad is obese. You see, the thing is, obesity and diet-related disease doesn't just hurt the people that have it; it's all of their friends, families, brothers, sisters.
Stacy, Edwards-familien. Dette er en normal familie, folkens. Stacy gjør sitt beste, men hun er også tredjegenerasjons; hun har aldri lært å lage mat, hjemme eller på skolen. Familien lider av fedme. Dette er Justin, 12 år gammel. Han veier 160 kilo. Han blir mobbet, for pokker! Datteren der, Katie, hun er fire år gammel. Hun er sykelig overvektig før hun i det hele tatt begynner i barneskolen. Marissa. Hun er greier seg. Hun er en av dere. Men vet dere hva? Faren hennes, som led av fedme døde i armene hennes. Og så døde den nest viktigste mannen i livet hennes, onkelen, av fedme. Og nå er stefaren hennes sykelig overvektig. Det som er, skjønner dere, er at overvekt og kostholdsrelaterte sykdommer ikke bare rammer de som er syke; men også venner, familier, brødre, søstre.
Pastor Steve: an inspirational man, one of my early allies in Huntington, West Virginia. He's at the sharp knife-edge of this problem. He has to bury the people, OK? And he's fed up with it. He's fed up with burying his friends, his family, his community. Come winter, three times as many people die. He's sick of it. This is preventable disease. Waste of life. By the way, this is what they get buried in. We're not geared up to do this. Can't even get them out the door, and I'm being serious. Can't even get them there. Forklift.
Pastor Steve. En inspirerende mann. En av mine tidligste allierte i Huntington, West Virginia. Han er på knivseggen av dette problemet. Han må begrave menneskene, OK? Og han er luta lei av det. Han er lei av å begrave vennene sine, og familien hans, lokalsamfunnet. Når vinteren kommer dør tre ganger så mange. Han er møkk lei. Dette er sykdom som kan forhindres. Bortkastet liv. Dette er forresten hva de blir begravet i. Vi er ikke utstyrt til å gjøre dette. Kan ikke engang få dem gjennom døren, og jeg tuller ikke. Kan ikke engang få dem dit. Gaffeltruck.
OK, I see it as a triangle, OK? This is our landscape of food. I need you to understand it. You've probably heard all this before. Over the last 30 years, what's happened that's ripped the heart out of this country? Let's be frank and honest. Well, modern-day life.
OK, jeg ser det som en trekant, OK? Dette er vårt matlandskap. Jeg vil at dere skal skjønne det. Dere har antagelig hørt alt dette tidligere, men la oss gå over det én gang til. Gjennom de 30 siste årene, hva har skjedd som har revet hjertet ut av dette landet? La oss være åpne og ærlige. Vel. Det moderne dagliglivet.
Let's start with the Main Street. Fast food has taken over the whole country; we know that. The big brands are some of the most important powers, powerful powers, in this country.
La oss starte med butikken på hjørnet. Hurtigmat har tatt over hele landet. Det vet vi. De store merkevarene er noen av de mektigste kreftene vi har i dette landet.
(Sighs)
Dagligvarebutikker også.
Supermarkets as well. Big companies. Big companies. Thirty years ago, most of the food was largely local and largely fresh. Now it's largely processed and full of all sorts of additives, extra ingredients, and you know the rest of the story. Portion size is obviously a massive, massive problem. Labeling is a massive problem. The labeling in this country is a disgrace. The industry wants to self-police themselves. What, in this kind of climate? They don't deserve it. How can you say something is low-fat when it's full of so much sugar?
Store firmaer. Store firmaer. For 30 år siden var mesteparten av maten hovedsaklig lokal, og vanligvis fersk. Nå er den hovedsaklig behandlet og full av alle slags tilsetningsstoffer, ekstra-ingredienser, og resten av historien kjenner dere. Porsjonsstørrelse er åpenbart et veldig stort problem. Merking er et enormt problem. Merkingen i dette landet er en skam. De vil selv... De vil regulere seg selv. Industrien ønsker å regulere seg selv. I tider som disse? Det fortjener de ikke. Hvordan kan man si at noe har lite fett når det har så mye sukker?
Home. The biggest problem with the home is that used to be the heart of passing on food culture, what made our society. That is not happening anymore. And you know, as we go to work and as life changes, and as life always evolves, we kind of have to look at it holistically -- step back for a moment, and re-address the balance. It hasn't happened for 30 years, OK? I want to show you a situation that is very normal right now; the Edwards family.
Hjemmet. Det største problemet med hjemmet er at det pleide å være midtpunktet for videreformidling av mat og matkultur, det som bygde samfunnet. Dette skjer ikke lenger. Og vet dere; ettersom som vi begynner å jobbe og livet forandrer seg, og siden livet alltid utvikler seg, må vi på en måte se på det helhetlig -- ta et steg tilbake og gjenfinne balansen. Dette skjer ikke. Det har ikke skjedd på 30 år. Jeg vil vise dere en situasjon som er veldig vanlig akkurat nå. Familien Edwards.
(Video) Jamie Oliver: Let's have a talk. This stuff goes through you and your family's body every week. And I need you to know that this is going to kill your children early. How are you feeling?
(Video) Jamie Oliver: La oss snakke sammen. Disse greiene går gjennom din og din families kropper hver uke. Og jeg vil at dere skal vite at dette kommer til å ta livet av barna deres tidlig. Hvordan kjennes det?
Stacy: Just feeling really sad and depressed right now. But, you know, I want my kids to succeed in life and this isn't going to get them there. But I'm killing them.
Stacy: Jeg kjenner meg bare trist og deprimert akkurat nå. Men, du vet, jeg vil at barna mine skal klare seg her i livet. og dette vil ikke hjelpe dem med det. Men jeg holder på å drepe dem.
JO: Yes you are. You are. But we can stop that. Normal. Let's get on schools, something that I'm fairly much a specialist in. OK, school. What is school? Who invented it? What's the purpose of school? School was always invented to arm us with the tools to make us creative, do wonderful things, make us earn a living, etc., etc. You know, it's been kind of in this sort of tight box for a long, long time, OK? But we haven't really evolved it to deal with the health catastrophes of America, OK? School food is something that most kids -- 31 million a day, actually -- have twice a day, more than often, breakfast and lunch, 180 days of the year. So you could say that school food is quite important, really, judging the circumstances.
JO: Ja, det gjør du. Du gjør det. Men vi kan stoppe det. Helt normalt. La oss fortsette med skoler, noe jeg nær sagt er spesialist i. OK. Skole. Hva er skole? Hvem oppfant det? Hva er formålet med skole? Meningen med skolen var alltid å utstyre oss med det vi trengte for å bli kreative, gjøre fabelaktige ting, forsørge oss selv, og så videre. Som dere vet, har skolen på en måtte vært i de samme rammene i lang, lang tid. OK? Men vi har ikke egentlig utviklet den til å takle helseproblemene i USA, OK? Skolemat er noe de fleste barn -- 31 millioner om dagen, faktisk -- spiser to ganger om dagen, mer enn ofte, frokost og lunch, 180 dager i året. Så man kan si at skolemat er ganske viktig, egentlig, når man ser på omfanget.
(Laughter)
(Latter)
Before I crack into my rant, which I'm sure you're waiting for --
Før jeg kommer med et skikkelig utbrudd, noe jeg er sikker på at dere venter på ...
(Laughter)
(Latter)
I need to say one thing, and it's so important in, hopefully, the magic that happens and unfolds in the next three months. The lunch ladies, the lunch cooks of America -- I offer myself as their ambassador. I'm not slagging them off. They're doing the best they can do. They're doing their best. But they're doing what they're told, and what they're being told to do is wrong. The system is highly run by accountants; there's not enough, or any, food-knowledgeable people in the business. There's a problem: If you're not a food expert, and you've got tight budgets and it's getting tighter, then you can't be creative, you can't duck and dive and write different things around things. If you're an accountant, and a box-ticker, the only thing you can do in these circumstances is buy cheaper shit.
...må jeg si én ting, og den er en svært viktig del av magien som forhåpentligvis vil utfolde seg i løpet av de tre neste månedene. Kantinedamene, lunch-kokkene i USA ... Jeg tilbyr meg å være deres ambassadør. Jeg rakker ikke ned på dem. De gjør så godt de kan. De gjør sitt beste. Men de gjør hva de får beskjed om, og det de får beskjed om er galt. Systemet styres hovedsaklig av regnskapsførere. Det er ikke mange nok, eller noen, med matkunnskap i bransjen. Problemet er: Hvis du ikke er matekspert, og du har stramme budsjett som bare blir strammere, da kan du ikke være oppfinnsom, du kan ikke skygge unna og skrive deg ut av problemene. Hvis du er en som fører regnskap og krysser av bokser er det eneste du kan gjøre under disse omstendighetene å kjøpe billigere dritt.
Now, the reality is, the food that your kids get every day is fast food, it's highly processed, there's not enough fresh food in there at all. You know, the amount of additives, E numbers, ingredients you wouldn't believe -- there's not enough veggies at all. French fries are considered a vegetable. Pizza for breakfast. They don't even get crockery. Knives and forks? No, they're too dangerous. They have scissors in the classroom, but knives and forks? No. And the way I look at it is: If you don't have knives and forks in your school, you're purely endorsing, from a state level, fast food, because it's handheld. And yes, by the way, it is fast food: It's sloppy Joes, it's burgers, it's wieners, it's pizzas, it's all of that stuff.
Så det som er virkeligheten, er at maten ungene dine får hver dag er hurtigmat, den er kraftig behandlet, det er ikke nok ferskvare i den i det hele tatt. Vet dere, mengden tilsetningsstoffer, E-stoffer, ingredienser du ikke ville tro... Det er ikke nok grønt i det hele tatt. Pommes Frites regnes som grønnsak. Pizza til frokost. De får ikke bestikk en gang. Kniver og gafler? Nei, det er for farlig. De har sakser i klasserommet, men kniver og gafler? Nei. Og sånn jeg ser det, hvis man ikke har kniver på skolen bifaller du tvert bruken av hurtigmat, på statsnivå. For den er håndholdt. Og forresten, ja, det er hurtigmat. Det er "sloppy joes", det er burgere, det er pølser det er pizza, det er alt det der.
(Sighs)
Ten percent of what we spend on health care, as I said earlier, is on obesity, and it's going to double. We're not teaching our kids. There's no statutory right to teach kids about food, elementary or secondary school, OK? We don't teach kids about food, right? And this is a little clip from an elementary school, which is very common in England.
10 prosent av helsekostnadene brukes, som jeg sa tidligere, på fedme. Og dette kommer til å fordoble seg. Vi gir ikke barna våre undervisning. Det finnes ingen lovbestemt rett til å undervise barn om mat på noe skole skoletrinn. OK? Barna våre lærer ikke om mat. Har jeg rett? Og her er et lite klipp fra en barneskole dette er helt vanlig i England.
(Video) Who knows what this is?
Video: Hvem vet hva dette er?
Child: Potatoes.
Barn: Poteter. Jamie Oliver: Potet? Så du tror disse her er poteter?
Jamie Oliver: Potato? So, you think these are potatoes? Do you know what that is? Do you know what that is?
Vet du hva det er? Vet du hva det der er? Barn: Brokkoli?
Child: Broccoli?
JO: Hva med den? Vår gode gamle venn.
JO: What about this? Our good old friend.
Vet du hva dette er, kjære? Barn: Selleri.
Child: Celery.
JO: Nei. Hva tror du dette er? Barn: Løk. JO: Løk? Nei.
JO: No. What do you think this is?
Child: Onion. JO: Onion? No.
Jamie Oliver: Du får umiddelbart en veldig klar følelse av
JO: Immediately you get a really clear sense of "Do the kids know anything about where food comes from?" Who knows what that is? Child: Uh, pear?
om ungene vet noe om hvor mat kommer fra. Video: JO: Hvem vet hva det er? Barn: Eh, pære. JO: Hva tror du dette er? Barn: Jeg vet ikke.
JO: What do you think this is? Child: I don't know.
JO: Hvis ikke ungene vet hva disse tingene er
JO: If the kids don't know what stuff is, then they will never eat it.
kommer de aldri til å spise dem.
(Laughter)
(Latter)
JO: Normal. England and America, England and America. Guess what fixed that. Two one-hour sessions. We've got to start teaching our kids about food in schools, period.
JO: Vanlig. England og USA. England og USA. Gjett hva som ordnet det. Gjett hva som ordnet det. To timeslange økter. Vi må begynne å lære ungene våre om mat på skolen. Punktum.
(Applause)
(Applause)
I want to tell you about something that kind of epitomizes the trouble that we're in, guys, OK? I want to talk about something so basic as milk. Every kid has the right to milk at school. Your kids will be having milk at school, breakfast and lunch, right? They'll be having two bottles, OK? And most kids do. But milk ain't good enough anymore. Don't get me wrong, I support milk -- but someone at the milk board probably paid a lot of money for some geezer to work out that if you put loads of flavorings, colorings and sugar in milk, more kids will drink it. Yeah.
Jeg må fortelle dere noe. Jeg må fortelle dere noe som på en måte setter problemet vi har på spissen, folkens. OK? Jeg vil snakke om noe så grunnleggende som melk. Alle unger har rett til melk på skolen. Så ungene deres vil få melk på skolen, til frokost og til formiddagsmat. Ikke sant? De får to flasker. Okay? Og de fleste barn får det. Men melk er ikke bra nok lenger. For noen på opplysningskontoret for melk, ikke sant -- og misforstå meg rett, jeg er for melk, men noen på opplysningskontoret for melk betalte antakeligvis mye penger for at en eller annen fyr skulle finne ut at hvis du putter hauger av smaker og fargestoffer og sukker i melk, ikke sant, så vil flere barn drikke det. Jepp. (Lett applaus)
Obviously now that's going to catch on the apple board is going to work out that if they make toffee apples they'll eat more as well. Do you know what I mean? For me, there isn't any need to flavor the milk. Okay? There's sugar in everything. I know the ins and outs of those ingredients. It's in everything. Even the milk hasn't escaped the kind of modern-day problems. There's our milk. There's our carton. In that is nearly as much sugar as one of your favorite cans of fizzy pop, and they are having two a day. So, let me just show you. We've got one kid, here -- having, you know, eight tablespoons of sugar a day. You know, there's your week. There's your month. And I've taken the liberty of putting in just the five years of elementary school sugar, just from milk. Now, I don't know about you guys, but judging the circumstances, right, any judge in the whole world, would look at the statistics and the evidence, and they would find any government of old guilty of child abuse. That's my belief.
Og da baller det så klart på seg. Opplysningskontoret for frukt kommer til å finne ut at hvis de lager sjokolade-epler kommer de til å spise flere epler også. Skjønner dere hva jeg mener? Etter mitt syn er det ikke noen grunn til å sette smak på melken. Okay? Det er sukker i alt. Jeg kjenner de ingrediensene ut og inn. Det er i alt. Ikke en gang melken har sluppet unna. denne moderne problematikken. Der er melken vår. Der er melkekartongen vår. I den er er det nesten like mye sukker som i en av favorittbrusboksene dine. Og de drikker to om dagen. Så la meg bare vise dere. Her har vi en unge som får, ja, åtte spiseskjeer sukker hver dag. Og da vet du, her er en uke. Her er en måned. Og da har de bare tatt seg den frihet å legge i fem år med barneskolesukker, bare fra melk. Greit, jeg vet ikke hva dere synes folkens, men etter omstendighetene å dømme ville enhver dommer i verden se på statistikken og bevismaterialet og de ville finne enhver gammeldags regjering skyldig i barnemishandling. Det er hva jeg tror. (Applaus)
(Applause)
(Applause ends)
Så, hvis jeg stilte meg her, og og jeg skulle ønske jeg kunne stille meg her i dag,
Now, if I came up here, and I wish I could come up here today and hang a cure for AIDS or cancer, you'd be fighting and scrambling to get to me. This, all this bad news, is preventable. That's the good news. It's very, very preventable. So, let's just think about, we got a problem here, we need to reboot. Okay so, in my world, what do we need to do? Here is the thing, right, it cannot just come from one source. To reboot and make real tangible change, real change, so that I could look you in the white of the eyes and say, "In 10 years' time, the history of your children's lives, happiness -- and let's not forget, you're clever if you eat well, you know you're going to live longer -- all of that stuff, it will look different. OK?"
og henge opp en kur for AIDS eller kreft, da ville dere slåss om å få kaste dere over meg. Dette, alle disse dårlige nyhetene, er det mulig å hindre. De er de gode nyhetene. Det er absolutt mulig å stoppe dette. Så la oss bare tenke på, vi har et problem her, vi trenger å starte på nytt. Okay, så hva er det vi må gjøre i min verden? Her er greia, ikke sant. Det kan ikke bare komme fra en kant. For å starte på nytt og gjøre virkelige, merkbare forandringer virkelige forandringer, slik at jeg kan se deg i hvitøyet og si, "Om ti års tid, vil deres barns livshistorier, lykke -- og la oss ikke glemme, du er lur hvis du spiser riktig, du vet du kommer til å leve lenger, alt det der, det vil se annerledes ut. OK?"
So, supermarkets. Where else do you shop so religiously? Week in, week out. How much money do you spend, in your life, in a supermarket? Love them. They just sell us what we want. All right. They owe us to put a food ambassador in every major supermarket. They need to help us shop. They need to show us how to cook quick, tasty, seasonal meals for people that are busy. This is not expensive. It is done in some, and it needs to be done across the board in America soon, and quick. The big brands, you know, the food brands, need to put food education at the heart of their businesses. I know, easier said than done. It's the future. It's the only way.
Så, dagligvarebutikker. Hvor ellers handler du så inderlig? Dag ut og dag inn. Hvor mye penger bruker du i løpet av livet i dagligvarebutikker? Elsk dem. De bare selger det vi vil ha. Jada. De skylder oss å innsette en matambassadør i hver dagligvarebutikk. De må hjelpe oss med å handle. De må vise oss hvordan vi lager måltider som går fort å lage, er velsmakende og tilpasset årstiden for folk som har det travelt. Det er ikke dyrt. Noen av dem gjør det. Og det må gjøres over hele linja i USA snart, og det raskt. De store merkevarene, du vet, matmerkevarene, må sette matkunnskap i sentrum av foretakene sine. Jeg vet, lettere sagt enn gjort. Det er framtiden. Det er den eneste måten.
Fast food. With the fast-food industry you know, it's very competitive. I've had loads of secret papers and dealings with fast food restaurants. I know how they do it. I mean, basically they've weaned us on to these hits of sugar, salt and fat, and x, y, and z, and everyone loves them, right? So, these guys are going to be part of the solution. But we need to get the government to work with all of the fast food purveyors and the restaurant industry, and over a five, six, seven year period wean of us off the extreme amounts of fat, sugar and all the other non-food ingredients.
Gatekjøkkenmat. Hurtigmatindustrien har, som dere vet, stor konkurranse. Jeg har hatt haugevis med hemmelige papirer og avtaler med hurtigmatrestauranter. Jeg vet hvordan de gjør det. Jeg mener, de har rett og slett gjort oss avhengige av doser med sukker, salt og fett, og x, y og z. Og alle elsker dem, ikke sant? Så, disse folkene skal bli en del av løsningen. Men vi trenger å få styresmaktene i gang med å jobbe med alle som hurtigmatprodusentene og restaurantnæringen. Og over en fem, seks, syvårsperiode må de avvende oss fra de ekstreme mengdene fett, sukker, fett og alle de andre ingrediensene som ikke er mat. Dessuten, tilbake til de store merkevarene, merkingen er,
Now, also, back to the sort of big brands: labeling, I said earlier, is an absolute farce and has got to be sorted. OK, school. Obviously, in schools, we owe it to them to make sure those 180 days of the year, from that little precious age of four, until 18, 20, 24, whatever, they need to be cooked proper, fresh food from local growers on site, OK? There needs to be a new standard of fresh, proper food for your children, yeah?
som jeg sa tidligere, fullstendig latterlig, og må ryddes opp i. OK, skolene. Selvfølgelig skylder vi de som går der å forsikre oss om at de 180 dagene i året fra den dyrebare fireårsalderen, til man er 18, 20, 24 eller hva det måtte være, så trenger de å få servert ordentlig frisk mat fra lokale produsenter på stedet. Ok? Det må settes en ny standard for frisk, skikkelig mat for barna deres. Ikke sant?
(Applause)
(Applaus)
Under the circumstances, it's profoundly important that every single American child leaves school knowing how to cook 10 recipes that will save their life. Life skills.
Under omstendighetene er det ekstremt viktig at hvert enkelt amerikansk barn som går ut av skolen kan tilberede 10 oppskrifter som vil redde livene deres. Lære for livet.
(Applause)
(Applaus)
That means that they can be students, young parents, and be able to sort of duck and dive around the basics of cooking, no matter what recession hits them next time. If you can cook, recession money doesn't matter. If you can cook, time doesn't matter. The workplace, we haven't really talked about it. You know, it's now time for corporate responsibility to really look at what they feed or make available to their staff. The staff are the moms and dads of America's children. Marissa, her father died in her hand, I think she'd be quite happy if corporate America could start feeding their staff properly. Definitely they shouldn't be left out. Let's go back to the home.
Dette betyr at de kan være studenter, unge foreldre, og greie å liksom sneie innom grunnleggende kokekunst, uansett hva slags nedgangstider som kommer neste gang. Kan du lage mat spiller ikke trange tider noen rolle. Hvis du kan lage mat spiller ikke tidsklemma noen rolle. Arbeidsplassen. Vi har vel egentlig ikke snakket om det. Vet du, det er på tide at selskapene tar ansvar for å virkelig se på hva de forer eller gir til de ansatte. De ansatte er amerikanske barns mødre og fedre. Marissa, faren hennes døde mens hun holdt ham i hånden, jeg tror hun ville bli glad hvis USAs selskaper ga staben sin skikkelig mat. De må definitivt ikke settes utenfor. La oss gå tilbake til hjemmet.
Now, look, if we do all this stuff, and we can, it's so achievable. You can care and be commercial. Absolutely. But the home needs to start passing on cooking again, for sure. For sure, pass it on as a philosophy. And for me, it's quite romantic, but it's about if one person teaches three people how to cook something, and they teach three of their mates, that only has to repeat itself 25 times, and that's the whole population of America. Romantic, yes, but most importantly, it's about trying to get people to realize that every one of your individual efforts makes a difference. We've got to put back what's been lost. Huntington's Kitchen. Huntington, where I made this program, we've got this prime-time program that hopefully will inspire people to really get on this change. I truly believe that change will happen. Huntington's Kitchen. I work with a community. I worked in the schools. I found local sustainable funding to get every single school in the area from the junk, onto the fresh food: six-and-a-half grand per school.
Hvis vi nå gjør alt dette, og det kan vi, det er er så gjennomførbart. Du kan bry deg og være kommersiell samtidig. Absolutt. Men i hjemmet må kokekunst begynne å gå i arv igjen. Virkelig. Virkelig, send det videre som en filosofi. Og for meg er det ganske romantisk. Men det handler om at hvis en person lærer tre personer å lage noe, og de nå lærer det videre til tre av sine kompiser, trenger dette bare å gjenta seg selv 25 ganger, så har det nådd hele USAs befolkning. Romantisk, ja, men, viktigst av alt, handler dette om å prøve å forstå at innsatsen til hver enkelt utgjør en forskjell. Vi få på plass igjen det som har blitt borte. Huntington Kjøkken. Huntington, hvor jeg laget dette programmet, vet du, vi har dette program i beste sendetid som forhåpentligvis vil inspirerer folk til å virkelig gjøre denne forandringen. Jeg tror virkelig på at forandringen vil skje. Huntingtons kjøkken. Jeg jobber med et lokalsamfunn. Jeg jobbet i skolene. Jeg fant lokale, bærekraftige midler til å få hver eneste skole i området fra søppelet til frisk mat. Trettifem tusen kroner per skole.
(Applause)
(Applaus)
That's all it takes, six-and-a-half grand per school. The Kitchen is 25 grand a month. Okay? This can do 5,000 people a year, which is 10 percent of their population, and it's people on people. You know, it's local cooks teaching local people. It's free cooking lessons, guys, in the Main Street. This is real, tangible change, real, tangible change. Around America, if we just look back now, there is plenty of wonderful things going on. There is plenty of beautiful things going on. There are angels around America doing great things in schools -- farm-to-school set-ups, garden set-ups, education -- there are amazing people doing this already. The problem is they all want to roll out what they're doing to the next school, but there's no cash. We need to recognize the experts and the angels quickly, identify them, and allow them to easily find the resource to keep rolling out what they're already doing, and doing well. Businesses of America need to support Mrs. Obama to do the things that she wants to do.
Det er alt som skal til. Trettifem tusen per skole. Et kjøkken til 140 tusen i måneden, okay? Det kan betjene 5000 mennesker i året, noe som er 10 prosent av befolkningen. Og det er folk for folk. Altså, det er lokale kokker som underviser folk fra lokalsamfunnet. Det er gratis matlagingstimer, folkens, gratis matlagingstimer i storgata. Dette er virkelig, merkbar forandring, virkelig, merkbar forandring. Rundt omkring i USA, hvis vi bare ser litt tilbake nå, er det mange flotte ting på gang. Det er mange flotte ting på gang. Det er engler rundt omkring i USA som utretter store ting i skoler, skolelandbruksordninger, hagebruk, utdanning. Det er fantastiske folk som allerede gjør dette. Problemet er at alle gjerne vil utvide virksomheten sin til neste skole og den neste deretter. Men det finnes ingen penger. Vi må anerkjenne ekspertene og englene fort, finne dem og enkelt gi dem ressurser til å utvide virksomhetene de allerede driver, og driver godt. Næringslivet i USA må støtte fru Obama i det hun ønsker å gjøre.
(Applause)
(Applaus)
And look, I know it's weird having an English person standing here before you talking about all this. All I can say is: I care. I'm a father, and I love this country. And I believe truly, actually, that if change can be made in this country, beautiful things will happen around the world. If America does it, other people will follow. It's incredibly important.
Og jo, jeg vet det er snodig at en engelskmann står her foran dere og snakker om alt dette. Alt jeg kan si er at jeg bryr meg. Jeg er far. Og jeg elsker dette landet. Og jeg tror faktisk virkelig at om forandring skjer i dette landet, så vil det skje vakre ting rundt hele verden. Om USA gjør det, så tror jeg andre vil følge etter. Det er så utrolig viktig. (Applaus)
(Audience) Yeah!
(Applause)
Da jeg var i Huntington og prøvde få ting som ikke fungerte
When I was in Huntington, trying to get a few things to work when they weren't, I thought "If I had a magic wand, what would I do?" And I thought, "You know what? I'd just love to be put in front of some of the most amazing movers and shakers in America." And a month later, TED phoned me up and gave me this award. I'm here. So, my wish. Dyslexic, so I'm a bit slow. My wish is for you to help a strong, sustainable movement to educate every child about food, to inspire families to cook again, and to empower people everywhere to fight obesity.
til å fungere, tenkte jeg at om jeg hadde en tryllestav, hva ville jeg gjøre? Og jeg tenkte, vet du hva? Jeg ville satt stor pris på å kunne stå foran de mest innflytelsesrike menneskene i USA. En måned senere ringer TED og gir meg denne prisen. Jeg er her. Så, mitt ønske... Dyslektiker, så jeg er litt treg. Mitt ønske er at dere støtter en sterk, bærekraftig kampanje for å utdanne alle barn om mat, og å inspirere familier til å lage mat igjen, og gi alle mennesker muligheten til å kjempe mot fedme.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
(Applause continues)
(Applaus)