In 1667, a Danish scientist finally concluded that certain mysterious stones prized for their supposed medicinal powers, hadn’t fallen from the sky during lunar eclipses and weren’t serpent tongues. In fact, they were fossilized teeth— many belonging to a prehistoric species that would come to be called megalodon, the biggest shark to ever live. So what was it like when megalodon ruled the seas? And what brought this formidable predator to extinction?
I 1667 konkluderte en dansk vitenskapsmann endelig med at visse mystiske steiner verdsatt for sine antatte medisinske egenskaper, ikke hadde falt ned fra himmelen under måneformørkelser og ikke var slangetunger. Det var faktisk fossile tenner. Mange av dem tilhørte en forhistorisk art som senere skulle bli kalt megalodon, den største haien som noensinne har levd. Så hvordan var det da megalodon hersket over havene? Og hva førte til at dette formidable rovdyret ble utryddet?
Because their skeletons were cartilaginous, what remains of megalodons are mostly scattered clues, like some isolated vertebrae and lots of their enamel-protected teeth. Like many sharks, megalodons could shed and replace thousands of teeth over the course of their lives. Interestingly, some fossil sites harbor especially high numbers of small megalodon teeth. Experts believe these were nurseries that supported countless generations of budding megalodons. They grew up in sheltered and food-packed shallow waters before becoming unrivaled adult marine hunters.
Fordi skjelettet deres var av brusk, er det som er igjen av megalodonene for det meste spredte spor, som enkelte ryggvirvler og mange av de emaljebeskyttede tennene. I likhet med mange andre haier kunne megalodonene skifte ut tusenvis av tenner i løpet av livet. Interessant nok har noen fossile funnsteder et spesielt høyt antall av små megalodon-tenner. Eksperter mener at dette var klekkerier som har fostret opp utallige generasjoner av fremtidige megalodoner. De vokste opp i skjermet og næringsrikt grunt vann før de ble uovertrufne voksne marine jegere.
Looking at the similarities with great white shark teeth, scientists estimate that megalodons might have stretched up to 20 meters— three times longer than great whites. And during their reign, which began around 20 million years ago, megalodons lived just about everywhere, with individuals also potentially undertaking transoceanic migrations.
Ser man på likhetene med tenner fra hvithai, anslår forskerne at megalodonene kan ha strukket seg opp til 20 meter— tre ganger lenger enn hvithaien. I løpet av deres levetid, som begynte for rundt 20 millioner år siden, levde megalodonene omtrent overalt, med individer som potensielt også migrerte mellom verdenshavene.
The world was warmer and the ocean was brimming with life. Otters and dugongs thrived in newly formed kelp forests, and baleen whales were at their most diverse. Megalodons had no shortage of high-energy, edible options. And it seems they were ambitious eaters. Generally, as carnivores consume protein-rich meat, certain nitrogen isotopes accumulate in their tissues— including the enamel of their teeth. Analyzing megalodon teeth, scientists confirmed they were apex predators that not only ate large prey species— but also other predators, perhaps even each other.
Verden var varmere, og havet var fullt av liv. Otere og dugonger trivdes i nydannede tareskoger, og bardehvalene var på sitt mest mangfoldige. Megalodonene manglet ikke på på energirike, spiselige valgmuligheter. Og det ser ut til at de var ambisiøse storspisere. Når kjøttetere spiser proteinrikt kjøtt, hoper visse nitrogenisotoper seg opp i vevet, inkludert i emaljen på tennene deres. Forskere analyserte megalodontenner og bekreftet at de var topprovdyr som ikke bare spiste store byttedyr, men også andre rovdyr, og kanskje til og med hverandre.
In addition to megalodon’s teeth, researchers have access to one exceptionally well-preserved spinal column that comprises 141 vertebrae of a 46-year-old megalodon. A 3D model of the megalodon’s body suggests that its stomach could reach volumes of almost 10,000 liters— big enough to fit an entire orca. Reconstructing their jaws, researchers think megalodons could eat a now-extinct 7-meter sperm whale in as few as four bites. And the fossilized bones of ancient cetaceans do indeed show evidence of megalodon bite marks— including some that healed over, confirming that megalodons pursued live prey.
I tillegg til megalodonens tenner, har forskere fått tilgang til én eksepsjonelt godt bevart ryggsøyle som består av 141 ryggvirvler fra en 46 år gammel megalodon. En 3D-modell av megalodonens kropp tyder på at magesekken kunne romme nesten 10 000 liter, noe som er stort nok til å romme en hel spekkhogger. Ved å rekonstruere kjevene deres, tror forskere at megalodonene kunne spise en nå utdødd 7 meter lang spermhval i bare fire biter. De fossile knoklene fra fortidens hvaler viser faktisk tegn på bitemerker fra megalodoner, inkludert noen som har grodd igjen, noe som bekrefter at megalodonene jaktet på levende byttedyr.
But if megalodons were so powerful, why did they go extinct? It seems there were a few contributing factors. By the time they disappeared around 3.5 million years ago, the global climate had cooled, causing more glaciers to form and the sea level to drop. This dried up many coastal habitats, meaning some of the world’s most resource-rich marine sites were lost. About a third of all marine megafauna eventually went extinct, so fewer prey species were available. And megalodons already faced high energetic demands because of their size and the mechanism they likely used to regulate their body temperature, which allowed them to navigate cold waters and attack prey with bursts of speed. Environmental changes may have made megalodons vulnerable and increasingly put them in competition with other predators, including the great white shark, a relative newcomer.
Men hvis megalodonene var så mektige, hvorfor ble de utryddet? Det ser ut til at det var flere medvirkende faktorer. Da de forsvant for rundt 3,5 millioner år siden hadde det globale klimaet blitt kjøligere, noe som førte til at det ble dannet flere isbreer og havnivået sank. Dette førte til at mange kysthabitater tørket ut, noe som betød at noen av verdens mest ressursrike havområder gikk tapt. Omtrent en tredjedel av all megafauna i havet ble til slutt utryddet, så færre arter av byttedyr var tilgjengelige. Megalodonene hadde allerede et stort energibehov på grunn av størrelsen og mekanismen de sannsynligvis brukte for å regulere kroppstemperaturen sin, som gjorde det mulig for dem å navigere kaldere farvann og angripe byttedyr lynraskt. Miljøendringer kan ha gjort megalodonene sårbare og i økende grad satt dem i konkurranse med andre rovdyr, inkludert hvithaien, en relativt nykommer.
Because megalodons were highly mobile predators, their extinction had global consequences. The end of their long-distance travels probably disrupted nutrient transport between different ecosystems. And many animals were suddenly released from the immense predatory pressure of their bite. Interestingly, some marine mammals dramatically increased in size afterwards, which was perhaps partially afforded because they were no longer dealing with such a mega-existential threat. Knowing that the decline of apex predators can destabilize entire ecosystems, conservationists are working to prevent today’s sharks from facing a similar fate— this time, because of humans. And meanwhile, the megalodon remains a colossal testament to ecological interdependence and millions of years of bones well-bitten and waters well-wandered.
Fordi megalodonene var svært mobile rovdyr, fikk utryddelsen av dem globale konsekvenser. Slutten på deres langdistansereiser forstyrret sannsynligvis næringstransport mellom ulike økosystemer. Og mange dyr ble plutselig befridd enorme presset fra rovdyrene og bittet deres. Interessant nok økte noen sjøpattedyr dramatisk i størrelse etterpå, noe som kanskje delvis skyldtes måtte forholde seg til en slik mega-eksistensiell trussel. Vel vitende om at nedgangen i antall rovdyr kan destabilisere hele økosystemer, jobber naturvernere for å forhindre at dagens haier går samme skjebne i møte— denne gangen på grunn av mennesker. I mellomtiden er megalodonen fortsatt et kolossalt vitnesbyrd om økologisk gjensidig avhengighet og millioner av år med velbitte bein og velvandrede farvann.