I'm here to enlist you in helping reshape the story about how humans and other critters get things done. Here is the old story -- we've already heard a little bit about it: biology is war in which only the fiercest survive; businesses and nations succeed only by defeating, destroying and dominating competition;
Jeg er her for å verve deg til å hjelpe med å endre fortellingen om hvordan mennesker og andre dyr får ting gjort. Her er den gamle fortellingen -- vi har allerede hørt litt om den: biologi er en krig hvor bare de mest voldsomme overlever; forretninger og nasjoner lykkes bare ved å beseire, ødelegging og dominerende konkurranse;
politics is about your side winning at all costs. But I think we can see the very beginnings of a new story beginning to emerge. It's a narrative spread across a number of different disciplines, in which cooperation, collective action and complex interdependencies play a more important role. And the central, but not all-important, role of competition and survival of the fittest shrinks just a little bit to make room.
politikk handler om å få din side til å vinne for enhver pris. Men jeg tror vi kan se starten på en ny fortelling komme til syne. Det er et hendelsesforløp spredt over en rekke forskjellige disipliner, hvor samarbeid, kollektiv samhandling og komplekse avhengighetsforhold spiller en viktigere rolle. Og den sentrale, men ikke så viktige rollen rundt konkurranse og "den sterkestes rett" krymper littegran for å gjøre plass.
I started thinking about the relationship between communication, media and collective action when I wrote "Smart Mobs," and I found that when I finished the book, I kept thinking about it. In fact, if you look back, human communication media and the ways in which we organize socially have been co-evolving for quite a long time. Humans have lived for much, much longer than the approximately 10,000 years of settled agricultural civilization
Jeg begynte å tenke på forholdet mellom kommunikasjon, media og kollektiv samhandling når jeg skrev "Smart Mobs", og innså at etter jeg gjorde ferdig boken, fortsatte jeg å tenke på det. I grunn, hvis man ser tilbake, så har menneskenes kommunikasjonsmedia og måtene vi organiserer oss på sosialt, utviklet seg sammen over en ganske lang periode. Mennesker har levd mye, mye lengre enn de tilnærmet 10 000 årene med etablert landbrukssivilisasjon,
in small family groups. Nomadic hunters bring down rabbits, gathering food. The form of wealth in those days was enough food to stay alive. But at some point, they banded together to hunt bigger game. And we don't know exactly how they did this, although they must have solved some collective action problems; it only makes sense that you can't hunt mastodons while you're fighting with the other groups.
i små familiegrupper. Nomadiske jegere jakter på harer for å samle mat. Formen for velstand på den tiden var å ha nok mat til å overleve. Men på et tidspunkt gikk de sammen for å jakte større vilt. Og vi vet ikke helt nøyaktig hvordan de gjorde dette, selv om de har måttet løse noen problemer i kollektiv samhandling; det gir bare mening at man ikke kan jakte på mastodonter mens man slåss med de andre gruppene.
And again, we have no way of knowing, but it's clear that a new form of wealth must have emerged. More protein than a hunter's family could eat before it rotted. So that raised a social question that I believe must have driven new social forms. Did the people who ate that mastodon meat owe something to the hunters and their families? And if so, how did they make arrangements? Again, we can't know, but we can be pretty sure that some form of symbolic communication must have been involved.
Og igjen, vi har ingen grunnlag for å vite, men det er tydelig at en ny form for velstand må ha dukket opp. Mer protein enn en jegers familie kunne spise før det råtnet. Så det fremmet et sosialt spørsmål som jeg tror må ha drevet fram nye sosiale former. Skyldte menneskene som spiste det mastodontkjøttet noe til jegerne og familiene deres? Og om så, hvordan arrangerte de det? Igjen kan vi ikke vite, men vi kan være temmelig sikre på at en form for symbolsk kommunikasjon må ha vært involvert.
Of course, with agriculture came the first big civilizations, the first cities built of mud and brick, the first empires. And it was the administers of these empires who began hiring people to keep track of the wheat and sheep and wine that was owed and the taxes that was owed on them by making marks; marks on clay in that time.
Selvfølgelig, med jordbruk kom de første store sivilisasjonene, de første byene bygget av gjørme og murstein, de første imperiene. Og det var lederne i disse imperiene som begynte å ansette folk for å holde følge med hveten og sauene og vinen som ble skyldt og skattene som ble skyldt til dem ved å lage tegn, tegn i leire på den tiden.
Not too much longer after that, the alphabet was invented. And this powerful tool was really reserved, for thousands of years, for the elite administrators (Laughter) who kept track of accounts for the empires. And then another communication technology enabled new media: the printing press came along, and within decades, millions of people became literate. And from literate populations, new forms of collective action emerged in the spheres of knowledge, religion and politics. We saw scientific revolutions, the Protestant Reformation, constitutional democracies possible where they had not been possible before. Not created by the printing press, but enabled by the collective action that emerges from literacy. And again, new forms of wealth emerged.
Ikke så veldig lenge etter det ble alfabetet oppfunnet. Og dette mektige verktøyet ble holdt reservert, i tusener av år, til de øverste lederne (Latter) som holdt øye med regnskapet til imperiene. Og så åpnet enda en kommunikasjonsteknologi for nye medier: trykkekunsten kom, og innen årtier ble millioner av mennesker lese- og skrivekyndige. Og fra lese- og skrivedyktige populasjoner, kom nye former for kollektiv samhandling frem i kunnskapens sfære, religion og politikk. Vi fikk vitenskapelige revolusjoner, den protestantiske reformasjonen, konstitusjonelt demokrati ble mulig hvor det ikke hadde vært mulig før. Ikke skapt av trykkepressen, men muliggjort av den kollektive samhandlingen som utviklet seg fra lese- og skriveferdighet. Og igjen dukket det opp nye former for velstand.
Now, commerce is ancient. Markets are as old as the crossroads. But capitalism, as we know it, is only a few hundred years old, enabled by cooperative arrangements and technologies, such as the joint-stock ownership company, shared liability insurance, double-entry bookkeeping.
Vel, handel er eldgammelt. Markeder er så gamle som veikryss. Men kapitalisme, som vi kjenner det, er bare noen hundre år gammelt, muliggjort gjennom arrangementer for samhandling og teknologier, slik som aksjeselskapet, forsikring med delt ansvar, dobbelt bokholderi.
Now of course, the enabling technologies are based on the Internet, and in the many-to-many era, every desktop is now a printing press, a broadcasting station, a community or a marketplace. Evolution is speeding up. More recently, that power is untethering and leaping off the desktops, and very, very quickly, we're going to see a significant proportion, if not the majority of the human race, walking around holding, carrying or wearing supercomputers linked at speeds greater than what we consider to be broadband today.
Nå, såklart, er de muliggjørende teknologiene basert på Internett, og i mange-til-mange tiden er hvert skrivebord nå et trykkeri, en kringkaster, et samfunn eller et marked. Evolusjonen øker farten. I den senere tid er denne makten løsrevet og spretter av skrivebordene, og veldig, veldig snart kommer vi til å se en betydelig andel, om ikke majoriteten av menneskeheten, gående rundt og holde, bære eller ha på seg superdatamaskiner tilknyttet med raskere hastigheter enn hva vi kaller for bredbånd i dag.
Now, when I started looking into collective action, the considerable literature on it is based on what sociologists call "social dilemmas." And there are a couple of mythic narratives of social dilemmas. I'm going to talk briefly about two of them: the prisoner's dilemma and the tragedy of the commons.
Da jeg begynte å sjekke ut kollektiv samhandling, var den vesentlige litteraturen om det basert på hva sosiologer kaller "sosiale dilemma". Og det var et par mytiske fortellinger om sosiale dilemma. Jeg skal såvidt snakke om to av dem: fangens dilemma og fellesskapets tragedie.
Now, when I talked about this with Kevin Kelly, he assured me that everybody in this audience pretty much knows the details of the prisoner's dilemma, so I'm just going to go over that very, very quickly. If you have more questions about it, ask Kevin Kelly later. (Laughter)
Når jeg snakket om dette med Kevin Kelly, forsikret han meg at alle i dette publikumet for det meste vet detaljene i fangens dilemma, så jeg skal bare gå gjennom det veldig, veldig kjapt. Hvis du har mer spørsmål om det, spør Kevin Kelly senere. (Latter)
The prisoner's dilemma is actually a story that's overlaid on a mathematical matrix that came out of the game theory in the early years of thinking about nuclear war: two players who couldn't trust each other. Let me just say that every unsecured transaction is a good example of a prisoner's dilemma. Person with the goods, person with the money, because they can't trust each other, are not going to exchange. Neither one wants to be the first one or they're going to get the sucker's payoff, but both lose, of course, because they don't get what they want. If they could only agree, if they could only turn a prisoner's dilemma into a different payoff matrix called an assurance game, they could proceed.
Fanges dilemma er egentlig en historie som er kledd rundt et matematisk prinsipp som kom ut av spillteorien i de tidelige årene av tenkning omkring atomkrig: to spillere som ikke kunne stole på hverandre. La meg bare si at hver eneste usikrede transaksjon er et godt eksempel på en fanges dilemma. Person med varene, person med pengene, fordi de ikke kan stole på hverandre, kommer de ikke til å bytte. Ingen av dem vil være den første ellers kommer de til å få katta i sekken, men begge taper, selvfølgelig, fordi de ikke får det de vil ha. Hvis de bare kunne bli enige, hvis de bare kunne snu fangens dilemma til et annet betalingsprinsipp kalt et forsikrings-spill, da kunne de fortsatt.
Twenty years ago, Robert Axelrod used the prisoner's dilemma as a probe of the biological question: if we are here because our ancestors were such fierce competitors, how does cooperation exist at all? He started a computer tournament for people to submit prisoner's dilemma strategies and discovered, much to his surprise, that a very, very simple strategy won -- it won the first tournament, and even after everyone knew it won, it won the second tournament -- that's known as tit for tat.
Tjue år siden brukte Robert Axelrod fangens dilemma som en probe i det biologiske spørsmålet: hvis vi er her på grunn av at våre forfedre var slik voldsomme konkurrenter, hvordan kan samarbeid eksistere i det hele tatt? Han startet en datamaskinturnering for folk til å sende inn "fangens dilemma"-strategier og oppdaget, til sin overraskelse, at en veldig, veldig enkel strategi vant -- den vant den første turneringen, og selv etter alle visste den vant, vant den også den andre turneringen -- den er kjent som "tit for tat".
Another economic game that may not be as well known as the prisoner's dilemma is the ultimatum game, and it's also a very interesting probe of our assumptions about the way people make economic transactions. Here's how the game is played: there are two players; they've never played the game before, they will not play the game again, they don't know each other, and they are, in fact, in separate rooms. First player is offered a hundred dollars and is asked to propose a split: 50/50, 90/10, whatever that player wants to propose. The second player either accepts the split -- both players are paid and the game is over -- or rejects the split -- neither player is paid and the game is over.
Et annet økonomisk spill som kanskje ikke er like kjent som fangens dilemma er ultimatum-spillet, som også er en veldig interessant utforsking av våre forutsetninger om hvordan mennesker gjør økonomiske transaksjoner. Her er hvordan spillet blir spilt: det er to spillere; de har aldri spilt spillet før, de vil ikke spille spillet igjen, de kjenner ikke hverandre, og de er, faktisk, i hver sine rom. Første spiller blir tilbudt hundre dollar og blir spurt om å foreslå en deling: 50/50, 90/10, eller hva enn spilleren ønsker å foreslå. Den andre spilleren aksepterer enten delingen -- begge spillere blir betalt og spillet er over -- eller avslår delingen -- ingen av spillerne blir betalt og spillet er over.
Now, the fundamental basis of neoclassical economics would tell you it's irrational to reject a dollar because someone you don't know in another room is going to get 99. Yet in thousands of trials with American and European and Japanese students, a significant percentage would reject any offer that's not close to 50/50. And although they were screened and didn't know about the game and had never played the game before, proposers seemed to innately know this because the average proposal was surprisingly close to 50/50.
Den fundamentale basisen for neo-klassisk økonomi vil fortelle deg at det er irrasjonelt å avslå en dollar fordi noen du ikke kjenner i et annet rom kommer til å få 99. Likevel i tusener av forsøk med amerikanske og europeiske og japanske studenter, avslo en betydelig prosent ethvert forslag som ikke var nært 50/50. Og selv om de ble undersøkt og ikke visste om spillet og aldri hadde spilt spillet før syntes forslagsstillerne å vite dette av seg selv fordi det gjennomsnittlige forslaget var overraskende nært 50/50.
Now, the interesting part comes in more recently when anthropologists began taking this game to other cultures and discovered, to their surprise, that slash-and-burn agriculturalists in the Amazon or nomadic pastoralists in Central Asia or a dozen different cultures -- each had radically different ideas of what is fair. Which suggests that instead of there being an innate sense of fairness, that somehow the basis of our economic transactions can be influenced by our social institutions, whether we know that or not.
Den interessante delen kommer til i den senere tid da antropologer begynte å ta dette spillet med til andre kulturer og oppdaget, til sin overraskelse at svibruk bønder i Amazonas eller nomadiske pastoralister i sentral-Asia og et dusinvis andre kulturer -- hver hadde radikalt forskjellige ideer om hva som er rettferdig. Som indikerer at istedet for at det fins en medfødt sans for rettferdighet, som på et vis er grunnlaget for vår økonomi kan transaksjoner være påvirket av våre sosiale institusjoner, selv om vi vet det eller ikke.
The other major narrative of social dilemmas is the tragedy of the commons. Garrett Hardin used it to talk about overpopulation in the late 1960s. He used the example of a common grazing area in which each person by simply maximizing their own flock led to overgrazing and the depletion of the resource. He had the rather gloomy conclusion that humans will inevitably despoil any common pool resource in which people cannot be restrained from using it.
Det andre store forløpet i sosiale dilemmaer er allmenhetens tragedie. Garrett Hardin brukte det for å snakke om overbefolkning på slutten av 60-tallet. Han brukte eksemplet om et felles beiteområde hvor hver person bare ved å maksimere deres egen flokk førte til overbeite og utarming av ressursen. Han hadde en heller dyster konklusjon at mennesker vil uunngåelig tømme enhver felles ressurskilde hvor folk ikke kan forhindres fra å bruke den.
Now, Elinor Ostrom, a political scientist, in 1990 asked the interesting question that any good scientist should ask, which is: is it really true that humans will always despoil commons? So she went out and looked at what data she could find. She looked at thousands of cases of humans sharing watersheds, forestry resources, fisheries, and discovered that yes, in case after case, humans destroyed the commons that they depended on. But she also found many instances in which people escaped the prisoner's dilemma; in fact, the tragedy of the commons is a multiplayer prisoner's dilemma. And she said that people are only prisoners if they consider themselves to be. They escape by creating institutions for collective action. And she discovered, I think most interestingly, that among those institutions that worked, there were a number of common design principles, and those principles seem to be missing from those institutions that don't work.
Elinor Ostrom, en samfunnsforsker spurte i 1990 det interessante spørsmålet som enhver god forsker burde spørre, som er: er det virkelig sant at mennesker alltid vil tappe fellesgoder? Så hun gikk for å se etter hvilke data hun kunne finne. Hun så på tusener av tilfeller av mennesker som delte nedbørsfelt, skogressurser, fiskerier, og oppdaget at ja, i tilfelle etter tilfelle, ødela mennesker fellesskapet de var avhengige av. Men hun fant også mange tilfeller hvor mennesker unngikk fangens dilemma; faktisk, så er allmennhetens tragedie en flerspillerversjon av fangens dilemma. Og hun sa at mennesker bare er fanger hvis de anser seg som det. De unnslipper ved å skape institusjoner for kollektiv samhandling. Og hun oppdaget, interessant nok, syns jeg, at blant de institusjonene som fungerte, var det et antall felles utformings- prinsipper, og de prinsippene synes å være fraværende i de institusjonene som ikke fungerer.
I'm moving very quickly over a number of disciplines. In biology, the notions of symbiosis, group selection, evolutionary psychology are contested, to be sure. But there is really no longer any major debate over the fact that cooperative arrangements have moved from a peripheral role to a central role in biology, from the level of the cell to the level of the ecology. And again, our notions of individuals as economic beings have been overturned. Rational self-interest is not always the dominating factor. In fact, people will act to punish cheaters, even at a cost to themselves.
Jeg beveger meg veldig raskt over et antall disipliner. I biologi er begrepene symbiose, gruppeseleksjon, evolusjonær psykologi er mildt sagt omstridt. Men det er egentlig ikke lenger noen stor debatt rundt det faktum at samarbeidsbaserte ordninger har endret seg fra å ha en perifer rolle til en sentral rolle i biologi, fra cellens nivå til økologiens felt. Og igjen, våre begreper om individer som økonomiske skapninger har blitt snudd opp ned. Rasjonell egeninteresse er ikke alltid den dominerende faktoren. Faktisk vil mennesker straffe juksere, selv på egen bekostning.
And most recently, neurophysiological measures have shown that people who punish cheaters in economic games show activity in the reward centers of their brain. Which led one scientist to declare that altruistic punishment may be the glue that holds societies together.
Og ganske nylig har nevrofysiologiske målinger vist at mennesker som straffer juksere i økonomiske spill viser aktivitet i belønningsenteret i hjernen. Som førte til at en forsker erklærte at altruistisk straff kanskje er limen som holder samfunn sammen.
Now, I've been talking about how new forms of communication and new media in the past have helped create new economic forms. Commerce is ancient. Markets are very old. Capitalism is fairly recent; socialism emerged as a reaction to that. And yet we see very little talk about how the next form may be emerging. Jim Surowiecki briefly mentioned Yochai Benkler's paper about open source, pointing to a new form of production: peer-to-peer production. I simply want you to keep in mind that if in the past, new forms of cooperation enabled by new technologies create new forms of wealth, we may be moving into yet another economic form that is significantly different from previous ones.
Jeg har snakket om hvordan nye former for kommunikasjon og nye medier i fortiden har hjulpet til å skape nye økonomiske former. Handel er eldgammelt. Markeder er svært gamle. Kapitalisme er nokså nytt; sosialisme dukket opp som en reaksjon på det. Og likevel hører vi veldig lite snakk om hvordan den neste formen kan dukke opp. Jim Surowiecki nevnte såvidt Yochai Benklers avhandling om åpen kilde, som peker mot en ny form for produksjon: likemann-til-likemann produksjon. Jeg vil bare dere skal ha i tanken at hvis fortidens nye former for samarbeid ble muliggjort av nye teknologier og skapte nye former for velstand, er vi kanskje på vei inn i enda en økonomisk form som er betydelig forskjellig fra tidligere former.
Very briefly, let's look at some businesses. IBM, as you know, HP, Sun -- some of the most fierce competitors in the IT world are open sourcing their software, are providing portfolios of patents for the commons. Eli Lilly -- in, again, the fiercely competitive pharmaceutical world -- has created a market for solutions for pharmaceutical problems. Toyota, instead of treating its suppliers as a marketplace, treats them as a network and trains them to produce better, even though they are also training them to produce better for their competitors. Now none of these companies are doing this out of altruism; they're doing it because they're learning that a certain kind of sharing is in their self-interest.
Svært raskt, la oss se på noen virksomheter. IBM, som dere kjenner, HP, Sun -- noen av de sterkeste konkurrentene i IT-verdenen åpner kildekoden til programvaren sin, gir ut porteføljer av patenter til offentligheten. Eli Lilly -- i, igjen, den sterkt konkurrerende legemiddelverdenen -- har skapt et marked for løsninger på farmasøytiske problemer. Toyota, istedet for å behandle sine leverandører som en markedsplass, behandler de dem som et nettverk og trener dem til å produsere bedre, selv om de også trener dem til å produsere bedre for sine konkurrenter. Nå gjør ingen av disse selskapene dette ut av altruisme; de gjør det fordi de lærer at en viss form for deling er i deres egen interesse.
Open source production has shown us that world-class software, like Linux and Mozilla, can be created with neither the bureaucratic structure of the firm nor the incentives of the marketplace as we've known them. Google enriches itself by enriching thousands of bloggers through AdSense. Amazon has opened its Application Programming Interface to 60,000 developers, countless Amazon shops. They're enriching others, not out of altruism but as a way of enriching themselves. eBay solved the prisoner's dilemma and created a market where none would have existed by creating a feedback mechanism that turns a prisoner's dilemma game into an assurance game.
Åpen-kildekode-produksjon har vist oss at programvare i verdensklasse, som Linux og Mozilla, kan bli skapt med hverken den byråkratiske strukturen i firmaet eller incentivene i markedsplassen slik vi har kjent dem. Google beriker seg selv ved å berike tusener av bloggere gjennom AdSense. Amazon har åpnet sitt applikasjonprogrammerings grensesnitt til 60 000 utviklere, utallige Amazon-butikker. De beriker andre, ikke av altruisme, men som en måte å berike seg selv på. eBay løste fangens dilemma og skapte et marked hvor ingen ville eksistert ved å skape en tilbakemeldingsmekanisme som gjør fangens dilemma om til et forsikringspill.
Instead of, "Neither of us can trust each other, so we have to make suboptimal moves," it's, "You prove to me that you are trustworthy and I will cooperate." Wikipedia has used thousands of volunteers to create a free encyclopedia with a million and a half articles in 200 languages in just a couple of years.
Istedet for, "Ingen av oss kan stole på hverandre, så vi må gjøre mindre optimale trekk", er det, "Bevis for meg at du er troverdig og jeg vil samarbeide". Wikipedia har brukt tusener av frivillige til å skape et gratis leksikon med 1,5 millioner artikler på 200 språk på bare noen få år.
We've seen that ThinkCycle has enabled NGOs in developing countries to put up problems to be solved by design students around the world, including something that's being used for tsunami relief right now: it's a mechanism for rehydrating cholera victims that's so simple to use it, illiterates can be trained to use it. BitTorrent turns every downloader into an uploader, making the system more efficient the more it is used.
Vi har sett at ThinkCycle har gjort det mulig for frivillige organisasjoner i utviklingsland å legge fram problemer for å bli løst av designstudenter rundt om i verden, inkludert noe som blir brukt til tsunami-hjelp akkurat nå: den er en mekanisme for rehydrering av kolera-ofre som er så enkel å bruke, at analfabeter kan bli trent til å bruke den. BitTorrent gjør enhver nedlaster om til en opplaster, som gjør systemet mer effektivt jo mer det blir brukt.
Millions of people have contributed their desktop computers when they're not using them to link together through the Internet into supercomputing collectives that help solve the protein folding problem for medical researchers -- that's Folding@home at Stanford -- to crack codes, to search for life in outer space.
Millioner av mennesker har bidratt med sine datamaskiner når de ikke bruker dem ved å koble seg sammen over Internett til superdatamaskin kollektiver som hjelper å løse proteinbuktingsproblemet for medisinske forskere -- det er Folding@home hos Standford -- for å knekke koder, for å søke etter liv i det ytre rom.
I don't think we know enough yet. I don't think we've even begun to discover what the basic principles are, but I think we can begin to think about them. And I don't have enough time to talk about all of them, but think about self-interest. This is all about self-interest that adds up to more. In El Salvador, both sides that withdrew from their civil war took moves that had been proven to mirror a prisoner's dilemma strategy.
Jeg tror ikke vi vet nok enda. Jeg tror ikke vi engang har begynt å oppdage hva de grunnleggende prinsippene er, men jeg tror vi kan begynne å tenke på dem. Og jeg har ikke nok tid til å snakke om alle sammen, men tenk på egeninteresse. Alt dette handler om egeninteresse som legger opp til mer. I El Salvador valgte begge sider som trakk seg fra borgerkrigen, trekk som hadde blitt bevist å speile strategien i fanges dilemma.
In the U.S., in the Philippines, in Kenya, around the world, citizens have self-organized political protests and get out the vote campaigns using mobile devices and SMS. Is an Apollo Project of cooperation possible? A transdisciplinary study of cooperation? I believe that the payoff would be very big. I think we need to begin developing maps of this territory so that we can talk about it across disciplines. And I am not saying that understanding cooperation is going to cause us to be better people -- and sometimes people cooperate to do bad things -- but I will remind you that a few hundred years ago, people saw their loved ones die from diseases they thought were caused by sin or foreigners or evil spirits.
I USA, i Filippinene, i Kenya, rundt om i verden, har borgere selvorganisert politiske protester og fått ut valgkampanjene ved hjelp av mobile enheter og SMS. Er et Apollo-prosjekt mulig ved hjelp av samarbeid? Et trans-disiplinært studie om samarbeid? Jeg tror gevinsten ville vært svært stor. Jeg tror vi trenger å begynne å utvikle kart over dette landskapet slik at vi kan snakke om det på tvers av disipliner. Og jeg sier ikke at å forstå samarbeid kommer til å gjøre oss til bedre mennesker -- og noen ganger samarbeider mennesker for å gjøre dumme ting -- men jeg vil minne dere om at for noen hundre år siden, så mennesker sine nære dø av sykdommer de trodde ble forårsaket av synd eller utlendinger eller onde ånder.
Descartes said we need an entire new way of thinking. When the scientific method provided that new way of thinking and biology showed that microorganisms caused disease, suffering was alleviated. What forms of suffering could be alleviated, what forms of wealth could be created if we knew a little bit more about cooperation? I don't think that this transdisciplinary discourse is automatically going to happen; it's going to require effort. So I enlist you to help me get the cooperation project started. Thank you. (Applause)
Descartes sa at vi trenger en helt ny tenkemåte. Når den vitenskapelige metoden bidro med den nye tenkemåten og biologi viste at mikroorganismer forårsaket sykdom, ble lidelsen lindret. Hvilke former for lidelse kunne bli lindret, hvilke former for velstand kunne bli skapt hvis vi visste litt mer om samarbeid? Jeg tror ikke denne transdisiplinære diskursen kommer til å skje automatisk; det kommer til å kreve innsats. Så jeg verver dere til å hjelpe meg med å få i gang samarbeidsprosjektet. Takk. (Applaus)