[His Holiness Pope Francis Filmed in Vatican City First shown at TED2017]
[Hans Hellighet Pave Frans filmet i Vatikanet Første visning på TED2017]
Good evening – or, good morning, I am not sure what time it is there. Regardless of the hour, I am thrilled to be participating in your conference. I very much like its title – "The Future You" – because, while looking at tomorrow, it invites us to open a dialogue today, to look at the future through a "you." "The Future You:" the future is made of yous, it is made of encounters, because life flows through our relations with others. Quite a few years of life have strengthened my conviction that each and everyone's existence is deeply tied to that of others: life is not time merely passing by, life is about interactions.
God kveld - eller god dag, jeg vet ikke, hva klokka er hos dere! Uansett klokkeslett er jeg glad for å delta på konferansen deres. Jeg liker tittelen veldig godt - "Det fremtidige deg". Mens den kikker på morgendagen, inviterer den allerede i dag til dialog, til å se mot fremtiden gjennom "deg". "The future you." Fremtiden lages av deg, den består av møter, ettersom livet forløper gjennom relasjoner med andre. Gjennom mine mange leveår har jeg mer og mer kommet frem til overbevisningen om at tilværelsen til hver enkelt av oss er knyttet til den av andre. Livet er ikke tid som går forbi, livet er om interaksjoner.
As I meet, or lend an ear to those who are sick, to the migrants who face terrible hardships in search of a brighter future, to prison inmates who carry a hell of pain inside their hearts, and to those, many of them young, who cannot find a job, I often find myself wondering: "Why them and not me?" I, myself, was born in a family of migrants; my father, my grandparents, like many other Italians, left for Argentina and met the fate of those who are left with nothing. I could have very well ended up among today's "discarded" people. And that's why I always ask myself, deep in my heart: "Why them and not me?"
Ved å møte eller ved å lytte til syke mennesker som lider, til migranter som må takle enorme vanskeligheter på leten etter en bedre fremtid, til fanger som bærer et helvete i sitt eget hjerte, til mennesker, spesielt unge, som ikke har jobb, ledsages jeg ofte av et spørsmål: "Hvorfor de og ikke jeg?" Jeg ble også født i en migrantfamilie. Min far, mine besteforeldre, som så mange andre italienere, dro til Argentina og møtte skjebnen til de som sitter igjen uten noe. Også jeg kunne ha vært blant dagens "forkastede". Derfor bærer jeg dette spørsmålet alltid i hjertet mitt: "Hvorfor de og ikke jeg?"
First and foremost, I would love it if this meeting could help to remind us that we all need each other, none of us is an island, an autonomous and independent "I," separated from the other, and we can only build the future by standing together, including everyone. We don’t think about it often, but everything is connected, and we need to restore our connections to a healthy state. Even the harsh judgment I hold in my heart against my brother or my sister, the open wound that was never cured, the offense that was never forgiven, the rancor that is only going to hurt me, are all instances of a fight that I carry within me, a flare deep in my heart that needs to be extinguished before it goes up in flames, leaving only ashes behind.
Jeg ønsker fremfor alt at dette møtet hjelper oss å huske at vi alle trenger hverandre, at ingen av oss er en øy, et autonomt "jeg" som er uavhengig av de andre, at vi bare er i stand til å bygge fremtiden sammen, uten å utelukke noen. Ofte tenker vi ikke på det, men i virkeligheten henger alt sammen og vi trenger å gjenopprette våre forbindelser, også den harde dommen som jeg bærer i hjertet mot min bror og min søster, dette såret som ikke ble helbredet, det onde som ikke er blitt tilgitt, denne harmen som bare vil såre meg, det er en ulmende krigsbit som jeg bærer i hjertet og som må slukkes slik at den ikke blusser opp til en brann som bare etterlater seg aske.
Many of us, nowadays, seem to believe that a happy future is something impossible to achieve. While such concerns must be taken very seriously, they are not invincible. They can be overcome when we don't lock our door to the outside world. Happiness can only be discovered as a gift of harmony between the whole and each single component. Even science – and you know it better than I do – points to an understanding of reality as a place where every element connects and interacts with everything else.
Mange i dag, av ulike grunner, virker ikke å tro at en lykkelig fremtid er mulig. Denne frykten må tas på alvor. Men den er ikke uovervinnelig. Den kan overkommes, bare vi ikke lukker oss inni oss selv. Fordi lykken oppleves bare som en gave av harmoni mellom den enkelte og helheten. Også vitenskapen -- dere vet dette bedre enn meg -- peker oss i dag mot en forståelse av virkeligheten, der hver sak eksisterer i sammenheng, i kontinuerlig interaksjon med alt annet.
And this brings me to my second message. How wonderful would it be if the growth of scientific and technological innovation would come along with more equality and social inclusion. How wonderful would it be, while we discover faraway planets, to rediscover the needs of the brothers and sisters orbiting around us. How wonderful would it be if solidarity, this beautiful and, at times, inconvenient word, were not simply reduced to social work, and became, instead, the default attitude in political, economic and scientific choices, as well as in the relationships among individuals, peoples and countries. Only by educating people to a true solidarity will we be able to overcome the "culture of waste," which doesn't concern only food and goods but, first and foremost, the people who are cast aside by our techno-economic systems which, without even realizing it, are now putting products at their core, instead of people.
Og her kommer jeg til mitt andre budskap. Så flott det hadde vært hvis fremveksten av vitenskapelige og teknologiske innovasjoner ville gå hånd i hånd med en stadig større rettferdighet og sosial inkludering! Så flott det hadde vært hvis, mens vi oppdager nye fjerne planeter, vi ville gjenoppdage behovene til brødrene og søstrene som går i en bane rundt oss! Så flott det hadde vært hvis brorskapet, dette ordet som er så vakkert men samtidig iblant ubehagelig, ikke ville være redusert til bare sosial bistand, men om det ble en grunnholdning i valgene på politisk, økonomisk og vitenskapelig nivå, i forhold mellom mennesker, mellom folkeslag og land. Bare oppdragelse til brorskap, til en konkret solidaritet, kan overgå "avfallskulturen" som ikke bare handler om mat og varer, men først og fremst om mennesker som blir marginalisert av tekno-økonomiske systemer der, uten at vi er klar over det, mennesket ikke lenger står i sentrum, men menneskets produkter.
Solidarity is a term that many wish to erase from the dictionary. Solidarity, however, is not an automatic mechanism. It cannot be programmed or controlled. It is a free response born from the heart of each and everyone. Yes, a free response! When one realizes that life, even in the middle of so many contradictions, is a gift, that love is the source and the meaning of life, how can they withhold their urge to do good to another fellow being?
Solidaritet er et ord som mange ønsker å fjerne fra ordbøkene. Men solidaritet er ingen automatisk mekanisme, den kan ikke programmeres eller kommanderes: det er et fritt svar som kommer fra hver enkelt sitt hjerte. Ja, et fritt svar! Hvis en forstår at ens liv, også midt oppi mange motsigelser, er en gave, at kjærligheten er kilden til og meningen med livet, hvordan kan man da undertrykke ønsket om å gjøre andre godt?
In order to do good, we need memory, we need courage and we need creativity. And I know that TED gathers many creative minds. Yes, love does require a creative, concrete and ingenious attitude. Good intentions and conventional formulas, so often used to appease our conscience, are not enough. Let us help each other, all together, to remember that the other is not a statistic or a number. The other has a face. The "you" is always a real presence, a person to take care of.
For å være aktiv i det gode trenger man hukommelse, mot og kreativitet. Jeg er blitt fortalt at det hos TED samles mange svært kreative mennesker. Ja, kjærligheten krever et kreativt, konkret og fornuftig svar. Det holder ikke med de gode forslagene og med konvensjonelle formler som ofte ikke tjener til noe mer enn å berolige samvittigheten. La oss hjelpe hverandre å huske at de andre ikke er statistikk eller tall: Den andre har et ansikt, "du" er alltid et konkret ansikt, en bror til å ta vare på.
There is a parable Jesus told to help us understand the difference between those who'd rather not be bothered and those who take care of the other. I am sure you have heard it before. It is the Parable of the Good Samaritan. When Jesus was asked: "Who is my neighbor?" - namely, "Who should I take care of?" - he told this story, the story of a man who had been assaulted, robbed, beaten and abandoned along a dirt road. Upon seeing him, a priest and a Levite, two very influential people of the time, walked past him without stopping to help. After a while, a Samaritan, a very much despised ethnicity at the time, walked by. Seeing the injured man lying on the ground, he did not ignore him as if he weren't even there. Instead, he felt compassion for this man, which compelled him to act in a very concrete manner. He poured oil and wine on the wounds of the helpless man, brought him to a hostel and paid out of his pocket for him to be assisted.
Det fins en historie som Jesus fortalte for å forklare forskjellen mellom den som ikke bryr seg og den som tar vare på den andre. Dere har sannsynligvis hørt om den: parabelen om den barmhjertige samaritan. Da de spurte Jesus: Hvem er min neste? - med andre ord: Hvem burde jeg ta vare på? - fortalte Jesus følgende historie, historien om en mann som var blitt overfalt av tyver, ranet, slått og forlatt langs veikanten. To av datidens meget respekterte menn, en prest og en levitt, så ham men de gikk forbi ham uten å stoppe. Etterpå kom en samaritan som tilhørte en foraktet etnisk gruppe, og denne samaritanen, ved synet av denne sårede mannen på bakken, gikk ikke forbi som de andre, som om ingenting hadde skjedd, men han hadde medfølelse med ham. Han ble rørt, og denne medfølelsen fikk ham til å agere veldig konkret: Han helte olje og vin på mannens sår, han bar ham til et herberge og betalte fra egen lomme for bistanden han trengte.
The story of the Good Samaritan is the story of today’s humanity. People's paths are riddled with suffering, as everything is centered around money, and things, instead of people. And often there is this habit, by people who call themselves "respectable," of not taking care of the others, thus leaving behind thousands of human beings, or entire populations, on the side of the road. Fortunately, there are also those who are creating a new world by taking care of the other, even out of their own pockets. Mother Teresa actually said: "One cannot love, unless it is at their own expense."
Historien om den barmhjertige samaritan er historien om dagens menneskelighet. På folkeslagenes ferd fins det sår som er forårsaket av at det som står i midtpunkt er pengene, det er tingene, ikke menneskene. Og ofte har de som anser seg selv som "gode" for vane til å ikke ta vare på de andre, de etterlater seg mange mennesker, hele folkeslag, på bakken langs veikanten. Men det fins også de som gir liv til en ny verden, som tar vare på de andre, også av egen lomme. Moder Teresa av Calcutta sa at man bare kan elske på egen bekostning.
We have so much to do, and we must do it together. But how can we do that with all the evil we breathe every day? Thank God, no system can nullify our desire to open up to the good, to compassion and to our capacity to react against evil, all of which stem from deep within our hearts. Now you might tell me, "Sure, these are beautiful words, but I am not the Good Samaritan, nor Mother Teresa of Calcutta." On the contrary: we are precious, each and every one of us. Each and every one of us is irreplaceable in the eyes of God. Through the darkness of today's conflicts, each and every one of us can become a bright candle, a reminder that light will overcome darkness, and never the other way around.
Vi har mye å gjøre, og vi må gjøre det sammen. Men hvordan skal vi gjøre det, med alt det onde som vi puster? Gudskjelov fins det ikke noe system som klarer å slette åpningen til det gode, medfølelsen, evnen til å reagere på det onde som oppstår i menneskets hjerte. Nå kan dere si: "Ja, det er vakre ord, men jeg er ikke den barmhjertige samaritan og ikke Moder Teresa av Calcutta heller." Men hver enkelt av oss er dyrebar; hver enkelt av oss er uerstattelig i Guds øyne. I mørket av konfliktene vi går gjennom, kan hver enkelt av oss være et brennende levende lys som minner om at lyset råder over mørket, ikke omvendt.
To Christians, the future does have a name, and its name is Hope. Feeling hopeful does not mean to be optimistically naïve and ignore the tragedy humanity is facing. Hope is the virtue of a heart that doesn't lock itself into darkness, that doesn't dwell on the past, does not simply get by in the present, but is able to see a tomorrow. Hope is the door that opens onto the future. Hope is a humble, hidden seed of life that, with time, will develop into a large tree. It is like some invisible yeast that allows the whole dough to grow, that brings flavor to all aspects of life. And it can do so much, because a tiny flicker of light that feeds on hope is enough to shatter the shield of darkness. A single individual is enough for hope to exist, and that individual can be you. And then there will be another "you," and another "you," and it turns into an "us." And so, does hope begin when we have an "us?" No. Hope began with one "you." When there is an "us," there begins a revolution.
For oss kristne har fremtiden et navn, og dette navnet er håp. Å ha håp er ikke ensbetydende med å være naive optimister som ignorerer dramaet rundt menneskehetens onde. Håpet er dyden til et hjerte som ikke lukker seg i mørket, som ikke stopper opp i fortiden, som ikke drar seg gjennom nåtiden, men som har evnen til å se morgendagen. Håpet er den åpne døren til fremtiden. Håpet er et ydmykt og skjult livsfrø som forvandler seg med tiden i et stort tre. Det er som usynlig gjær som hever hele deigen, som gir smak til hele livet. Og det kan utrette så mye, ettersom det holder med et lite lys som nærer seg av håp for at mørket brytes. Ett enkelt menneske er tilstrekkelig for at det skal være håp, og dette mennesket kan være deg. Og så kommer enda en "deg" og atter en "deg", og så blir det "vi". Og når vi har "vi", er det da håpet begynner? Nei. Det startet allerede med "deg". Når det fins et "vi" starter en revolusjon.
The third message I would like to share today is, indeed, about revolution: the revolution of tenderness. And what is tenderness? It is the love that comes close and becomes real. It is a movement that starts from our heart and reaches the eyes, the ears and the hands. Tenderness means to use our eyes to see the other, our ears to hear the other, to listen to the children, the poor, those who are afraid of the future. To listen also to the silent cry of our common home, of our sick and polluted earth. Tenderness means to use our hands and our heart to comfort the other, to take care of those in need.
Det tredje og siste budskapet jeg ønsker å dele med dere i dag handler akkurat om revolusjonen: ømhetens revolusjon. Hva er ømhet? Det er kjærlighet som er nære og konkret. Det er en bevegelse som starter i hjertet og som når øynene, ørene, hendene. Ømhet betyr å bruke øynene for å se den andre, bruke ørene for å lytte til den andre, for å høre ropet til de minste, de fattige og de som frykter fremtiden; og lytte til det stille ropet av vårt felles hus, av den forurensede og syke Jorda. Ømhet betyr å bruke hendene og hjertet til å kjærtegne den andre. For å ta vare på ham.
Tenderness is the language of the young children, of those who need the other. A child’s love for mom and dad grows through their touch, their gaze, their voice, their tenderness. I like when I hear parents talk to their babies, adapting to the little child, sharing the same level of communication. This is tenderness: being on the same level as the other. God himself descended into Jesus to be on our level. This is the same path the Good Samaritan took. This is the path that Jesus himself took. He lowered himself, he lived his entire human existence practicing the real, concrete language of love.
Ømhet er de minstes språk, språket til de som trenger den andre. Et barn blir glad i pappa og mamma og kjenner igjen dem gjennom kjærtegn, gjennom blikket, gjennom stemmen, gjennom ømhet. Jeg liker å høre når en pappa eller en mamma snakker med sitt lille barn, når de selv blir som barn, når de snakker som barnet selv snakker. Det er ømhet: å senke seg til den andre sitt nivå. Gud har også senket seg til vårt nivå, gjennom Jesus. Det er veien den barmhjertige samaritan har gått. Det er veien Jesus har gått, som har senket seg, som har gått gjennom hele menneskelivet med kjærlighetens konkrete språk.
Yes, tenderness is the path of choice for the strongest, most courageous men and women. Tenderness is not weakness; it is fortitude. It is the path of solidarity, the path of humility. Please, allow me to say it loud and clear: the more powerful you are, the more your actions will have an impact on people, the more responsible you are to act humbly. If you don’t, your power will ruin you, and you will ruin the other. There is a saying in Argentina: "Power is like drinking gin on an empty stomach." You feel dizzy, you get drunk, you lose your balance, and you will end up hurting yourself and those around you, if you don’t connect your power with humility and tenderness. Through humility and concrete love, on the other hand, power – the highest, the strongest one – becomes a service, a force for good.
Ja, ømhet er veien som de modigste og sterkeste menn og kvinner har gått. Ømhet er ikke svakhet men styrke. Det er solidaritetens vei, ydmykhetens vei. La meg si det veldig tydelig: jo mer mektig du er, dess mer dine handlinger har innvirkning på folk, dess mer ydmyk bør du være. For ellers ødelegger makten deg, og du kommer til å ødelegge de andre. I Argentina pleide man å si at makten er som gin som drikkes på tom mage: den gjør deg svimmel og beruset, den får deg til å miste balansen og den får deg til å såre både deg selv og andre hvis du ikke blander den med ydmykhet og ømhet. Med ydmykhet og kjærlighet, derimot, blir makten - den høyeste, den sterkeste - til tjeneste og sprer det gode.
The future of humankind isn't exclusively in the hands of politicians, of great leaders, of big companies. Yes, they do hold an enormous responsibility. But the future is, most of all, in the hands of those people who recognize the other as a "you" and themselves as part of an "us." We all need each other. And so, please, think of me as well with tenderness, so that I can fulfill the task I have been given for the good of the other, of each and every one, of all of you, of all of us. Thank you.
Menneskehetens fremtid ligger ikke bare i hendene til politikerne, til de store lederne, de store bedriftene. Jo, de har et enormt ansvar. Men fremtiden ligger fremfor alt i hendene til mennesker som erkjenner den andre som en "du" og seg selv som del av en "vi". Vi trenger hverandre. Og derfor, vennligst tenk også på meg med ømhet, slik at jeg kan utføre oppgaven som jeg er blitt betrodd til velferden for de andre, for alle, for alle dere, for alle oss. Takk.