Depression is the leading cause of disability in the world. In the United States, close to 10% of adults struggle with depression. But because it's a mental illness, it can be a lot harder to understand than, say, high cholesterol. One major source of confusion is the difference between having depression and just feeling depressed. Almost everyone feels down from time to time. Getting a bad grade, losing a job, having an argument, even a rainy day can bring on feelings of sadness. Sometimes there's no trigger at all. It just pops up out of the blue. Then circumstances change, and those sad feelings disappear. Clinical depression is different. It's a medical disorder, and it won't go away just because you want it to. It lingers for at least two consecutive weeks, and significantly interferes with one's ability to work, play, or love. Depression can have a lot of different symptoms: a low mood, loss of interest in things you'd normally enjoy, changes in appetite, feeling worthless or excessively guilty, sleeping either too much or too little, poor concentration, restlessness or slowness, loss of energy, or recurrent thoughts of suicide. If you have at least five of those symptoms, according to psychiatric guidelines, you qualify for a diagnosis of depression. And it's not just behavioral symptoms. Depression has physical manifestations inside the brain. First of all, there are changes that could be seen with the naked eye and X-ray vision. These include smaller frontal lobes and hippocampal volumes. On a more microscale, depression is associated with a few things: the abnormal transmission or depletion of certain neurotransmitters, especially serotonin, norepinephrine, and dopamine, blunted circadian rhythms, or specific changes in the REM and slow-wave parts of your sleep cycle, and hormone abnormalities, such as high cortisol and deregulation of thyroid hormones. But neuroscientists still don't have a complete picture of what causes depression. It seems to have to do with a complex interaction between genes and environment, but we don't have a diagnostic tool that can accurately predict where or when it will show up. And because depression symptoms are intangible, it's hard to know who might look fine but is actually struggling. According to the National Institute of Mental Health, it takes the average person suffering with a mental illness over ten years to ask for help. But there are very effective treatments. Medications and therapy complement each other to boost brain chemicals. In extreme cases, electroconvulsive therapy, which is like a controlled seizure in the patient's brain, is also very helpful. Other promising treatments, like transcranial magnetic stimulation, are being investigated, too. So, if you know someone struggling with depression, encourage them, gently, to seek out some of these options. You might even offer to help with specific tasks, like looking up therapists in the area, or making a list of questions to ask a doctor. To someone with depression, these first steps can seem insurmountable. If they feel guilty or ashamed, point out that depression is a medical condition, just like asthma or diabetes. It's not a weakness or a personality trait, and they shouldn't expect themselves to just get over it anymore than they could will themselves to get over a broken arm. If you haven't experienced depression yourself, avoid comparing it to times you've felt down. Comparing what they're experiencing to normal, temporary feelings of sadness can make them feel guilty for struggling. Even just talking about depression openly can help. For example, research shows that asking someone about suicidal thoughts actually reduces their suicide risk. Open conversations about mental illness help erode stigma and make it easier for people to ask for help. And the more patients seek treatment, the more scientists will learn about depression, and the better the treatments will get.
Depresjon er den viktigste årsaken til uførhet i verden. I USA sliter nær 10% av de voksne med depresjon. Men fordi det er en psykisk sykdom, kan det være vanskeligere å forstå enn f.eks. høyt kolesterol. En grunn til forvirringen er forskjellen mellom å lide av depresjon og å bare føle seg deprimert. Nesten alle føler seg nedstemt fra tid til annen. Å få dårlige karakterer, miste jobben, krangle, selv en regnfylt dag kan medføre tristhet. Noen ganger finnes det ingen utløser. Det kommer som fra ut av det blå. Så forandres forholdene, og tristheten forsvinner. Klinisk depresjon er annerledes. Det er en medisinsk lidelse og den forsvinner ikke bare fordi du vil det. Den varer i minst to uker sammenhengende og har en stor påvirkning på ens evne til å jobbe, leke eller elske. Depresjon kan ha mange forskjellige symptomer: nedstemthet, mangel på interesse i ting du vanligvis nyter, endringer i matlysten, føle seg verdiløs eller ekstremt skyldig, å sove enten for mye eller for lite, dårlig konsentrasjonsevne, rastløshet eller treghet, slapphet, eller tilbakevendende selvmordstanker. Om du har minst fem av disse symptomene, i følge psykiatriske retningslinjer, er du kvalifisert til diagnosen depresjon. Og det handler ikke bare om atferdssymptomer. Depresjon er fysisk synlig inne i hjernen. Til å begynne med finnes det endringer som er synlige med det blotte øye og med røntgen. Det er blant annet reduserte frontallapper og hippocampus-volum. På mikro-nivå er depresjon assosiert med et par ting: den unormale transmisjonen eller uttømmingen av visse nevrotransmittere, spesielt serotonin, noradrenalin og dopamin, avstumpede circadiane perioder eller spesifikke endringer i REM- og langsom-bølge-deler av din søvnsyklus og hormonforandringer slik som høy kortisol og deregulering av skjoldbruskkjertelhormoner. Men hjerneforskere har ikke dannet seg et helhetlig bilde av årsakene til depresjon. Det virker å ha å gjøre med en kompleks interaksjon mellom gener og miljø, men vi har ikke noe diagnostisk verktøy som kan forutsi med nøyaktighet hvor og når det vil dukke opp. Og ettersom depresjonssymptomer ikke er håndgripelige er det vanskelig å vite hvem som kan se bra ut men egentlig strever. Ifølge National Institute of Mental Health bruker mennesker som strever med mental sykdom i gjennomsnitt ti år før de ber om hjelp. Men det finnes effektive behandlinger. Medisiner og terapi utfyller hverandre når det gjelder å øke hjernekjemikalier. I ekstreme tilfeller er elektrokonvulsiv terapi, som ligner et kontrollert anfall i pasientens hjerne, også veldig hjelpsom. Andre lovende behandlinger, som transkranial magnetisk stimulering, blir også undersøkt. Så hvis du kjenner noen som strever med depresjon, oppmuntre dem, mildt, til å oppsøke noen av disse muligheter. Du kan også tilby å hjelpe med visse oppgaver, som å slå opp terapeuter i området, eller lage en liste av spørsmål å stille legen. Til noen som lider av depresjon kan disse første stegene virke uoverkommelige. Hvis de føler skyld eller skam, kan du påpeke at depresjon er en medisinsk tilstand, akkurat som astma eller diabetes. Det er ikke noen svakhet eller noe personlighetstrekk, og de bør ikke forvente å bare komme seg over det like lite som en kan komme over en brukket arm med bare viljestyrke. Om du ikke har opplevd depresjon selv, må du unngå å sammenligne med tider der du følte deg nedstemt. Å sammenligne det de opplever med normale, midlertidige følelser av tristhet kan føre til at de føler seg skyldige for at de strever. Bare å snakke åpent om depresjon kan hjelpe. Forskning viser at å spørre noen om selvmordstanker reduserer risikoen for selvmord. Åpenhet rundt psykisk sykdom reduserer stigmaet og gjør det lettere å be om hjelp. Og jo flere søker behandling, jo mer kan forskere lære om depresjon, og jo bedre vil behandlingene bli.