I told you three things last year. I told you that the statistics of the world have not been made properly available. Because of that, we still have the old mindset of developing in industrialized countries, which is wrong. And that animated graphics can make a difference. Things are changing and today, on the United Nations Statistic Division Home Page, it says, by first of May, full access to the databases. (Applause) And if I could share the image with you on the screen. So three things have happened. U.N. opened their statistic databases, and we have a new version of the software up working as a beta on the net, so you don't have to download it any longer.
Eg fortalde dykk tre ting ifjor. Eg fortalde dykk at statistikkane i verda ikkje har vorte gjort tilgjengelege nok. Og grunna det, har vi framleis den gamle tenkemåten kring u-land og i-land, som er feil. Og at animert grafikk kan utgjere ein skilnad. Ting endrar seg. Og i dag, på heimesidene til FN sin statistikkdivisjon, vert det frå fyrste mai lova full tilgang til databasane. (Applaus) Og viss eg kan få dele biletet på skjermen med dykk. So tre ting har skjedd. FN opna statistikkdatabasane sine, og vi har ein ny versjon av programvara som ein betaversjon på internett, slik at du ikkje treng å laste det ned lenger.
And let me repeat what you saw last year. The bubbles are the countries. Here you have the fertility rate -- the number of children per woman -- and there you have the length of life in years. This is 1950 -- those were the industrialized countries, those were developing countries. At that time there was a "we" and "them." There was a huge difference in the world. But then it changed, and it went on quite well.
Og lat meg repetere kva de fekk sjå ifjor. Boblene er landa. Her har du fertilitetsraten -- antal born per kvinne -- og der har du levealder i år. Dette er 1950 -- desse landa var I-land, desse var U-land. På den tida var det "oss" og "dei". Det var store skilnadar i verda. Men so endra det seg, og det heldt fram ganske bra.
And this is what happens. You can see how China is the red, big bubble. The blue there is India. And they go over all this -- I'm going to try to be a little more serious this year in showing you how things really changed. And it's Africa that stands out as the problem down here, doesn't it? Large families still, and the HIV epidemic brought down the countries like this. This is more or less what we saw last year, and this is how it will go on into the future.
Og dette er kva som skjer. De ser at Kina er den store, raude bobla; den blå der er India. Og dei går over alt dette... Eg prøver å vere litt meir seriøs i år når eg syner dykk korleis ting verkeleg har endra seg. Og det er Afrika som skiljer seg ut som problemet her nede, er det ikkje? Framleis store familiar, og HIV-epidemien som heldt nede landa på denne måten. Dette er meir eller mindre det vi såg i fjor, og dette er korleis det vil fortsette inn i framtida.
And I will talk on, is this possible? Because you see now, I presented statistics that don't exist. Because this is where we are. Will it be possible that this will happen? I cover my lifetime here, you know? I expect to live 100 years. And this is where we are today. Now could we look here instead at the economic situation in the world? And I would like to show that against child survival. We'll swap the axis. Here you have child mortality -- that is, survival -- four kids dying there, 200 dying there. And this is GDP per capita on this axis. And this was 2007.
Og eg vil halde fram å snakke: er dette mogleg? For no forstår de at eg presenterte statistikkar som ikkje eksisterer. For dette er kvar vi er no. Er det mogleg at dette vil skje? Eg dekkjer levetida mi her, ikkje sant. Eg forventar å leve i 100 år. Og dette er kvar vi er idag. No: kunne vi sjå på den økonomiske situasjonen i verda i staden? Og eg vil gjerne syne det opp mot overlevingsrata for born. Vi skiftar om på aksene: her har du barnedødelegheita -- det vil seie, overlevinga -- fire born døyr der, 200 døyr der. Og på denne aksa har vi BNP per hovud. Og dette var i 2007.
And if I go back in time, I've added some historical statistics -- here we go, here we go, here we go -- not so much statistics 100 years ago. Some countries still had statistics. We are looking down in the archive, and when we are down into 1820, there is only Austria and Sweden that can produce numbers. (Laughter) But they were down here. They had 1,000 dollars per person per year. And they lost one-fifth of their kids before their first birthday.
Og om vi no går tilbake i tid, eg har lagt til nokre historiske statistikkar - sjå her, sjå her, sjå her -- ikkje so mykje statistikk for 100 år sidan. Nokre land hadde framleis statistikk. Vi ser ned i arkivet, og når vi er tilbake i 1820 er det berre Austerrike og Sverige som kan produsere tal. (Latter) Men dei var her nede, dei hadde 1 000 dollar per person per år. Og dei mista ein femtedel av borna før deira fyrste bursdag.
So this is what happens in the world, if we play the entire world. How they got slowly richer and richer, and they add statistics. Isn't it beautiful when they get statistics? You see the importance of that? And here, children don't live longer. The last century, 1870, was bad for the kids in Europe, because most of this statistics is Europe. It was only by the turn of the century that more than 90 percent of the children survived their first year. This is India coming up, with the first data from India. And this is the United States moving away here, earning more money. And we will soon see China coming up in the very far end corner here. And it moves up with Mao Tse-Tung getting health, not getting so rich. There he died, then Deng Xiaoping brings money. It moves this way over here. And the bubbles keep moving up there, and this is what the world looks like today. (Applause)
Dette er kva som skjer, dersom vi spelar av med heile verda. Korleis dei sakte vart rikare og rikare, og dei la til statistikkar. Er det ikkje vakkert når dei får statistikkar? Ser de viktigskapen i det? Og her, born lever ikkje lenger. Det siste hundreåret, 1870, var dårleg for born i Europa, for mesteparten av dette er statistikk frå Europa. Det var ikkje før ved århundreskiftet at meir enn 90 prosent av borna overlevde sitt fyrste år. Her kjem India på bana, med dei fyrste opplysingane derifrå. Og dette er USA som spring ifrå, tenar meir pengar. Og snart vil vi sjå Kina kome på bana oppe i hjørnet lengst borte her. Og landet går oppover ettersom Mao Tse-Tung betrar helsa, betrar ikkje økonomien like mykje. Der døydde han, so kjem Deng Xiaoping med pengar, og dei går bortover her. Og boblene fortset med å bevege seg oppover der, og dette er korleis verda ser ut idag. (Applaus)
Let us have a look at the United States. We have a function here -- I can tell the world, "Stay where you are." And I take the United States -- we still want to see the background -- I put them up like this, and now we go backwards. And we can see that the United States goes to the right of the mainstream. They are on the money side all the time. And down in 1915, the United States was a neighbor of India -- present, contemporary India. And that means United States was richer, but lost more kids than India is doing today, proportionally. And look here -- compare to the Philippines of today. The Philippines of today has almost the same economy as the United States during the First World War. But we have to bring United States forward quite a while to find the same health of the United States as we have in the Philippines. About 1957 here, the health of the United States is the same as the Philippines. And this is the drama of this world which many call globalized, is that Asia, Arabic countries, Latin America, are much more ahead in being healthy, educated, having human resources than they are economically.
Lat oss ta ein kikk på USA. Vi har ein funksjon her -- eg kan seie til verda, "bli der du er". Og eg tek USA -- vi vil framleis sjå bakgrunnen -- Og eg set dei opp slik, og no går vi bakover. Og vi kan sjå at USA held seg til høgre for hovudstraumen. Dei er på pengesida heile tida. Og tilbake i 1915 var USA nabo med India -- dagens, samtidige India. Det betyr at USA var rikare, men mista fleire born enn India gjer i dag, proporsjonalt. Og sjå her -- samanlikna med Filippinane idag. Filippinane idag har nesten same økonomi som USA hadde under fyrste verdskrigen. Men vi må ta USA fram ein del år for å finne den same helsestandarden i USA som vi har på Filippinane. Cirka 1957, og vi ser at helsa i USA er den same som Filippinane si. Og dette er problemet i denne verda som mange kallar globalisert, at Asia, dei arabiske landa, Latin-Amerika, er langt lenger framme i det å vere friske, utdanna, å ha menneskelege ressursar enn dei er økonomisk.
There's a discrepancy in what's happening today in the emerging economies. There now, social benefits, social progress, are going ahead of economical progress. And 1957 -- the United States had the same economy as Chile has today. And how long do we have to bring United States to get the same health as Chile has today? I think we have to go, there -- we have 2001, or 2002 -- the United States has the same health as Chile. Chile's catching up! Within some years Chile may have better child survival than the United States. This is really a change, that you have this lag of more or less 30, 40 years' difference on the health.
Der er ein enorm skilnad i det som skjer idag i dei utviklande økonomiane. Vi ser at dei sosiale goda og den sosiale framgangen er sterkare enn den økonomiske framgangen. Og i 1957 hadde USA den same økonomien som Chile har idag. Og kor langt må vi ta USA i tid, for å få den same helsestandarden som Chile har idag? Eg trur vi må gå hit -- 2001 eller 2002 -- for at USA skal ha same helsestandard som Chile. Chile kjem etter! Om kun få år kan Chile ha betre overlevingsrate blant born enn USA har. Dette er verkeleg ei forandring, at du har dette etterslenget på meir eller mindre 30-40 år skilnad på helsestandarden.
And behind the health is the educational level. And there's a lot of infrastructure things, and general human resources are there. Now we can take away this -- and I would like to show you the rate of speed, the rate of change, how fast they have gone. And we go back to 1920, and I want to look at Japan. And I want to look at Sweden and the United States. And I'm going to stage a race here between this sort of yellowish Ford here and the red Toyota down there, and the brownish Volvo. (Laughter) And here we go. Here we go. The Toyota has a very bad start down here, you can see, and the United States Ford is going off-road there. And the Volvo is doing quite fine. This is the war. The Toyota got off track, and now the Toyota is coming on the healthier side of Sweden -- can you see that? And they are taking over Sweden, and they are now healthier than Sweden. That's the part where I sold the Volvo and bought the Toyota. (Laughter) And now we can see that the rate of change was enormous in Japan. They really caught up.
Og bak helsestandarden er utdanningsnivået. Og det er mange infrastrukturelle ting, og menneskelege ressursar generelt. No kan vi fjerne dette -- og eg vil gjerne vise farta på skilnaden, kor raskt dei har utvikla seg. Og vi går tilbake til 1920, og eg vil sjå på Japan. Og eg vil sjå på Sverige og USA. Og eg skal sette opp eit kappløp her. mellom denne gulaktige Forden her og den raude Toyotaen her nede, og den brunaktige Volvoen. (Latter) Og sjå her, sjå her! Toyotaen har ein veldig dårleg start her nede, det ser vi, og Forden frå USA køyrar ute i skogen der. Og Volvoen klarar seg rimeleg bra. Her er krigen. Toyotaen køyrde litt av vegen, og no kjem han opp på den sunnare sida av Sverige -- ser de det? Og dei går forbi Sverige, dei er no sunnare enn Sverige. Det var cirka då eg selde Volvoen og kjøpte Toyota. (Latter) Og no kan vi sjå at endringsrata var enorm i Japan. Dei tok verkeleg innpå.
And this changes gradually. We have to look over generations to understand it. And let me show you my own sort of family history -- we made these graphs here. And this is the same thing, money down there, and health, you know? And this is my family. This is Sweden, 1830, when my great-great-grandma was born. Sweden was like Sierra Leone today. And this is when great-grandma was born, 1863. And Sweden was like Mozambique. And this is when my grandma was born, 1891. She took care of me as a child, so I'm not talking about statistic now -- now it's oral history in my family. That's when I believe statistics, when it's grandma-verified statistics. (Laughter) I think it's the best way of verifying historical statistics. Sweden was like Ghana. It's interesting to see the enormous diversity within sub-Saharan Africa. I told you last year, I'll tell you again, my mother was born in Egypt, and I -- who am I? I'm the Mexican in the family. And my daughter, she was born in Chile, and the grand-daughter was born in Singapore, now the healthiest country on this Earth. It bypassed Sweden about two to three years ago, with better child survival. But they're very small, you know? They're so close to the hospital we can never beat them out in these forests. (Laughter) But homage to Singapore.
Og dette endrar seg gradvis. Vi må sjå på det over fleire generasjonar for å forstå det. Og lat meg vise min eiga form for familiehistorie -- vi har laga desse grafane her. Og det er det same som før, pengar her nede, og helsa, ikkje sant? Og dette er familien min. Her er Sverige i 1830, då tippoldemora mi vart fødd. Sverige var slik som Sierra Leone er idag. Og dette er då oldemor mi vart fødd, i 1863. Og Sverige var som Mosambik. Og dette er då bestemor mi vart fødd, i 1891. Ho tok vare på meg som liten, so eg snakkar ikkje om statistikk no -- no er det muntleg historie i familien. Det er då eg byrjar å tru på statistikk, når det er bestemor-verifisert statistikk. (Latter) Eg trur det er den beste måten å verifisere historiske statistikkar på. Sverige var slik som Ghana. Det er interessant å sjå den enorme skilnaden innad i Afrika sør for Sahara. Eg sa det i fjor, eg seier det i år igjen, mora mi vart fødd i Egypt, og eg -- kven er eg? Eg er meksikanaren i familien. Og dottera mi, ho vart fødd i Chile, og dottera hennar vart fødd i Singapore, som idag er det sunnaste landet på jorda. Det gjekk forbi Sverige for to-tre år sidan, med betre barnehelse. Men de veit, dei er so små der borte. Dei er so nære sjukehusa, vi kan aldri slå dei ute i skogane vi har. (Latter) Men all ros til Singapore!
Singapore is the best one. Now this looks also like a very good story. But it's not really that easy, that it's all a good story. Because I have to show you one of the other facilities. We can also make the color here represent the variable -- and what am I choosing here? Carbon-dioxide emission, metric ton per capita. This is 1962, and United States was emitting 16 tons per person. And China was emitting 0.6, and India was emitting 0.32 tons per capita. And what happens when we moved on? Well, you see the nice story of getting richer and getting healthier -- everyone did it at the cost of emission of carbon dioxide. There is no one who has done it so far. And we don't have all the updated data any longer, because this is really hot data today. And there we are, 2001.
Singapore er best i verda, no. No ser dette ut som ei svært lys og god historie. Men det er verkeleg ikkje så lett, at alt er ei solkinshistorie. For eg må vise fram ein annan applikasjon. Vi kan også la fargen her representere variablen -- og kva vel eg her? Utslepp av karbondioksid, tonn per innbyggjar. Dette er 1962, og USA slapp ut 16 tonn per person. Kina slapp ut 0,6, og India slapp ut 0,32 tonn per innbyggjar. Og kva skjer når vi går fram i tid? Vel, du ser den vakre historia om å verte rikare og verte sunnare -- alle saman gjorde det på kostnad av utsleppa av karbondioksid. Det er ingen som har unngått det so langt. Og vi har ikkje fullt oppdaterte data lenger, fordi dette er ømfintlege data i dag. Og der er vi, 2001.
And in the discussion I attended with global leaders, you know, many say now the problem is that the emerging economies, they are getting out too much carbon dioxide. The Minister of the Environment of India said, "Well, you were the one who caused the problem." The OECD countries -- the high-income countries -- they were the ones who caused the climate change. "But we forgive you, because you didn't know it. But from now on, we count per capita. From now on we count per capita. And everyone is responsible for the per capita emission."
Og i diskusjonen eg deltok i med globale leiarar, sa mange at problemet idag er dei utviklande økonomiane, dei slepp ut for mykje karbondioksid. Miljøministeren i India svarte, "Vel, det var de som skapte problemet." OECD-landa -- landa med høgast inntening -- det var dei som skapte klimaforandringane. "Men vi tilgjev dykk, for de visste ikkje det. Men frå no av tel vi per innbyggjar. Frå no av tel vi per innbyggjar. Og alle er ansvarlege for sitt eige utslepp per person."
This really shows you, we have not seen good economic and health progress anywhere in the world without destroying the climate. And this is really what has to be changed. I've been criticized for showing you a too positive image of the world, but I don't think it's like this. The world is quite a messy place. This we can call Dollar Street. Everyone lives on this street here. What they earn here -- what number they live on -- is how much they earn per day. This family earns about one dollar per day. We drive up the street here, we find a family here which earns about two to three dollars a day. And we drive away here -- we find the first garden in the street, and they earn 10 to 50 dollars a day.
Dette fortel at vi ikkje kan finne nokon økomisk og helsemessig framgang nokon stad i verda utan å øydeleggje klimaet. Og det er dette som verkeleg må endre seg. Eg har vorte kritisert for å vise eit for positivt bilete av verda, men eg trur ikkje det er akkurat slik. Jorda er ein ganske rotete stad. Dette kan vi kalle dollargata. Alle menneska på jorda bur på denne gata. Kva dei tenar -- kva nummer dei bur i -- er kor mykje dei tenar per dag. Denne familia tenar kring ein dollar dagen. Vi køyrer opp gata her, og vi finn ein familie som tenar kring to-tre dollar per dag. Og vi køyrer på -- vi finn den fyrste hagen i gata her, og dei tener 10 til 50 dollar om dagen.
And how do they live? If we look at the bed here, we can see that they sleep on a rug on the floor. This is what poverty line is -- 80 percent of the family income is just to cover the energy needs, the food for the day. This is two to five dollars. You have a bed. And here it's a much nicer bedroom, you can see. I lectured on this for Ikea, and they wanted to see the sofa immediately here. (Laughter) And this is the sofa, how it will emerge from there. And the interesting thing, when you go around here in the photo panorama, you see the family still sitting on the floor there. Although there is a sofa, if you watch in the kitchen, you can see that the great difference for women does not come between one to 10 dollars. It comes beyond here, when you really can get good working conditions in the family. And if you really want to see the difference, you look at the toilet over here. This can change. This can change. These are all pictures and images from Africa, and it can become much better. We can get out of poverty.
Og korleis bur dei? Om vi ser på senga her, ser vi at dei søv på eit teppe på golvet. Dette er kva fattigdomsgrensa er -- 80 prosent av familieinntekta er akkurat nok til å dekke energibehovet, maten den dagen. Dette er to til fem dollar, du har ei seng. Og det er eit mykje finare soverom, som de ser. Eg underviste om dette for Ikea, og dei ville sjølvsagt sjå sofaen med ein gong. (Latter) Og dette er sofaen, korleis den ser ut der. Og det interessante er at når du bevegar deg rundt i panoramavising, ser du framleis familien sitjande på golvet der, sjølv om dei har ein sofa. Om du ser inn på kjøkenet, ser du at den store skilnaden for kvinner kjem ikkje mellom ein til ti dollar dagen. Du må over det, før du verkeleg kan få gode arbeidsforhold i familien. Og om du verkeleg vil sjå skilnaden, så ser du på toalettet. Dette kan endrast på. Dette er bilder frå Afrika åleine, og det kan verte mykje betre. Vi kan kome oss ut av fattigdom.
My own research has not been in IT or anything like this. I spent 20 years in interviews with African farmers who were on the verge of famine. And this is the result of the farmers-needs research. The nice thing here is that you can't see who are the researchers in this picture. That's when research functions in poor societies -- you must really live with the people.
Mi eiga forsking har ikkje vore innan IT eller noko slikt. Eg brukte 20 år på å intervjue afrikanske gardbrukarar som var på grensa til ein hungersnaud. Og dette er resultatet av forsking på behov innan landbruket. Det beste med biletet er at du ikkje kan sjå kven som er forskarane i biletet. Det er då forsking fungerer i fattige samfunn -- du må verkeleg leve med folket.
When you're in poverty, everything is about survival. It's about having food. And these two young farmers, they are girls now -- because the parents are dead from HIV and AIDS -- they discuss with a trained agronomist. This is one of the best agronomists in Malawi, Junatambe Kumbira, and he's discussing what sort of cassava they will plant -- the best converter of sunshine to food that man has found. And they are very, very eagerly interested to get advice, and that's to survive in poverty. That's one context. Getting out of poverty. The women told us one thing. "Get us technology. We hate this mortar, to stand hours and hours. Get us a mill so that we can mill our flour, then we will be able to pay for the rest ourselves." Technology will bring you out of poverty, but there's a need for a market to get away from poverty. And this woman is very happy now, bringing her products to the market. But she's very thankful for the public investment in schooling so she can count, and won't be cheated when she reaches the market. She wants her kid to be healthy, so she can go to the market and doesn't have to stay home. And she wants the infrastructure -- it is nice with a paved road. It's also good with credit. Micro-credits gave her the bicycle, you know. And information will tell her when to go to market with which product. You can do this.
Når du er i fattigdom, handlar alt om å overleve. Om å ha mat. Og desse to unge gardbrukarane, dei er ungdomar no -- sidan foreldra døydde av HIV og AIDS -- dei diskuterer med ein utdanna agronom. Dette er ein av dei beste agronomane i Malawai, Junatambe Kumbira, og han diskuterer kva slags kassava dei skal plante -- den beste omdannaren av solskin til mat som menneska veit om. Og dei er særs, særs interesserte i å få råd. Og det er å overleve i fattigdom. Det er ein kontekst. Å kome seg ut av fattigdom... Kvinnene fortalte oss ein ting: "Skaff oss teknologi. Vi hatar denne morteren, å stå i timevis... Skaff oss ei mølle, slik at vi kan kverne kornet, so kan vi vere i stand til å betale for resten sjølve." Teknologi får deg ut av fattigdom, men det fins et behov for ein marknad for å kome seg vekk frå fattigdom. Og denne kvinna er svært glad når ho tek med produkta sine til marknaden. Men ho er særs takksam for den statlege investeringa i skuleverket slik at ho kan telle, og ikkje vil bli lurt når ho kjem til marknaden. Ho vil at ungen hennar skal vere frisk, slik at ho kan gå på markedet og ikkje treng å vere heime Og ho vil gjerne ha infrastrukturen i orden -- det er kjekt med asfalt Det er også bra med kreditt. Mikro-lån gav henne sykkelen, ikkje sant. Og informasjon vil fortelle henne når ho skal gå på markedet med kva produkt. Vi kan gjere dette.
I find my experience from 20 years of Africa is that the seemingly impossible is possible. Africa has not done bad. In 50 years they've gone from a pre-Medieval situation to a very decent 100-year-ago Europe, with a functioning nation and state. I would say that sub-Saharan Africa has done best in the world during the last 50 years. Because we don't consider where they came from. It's this stupid concept of developing countries that puts us, Argentina and Mozambique together 50 years ago, and says that Mozambique did worse. We have to know a little more about the world. I have a neighbor who knows 200 types of wine. He knows everything. He knows the name of the grape, the temperature and everything. I only know two types of wine -- red and white. (Laughter) But my neighbor only knows two types of countries -- industrialized and developing. And I know 200, I know about the small data. But you can do that. (Applause)
Etter 20 års erfaring i Afrika ser eg at det tilsynelatande umoglege er mogleg. Afrika har ikkje gjort det dårleg. På 50 år har dei gått frå ein før-middelaldersk situasjon til eit akseptabelt Europa for 100 år sidan, med eit fungerande styresett. Eg vil seie at Afrika sør for Sahara har gjort det best i verda i løpet av dei siste 50 åra. Fordi vi ikkje tek med i betrakninga kvar dei kom ifrå. Omgrepet utviklingsland er meiningslaust. som set oss, Argentina og Mosambik ilag for 50 år sidan, og som seier at Mosambik gjorde det dårlegast. Vi må vite litt meir om verda. Eg har ein nabo som kjenner 200 typar vin. Han veit alt. Han veit namnet på drua, temperaturen og allting. Eg kjenner berre to typar vin -- raud og kvit. (Latter) Men naboen min veit berre om to typar land -- i-land og u-land. Og eg kjenner 200, eg har dei små opplysingane. Men vi kan gjere dette. (Applause)
But I have to get serious. And how do you get serious? You make a PowerPoint, you know? (Laughter) Homage to the Office package, no? What is this, what is this, what am I telling? I'm telling you that there are many dimensions of development. Everyone wants your pet thing. If you are in the corporate sector, you love micro-credit. If you are fighting in a non-governmental organization, you love equity between gender. Or if you are a teacher, you'll love UNESCO, and so on. On the global level, we have to have more than our own thing. We need everything. All these things are important for development, especially when you just get out of poverty and you should go towards welfare.
Men eg må verte seriøs. Og korleis vert ein seriøs? Du lagar ein PowerPoint. (Latter) Hyllest til Office-pakken, eller kva? Så, kva er det, kva er det eg vil seie? Eg seier at det fins fleire dimensjonar innan utvikling. Alle har sin kjæledegge. Om du er i finanssektoren, elskar du mikrokreditt. Om du kjempar i ein ikkje-statleg organisasjon, elskar du likskap mellom kjønn. Om du er lærar, elskar du UNESCO, og so vidare. På det globale planet må vi derimot ha meir enn berre vår eigen ting. Vi treng alt. Alle desse tinga er viktige for utviklinga, særleg når du akkurat har kome ut av fattigdomen og du skal bevege deg mot velferd.
Now, what we need to think about is, what is a goal for development, and what are the means for development? Let me first grade what are the most important means. Economic growth to me, as a public-health professor, is the most important thing for development because it explains 80 percent of survival. Governance. To have a government which functions -- that's what brought California out of the misery of 1850. It was the government that made law function finally. Education, human resources are important. Health is also important, but not that much as a mean. Environment is important. Human rights is also important, but it just gets one cross.
Det vi treng å tenke på er, kva er måla for utvikling, og kva er midla for utvikling? Lat meg fyrst gradere dei viktigaste midla. Økonomisk vekst er for meg, som allmennhelseprofessor, det viktigaste for utviklinga, fordi det forklarar 80 prosent av overlevinga. Styresett. Å ha eit styresett som fungerar -- det er det som fekk California ut av uføret i 1850. Det var regjeringa som fekk lovene til å endeleg fungere. Utdanning, menneskelege ressursar er viktig. Helse er og viktig, men ikkje like mykje som middel. Miljø er uviktig. Menneskerettar er og viktig, men det får berre eitt kryss.
Now what about goals? Where are we going toward? We are not interested in money. Money is not a goal. It's the best mean, but I give it zero as a goal. Governance, well it's fun to vote in a little thing, but it's not a goal. And going to school, that's not a goal, it's a mean. Health I give two points. I mean it's nice to be healthy -- at my age especially -- you can stand here, you're healthy. And that's good, it gets two plusses. Environment is very, very crucial. There's nothing for the grandkid if you don't save up. But where are the important goals? Of course, it's human rights. Human rights is the goal, but it's not that strong of a mean for achieving development. And culture. Culture is the most important thing, I would say, because that's what brings joy to life. That's the value of living.
No, kva med måla? Kvar går vi hen`? Vi er ikkje interesserte i pengar. Pengar er ikkje eit mål. Det er det beste middelet, men eg gir det null som mål. Styresett? Vel, det er moro å stemme innimellom, men det er ikkje eit mål. Å gå på skule, det er ikkje eit mål, det er eit verkemiddel. Eg gir helse to poeng. Eg meinar, det er kjekt å vere frisk. --- spesielt i min alder -- å kunne stå her, å vere frisk. Og det er positivt, det får to plussteikn. Miljøet er veldig, veldig viktig. Det fins ingenting for borneborna om du ikkje tek vare på det. Men kva er dei viktigaste måla? Sjølvsagt er det menneskerettar! Menneskerettar er målet, men det er ikkje eit like sterkt verkemiddel for å oppnå utvikling. Og kultur. Kultur er det viktigaste av alt, vil eg seie, for det er det som gir glede til livet. Det er verdien i å leve.
So the seemingly impossible is possible. Even African countries can achieve this. And I've shown you the shot where the seemingly impossible is possible. And remember, please remember my main message, which is this: the seemingly impossible is possible. We can have a good world. I showed you the shots, I proved it in the PowerPoint, and I think I will convince you also by culture. (Laughter) (Applause) Bring me my sword! Sword swallowing is from ancient India. It's a cultural expression that for thousands of years has inspired human beings to think beyond the obvious. (Laughter) And I will now prove to you that the seemingly impossible is possible by taking this piece of steel -- solid steel -- this is the army bayonet from the Swedish Army, 1850, in the last year we had war. And it's all solid steel -- you can hear here. And I'm going to take this blade of steel, and push it down through my body of blood and flesh, and prove to you that the seemingly impossible is possible. Can I request a moment of absolute silence? (Applause)
Slik at det tilsynelatande umoglege blir mogleg. Sjølv afrikanske land kan oppnå dette. Og eg har vist dykk bileta der det tilsynelatande umoglege er mogleg. Og hugs, ver so snill, hugs hovudbeskjeden min som er denne: Det tilsynelatande umoglege er mogleg. Vi kan ha ei verd som er god. Eg synte det til dykk i bileta, eg beviste det i PowerPointen, og eg trur at eg og vil overbevise dykk gjennom kultur. (Latter) (Applaus) Gje meg sverdet mitt! Sverdsluking kjem frå det gamle India. Det er eit kulturelt uttrykk som gjennom tusenvis av år har inspirert menneske til å tenke forbi det openberre. (Latter) Og eg skal bevise for dykk at det tilsynelatande umoglege er mogleg ved å ta dette stykket stål -- solid stål -- dette er armébajonetten frå den svenske arméen i 1850, det siste året vi hadde krig. Og det er solid stål -- berre høyr her. Og eg kjem til å ta dette stålbladet, og stikke det ned gjennom kroppen min av kjøt og blod, og bevise for dykk at det tilsynelatande umoglege er mogleg. Kan eg få be om ein augneblink med total stille? (Applaus)