Hi, my name is Frank, and I collect secrets. It all started with a crazy idea in November of 2004. I printed up 3,000 self-addressed postcards, just like this. They were blank on one side, and on the other side I listed some simple instructions. I asked people to anonymously share an artful secret they'd never told anyone before. And I handed out these postcards randomly on the streets of Washington, D.C., not knowing what to expect.
Hei, mitt navn er Frank og jeg samler på hemmeligheter. Det hele startet med en vill ide November 2004. Jeg printet opp 3000 egenadresserte postkort, slik som denne. De er blanke på ene siden, og på den andre siden har jeg listet opp enkle instruksjoner. Jeg spurte folk om å dele anonymt en kunstnerisk hemmelighet som de ikke har fortalt noen før. Jeg delte ut disse postkortene tilfeldig på gatene i Washington, D.C., uten å vite hva jeg kunne forvente.
But soon the idea began spreading virally. People began to buy their own postcards and make their own postcards. I started receiving secrets in my home mailbox, not just with postmarks from Washington, D.C., but from Texas, California, Vancouver, New Zealand, Iraq. Soon my crazy idea didn't seem so crazy. PostSecret.com is the most visited advertisement-free blog in the world. And this is my postcard collection today. You can see my wife struggling to stack a brick of postcards on a pyramid of over a half-million secrets.
Men snart begynte ideen å spre seg viralt. Folk begynte å kjøpe sine egne postkort og lage egne postkort. Jeg begynte å motta hemmeligheter hjemme i postkassen, ikke bare med poststempler fra Washington, D.C., men fra Texas, California, Vancouver, New Zealand, Irak. Etterhvert virket ikke min ville ide så vill. PostSecret.com er den mest besøkte reklamefrie bloggen i verden. Og dette er min postkortsamling idag. Du kan se min kone slite med å stable en bunke med postkort på en pyramide med over en halv million hemmeligheter.
What I'd like to do now is share with you a very special handful of secrets from that collection, starting with this one. "I found these stamps as a child, and I have been waiting all my life to have someone to send them to. I never did have someone." Secrets can take many forms. They can be shocking or silly or soulful. They can connect us to our deepest humanity or with people we'll never meet. (Laughter) Maybe one of you sent this one in. I don't know. This one does a great job of demonstrating the creativity that people have when they make and mail me a postcard. This one obviously was made out of half a Starbucks cup with a stamp and my home address written on the other side.
Hva jeg vil gjøre nå er å dele med dere en veldig spesiell håndfull av hemmeligheter fra denne samlingen, og jeg starter med denne her. "Jeg fant disse frimerkene som barn, og jeg har ventet hele mitt liv for å ha noen å sende dem til. Jeg har aldri hatt noen." Hemmeligheter kan ta mange former. De kan være sjokkerende, tullete eller sjelfulle. De kan gi kontakt med våres dypeste følelser eller med folk vi aldri har møtt. (Latter) Kanskje en av dere har sendt denne. Jeg vet ikke. Denne gjør en god jobb med å demonstrere kreativiteten folk har når de lager og sender meg et postkort. Denne er åpenbart laget av en halv Starbucks kopp med et frimerke og min postadresse skrevet på andre siden.
"Dear Birthmother, I have great parents. I've found love. I'm happy." Secrets can remind us of the countless human dramas, of frailty and heroism, playing out silently in the lives of people all around us even now. "Everyone who knew me before 9/11 believes I'm dead." "I used to work with a bunch of uptight religious people, so sometimes I didn't wear panties, and just had a big smile and chuckled to myself."
"Kjære fødemor, jeg har flotte foreldre. Jeg har funnet kjærligheten. Jeg er glad." Hemmeligheter kan minne oss på de utallige menneskelige dramaene, svakhetene og heltedåder, som spilles ut i stillhet i livene til personene rundt oss selv nå. "Alle som kjente meg før 11.september tror jeg er død." "Jeg pleide å jobbe med en gjeng snerpete religiøse mennesker, så noen ganger brukte jeg ikke truser, og bare smilte stort og humret for meg selv."
(Laughter)
(Latter)
This next one takes a little explanation before I share it with you. I love to speak on college campuses and share secrets and the stories with students. And sometimes afterwards I'll stick around and sign books and take photos with students. And this next postcard was made out of one of those photos. And I should also mention that, just like today, at that PostSecret event, I was using a wireless microphone. "Your mic wasn't off during sound check. We all heard you pee." (Laughter) This was really embarrassing when it happened, until I realized it could have been worse. Right. You know what I'm saying.
Den neste trenger noe forklaring før jeg kan dele den med dere. Jeg elsker å holde foredrag på universiteter og dele hemmeligheter og fortellinger med studentene. Og noen ganger blir jeg værende å signerer bøker og ta bilder med studenter. Og det neste postkortet var laget av en av disse bildene. Og jeg skal nevne at, slik som i dag, på det PostSecret møtet, så brukte jeg trådløs mikrofon. "Din mikrofon var ikke av under lydprøven. Vi hørte deg tisse." (Latter) Det var skikkelig flaut når det hendte, helt til jeg forsto det kunne ha vært verre. Ikke sant. Dere vet hva jeg snakker om.
(Laughter)
(Latter)
"Inside this envelope is the ripped up remains of a suicide note I didn't use. I feel like the happiest person on Earth (now.)" "One of these men is the father of my son. He pays me a lot to keep it a secret."
"I denne konvolutten ligger det rester av et selvmordsbrev jeg ikke brukte. Jeg føler meg som den lykkeligste person på Jorda (nå.)" "En av disse men er faren til min sønn. Han betaler meg mye for å holde det hemmelig."
(Laughter)
(Latter)
"That Saturday when you wondered where I was, well, I was getting your ring. It's in my pocket right now." I had this postcard posted on the PostSecret blog two years ago on Valentine's Day. It was the very bottom, the last secret in the long column. And it hadn't been up for more than a couple hours before I received this exuberant email from the guy who mailed me this postcard.
"Den lørdagen da du lurte på hvor jeg var, vel, jeg hentet ringen din. Den er i lommen min akkurat nå." Jeg hadde dette postkortet på PostSecret bloggen to år siden på Valentiner Dagen. Den var helt på bånn, den siste hemmeligheten i en lang kolonne. Og den hadde ikke vært oppe mer enn et par timer før jeg mottok denne sprudlende e-posten fra fyren som sendte postkortet.
And he said, "Frank, I've got to share with you this story that just played out in my life." He said, "My knees are still shaking." He said, "For three years, my girlfriend and I, we've made it this Sunday morning ritual to visit the PostSecret blog together and read the secrets out loud. I read some to her, she reads some to me." He says, "It's really brought us closer together through the years.
Og han sa, "Frank, jeg er nødt til å dele med deg denne historien som akkurat skjedde i mitt liv." Han sa, " Mine knær skjelver enda. I tre år, har kjæresten min og jeg, gjort det til et rituale hver søndag morgen å besøke PostSecret bloggen sammen og lese hemmelighetene høyt. Jeg leste noen til henne, hun leste noen til meg. Det har virkelig brakt oss nærmere sammen gjennom årene.
And so when I discovered that you had posted my surprise proposal to my girlfriend at the very bottom, I was beside myself. And I tried to act calm, not to give anything away. And just like every Sunday, we started reading the secrets out loud to each other." He said, "But this time it seemed like it was taking her forever to get through each one." But she finally did. She got to that bottom secret, his proposal to her. And he said, "She read it once and then she read it again." And she turned to him and said, "Is that our cat?" (Laughter) And when she saw him, he was down on one knee, he had the ring out. He popped the question, she said yes. It was a very happy ending.
Og da jeg oppdaget at du hadde postet min overraskelsesforlovelse til min kjære på bunnen, var jeg fra meg. Og jeg prøvde å holde meg rolig, for ikke avsløre alt. Og akkurat som en vanlig søndag, vi startet å lese hemmelighetene høyt til hverandre. Men denne gangen føltes det som hun brukte en evighet på å komme seg gjennom hver enkelt. Men hun gjorde det til slutt. Hun kom til den nederste hemmeligheten, hans kunngjøring til henne. Og han sa, " Hun leste det en gang og så leste hun en gang til." Hun snudde seg til han og sa. "Er det vår katt?" (Latter) Og når hun så ham, var han ned på kne, og ringen var fremme. Han spurte spørsmålet, hun sa ja. Det var en veldig lykkelig slutt.
So I emailed him back and I said, "Please share with me an image, something, that I can share with the whole PostSecret community and let everyone know your fairy tale ending." And he emailed me this picture.
Så jeg sendte han en e-port tilbake og spurte "Vær så snill å del et bilde eller noe, som jeg kan dele med hele PostSecret samfunnet for å la alle få vite hvordan ditt eventyr endte." Han sendte meg tilbake dette bildet.
(Laughter)
(Latter)
"I found your camera at Lollapalooza this summer. I finally got the pictures developed and I'd love to give them to you." This picture never got returned back to the people who lost it, but this secret has impacted many lives, starting with a student up in Canada named Matty. Matty was inspired by that secret to start his own website, a website called IFoundYourCamera. Matty invites people to mail him digital cameras that they've found, memory sticks that have been lost with orphan photos. And Matty takes the pictures off these cameras and posts them on his website every week. And people come to visit to see if they can identify a picture they've lost or help somebody else get the photos back to them that they might be desperately searching for. This one's my favorite.
"Jag fant ditt kamera på Lollapalooza denne sommeren. Endelig fikk jeg fremkalt bildene og jeg vil gjerne gi dem til deg." Dette bilde ble aldri sendt tilbake til personene som mistet det, men denne hemmeligheten har påvirket mange liv, slik som denne studenten fra Canada som heter Matty. Matty ble inspirert av den hemmeligheten til å starte sin egen nettside, en nettside kalt IFoundYourCamera. (JegFantKameraetDitt) Matty inviterer folk til å sende ham digitale kameraer som de har funnet, minnepinner som har blitt mistet med foreldreløse bilder. Matty tar disse bildene fra kameraene og legger dem ut på nettsiden hver uke. Og folk kan sjekke om de kan identifisere et bilde de har mistet eller hjelpe andre til å få bildene tilbake til dem som er på desperat søken. Dette er en av mine favoritter.
(Laughter)
(Latter)
Matty has found this ingenious way to leverage the kindness of strangers. And it might seem like a simple idea, and it is, but the impact it can have on people's lives can be huge. Matty shared with me an emotional email he received from the mother in that picture. "That's me, my husband and son. The other pictures are of my very ill grandmother. Thank you for making your site. These pictures mean more to me than you know. My son's birth is on this camera. He turns four tomorrow." Every picture that you see there and thousands of others have been returned back to the person who lost it -- sometimes crossing oceans, sometimes going through language barriers.
Matty har funnet den geniale måten å utnytte vennligheten til fremmede. Og dette virker som en enkel ide og det er det, men påvirkningen den har på folks liv kan være stor. Matty delte med meg en følelsesmessig e-post han mottok fra en mor i dette bilde. "Det er meg, min mann og sønn. De andre bildene er av min veldig syke bestemor. Takk for at du laget denne siden. Disse bildene betyr mer for meg enn du tror. Min sønns fødsel er på det kameraet. Han blir 4 i morgen." Hvert bilde du ser der og tusener av andre har blitt sendt til personene som har mistet de noen ganger krysset hav, noen ganger kommet seg igjennom språkbarrierer.
This is the last postcard I have to share with you today. "When people I love leave voicemails on my phone I always save them in case they die tomorrow and I have no other way of hearing their voice ever again." When I posted this secret, dozens of people sent voicemail messages from their phones, sometimes ones they'd been keeping for years, messages from family or friends who had died. They said that by preserving those voices and sharing them, it helped them keep the spirit of their loved ones alive. One young girl posted the last message she ever heard from her grandmother.
Dette er det siste postkortet jeg skal dele med dere i dag. "Når personer jeg elsker legger igjen beskjed på telefonen lagrer jeg de alltid i tilfelle de dør i morgen og jeg ikke har andre måter å høre stemmene deres igjen." Når jeg la ut denne hemmeligheten, sendte dusinvis av folk telefonbeskjeder fra telefonene sine, noen ganger beskjeder de har lagret i årevis, beskjeder fra familie og venner som hadde dødd. De sier at å bevare disse stemmene og dele de, hjalp dem å holde ånden av sine kjære i live. En ung jente sendte den siste beskjeden hun noen gang hørte fra sin bestemor.
Secrets can take many forms. They can be shocking or silly or soulful. They can connect us with our deepest humanity or with people we'll never meet again.
Hemmeligheter kan ta mange former. De kan være sjokkerende, tullete eller sjelfull. De kan kople oss med de dypeste følelser eller med personer vi aldri møter igjen.
Voicemail recording: First saved voice message. Grandma: ♫ It's somebody's birthday today ♫ ♫ Somebody's birthday today ♫ ♫ The candles are lighted ♫ ♫ on somebody's cake ♫ ♫ And we're all invited ♫ ♫ for somebody's sake ♫ You're 21 years old today. Have a real happy birthday, and I love you. I'll say bye for now.
Telefonbeskjed opptak: Første lagrete talemelding. Bestemor: Det er noens bursdag i dag Noen har bursdag i dag Lysene er tent på noens kake og vi er alle invitert for noens skyld Du er 21 år i dag. Ha en virkelig god bursdag, og jeg elsker deg. Jeg vil si ha det nå.
FW: Thank you.
FW: Takk
(Applause)
(Applause)
Thank you.
Takk skal dere ha
(Applause)
(Applause)
June Cohen: Frank, that was beautiful, so touching. Have you ever sent yourself a postcard? Have you ever sent in a secret to PostSecret?
June Cohen: Frank, det var nydelig, så rørende. Har du noen gang sendt deg selv et postkort? Har du noen gang sendt inn en hemmelighet til PostSecret?
FW: I have one of my own secrets in every book. I think in some ways, the reason I started the project, even though I didn't know it at the time, was because I was struggling with my own secrets. And it was through crowd-sourcing, it was through the kindness that strangers were showing me, that I could uncover parts of my past that were haunting me.
FW: Jeg har en av mine egne hemmeligheter i hver bok. I tror på noen måter, grunnen til at jeg startet prosjektet, selv om jeg ikke visste det på det tidspunktet, var fordi jeg slet med mine egne hemmeligheter. Og det var igjennom crowd-sourcing, det var igjennom vennligheten fremmede viste meg, at jeg kunne avdekke deler av min fortid som hjemsøkte meg.
JC: And has anyone ever discovered which secret was yours in the book? Has anyone in your life been able to tell?
JC: Har noen funnet hvilken av hemmeligheten som er dine i boka? Har noen i ditt liv vært i stand til å finne dem?
FW: Sometimes I share that information, yeah.
FW: Noen ganger deler jeg den informasjonen, ja.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applause)