I'm speaking about compassion from an Islamic point of view, and perhaps my faith is not very well thought of as being one that is grounded in compassion. The truth of the matter is otherwise.
Jeg snakker om medfølelse fra en islamsk synsvinkel, og kanskje er min tro litt lite gjennomtenkt siden den er forankret i medlidenhet. Sakens kjerne er annerledes.
Our holy book, the Koran, consists of 114 chapters, and each chapter begins with what we call the basmala, the saying of "In the name of God, the all compassionate, the all merciful," or, as Sir Richard Burton -- not the Richard Burton who was married to Elizabeth Taylor, but the Sir Richard Burton who lived a century before that and who was a worldwide traveler and translator of many works of literature -- translates it. "In the name of God, the compassionating, the compassionate."
Vår hellige bok, Koranen, består av 114 kapitler og hvert kapittel begynner med det vi kaller basmala, ordet i Guds navn, alt det medfølende, alt det barmhjertige, eller som Sir Richard Burton, ikke den Richard Burton som var gift med Elizabeth Taylor, men den Sir Richard Burton som levde et århundre før det og som reiste verden rundt og som oversatte mange litteraturverker, oversetter det som, "i Guds navn, den som viser medlidenhet, den medfølende".
And in a saying of the Koran, which to Muslims is God speaking to humanity, God says to his prophet Muhammad -- whom we believe to be the last of a series of prophets, beginning with Adam, including Noah, including Moses, including Abraham, including Jesus Christ, and ending with Muhammad -- that, "We have not sent you, O Muhammad, except as a 'rahmah,' except as a source of compassion to humanity."
Og i et utsagn i Koranen, som for muslimer er Gud som snakker til menneskeheten, sier Gud til sin profet Muhammad, som han tror er den siste i en serie av profeter, som begynner med Adam, inkluderer Noah, inkluderer Moses, inkluderer Abraham, inkluderer Jesus Kristus, og slutter med Muhammad sa at "Vi har ikke sendt deg, Muhammad, bortsett fra som en raham, bortsett fra som en kilde av medlidenhet til menneskeheten."
For us human beings, and certainly for us as Muslims, whose mission, and whose purpose in following the path of the prophet is to make ourselves as much like the prophet. And the prophet, in one of his sayings, said, "Adorn yourselves with the attributes of God." And because God Himself said that the primary attribute of his is compassion -- in fact, the Koran says that "God decreed upon himself compassion," or, "reigned himself in by compassion" -- therefore, our objective and our mission must be to be sources of compassion, activators of compassion, actors of compassion and speakers of compassion and doers of compassion.
Og for oss mennesker, og helt sikkert for oss muslimer som sitt oppdrag og mening i å følge profetens vei er å gjøre oss selv så like profeten som mulig, og profeten sa en gang: "Tilbe dere selv med Guds attributter." Og fordi Gud selv i følge Koranen sa at det primære kjennetegnet på hans medlidenhet var at "Gud bestemte medlidenhet for seg selv," eller "regjerte selv av medlidenhet." Derfor må vårt formål og oppdrag være å være kilder til medfølelse aktivatorer av medfølelse, utøvere av medfølelse, å snakke om medfølelse og å ha medfølelse.
That is all well and good, but where do we go wrong, and what is the source of the lack of compassion in the world? For the answer to this, we turn to our spiritual path. In every religious tradition, there is the outer path and the inner path, or the exoteric path and the esoteric path. The esoteric path of Islam is more popularly known as Sufism, or "tasawwuf" in Arabic. And these doctors or these masters, these spiritual masters of the Sufi tradition, refer to teachings and examples of our prophet that teach us where the source of our problems lies.
Dette er vel og bra, men hvor trår vi feil og hva er kilden til mangelen på medfølelse i verden? For svaret på dette, vender vi oss til vår spirituelle side. I enhver religiøs tradisjon er det hva du kan kalle den ytre banen og den indre banen, eller den eksoteriske banen og den esoteriske banen. Den esoteriske vei av Islam er mer populært kjent som Sufismen, eller tasawwuf på arabisk. Og disse legene eller disse mesterne disse åndelige mesterne av Sufi-tradisjonen, henviser til læresetninger og eksempler på vår profet, som lærer oss hvor kilden til våre problemer ligger.
In one of the battles that the prophet waged, he told his followers, "We are returning from the lesser war to the greater war, to the greater battle."
I ett av slagene som profeten førte, fortalte han sine tilhengere, "Vi er tilbake fra den lille krig til større krig, til den store kamp."
And they said, "Messenger of God, we are battle-weary. How can we go to a greater battle?"
Og de sa, "Budbringer fra Gud, vi er slitne. Hvordan kan vi gå til en større kamp?"
He said, "That is the battle of the self, the battle of the ego." The sources of human problems have to do with egotism, "I."
Han sa, "Det er kampen om selvet, slaget om ego." Kildene til menneskelige problemer har å gjøre med egoisme.
The famous Sufi master Rumi, who is very well known to most of you, has a story in which he talks of a man who goes to the house of a friend, and he knocks on the door, and a voice answers, "Who's there?"
Den berømte Sufi mesteren Rumi, som er svært godt kjent for de fleste av dere, har en historie hvor han snakker om en mann som går til huset til en venn og banker på døren, og en stemme svarer, "Hvem er det?"
"It's me," or, more grammatically correctly, "It is I," as we might say in English.
Det er meg," eller mer grammatisk korrekt, "Det er Jeg," som vi kan si på engelsk.
The voice says, "Go away."
Stemmen sier: "Gå bort."
After many years of training, of disciplining, of search and struggle, he comes back. With much greater humility, he knocks again on the door.
Etter mange år med trening, med disiplin, søken og kamp, kommer han tilbake, og med mye større ydmykhet, banker han igjen på døren.
The voice asks, "Who is there?"
Stemmen spør, "Hvem er det?"
He said, "It is you, O heartbreaker."
Han sa, "Det er deg, o hjerteknuser."
The door swings open, and the voice says, "Come in, for there is no room in this house for two I's," -- two capital I's, not these eyes -- "for two egos."
Døren svinger opp, og stemmen sier, "Kom inn, for det er ikke rom i dette huset for to Jeg'er, to store Jeg, for to egoer.
And Rumi's stories are metaphors for the spiritual path. In the presence of God, there is no room for more than one "I," and that is the "I" of divinity. In a teaching -- called a "hadith qudsi" in our tradition -- God says that, "My servant," or "My creature, my human creature, does not approach me by anything that is dearer to me than what I have asked them to do." And those of you who are employers know exactly what I mean. You want your employees to do what you ask them to do, and if they've done that, then they can do extra. But don't ignore what you've asked them to do.
Og Rumis fortellinger er metaforer for den åndelige vei. I nærvær av Gud, er det ikke rom for mer enn én jeg, og det er jeg av guddommelighet. I et undervisningsopplegg, kalt en hadith qudsi i vår tradisjon, sier Gud at, "Min tjener," eller "min skapning, mitt menneskelige vesen, ikke nærmer meg av noe som er meg kjærere enn det jeg har bedt dem å gjøre." Og de av dere som er arbeidsgivere vet nøyaktig hva jeg mener. Du vil at dine ansatte gjør det du ber dem om å gjøre, og om de har gjort det, så kan de gjøre ekstra, men ikke overse det du har bedt dem å gjøre.
"And," God says, "my servant continues to get nearer to me, by doing more of what I've asked them to do" -- extra credit, we might call it -- "until I love him or love her. And when I love my servant," God says, "I become the eyes by which he or she sees, the ears by which he or she listens, the hand by which he or she grasps, and the foot by which he or she walks, and the heart by which he or she understands." It is this merging of our self with divinity that is the lesson and purpose of our spiritual path and all of our faith traditions.
Og Gud sier: "Min tjener fortsetter å komme nærmere meg, ved å gjøre mer av det jeg har bedt dem å gjøre," ekstra kreditt, kan vi kalle det, "før jeg elsker ham eller elsker henne. Og når jeg elsker min tjener," sier Gud, blir jeg øynene som han eller hun ser med, ørene som han eller hun lytter med, den hånden som han eller hun griper med, og foten som han eller hun går med, og hjertet som han eller hun forstår med." Det er denne sammenslåing av oss selv med guddommelighet som er lærdommen og hensikten med vår åndelige vei og alle vår trostradisjoner.
Muslims regard Jesus as the master of Sufism, the greatest prophet and messenger who came to emphasize the spiritual path. When he says, "I am the spirit, and I am the way," and when the prophet Muhammad said, "Whoever has seen me has seen God," it is because they became so much an instrument of God, they became part of God's team -- so that God's will was manifest through them, and they were not acting from their own selves and their own egos. Compassion on earth is given, it is in us. All we have to do is to get our egos out of the way, get our egotism out of the way.
Muslimer ser på Jesus som herre over Sufismen, den største profet og budbringer som kom for å understreke den åndelige vei. Når han sier, "Jeg er ånden, og jeg er veien," når profeten Muhammad sa, "Den som har sett meg, har sett Gud," er det fordi de ble så mye et instrument av Gud, de ble en del av Guds damp, slik at Guds vilje ble åpenbart gjennom dem at de ikke handler ut fra sitt eget selv og sitt eget ego. Medfølelse på jorden er gitt, det er i oss. Alt vi trenger å gjøre er å få våre egoer ut av veien, får vår egoisme ut av veien.
I'm sure, probably all of you here, or certainly the very vast majority of you, have had what you might call a spiritual experience, a moment in your lives when, for a few seconds, a minute perhaps, the boundaries of your ego dissolved. And at that minute, you felt at one with the universe -- one with that jug of water, one with every human being, one with the Creator -- and you felt you were in the presence of power, of awe, of the deepest love, the deepest sense of compassion and mercy that you have ever experienced in your lives.
Jeg er sikker på at sannsynligvis alle dere, eller sikkert de aller fleste av dere, har hatt det man kan kalle en åndelig opplevelse, et øyeblikk i livet da, i noen sekunder, et minutt kanskje, grensene for egoet ditt oppløst. Og på den tiden, følte du deg i ett med universet, en med den muggen med vann, en med alle mennesker, ett med skaperen, og du følte nærværet av makt, av ærefrykt, av den dypeste kjærlighet, den dypeste følelse av medfølelse og barmhjertighet som du noen gang har opplevd i livet.
That is a moment which is a gift of God to us -- a gift when, for a moment, he lifts that boundary which makes us insist on "I, I, I, me, me, me," and instead, like the person in Rumi's story, we say, "Oh, this is all you. This is all you. And this is all us. And us, and I, and us are all part of you. O, Creator! O, the Objective! The source of our being and the end of our journey, you are also the breaker of our hearts. You are the one whom we should all be towards, for whose purpose we live, and for whose purpose we shall die, and for whose purpose we shall be resurrected again to account to God to what extent we have been compassionate beings."
Det er et øyeblikk som er en gave fra Gud til oss, en gave når, for et øyeblikk, han løfter grensen som gjør at vi insisterer på jeg, jeg, jeg, meg, meg, meg, og i stedet, som personen i Rumi's historie, så sier vi, "Åh, alt dette er du." Alt dette er du. Og dette er alle oss. Og oss, og jeg, og vi er alle en del av deg. Skaperen, målet, kilden til vårt vesen, og slutten på vår reise. Du er også våre hjerteknuser. Du er den som vi bør søke mot, for hvis formål vi lever, og for hvis formål vi skal dø, og for hvis formål vi skal oppstå igjen på kontoen til Gud i hvilken grad vi har vært medfølende vesener.
Our message today, and our purpose today, and those of you who are here today, and the purpose of this charter of compassion, is to remind. For the Koran always urges us to remember, to remind each other, because the knowledge of truth is within every human being.
Vårt budskap i dag, og vår hensikt i dag, og de av dere som er her i dag, og hensikten med denne planen for medfølelse, er å minne oss på. For Koranen oppfordrer oss alltid til å huske, til å minne på hverandre, fordi kunnskap om sannheten er i hvert eneste menneske.
We know it all. We have access to it all. Jung may have called it "the subconscious." Through our subconscious, in your dreams -- the Koran calls our state of sleep "the lesser death," "the temporary death" -- in our state of sleep we have dreams, we have visions, we travel even outside of our bodies, for many of us, and we see wonderful things. We travel beyond the limitations of space as we know it, and beyond the limitations of time as we know it. But all this is for us to glorify the name of the creator whose primary name is the compassionating, the compassionate.
Vi vet alt. Vi har tilgang til alt. Jung kan ha kalt det underbevisstheten. Gjennom underbevisstheten vår, i dine drømmer, som Koranen kaller vår tilstand av søvn, den lille død, den midlertidige død. I vår tilstand av søvn har vi drømmer, og visjoner, vi reiser også utenfor våre kropper, for mange av oss, og vi ser fantastiske ting. Vi reiser utover de begrensninger i rom slik vi kjenner det, og utover de begrensninger av tid som vi kjenner den. Men alt dette er for oss å glorifisere navnet på skaperen hvis primære navn er den medfølende.
God, Bokh, whatever name you want to call him with, Allah, Ram, Om, whatever the name might be through which you name or access the presence of divinity, it is the locus of absolute being, absolute love and mercy and compassion, and absolute knowledge and wisdom, what Hindus call "satchidananda." The language differs, but the objective is the same.
Gud, Bokh, det navnet du vil tilbe ham med, Allah, Ram, Om, uansett hvilket navn du kaller ham eller hvordan du får tilgang til tilstedeværelsen av guddommelighet, er kjernen av absolutt tilstedeværelse, absolutt kjærlighet og barmhjertighet og medfølelse, og absolutt kunnskap og visdom, hva hinduene kaller satchidananda. Språket er forskjellig, men målet er det samme.
Rumi has another story about three men, a Turk, an Arab and -- and I forget the third person, but for my sake, it could be a Malay. One is asking for angur -- one is, say, an Englishman -- one is asking for eneb, and one is asking for grapes. And they have a fight and an argument because -- "I want grapes." "I want eneb. "I want angur." -- not knowing that the word that they're using refers to the same reality in different languages.
Rumi har en annen historie om tre personer, en tyrker, en araber, og jeg glemmer den tredje personen, men for min del kan det ha vært en malay. En ber om angour, la oss si han er en engelskmann, en ber om eneb, og en ber om druer. Og de diskuterer og krangler, fordi jeg vil ha druer, jeg vil eneb, jeg vil ha angour, uten å vite at ordet som de bruker refererer til den samme virkeligheten på ulike språk.
There's only one absolute reality by definition, one absolute being by definition, because absolute is, by definition, single, and absolute and singular. There's this absolute concentration of being, the absolute concentration of consciousness, awareness, an absolute locus of compassion and love that defines the primary attributes of divinity.
Det er bare én absolutt virkelighet per definisjon, én absolutt skikkelse per definisjon, fordi absolutt er, per definisjon, singel, og absolutt og entall. Det er denne absolutte konsentrasjon av å være, den absolutte konsentrasjon av bevissthet, bevissthet, en absolutt kjerne av medfølelse og kjærlighet som definerer de primære attributtene av guddommelighet.
And these should also be the primary attributes of what it means to be human. For what defines humanity, perhaps biologically, is our physiology, but God defines humanity by our spirituality, by our nature.
Og det bør også være de primære attributtene av hva det betyr å være menneske. For det som definerer menneskeheten, kanskje biologisk, er vår fysiologi, men Gud definerer menneskeheten ved vår åndelighet, av naturen vår.
And the Koran says, He speaks to the angels and says, "When I have finished the formation of Adam from clay, and breathed into him of my spirit, then, fall in prostration to him." The angels prostrate, not before the human body, but before the human soul. Why? Because the soul, the human soul, embodies a piece of the divine breath, a piece of the divine soul.
Og Koranen sier, han snakker til englene og sier, "Når jeg er ferdig med dannelsen av Adam fra leire, og har pustet inn i ham, min ånd, fall så på kne for ham." Englene faller på kne, ikke foran den menneskelige kropp, men foran den menneskelige sjel. Hvorfor? Fordi sjelen, den menneskelige sjel, bærer et stykke av det guddommelige pusten, et stykke av den guddommelige sjel.
This is also expressed in biblical vocabulary when we are taught that we were created in the divine image. What is the imagery of God? The imagery of God is absolute being, absolute awareness and knowledge and wisdom and absolute compassion and love.
Dette er også uttrykt i bibelsk vokabular når vi er lært at vi var skapt i Guds bilde. Hva er bildet av Gud? Bildet av Gud er absolutt vesen, absolutt bevissthet og kunnskap og visdom og absolutt medfølelse og kjærlighet.
And therefore, for us to be human -- in the greatest sense of what it means to be human, in the most joyful sense of what it means to be human -- means that we too have to be proper stewards of the breath of divinity within us, and seek to perfect within ourselves the attribute of being, of being alive, of beingness; the attribute of wisdom, of consciousness, of awareness; and the attribute of being compassionate and loving beings.
Og derfor, for oss å være menneske, i den største betydningen av hva det betyr å være menneske, i den mest gledelige følelse av hva det betyr å være menneske, betyr det at vi også må være skikkelige forvaltere av denguddommelige pust i oss, og søke å perfeksjonere oss i den egenskap av å være, av å være i live, av tilstedeværelsen, den egenskap av visdom, av bevissthet, av sanselighet, og egenskapen av å være omtenksomme og elskende vesener.
This is what I understand from my faith tradition, and this is what I understand from my studies of other faith traditions, and this is the common platform on which we must all stand, and when we stand on this platform as such, I am convinced that we can make a wonderful world.
Dette er hva jeg forstår fra mine studier av andre trostradisjoner, og dette er den felles plattform som vi må alle stå, og dette er den felles plattform som vi må alle stå på, og når vi står på denne plattformen som sådan, er jeg overbevist om at vi kan lage en fantastisk verden.
And I believe, personally, that we're on the verge and that, with the presence and help of people like you here, we can bring about the prophecy of Isaiah. For he foretold of a period when people shall transform their swords into plowshares and will not learn war or make war anymore.
Og jeg tror, personlig, at vi er på randen, og at med nærvær og hjelp av folk som deg her, vi kan få til profetien til Isiah. For han forutså en periode da folk skal omgjøre sine sverd til plogjern og ikke lenger vil lære krig og krige lenger.
We have reached a stage in human history that we have no option: we must, we must lower our egos, control our egos -- whether it is individual ego, personal ego, family ego, national ego -- and let all be for the glorification of the one.
Vi har nådd et stadium i menneskehetens historie, slik at vi ikke har noe alternativ. Vi må, vi må senke våre egoer, kontrollere våre egoer, enten det er individuelle ego, personlige ego, familie ego, nasjonale ego, og la alle være for forherligelse av den ene.
Thank you, and God bless you. (Applause)
Takk, og Gud velsigne deg. (Applaus)