For a long time, there was me, and my body. Me was composed of stories, of cravings, of strivings, of desires of the future. Me was trying not to be an outcome of my violent past, but the separation that had already occurred between me and my body was a pretty significant outcome. Me was always trying to become something, somebody. Me only existed in the trying. My body was often in the way.
Veldig lenge var det jeg og kroppen min. Jeg var satt sammen av historier, lengsler, ambisjoner, ønsker for fremtiden. Jeg prøvde å ikke være et resultat av min voldelige fortid, men skillet som allerede hadde oppstått mellom meg og kroppen min var et ganske betydelig resultat. Jeg prøvde hele tiden å bli noe, noen. Jeg eksisterte bare i å prøve. Kroppen min var ofte i veien.
Me was a floating head. For years, I actually only wore hats. It was a way of keeping my head attached. It was a way of locating myself. I worried that [if] I took my hat off I wouldn't be here anymore. I actually had a therapist who once said to me, "Eve, you've been coming here for two years, and, to be honest, it never occurred to me that you had a body." All this time I lived in the city because, to be honest, I was afraid of trees. I never had babies because heads cannot give birth. Babies actually don't come out of your mouth.
Jeg var et flytende hode. I mange år brukte jeg faktisk bare hatter. Det var en måte å holde hodet mitt på plass. Det var en måte å lokalisere meg selv. Jeg var bekymret for at hvis jeg tok hatten min av ville jeg ikke være her mer. Jeg hadde faktisk en terapaut som sa til meg en gang "Eve, du har gått her i to år, og ærlig talt har det aldri falt meg inn at du har en kropp." Hele denne tiden bodde jeg i byen fordi, for å være ærlig var jeg redd for trær. Jeg fikk aldri barn fordi hoder kan ikke føde. Babyer kommer faktisk ikke ut av munnen din.
As I had no reference point for my body, I began to ask other women about their bodies -- in particular, their vaginas, because I thought vaginas were kind of important. This led to me writing "The Vagina Monologues," which led to me obsessively and incessantly talking about vaginas everywhere I could. I did this in front of many strangers. One night on stage, I actually entered my vagina. It was an ecstatic experience. It scared me, it energized me, and then I became a driven person, a driven vagina.
Siden jeg ikke hadde noe referansepunkt for kroppen min begynte jeg å spørre andre kvinner om deres kropper -- spesielt deres vagina, fordi jeg trodde at vaginaer var viktige på en måte. Det førte til at jeg skrev "Vaginamonologene," som førte til at jeg som besatt og uten stans snakket om vaginaer hvor jeg kunne. Jeg gjorde det foran mange fremmede. En kveld på scenen, gikk jeg faktisk inn i min vagina. Det var en ekstatisk erfaring. Det skremte meg, det ga meg energi, og så ble jeg som besatt, en besatt vagina.
I began to see my body like a thing, a thing that could move fast, like a thing that could accomplish other things, many things, all at once. I began to see my body like an iPad or a car. I would drive it and demand things from it. It had no limits. It was invincible. It was to be conquered and mastered like the Earth herself. I didn't heed it; no, I organized it and I directed it. I didn't have patience for my body; I snapped it into shape. I was greedy. I took more than my body had to offer. If I was tired, I drank more espressos. If I was afraid, I went to more dangerous places.
Jeg begynte å se kroppen min som en ting, en ting som kunne bevege seg fort, som en ting som kunne utføre andre ting, mange ting på en gang. Jeg begynte å se kroppen min som en iPad eller en bil. Jeg begynte å drive den og kreve ting av den. Den hadde ingen grenser. Den var uovervinnelig. Den skulle erobres og mestres som jorden selv. Jeg aktet den ikke; nei, jeg organiserte den og styrte den. Jeg hadde ikke tålmodighet for kroppen min; jeg knakk den i form. Jeg var grådig. Det krevde mer enn hva kroppen min hadde å tilby. Hvis jeg var trøtt, drakk jeg flere espressoer. Hvis jeg var redd, gikk jeg til flere farlige steder.
Oh sure, sure, I had moments of appreciation of my body, the way an abusive parent can sometimes have a moment of kindness. My father was really kind to me on my 16th birthday, for example. I heard people murmur from time to time that I should love my body, so I learned how to do this. I was a vegetarian, I was sober, I didn't smoke. But all that was just a more sophisticated way to manipulate my body -- a further disassociation, like planting a vegetable field on a freeway.
Og selvsagt hadde jeg øyeblikk hvor jeg satte pris på kroppen min, slik en overgripende forelder noen ganger har øyeblikk av godhet. Min far var virkelig snill mot meg, på min 16-årsdag for eksempel. Jeg hørte folk mumle fra tid til annen at jeg skulle elske kroppen min, så jeg lærte hvordan man gjør det. Jeg var vegetarianer, jeg var edru, jeg røykte ikke. Men alt det var bare en mer sofistikert måte å manipulere kroppen min på -- enda en disassosiering, som å plante en grønnsaksflekk på motorveien.
As a result of me talking so much about my vagina, many women started to tell me about theirs -- their stories about their bodies. Actually, these stories compelled me around the world, and I've been to over 60 countries. I heard thousands of stories, and I have to tell you, there was always this moment where the women shared with me that particular moment when she separated from her body -- when she left home. I heard about women being molested in their beds, flogged in their burqas, left for dead in parking lots, acid burned in their kitchens. Some women became quiet and disappeared. Other women became mad, driven machines like me.
Som et resultat av at jeg snakket så mye om vaginaen min, begynte mange kvinner å fortelle meg om sin -- deres historier om deres kropper. Disse historiene førte meg verden rundt, og jeg har vært i over 60 land. Jeg hørte tusenvis av historier, og jeg må fortelle dere, det var alltid et øyeblikk hvor kvinnene delte med meg det bestemte øyeblikket hvor hun ble skilt fra kroppen sin -- da hun reiste hjemmefra. Jeg hørte om kvinner som ble antastet i sine senger, pisket i sine burkaer, etterlatt som døde på parkeringsplasser, brent av syre i sine kjøkken. Noen kvinner ble stille og forsvant. Andre kvinner ble gale, besatte maskiner slik som meg.
In the middle of my traveling, I turned 40 and I began to hate my body, which was actually progress, because at least my body existed enough to hate it. Well my stomach -- it was my stomach I hated. It was proof that I had not measured up, that I was old and not fabulous and not perfect or able to fit into the predetermined corporate image in shape. My stomach was proof that I had failed, that it had failed me, that it was broken. My life became about getting rid of it and obsessing about getting rid of it. In fact, it became so extreme I wrote a play about it. But the more I talked about it, the more objectified and fragmented my body became. It became entertainment; it became a new kind of commodity, something I was selling.
Mens jeg holdt på med å reise rundet jeg 40 og jeg begynte å hate kroppen min, som faktisk var en fremgang, for i det minste eksisterte kroppen min nok til å hate den. Vel, magen -- det var magen min jeg hatet. Den beviste at jeg ikke holdt mål, at jeg var gammel og ikke fabelaktig og ikke perfekt eller i stand til å passe inn i det forutbestemte forretningsidealet i fasong. Magen min var et bevis på at jeg hadde sviktet, at den hadde sviktet meg, at den var ødelagt. Livet mitt dreide seg om å bli kvitt den og være besatt av å skulle bli kvitt den. Det ble rett og slett så ekstremt at jeg skrev et teaterstykke om det. Men jo mer jeg snakket om det, jo mer objektifisert og fragmentert ble kroppen min. Den ble underholdning, den ble en ny type vare, noe som jeg kunne selge.
Then I went somewhere else. I went outside what I thought I knew. I went to the Democratic Republic of Congo. And I heard stories that shattered all the other stories. I heard stories that got inside my body. I heard about a little girl who couldn't stop peeing on herself because so many grown soldiers had shoved themselves inside her. I heard an 80-year-old woman whose legs were broken and pulled out of her sockets and twisted up on her head as the soldiers raped her like that. There are thousands of these stories, and many of the women had holes in their bodies -- holes, fistula -- that were the violation of war -- holes in the fabric of their souls. These stories saturated my cells and nerves, and to be honest, I stopped sleeping for three years.
Så dro jeg et annet sted. Jeg gikk utenfor det jeg trodde jeg visste. Jeg reiste til Den demokratiske republikken Kongo. Og jeg hørte historier som sprengte alle andre historier. Jeg hørte historier som trengte seg inn i kroppen min. Jeg hørte om en liten jente som ustanselig tisset på seg fordi så mange voksne soldater hadde presset seg inn i henne. Jeg hørte en 80 år gammel dame som fikk beina brukket og trukket ut av ledd og vridd opp over hodet hennes mens soldatene voldtok henne som det. Det er tusenvis av disse historiene, og mange av kvinnene hadde hull i kroppene sine -- hull, fistula -- som var krigsbrudd -- hull i sjelens stoff. Disse historiene gjennomtrengte mine celler og nerver, og for å være ærlig sluttet jeg å sove i en periode på tre år.
All the stories began to bleed together. The raping of the Earth, the pillaging of minerals, the destruction of vaginas -- none of these were separate anymore from each other or me. Militias were raping six-month-old babies so that countries far away could get access to gold and coltan for their iPhones and computers. My body had not only become a driven machine, but it was responsible now for destroying other women's bodies in its mad quest to make more machines to support the speed and efficiency of my machine.
Alle historiene begynte å smelte sammen. Voldtekten av jorden, plyndringen av mineraler, ødeleggelsen av vaginaer -- ingen av disse var separate lenger ikke skilt fra hverandre eller meg. Militser voldtok seks måneder gamle babyer slik at land langt borte kunne få tilgang til gull og koltan til sine iPhones og pc-er. Kroppen min hadde ikke bare blitt en besatt maskin, men den var ansvarlig nå for å ødelegge andre kvinners kropper i sin gale søken etter å lage flere maskiner for å hjelpe hastigheten og effektiviteten til min maskin.
Then I got cancer -- or I found out I had cancer. It arrived like a speeding bird smashing into a windowpane. Suddenly, I had a body, a body that was pricked and poked and punctured, a body that was cut wide open, a body that had organs removed and transported and rearranged and reconstructed, a body that was scanned and had tubes shoved down it, a body that was burning from chemicals. Cancer exploded the wall of my disconnection. I suddenly understood that the crisis in my body was the crisis in the world, and it wasn't happening later, it was happening now.
Så fikk jeg kreft -- eller jeg fant ut at jeg hadde kreft. Det kom som en fugl i flukt som kræsjer i et vindu. Plutselig hadde jeg en kropp, en kropp som ble prikket og pirket på og punktert, en kropp som ble skåret opp, en kropp som fikk fjernet organer og transportert og omarrangert og rekonstruert, en kropp som ble skannet og fikk rør stukket ned i seg, en kropp som brant av kjemikalier. Kreften sprengte min vegg av adskillelse. Jeg forsto plutselig at krisen i kroppen min var krisen i verden, og det skjedde ikke senere, det skjedde nå.
Suddenly, my cancer was a cancer that was everywhere, the cancer of cruelty, the cancer of greed, the cancer that gets inside people who live down the streets from chemical plants -- and they're usually poor -- the cancer inside the coal miner's lungs, the cancer of stress for not achieving enough, the cancer of buried trauma, the cancer in caged chickens and polluted fish, the cancer in women's uteruses from being raped, the cancer that is everywhere from our carelessness.
Plutselig var min kreft en kreft som var overalt, grusomhetens kreft, grådighetens kreft, kreften som trenger inn i folk som lever i nærheten av kjemisk industri -- og de er vanligvis fattige -- kreften i kullgraveres lunger, kreften av stress for å ikke oppnå nok, kreften av skjulte traumer, kreften av burhøns og forurenset fisk, kreften i kvinners uterus fra voldtekt, kreften som er overalt på grunn av vår skjødesløshet.
In his new and visionary book, "New Self, New World," the writer Philip Shepherd says, "If you are divided from your body, you are also divided from the body of the world, which then appears to be other than you or separate from you, rather than the living continuum to which you belong." Before cancer, the world was something other. It was as if I was living in a stagnant pool and cancer dynamited the boulder that was separating me from the larger sea. Now I am swimming in it. Now I lay down in the grass and I rub my body in it, and I love the mud on my legs and feet. Now I make a daily pilgrimage to visit a particular weeping willow by the Seine, and I hunger for the green fields in the bush outside Bukavu. And when it rains hard rain, I scream and I run in circles.
I sin nye og visjonære bok, "Nytt selv, ny verden," sier forfatteren Philip Shepherd, "Hvis du er skilt fra kroppen din, er du også skilt fra verden, som da synes å være annet enn deg eller atskilt fra deg, i stedet for det levende kontinuum som du tilhører." Før kreft var verden noe annet. Det var som om jeg levde i en stillestående pøl og kreften sprengte demningen som skilte meg fra havet. Nå svømmer jeg i det. Nå legger jeg meg ned i gresset og jeg gnir kroppen i det, og jeg elsker gjørmen på beina og føttene mine. Nå gjør jeg en daglig pilgrimsferd for å besøke en bestemt sørgepil ved elven Seinen, og jeg hungrer etter de grønne enger i villmarken utenfor Bukavu [Kongo]. Og når det regner tungt skriker jeg og løper i sirkler.
I know that everything is connected, and the scar that runs the length of my torso is the markings of the earthquake. And I am there with the three million in the streets of Port-au-Prince. And the fire that burned in me on day three through six of chemo is the fire that is burning in the forests of the world. I know that the abscess that grew around my wound after the operation, the 16 ounces of puss, is the contaminated Gulf of Mexico, and there were oil-drenched pelicans inside me and dead floating fish. And the catheters they shoved into me without proper medication made me scream out the way the Earth cries out from the drilling.
Jeg vet at alt henger sammen, og arret som går over hele overkroppen min er merket etter et jordskjelv. Og jeg er der med de tre millionene på gata i Port-au-Prince. Og ilden som brant i meg på dag tre av seks med kjemoterapi er ilden som brenner i verdens skoger. Jeg vet at pusset som vokste rundt såret mitt etter operasjonen, en halv liter med puss, er den forurensede Mexicogulfen, og det var oljestenkede pelikaner inne i meg og døde flytende fisk. Og kateterene som de stakk inn i meg uten skikkelig medisinering fikk meg til å skrike ut som jorden skriker av boring.
In my second chemo, my mother got very sick and I went to see her. And in the name of connectedness, the only thing she wanted before she died was to be brought home by her beloved Gulf of Mexico. So we brought her home, and I prayed that the oil wouldn't wash up on her beach before she died. And gratefully, it didn't. And she died quietly in her favorite place.
Under min andre runde med kjemoterapi ble moren min veldig syk og jeg dro for å besøke henne. Og i tilhørighetens navn var det eneste hun ønsket før hun døde å få komme hjem ved hennes elskede Meksikogulf. Så vi tok henne hjem og jeg ba om at olje ikke måtte vaske opp på hennes strand før hun døde. Og heldigvis skjedde ikke det. Og hun sovnet stille inn på sitt favoirttsted.
And a few weeks later, I was in New Orleans, and this beautiful, spiritual friend told me she wanted to do a healing for me. And I was honored. And I went to her house, and it was morning, and the morning New Orleans sun was filtering through the curtains. And my friend was preparing this big bowl, and I said, "What is it?" And she said, "It's for you. The flowers make it beautiful, and the honey makes it sweet." And I said, "But what's the water part?" And in the name of connectedness, she said, "Oh, it's the Gulf of Mexico." And I said, "Of course it is." And the other women arrived and they sat in a circle, and Michaela bathed my head with the sacred water. And she sang -- I mean her whole body sang. And the other women sang and they prayed for me and my mother.
Og noen få uker senere var jeg i New Orleans, og denne nydelige, spirituelle vennen min fortalte meg at hun ville gjøre healing for meg Og jeg følte meg beæret. Og jeg dro hjem til henne, og det var tidlig morgen, og morgensolen i New Orleans ble filtrert gjennom gardinene. Og min venn gjorde klar en stor skål, og jeg sa, "Hva er det?" Og hun sa, "Det er til deg. Blomstene gjør den vakker, og honningen gjør den søt." Og jeg sa, "Men hva er det med vannet?" Og i tilhørighetens navn sa hun, "Å, det er Meksikogulfen." Og jeg sa, "Selvsagt er det det." De andre kvinnene kom og satte seg i en sirkel, og Michaela badet mitt hode med det hellige vannet. Og hun sang -- jeg mener hele kroppen hennes sang. Og de andre kvinnene sang og de ba for meg og min mor.
And as the warm Gulf washed over my naked head, I realized that it held the best and the worst of us. It was the greed and recklessness that led to the drilling explosion. It was all the lies that got told before and after. It was the honey in the water that made it sweet, it was the oil that made it sick. It was my head that was bald -- and comfortable now without a hat. It was my whole self melting into Michaela's lap. It was the tears that were indistinguishable from the Gulf that were falling down my cheek. It was finally being in my body. It was the sorrow that's taken so long. It was finding my place and the huge responsibility that comes with connection. It was the continuing devastating war in the Congo and the indifference of the world. It was the Congolese women who are now rising up. It was my mother leaving, just at the moment that I was being born. It was the realization that I had come very close to dying -- in the same way that the Earth, our mother, is barely holding on, in the same way that 75 percent of the planet are hardly scraping by, in the same way that there is a recipe for survival.
Og mens den varme Gulfen vasket over mitt nakne hode forsto jeg at den inneholdt det beste og det verste i oss. Det var grådigheten og skjødesløsheten som førte til boreulykken. Det var alle løgnene som ble fortalt før og etter. Det var honningen i vannet som gjorde det søtt, det var oljen som gjorde det sykt. Det var hodet mitt som var skallet -- og komfortabelt nå uten en hatt. Det var mitt hele jeg som smeltet inn i Michaelas fang. Det var tårene som ikke kunne skilles fra Gulfen som falt på mitt kinn. Det var endelig væren i kroppen min. Det var sorgen som hadde tatt så lang tid. Den fant meg og det store ansvaret som følger med forbindelse. Det var den stadige ødeleggende krigen i Kongo og verdens likegyldighet. Det var de kongolesiske kvinnene som nå reiser seg. Det var min mor som forlot meg, akkurat i det øyeblikket da jeg ble født. Det var oppdagelsen at jeg hadde vært så nær ved å dø -- på samme måten som jorden, vår mor, såvidt holder det gående, på samme måte som 75 prosent på jorden såvidt klarer seg, på samme måte som at det fins en strategi for overlevelse.
What I learned is it has to do with attention and resources that everybody deserves. It was advocating friends and a doting sister. It was wise doctors and advanced medicine and surgeons who knew what to do with their hands. It was underpaid and really loving nurses. It was magic healers and aromatic oils. It was people who came with spells and rituals. It was having a vision of the future and something to fight for, because I know this struggle isn't my own. It was a million prayers. It was a thousand hallelujahs and a million oms. It was a lot of anger, insane humor, a lot of attention, outrage. It was energy, love and joy. It was all these things. It was all these things. It was all these things in the water, in the world, in my body.
Hva jeg lærte er at det har å gjøre med fokus og ressurser som alle fortjener. Det var venner som agiterte og en kjærlig søster. Det vare kloke leger og moderne legevitenskap og kirurger som visste hva de skulle gjøre med hendene sine. Det var underbetalte og kjærlige sykepleier. Det var magiske healere og aromatiske oljer. Det var folk som kom med trylleformularer og ritualer. Det var å ha en visjon for fremtiden og noe å kjempe for, for jeg vet at denne kampen ikke er min. Det var en million bønner. Det var tusen hallelujaer og en million "om-er". Det var masse sinne, vanvittig humor, og mye oppmerksomhet, raseri. Det var energi, kjærlighet og glede. Det var alle disse tingene. Det var alle disse tingene. Det var alle disse tingene i vannet, i verden, i kroppen min.
(Applause)
(Applaus)