I bet you're worried.
Jeg vedder på at dere er bekymret.
(Laughter)
(Latter)
I was worried. That's why I began this piece. I was worried about vaginas. I was worried what we think about vaginas and even more worried that we don't think about them. I was worried about my own vagina. It needed a context, a culture, a community of other vaginas. There is so much darkness and secrecy surrounding them. Like the Bermuda Triangle, nobody ever reports back from there.
Jeg var bekymret. Det var derfor jeg begynte dette stykket. Jeg bekymret meg for vaginaer. Jeg var bekymret for hva vi tenker om vaginaer, og enda mer bekymret over at vi ikke tenker om dem. Jeg bekymret meg over min egen vagina. Den trengte en kontekst, en kultur, et fellesskap av andre vaginaer. Det er så mye mørke og hemmelighold omkring dem. Som Bermudatriangelet, ingen rapporterer noen sinne tilbake derfra.
(Laughter)
(Latter)
In the first place, it's not so easy to even find your vagina. Women go days, weeks, months, without looking at it. I interviewed a high-powered businesswoman; she told me she didn't have time. "Looking at your vagina," she said, "is a full day's work."
For det første er det ikke så lett selv å finne din vagina. Kvinner går dager, uker, måneder uten å se på den. Jeg intervjuet en energisk forretningskvinne, hun fortalte meg at hun ikke hadde tid. "Å se på din egen vagina," sa hun, "er et helt dagsverk."
(Laughter)
(Latter)
"You've got to get down there on your back, in front of a mirror, full-length preferred. You've got to get in the perfect position with the perfect light, which then becomes shadowed by the angle you're at. You're twisting your head up, arching your back, it's exhausting." She was busy; she didn't have time. So I decided to talk to women about their vaginas. They began as casual vagina interviews, and they turned into vagina monologues. I talked with over 200 women. I talked to older women, younger women, married women, lesbians, single women. I talked to corporate professionals, college professors, actors, sex workers. I talked to African-American women, Asian-American women, Native-American women, Caucasian women, Jewish women.
"Du må komme deg ned på ryggen, foran et speil, i full lengde helst. Du må komme deg i den perfekte stilling, med det perfekte lys, som du så skygger for med den vinkelen du er i. Du vrir hodet opp, strekker ryggen, det er utmattende." Hun var travel, hun hadde ikke tid. Så jeg bestemte meg for å snakke med kvinner om deres vaginaer. De begynte som uformelle vaginaintervjuer, og de ble til vaginamonologer. Jeg snakket med over 200 kvinner. Jeg snakket med eldre kvinner, yngre kvinner, gifte kvinner, lesbiske, single kvinner. Jeg snakket med forretningskvinner, professorer, skuespillere, sexarbeidere. Jeg snakket med afrikansk-amerikanske kvinner, asiatisk-amerikanske kvinner, kvinner fra Amerikas urbefolkning, hvite kvinner, jødiske kvinner.
OK, at first women were a little shy, a little reluctant to talk. Once they got going, you couldn't stop them. Women love to talk about their vaginas, they do. Mainly because no one's ever asked them before.
Ok, til å begynne med var kvinnene litt sjenerte, litt nølende med å snakke. Når de kom i gang, var de ikke til å stoppe. Kvinner elsker å snakke om sine vaginaer -- det er sant. Hovedsakelig fordi ingen noen gang har spurt dem før.
(Laughter)
(Latter)
Let's just start with the word "vagina" -- vagina, vagina. It sounds like an infection, at best. Maybe a medical instrument. "Hurry, nurse, bring the vagina!"
La oss bare begynne med ordet "vagina" -- vagina, vagina. Det høres ut som en infeksjon. Kanskje et medisinsk instrument. "Fort deg, sykepleier, gi meg vaginaen."
(Laughter)
(Latter)
Vagina, vagina, vagina.
Vagina, vagina, vagina. Samme hvor mange ganger
It doesn't matter how many times you say the word, it never sounds like a word you want to say. It's a completely ridiculous, totally un-sexy word. If you use it during sex, trying to be politically correct, "Darling, would you stroke my vagina," you kill the act right there.
du sier ordet, høres det aldri ut som et ord du ønsker å si. Det er et totalt latterlig, komplett u-sexy ord. Hvis du bruker det under sex, prøver å være politisk korrekt, "Kjære, kan du stryke vaginaen min," dreper du akten akkurat der.
(Laughter)
(Latter)
I'm worried what we call them and don't call them. In Great Neck, New York, they call it a Pussycat. A woman told me there her mother used to tell her, "Don't wear panties, dear, underneath your pajamas. You need to air out your Pussycat."
Det plager meg hva vi kaller dem og ikke kaller dem. I Great Neck, New York, kaller de den "pusekatt." En kvinne der fortalte meg at moren hennes pleide å si, "Ikke bruk truser, kjære, under pysjamasen din. Du må lufte ut pusekatten din."
(Laughter)
(Latter)
In Westchester, they call it a Pooki, in New Jersey, a twat. There's Powderbox, derriere, a Pooky, a Poochi, a Poopi, a Poopelu, a Pooninana, a Padepachetchki, a Pal, and a Piche.
I Westchester kaller de den en "pooky," i New Jersey en "twat." Det er pudderdåse, derriere, en pooky, en poochy, en poopy, en poopaloo, en pooninana, en padepachetchki, en pow og en fersken.
(Laughter)
(Latter)
There's Toadie, Dee Dee, Nishi, Dignity, Coochi Snorcher, Cooter, Labbe, Gladys Seagelman, VA, Wee wee, Horsespot, Nappy Dugout, Mongo, Ghoulie, Powderbox, a Mimi in Miami, a Split Knish in Philadelphia ...
Det er toadie, dee dee, nishi, dignity, coochie snorcher, cooter, labi, gladis siegelman, va, wee-wee, whore-spot, nappy dugout, mungo, ghoulie, powder-box, en "mimi" i Miami, en "split knish" i Filadelfia og en "schmende" i Bronx.
(Laughter)
and a Schmende in the Bronx.
(Laughter)
(Latter)
I am worried about vaginas. This is how the "Vagina Monologues" begins. But it really didn't begin there. It began with a conversation with a woman. We were having a conversation about menopause, and we got onto the subject of her vagina, which you'll do if you're talking about menopause. And she said things that really shocked me about her vagina -- that it was dried-up and finished and dead -- and I was kind of shocked. So I said to a friend casually, "Well, what do you think about your vagina?" And that woman said something more amazing, and then the next woman said something more amazing, and before I knew it, every woman was telling me I had to talk to somebody about their vagina because they had an amazing story, and I was sucked down the vagina trail.
Jeg bekymrer meg over vaginaer. Dette er hvordan "Vaginamonologene" starter. Men det begynte egentlig ikke der; det begynte med en samtale med en kvinne. Vi snakket om overgangsalderen, og vi begynte å snakke om hennes vagina -- som man gjør hvis man snakker om overgangsalderen. Og hun sa ting som virkelig sjokkerte meg om vaginaen hennes -- at den var inntørket og ferdig og død -- og jeg ble ganske sjokkert. Så jeg sa til en venn tilforlatelig,"Vel, hva syns du om din vagina?" Og den kvinnen sa noe mer utrolig, og så sa den neste kvinnen noe mer utrolig, og før jeg visste av det, fortalte alle kvinner meg at jeg måtte snakke med noen om deres vagina fordi de hadde en utrolig historie, og jeg ble trukket ned langs vagina-stien. (Latter)
(Laughter)
And I really haven't gotten off of it. I think if you had told me when I was younger that I was going to grow up, and be in shoe stores, and people would scream out, "There she is, the Vagina Lady!" I don't know that that would have been my life ambition.
Og jeg har egentlig ikke gått av den. Jeg tror hvis dere hadde fortalt meg da jeg var yngre at jeg kom til å vokse opp, og være i skobutikker og folk ville hyle, "Der er hun, Vaginadamen!" Jeg tviler på at det ville vært mitt livs mål. (Latter)
(Laughter)
Men jeg vil snakke litt om lykke og forbindelsen
But I want to talk a little bit about happiness, and the relationship to this whole vagina journey, because it has been an extraordinary journey that began eight years ago. I think before I did the "Vagina Monologues," I didn't really believe in happiness. I thought that only idiots were happy, to be honest. I remember when I started practicing Buddhism 14 years ago, and I was told that the end of this practice was to be happy, I said, "How could you be happy and live in this world of suffering and live in this world of pain?" I mistook happiness for a lot of other things, like numbness or decadence or selfishness. And what happened through the course of the "Vagina Monologues" and this journey is, I think I have come to understand a little bit more about happiness.
til hele den vagina-reisen fordi det har vært en ekstraordinær reise som begynte for åtte år siden. Jeg tror at før jeg gjorde "Vaginamonologene" trodde jeg ikke egentlig på lykke. Jeg tenkte at bare idioter var lykkelige, ærlig talt. Jeg husker da jeg begynte å praktisere buddisme for 14 år siden og jeg fikk høre at målet var å bli lykkelig, jeg sa, "Hvordan kan man være lykkelig og leve i denne verden av lidelse og leve i denne verden av smerte?" Jeg forvekslet lykke med mange andre ting, som nummenhet eller dekadanse eller selvopptatthet. Og det som skjedde mens jeg holdt på med "Vaginamonologene" og denne reisen handler, tror jeg at jeg nå forstår, litt mer om lykke.
There are three qualities I want to talk about. One is seeing what's right in front of you, and talking about it, and stating it. I think what I learned from talking about the vagina and speaking about the vagina, is it was the most obvious thing -- it was right in the center of my body and the center of the world -- and yet it was the one thing nobody talked about. The second thing is that what talking about the vagina did is it opened this door which allowed me to see that there was a way to serve the world to make it better. And that's where the deepest happiness has actually come from. And the third principle of happiness, which I've realized recently:
Det er tre kvaliteter jeg ønsker å snakke om. En er å se hva som er rett foran deg og snakke om det og uttrykke det. Jeg tror at det jeg lærte av å snakke om vaginaen og prate om vaginaen, er at det var den mest opplagte ting -- den var midt i sentrum av kroppen min og sentrum av verden -- og likevel var det den ene tingen ingen snakket om. Det andre er at hva det å snakke om vaginaen gjorde er at det åpnet dører som lot meg se at det fantes en måte å tjene verden på og gjøre den bedre. Og det er hvor den dypeste lykke faktisk har kommet fra. Og det tredje prinsippet for lykke, som jeg nylig har oppdaget.
Eight years ago, this momentum and this energy, this "V-wave" started -- and I can only describe it as a "V-wave" because, to be honest, I really don't understand it completely; I feel at the service of it. But this wave started, and if I question the wave, or try to stop the wave or look back at the wave, I often have the experience of whiplash or the potential of my neck breaking. But if I go with the wave, and I trust the wave and I move with the wave, I go to the next place, and it happens logically and organically and truthfully. And I started this piece, particularly with stories and narratives, and I was talking to one woman and that led to another woman and that led to another woman. And then I wrote those stories down, and I put them out in front of other people.
For åtte år siden, dette momentumet og denne energien, denne "V-bølgen" begynte -- og jeg kan bare beskrive det som en "V-bølge" fordi, ærlig talt, forstår jeg det virkelig ikke helt, jeg føler at jeg er i dens tjeneste. Men denne bølgen startet, og hvis jeg stiller spørsmål ved bølgen eller prøver å stoppe bølgen eller se meg tilbake mot bølgen føler jeg det ofte som jeg får nakkesleng eller muligheten for at nakken kan brekke. Men hvis jeg følger med bølgen og jeg stoler på bølgen og beveger meg med den, kommer jeg til neste sted, og det skjer logisk og organisk og sant. Og jeg startet dette stykket, spesielt med historier og fortellinger, og jeg snakket med en kvinne og det ledet meg til en annen kvinne og det ledet meg til en annen kvinne, og så skrev jeg historiene ned. og jeg lot andre mennesker få høre dem.
And every single time I did the show at the beginning, women would literally line up after the show, because they wanted to tell me their stories. And at first I thought, "Oh great, I'll hear about wonderful orgasms, and great sex lives, and how women love their vaginas." But in fact, that's not what women lined up to tell me. What women lined up to tell me was how they were raped, and how they were battered, and how they were beaten, and how they were gang-raped in parking lots, and how they were incested by their uncles. And I wanted to stop doing the "Vagina Monologues," because it felt too daunting. I felt like a war photographer who takes pictures of terrible events, but doesn't intervene on their behalf.
Og hver gang jeg fremførte forestillingen til å begynne med stilte kvinner seg bokstavelig talt i kø etter forestillingen fordi de ville fortelle meg sine historier. Og først tenkte jeg, "Å flott, jeg vil få høre om fantastiske orgasmer, og gode sexliv, og hvordan kvinner elsker sine vaginaer." Men det var ikke hva kvinner stilte seg i kø for å fortelle meg. Det kvinnene ville fortelle meg var hvordan de var blitt voldtatt, og hvordan de var blitt mishandlet, og hvordan de var blitt slått, og hvordan de var blitt gruppevoldtatt på parkeringsplasser, og hvordan de ble utsatt for incest av sine onkler. Og jeg ville slutte å gjøre "Vaginamonologene" fordi det føltes for overveldende. Jeg følte meg som en krigsfotograf som tar bilder av grusomme hendelser men ikke griper inn for å hjelpe. Så i 1997, sa jeg, "La oss få kvinner sammen.
And so in 1997, I said, "Let's get women together. What could we do with this information that all these women are being violated?" And it turned out, after thinking and investigating, that I discovered -- and the UN has actually said this recently -- that one out of every three women on this planet will be beaten or raped in her lifetime. That's essentially a gender; that's essentially the resource of the planet, which is women. So in 1997 we got all these incredible women together and we said, "How can we use the play, this energy, to stop violence against women?" And we put on one event in New York City, in the theater, and all these great actors came -- from Susan Sarandon, to Glenn Close, to Whoopi Goldberg -- and we did one performance on one evening, and that catalyzed this wave, this energy.
Hva kan vi gjøre med informasjonen om alle disse kvinnene som blir utsatt for overgrep?" Og det viste seg, etter å ha tenkt og undersøkt, at jeg oppdaget -- og FN har faktisk nylig sagt dette -- at en av tre kvinner på jorden vil bli slått eller voldtatt i løpet av livet. Det er hovedsakelig et kjønn, det er hovedsakelig en ressurs på jorden som er kvinner. Så i 1997 samlet vi alle disse fantastiske kvinnene og vi sa, "Hvordan kan vi bruke teaterstykket, denne energien til å stoppe vold mot kvinner?" Og vi satte opp en forestilling i New York, på teateret, og alle disse store skuespillerne kom -- fra Susan Sarandon, til Glenn Close, til Whoopi Goldberg -- og vi gjorde en forestilling på en kveld og det katalyserte denne bølgen, denne energien.
And within five years, this extraordinary thing began to happen. One woman took that energy and she said, "I want to bring this wave, this energy, to college campuses," and so she took the play and she said, "Let's use the play and have performances once a year, where we can raise money to stop violence against women in local communities all around the world." And in one year, it went to 50 colleges, and then it expanded. And over the course of the last six years, it's spread and it's spread and it's spread around the world.
Og innen fem år begynte dette utrolige å skje. En kvinne tok den energien og hun sa, "Jeg vil bringe denne bølgen, denne energien til universiteter," og så tok hun stykket og hun sa, "La oss bruke stykket og sette det opp en gang i året hvor vi samler inn penger for å stoppe vold mot kvinner i lokalsamfunn verden over." Og i løpet av et år ble det vist på 50 universiteter og så spredte det seg. Og i løpet av de siste seks årene har det spredd seg og spredd seg og spredd seg rundt over hele verden.
What I have learned is two things: one, that the epidemic of violence towards women is shocking; it's global; it is so profound and it is so devastating, and it is so in every little pocket of every little crater, of every little society that we don't even recognize it, because it's become ordinary. This journey has taken me to Afghanistan, where I had the extraordinary honor and privilege to go into parts of Afghanistan under the Taliban. I was dressed in a burqa and I went in with an extraordinary group, called the Revolutionary Association of the Women of Afghanistan. And I saw firsthand how women had been stripped of every single right that was possible to strip women of -- from being educated, to being employed, to being actually allowed to eat ice cream. For those of you who don't know, it was illegal to eat ice cream under the Taliban. And I actually saw and met women who had been flogged for being caught eating vanilla ice cream. I was taken to the secret ice cream-eating place in a little town, where we went to a back room, and women were seated and a curtain was pulled around us, and they were served vanilla ice cream. And women lifted their burqas and ate this ice cream. And I don't think I ever understood pleasure until that moment, and how women have found a way to keep their pleasure alive.
Det jeg har lært er to ting. En: At voldsepidemien mot kvinner er sjokkerende, den er global, den er så grunnleggende og den er så ødeleggende, og sånn er det i hver minste lomme av hvert minste krater, av hvert minste samfunn at vi ikke en gang ser det fordi det har blitt vanlig. Denne reisen har tatt meg til Afganistan, hvor jeg hadde den usedvanlige ære og privilegium å gå inn i deler av Afganistan som er under Taliban -- jeg var kledd i burka -- og jeg gikk inn med en ekstraordinær gruppe kalt Revolusjonær forening for afganske kvinner, og jeg så selv hvordan kvinner var blitt fratatt hver minste rettighet det var mulig å frata dem for -- fra å få utdannelse, til å få jobb, til å faktisk få lov til å spise iskrem. For dere som ikke vet det, var det ulovlig å spise iskrem under Taliban. Og jeg så og møtte kvinner som hadde blitt pisket fordi de ble tatt for å spise vaniljeis. Og jeg ble tatt med til det hemmelige iskrem-spisestedet i en liten by, hvor vi gikk inn i et bakrom og kvinner satt og en gardin var trukket for rundt oss, og de fikk servert vaniljeis. Og kvinner løftet sine burkaer og spiste denne isen, og jeg tror ikke jeg noen sinne har forstått nytelse før i det øyblikket, og hvordan kvinner hadde funnet en måte å holde nytelsen i live.
It has taken me, this journey, to Islamabad, where I have witnessed and met women with their faces melted off. It has taken me to Juarez, Mexico, where I was a week ago, where I have literally been there in parking lots, where bones of women have washed up and been dumped next to Coca-Cola bottles. It has taken me to universities all over this country, where girls are date-raped and drugged. I have seen terrible, terrible, terrible violence. But I have also recognized, in the course of seeing that violence, that being in the face of things and seeing actually what's in front of us is the antidote to depression, and to a feeling that one is worthless and has no value.
Den har tatt meg, denne reisen, til Islamabad, hvor jeg har sett og møtt kvinner som har fått ansiktet smeltet vekk. Den har tatt meg til Juarez, Mexico, hvor jeg var for en uke siden, hvor jeg bokstavelig talt har vært på parkeringsplasser hvor kvinneknokler har drevet inn og blitt dumpet ved siden av Coca-Cola flasker. Den har tatt meg til universiteter over hele landet hvor jenter blir gjeng-voldtatt og dopet ned. Jeg har sett fryktelig, fryktelig, fryktelig vold. Men jeg har også sett, gjennom å bevitne den volden, at det å bli konfrontert med ting og faktisk se hva vi er stilt ovenfor er motgiften mot depresjon og en følelse av at man er betydningsløs og ikke har noen verdi.
Because before the "Vagina Monologues," I will say that 80 percent of my consciousness was closed off to what was really going on in this reality, and that closing-off closed off my vitality and my life energy. What has also happened is in the course of these travels -- and it's been an extraordinary thing -- is that every single place that I have gone to in the world, I have met a new species. And I really love hearing about all these species at the bottom of the sea. And I was thinking about how being with these extraordinary people on this particular panel, that it's beneath, beyond and between, and the vagina kind of fits into all those categories.
Fordi før "Vaginamonologene," vil jeg si at 80 prosent av min bevissthet var avstengt fra det som virkelig foregikk i denne virkeligheten. Og at å være avstengt sperret for min vitalitet og min livsenergi. Det som også skjedde er at i løpet av disse reisene -- og det har vært helt utrolig -- er at hvert eneste sted jeg har reist til i verden, har jeg møtt en ny art. Og jeg elsker virkelig å høre om alle disse artene på havets bunn. Og jeg tenkte på hvordan det å være med disse utrolige menneskene på dette bestemte panelet, at det er under, bortenfor og mellom, og vaginaen passer i grunnen i alle de kategoriene.
(Laughter)
(Latter)
But one of the things I've seen is this species -- and it is a species, and it is a new paradigm, and it doesn't get reported in the press or in the media because I don't think good news ever is news, and I don't think people who are transforming the planet are what gets the ratings on TV shows. But every single country I have been to -- and in the last six years, I've been to about 45 countries, and many tiny little villages and cities and towns -- I have seen something what I've come to call "vagina warriors." A "vagina warrior" is a woman, or a vagina-friendly man, who has witnessed incredible violence or suffered it, and rather than getting an AK-47 or a weapon of mass destruction or a machete, they hold the violence in their bodies; they grieve it; they experience it; and then they go out and devote their lives to making sure it doesn't happen to anybody else.
Men en av de tingene jeg har sett er denne arten -- og det er en art, og det er et nytt paradigme, og det blir ikke rapportert i pressen eller i media for jeg tror ikke gode nyheter noen sinne er nyheter, og jeg tror ikke at folk som forvandler planeten er det som skaffer seertall for TV-show. Men hvert eneste land jeg har vært i -- og over de siste seks årene har jeg vært i rundt 45 land, og mange bitte små landsbyer og storbyer og tettsteder -- har jeg sett noe som jeg har begynt å kalle "vaginakrigere." En "vaginakriger" er en kvinne, eller en vagina-vennlig mann, som har vært vitne til utrolig vold eller blitt utsatt for det, og i stedet for å skaffe et maskingevær eller et masseødeleggelsesvåpen eller en machete, holder de volden i sine kropper; de sørger over den, de erfarer den, og de går ut og vier sine liv til å sikre at det ikke skal skje med noen andre.
I have met these women everywhere on the planet, and I want to tell a few stories, because I believe that stories are the way that we transmit information, where it goes into our bodies. And I think one of the things about being at TED that's been very interesting is that I live in my body a lot, and I don't live in my head very much anymore. And this is a very heady place. And it's been really interesting to be in my head for the last two days; I've been very disoriented --
Jeg har møtt disse kvinnene overalt på jorden. Og jeg vil fortelle noen historier fordi jeg tror at historier er den måten vi overfører informasjon på, hvor den trenger inn i kroppen vår. Og jeg tror at noe av det ved å være på TED som har vært veldig interessant er at jeg lever i kroppen min mye, og jeg lever ikke så mye i hodet mitt lenger. Og dette er et veldig cerebralt sted. Og det har vært veldig interessant å være i hodet mitt i løpet av de siste to dagene, jeg har vært veldig desorientert --
(Laughter)
(Latter)
because I think the world, the V-world, is very much in your body. It's a body world, and the species really exists in the body. And I think there's a real significance in us attaching our bodies to our heads, that that separation has created a divide that is often separating purpose from intent. And the connection between body and head often brings those things into union.
fordi jeg tror verden, V-verdenen, er veldig mye i kroppen din. Det er en kroppsverden, og arten eksisterer virkelig i kroppen og jeg tror det har en reell betydning at vi fester kroppene våre til hodene våre -- at det skillet har skapt en splitt som ofte skiller formål fra hensikt. Og forbindelsen mellom kropp og hode bringer ofte de tingene sammen.
I want to talk about three particular people that I've met, vagina warriors, who really transformed my understanding of this whole principle and species, and one is a woman named Marsha Lopez. Marsha Lopez was a woman I met in Guatemala. She was 14 years old, and she was in a marriage and her husband was beating her on a regular basis. And she couldn't get out, because she was addicted to the relationship, and she had no money. Her sister was younger than her, and she applied -- we had a "Stop Rape" contest a few years ago in New York -- and she applied, hoping that she would become a finalist and she could bring her sister. She did become a finalist; she brought Marsha to New York.
Jeg vil snakke om tre bestemte mennesker som jeg har møtt, vaginakrigere, som virkelig omgjorde min forståelse av hele dette prinsippet og arten, og en er en kvinne kalt Marsha Lopez. Marsha Lopez var en kvinne jeg møtte i Guatemala. Hun var 14 år gammel og hun var gift og mannen hennes slo henne regelmessig, og hun kunne ikke komme seg ut fordi hun var avhengig av forholdet og hun hadde ingen penger. Søsteren hennes var yngre enn henne og hun søkte -- vi hadde en "stopp voldtekt"-konkurranse for noen få år siden i New York -- og hun søkte, håpte på at hun skulle bli finalist og at hun kunne ta med søsteren sin. Hun ble finalist, og hun tok med seg Marsha til New York.
And at that time, we did this extraordinary V-Day at Madison Square Garden, where we sold out the entire testosterone-filled dome -- 18,000 people standing up to say "Yes" to vaginas, which was really a pretty incredible transformation. And she came, and she witnessed this, and she decided that she would go back and leave her husband, and that she would bring V-Day to Guatemala. She was 21 years old. I went to Guatemala and she had sold out the National Theater of Guatemala. And I watched her walk up on stage in her red short dress and high heels, and she stood there and said, "My name is Marsha. I was beaten by my husband for five years. He almost murdered me. I left and you can, too." And the entire 2,000 people went absolutely crazy.
Og på den tiden hadde vi denne utrolige V-Dagen på Madison Square Garden hvor vi solgte ut hele den testosteronfylte hallen, 18.000 mennesker som stod opp og sa "ja" til vaginaer, som virkelig var en ganske utrolig transformasjon. Og hun kom, og hun så dette, og hun bestemte seg for å dra tilbake og forlate sin mann, og at hun ville ta med seg V-Dag til Guatemala. Hun var 21 år gammel. Jeg dro til Guatemala og hun hadde solgt ut Guatemalas Nasjonalteater. Og jeg så henne gå opp på scenen i sin røde korte kjole og høye hæler, og hun stod der og sa, "Mitt navn er Marsha. Jeg ble slått av min mann i fem år. Han drepte meg nesten. Jeg gikk, og det kan dere også." Og alle de 2000 i salen ble helt ville.
There's a woman named Esther Chávez who I met in Juarez, Mexico. And Esther Chávez was a brilliant accountant in Mexico City. She was 72 years old and she was planning to retire. She went to Juarez to take care of an ailing aunt, and in the course of it, she began to discover what was happening to the murdered and disappeared women of Juarez. She gave up her life; she moved to Juarez. She started to write the stories which documented the disappeared women. 300 women have disappeared in a border town because they're brown and poor. There has been no response to the disappearance, and not one person has been held accountable. She began to document it. She opened a center called Casa Amiga, and in six years, she has literally brought this to the consciousness of the world. We were there a week ago, when there were 7,000 people in the street, and it was truly a miracle. And as we walked through the streets, the people of Juarez, who normally don't even come into the streets, because the streets are so dangerous, literally stood there and wept, to see that other people from the world had showed up for that particular community.
Det er en kvinne som heter Esther Chavez som jeg møtte i Juarez, Mexico. Og Esther Chavez var en strålende regnskapsfører i Mexico City, hun var 72 år gammel, og hun planla å pensjonere seg. Hun dro til Juarez for å ta seg av en syk tante, og samtidig begynte hun å oppdage hva som skjedde med de drepte og forsvunne kvinnene i Juarez. Hun forlot alt, flyttet til Juarez, og begynte å skrive historiene som dokumenterte de forsvunne kvinnene. 300 kvinner har forsvunnet i en grenseby fordi de er brune og fattige. Det har ikke vært noen reaksjon på forsvinnelsene, og ingen blir holdt ansvarlig. Hun begynte å dokumentere det, hun åpnet et senter kalt Casa Amiga, og på seks år har hun bokstavelig talt lagt dette på verdens bevissthet. Vi var der for en uke siden, da det var 7000 mennesker på gata, og det var virkelig et mirakel. Og da vi gikk gjennom gatene, stod folket i Juarez, som vanligvis ikke går ut på gata fordi gatene er så farlige, de stod bokstavelig talt der og gråt fordi de så at andre mennesker fra verden stilte opp for det bestemte lokalsamfunnet.
There's another woman, named Agnes. And Agnes, for me, epitomizes what a vagina warrior is. I met her three years ago in Kenya. And Agnes was mutilated as a little girl; she was circumcised against her will when she was 10 years old, and she really made a decision that she didn't want this practice to continue anymore in her community. So when she got older, she created this incredible thing: it's an anatomical sculpture of a woman's body, half a woman's body. And she walked through the Rift Valley, and she had vagina and vagina replacement parts, where she would teach girls and parents and boys and girls what a healthy vagina looks like, and what a mutilated vagina looks like.
Det er annen kvinne som heter Agnes. Og Agnes, for meg, representerer hva en vaginakriger er. Jeg møtte henne for tre år siden i Kenya. Og Agnes ble lemlestet som liten jente, hun ble omskåret mot sin vilje da hun var 10 år gammel, og hun tok den beslutning at hun ikke ville at denne praksisen skulle fortsette mer i hennes samfunn. Så da hun ble eldre laget hun noe utrolig: Det er en anatomisk skulptur av en kvinnekropp, det er en halv kvinnekropp. Og hun gikk gjennom Rift Valley, og hun hadde vagina og vaginadeler hvor hun kunne undervise jenter og foreldre og gutter og jenter hvordan en sunn vagina ser ut, og hvordan en mutilert vagina ser ut. Og på sine reiser
And in the course of her travel -- she walked literally for eight years through the Rift Valley, through dust, through sleeping on the ground, because the Maasai are nomads, and she would have to find them, and they would move, and she would find them again -- she saved 1,500 girls from being cut.
gikk hun bokstavelig talt i åtte år gjennom Rift Valley, gjennom støv, om nettene lå hun på bakken -- for masaiene er nomader, og hun måtte bokstavelig talt finne dem, og de beveget seg omkring, og hun fant dem igjen. Hun reddet 1500 jenter fra å bli skåret.
And in that time, she created an alternative ritual, which involved girls coming of age without the cut. When we met her three years ago, we said, "What could V-Day do for you?" And she said, "Well, if you got me a jeep, I could get around a lot faster."
Og på den tiden laget hun et alternativt ritual som feirer at jenter blir kvinner, men uten omskjæring. Da jeg møtte henne for tre år siden sa vi, "Hva kan V-Dag gjøre for deg?" Og hun sa, "Vel, hvis dere ga meg en Jeep, ville jeg kommet meg fortere omkring."
(Laughter)
(Latter)
So we bought her a jeep. And in the year that she had the jeep, she saved 4,500 girls from being cut. So we said to her, "What else could we do for you?" She said, "Well, Eve, if you gave me some money, I could open a house and girls could run away, and they could be saved." And I want to tell this little story about my own beginnings, because it's very interrelated to happiness and Agnes.
Så vi kjøpte en Jeep til henne. Og i løpet av det året hun hadde bil reddet hun 4500 jenter fra omskjæring. Så da vi sa til henne, "Agnes, hva mer kan vi gjøre for deg?" Og hun sa, "Vel, Eva, du vet, om du ga meg litt penger vill jeg åpne et hus som jenter kunne rømme til og bli reddet." Og jeg vil fortelle denne lille historien om min egen barndom fordi den er nært forbundet med lykke og Agnes.
When I was a little girl -- I grew up in a wealthy community; it was an upper-middle class white community, and it had all the trappings and the looks of a perfectly nice, wonderful, great life. And everyone was supposed to be happy in that community, and, in fact, my life was hell. I lived with an alcoholic father who beat me and molested me, and it was all inside that. And always as a child I had this fantasy that somebody would come and rescue me. And I actually made up a little character whose name was Mr. Alligator. I would call him up when things got really bad, and say it was time to come and pick me up. And I would pack a little bag and wait for Mr. Alligator to come.
Da jeg var en liten jente -- og jeg vokste opp i et velstående samfunn, det var øvre middelklasse et hvitt nabolag, og det hadde all staffasjen og så ut som et uklanderlig pent, vidunderlig, godt liv. Og det var meningen at alle skulle være lykkelige i de kretser og, i virkeligheten var mitt liv et helvete. Jeg levde med en alkoholisert far som slo meg og misbrukte meg, og det var på innsiden av det. Og alltid som barn hadde jeg denne fantasien at noen ville komme og redde meg. Og jeg diktet faktisk opp en karakter som het herr Alligator, og jeg tilkalte ham når ting ble skikkelig ille og jeg sa at nå var det på tide å komme og hente meg. Så pakket jeg en liten bag og ventet på at herr Alligator skulle komme.
Now, Mr. Alligator never did come, but the idea of Mr. Alligator coming actually saved my sanity and made it OK for me to keep going, because I believed, in the distance, there would be someone coming to rescue me.
Vel, herr Alligator kom aldri, men ideen om at herr Alligator ville komme hindret meg fra å bli gal og gjorde det greit for meg å holde det gående, fordi jeg trodde at i det fjerne var det noen som ville komme for å redde meg.
Cut to 40-some odd years later, we go to Kenya, and we're walking, we arrive at the opening of this house. And Agnes hadn't let me come to the house for days, because they were preparing this whole ritual.
Klipp til noen og førti år senere, vi reiser til Kenya og vi spaserer, vi ankommer til åpningen av dette huset -- og Agnes hadde ikke latt meg se huset på noen dager fordi de forberedte hele dette ritualet. Og jeg vil fortelle dere en fantastisk historie. Da Agnes først begynte
I want to tell you a great story. When Agnes first started fighting to stop female genital mutilation in her community, she had become an outcast, and she was exiled and slandered, and the whole community turned against her. But being a vagina warrior, she kept going, and she kept committing herself to transforming consciousness. And in the Maasai community, goats and cows are the most valued possession. They're like the Mercedes-Benz of the Rift Valley. And she said two days before the house opened, two different people arrived to give her a goat each, and she said to me, "I knew then that female genital mutilation would end one day in Africa."
kampen for å stoppe kjønnslemlestelse av jenter i sitt samfunn, hadde hun blitt utstøtt, sendt i eksil og hun ble utsatt for bakvaskelser, og hele samfunnet vendte seg mot henne. Men, som en vaginakriger, fortsatte hun ufortrødent og hun fortsatte å vie seg til å endre folks tankegang. Og i Masai-kulturen er geiter og kyr de mest verdifulle eiendeler. De er Mercedesene i Rift Valley. Og hun sa, to dager før åpningen av huset, at to stykker hadde kommet for å gi henne en geit hver, og hun sa til meg, "Da visste jeg at kjønnslemlestelse av jenter en dag vil ta slutt i Afrika."
Anyway, we arrived, and when we arrived, there were hundreds of girls dressed in red homemade dresses -- which is the color of the Maasai and the color of V-Day -- and they greeted us. They had made up these songs that they were singing, about the end of suffering and the end of mutilation, and they walked us down the path. It was a gorgeous day in the African sun, and the dust was flying and the girls were dancing, and there was this house, and it said, "V-Day Safe House for the Girls."
Uansett, vi kom, og da vi kom, var det hundrevis av jenter kledd i rødt, hjemmelagde kjoler -- som er masaienes farge og fargen for V-Dag -- og de hilste på oss, og de hadde laget noen sanger som de sang om slutten på lidelse, og slutten på lemlestelse, og de gikk sammen med oss ned stien. Og det var en nydelig dag in den afrikanske sol, og støvet føk og jentene danset, og det var dette huset, og det stod, "V-Dag. Et trygt hus for jentene."
And it hit me in that moment that it had taken 47 years, but that Mr. Alligator had finally shown up. And he had shown up, obviously, in a form that it took me a long time to understand, which is that when we give in the world what we want the most, we heal the broken part inside each of us.
Og det slo meg i det øyeblikk at det hadde tatt 47 år men at herr Alligator endelig hadde møtt opp. Og han kom selvsagt i en skikkelse som det tok meg lang tid å forstå som at når vi gir i verden det vi selv mest ønsker, heles en ødelagt bit i hver av oss.
And I feel, in the last eight years, that this journey -- this miraculous vagina journey -- has taught me this really simple thing, which is that happiness exists in action; it exists in telling the truth and saying what your truth is; and it exists in giving away what you want the most. And I feel that knowledge and that journey has been an extraordinary privilege, and I feel really blessed to have been here today to communicate that to you.
Og jeg føler, i de siste åtte årene, at denne reisen, denne mirakuløse vaginareisen, har lært meg denne virkelig enkle ting som at lykken fins i handling; den fins i å fortelle sannheten og å si hva din sannhet er, og den fins i å gi bort det du selv mest ønsker. Og jeg føler at den kunnskapen og den reisen har vært et utrolig privilegium, og jeg føler meg så velsignet for å ha vært her i dag og kommunisert dette til dere Takk skal dere ha.
Thank you very much.
(Applause)
(Applaus)