I'm here to share my photography. Or is it photography? Because, of course, this is a photograph that you can't take with your camera.
Jeg er her for å dele fotograferingen min. Eller er det fotografi? Fordi dette er et fotografi som du ikke kan ta med et kamera.
Yet, my interest in photography started as I got my first digital camera at the age of 15. It mixed with my earlier passion for drawing, but it was a bit different, because using the camera, the process was in the planning instead. And when you take a photograph with a camera, the process ends when you press the trigger. So to me it felt like photography was more about being at the right place and the right time. I felt like anyone could do that.
Likevel begynte interessen min for fotografi med at jeg fikk mitt første digitale kamera da jeg var 15. Det blandet seg med min tidligere interesse for tegning, men det var annerledes, for når jeg brukte kameraet, lå prosessen i planleggingen i stedet. Når du fotograferer med et kamera, avsluttes prosessen når du trykker på utløseren. Så for meg føltes det som fotografering handlet mer om å være på rett sted til rett tid. Det føltes som om hvem som helst kunne gjøre det.
So I wanted to create something different, something where the process starts when you press the trigger. Photos like this: construction going on along a busy road. But it has an unexpected twist. And despite that, it retains a level of realism. Or photos like these -- both dark and colorful, but all with a common goal of retaining the level of realism. When I say realism, I mean photo-realism. Because, of course, it's not something you can capture really, but I always want it to look like it could have been captured somehow as a photograph. Photos where you will need a brief moment to think to figure out the trick. So it's more about capturing an idea than about capturing a moment really.
Jeg ville gjøre noe annerledes, noe hvor prosessen begynner i det du trykker på utløseren. Fotografier som dette: veiarbeid langs en travel gate. Men det har en uventet vri. Samtidig som det beholder et nivå av realisme. Fotografier som dette -- både mørke og fargerike, men alle med det samme målet som er å beholde et realistisk inntrykk. Når jeg sier realisme, mener jeg foto-realisme. Selvfølgelig er ikke dette noe du kan fange i virkeligheten, men jeg vil at det skal se ut som om det kunne ha blitt tatt som et fotografi. Fotografier hvor du trenger et kort øyeblikk til å tenke for å skjønne trikset. Så det handler mer om å fange en idé enn det handler om å fange et øyeblikk.
But what's the trick that makes it look realistic? Is it something about the details or the colors? Is it something about the light? What creates the illusion? Sometimes the perspective is the illusion. But in the end, it comes down to how we interpret the world and how it can be realized on a two-dimensional surface. It's not really what is realistic, it's what we think looks realistic really.
Men hva er trikset som gjør at det ser realistisk ut? Er det noe med detaljene eller fargene? Er det noe med lyset? Hva skaper illusjonen? Noen ganger er det perspektivet som er illusjonen. Men uansett, handler det alltid om hvordan vi tolker verden og hvordan den kan uttrykkes på en todimensjonal flate. Det handler ikke om hva som er realistisk, men hva vi tror ser realistisk ut.
So I think the basics are quite simple. I just see it as a puzzle of reality where you can take different pieces of reality and put it together to create alternate reality. And let me show you a simple example. Here we have three perfectly imaginable physical objects, something we all can relate to living in a three-dimensional world. But combined in a certain way, they can create something that still looks three-dimensional, like it could exist. But at the same time, we know it can't. So we trick our brains, because our brain simply doesn't accept the fact that it doesn't really make sense. And I see the same process with combining photographs. It's just really about combining different realities.
Jeg tror prinsippene er ganske enkle. Jeg ser det som et puslespill av virkelighet hvor du kan sette forskjellige biter av virkelighet sammen for å skape en alternativ virkelighet. La meg vise dere et enkelt eksempel. Her har vi tre fysiske objekter som er absolutt tenkelige, noe vi som lever i en tredimensjonal verden kan kjenne igjen. Men kombinert på en bestemt måte, kan de skape noe som ser tredimensjonalt ut, som om det kunne ha eksistert. Men samtidig, vet vi at det er umulig. Så vi lurer hjernene våre, fordi hjernen vår ikke kan akseptere at det ikke henger sammen. Jeg ser den samme prosessen når vi kombinerer fotografier. Det handler rett og slett om å kombinere forskjellige virkeligheter.
So the things that make a photograph look realistic, I think it's the things that we don't even think about, the things all around us in our daily lives. But when combining photographs, this is really important to consider, because otherwise it just looks wrong somehow. So I would like to say that there are three simple rules to follow to achieve a realistic result. As you can see, these images aren't really special. But combined, they can create something like this.
Det som gjør at fotografiet ser realistisk ut, tror jeg er ting vi ikke engang tenker over, ting som omgir oss til daglig. Men når vi kombinerer fotografier, er dette virkelig viktig å tenke over, fordi ellers ser det bare feil ut. Så jeg vil si det er tre enkle regler å følge for å oppnå et realistisk resultat. Som du kan se, er det ikke noe spesielt med disse bildene. Men i kombinasjon, kan de skape noe som dette.
So the first rule is that photos combined should have the same perspective. Secondly, photos combined should have the same type of light. And these two images both fulfill these two requirements -- shot at the same height and in the same type of light. The third one is about making it impossible to distinguish where the different images begin and end by making it seamless. Make it impossible to say how the image actually was composed. So by matching color, contrast and brightness in the borders between the different images, adding photographic defects like depth of field, desaturated colors and noise, we erase the borders between the different images and make it look like one single image, despite the fact that one image can contain hundreds of layers basically.
Så, den første regelen er at kombinerte bilder bør ha det samme perspektivet. For det andre bør kombinerte bilder ha det samme lyset. Og begge disse bildene oppfyller de to kriteriene -- tatt ved samme høyde og under samme lysforhold. Den tredje, er å gjøre det umulig å skille hvor de forskjellige bildene begynner og slutter ved å gjøre det umerkelig. Å gjøre det umulig å si hvordan bildet faktisk ble komponert. Ved å tilpasse farge, kontrast, og lys i overgangen mellom de forskjellige bildene, ved å legge til fotografiske defekter slik som dybdeskarphet, mindre mettede farger og støy, visker vi ut grensene mellom de forskjellige bildene og får det til å se ut som et enkelt bilde, til tross for at det ene bildet kan bestå av hundrevis av lag.
So here's another example. (Laughter) One might think that this is just an image of a landscape and the lower part is what's manipulated. But this image is actually entirely composed of photographs from different locations. I personally think that it's easier to actually create a place than to find a place, because then you don't need to compromise with the ideas in your head. But it does require a lot of planning. And getting this idea during winter, I knew that I had several months to plan it, to find the different locations for the pieces of the puzzle basically. So for example, the fish was captured on a fishing trip. The shores are from a different location. The underwater part was captured in a stone pit. And yeah, I even turned the house on top of the island red to make it look more Swedish.
Her er et annet eksempel. (Latter) Man kunne kanskje tro at dette bare er et bilde av et landskap og at den nederste delen er manipulert. Men dette bildet er faktisk i sin helhet komponert av fotografier fra forskjellige steder. Personlig synes jeg faktisk at det er lettere å skape et sted enn å finne et sted, fordi du ikke trenger å inngå kompromiss med ideene du har i hodet. Men det krever en god del planlegging. Jeg fikk denne ideen på vinteren, og jeg visste jeg hadde flere måneder til å planlegge den, til å finne de forskjellige stedene til brikkene i puslespillet, rett og slett. For eksempel, er fisken avbildet på en fisketur. Strendene er fra et annet sted. Undervannsdelen er tatt i en steingruve. Jeg gjorde til og med huset på toppen av øya rødt for å få det til å se mer svenskt ut.
So to achieve a realistic result, I think it comes down to planning. It always starts with a sketch, an idea. Then it's about combining the different photographs. And here every piece is very well planned. And if you do a good job capturing the photos, the result can be quite beautiful and also quite realistic. So all the tools are out there, and the only thing that limits us is our imagination.
For å oppnå et realistisk resultat, er jeg avhengig av planlegging. Det begynner alltid med en skisse, en idé. Så handler det om å kombinere de forskjellige fotografiene. Og her er hver brikke godt planlagt. Og hvis du gjør en god jobb med planleggingen, kan resultatet bli ganske vakkert og også ganske realistisk. Alle redskapene er der, og det eneste som begrenser oss er vår egen fantasi.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)