I am a writer. Writing books is my profession but it's more than that, of course. It is also my great lifelong love and fascination. And I don't expect that that's ever going to change. But, that said, something kind of peculiar has happened recently in my life and in my career, which has caused me to have to recalibrate my whole relationship with this work. And the peculiar thing is that I recently wrote this book, this memoir called "Eat, Pray, Love" which, decidedly unlike any of my previous books, went out in the world for some reason, and became this big, mega-sensation, international bestseller thing. The result of which is that everywhere I go now, people treat me like I'm doomed. Seriously -- doomed, doomed! Like, they come up to me now, all worried, and they say, "Aren't you afraid you're never going to be able to top that? Aren't you afraid you're going to keep writing for your whole life and you're never again going to create a book that anybody in the world cares about at all, ever again?"
Jeg er en forfatter. Å skrive bøker er jobben min, men det er også mer enn det, selvfølgelig. Det er også mitt livs store kjærlighet og fascinasjon. Og jeg regner ikke med at det noen gang vil endre seg. Men, når det er sagt, noe litt snodig har nylig skjedd i livet mitt og karrieren min, som har fått meg til å revurdere hele mitt forhold til dette arbeidet. Og det rare er at jeg nylig skrev en bok, skildringen “Spis, elsk, lev” som helt ulikt noen av mine forrige bøker, vandret ut i verden og ble en stor, internasjonal bestselger-greie. Og resultatet av dette er at hvor enn jeg nå går, så blir jeg behandlet som om jeg er dømt til å mislykkes. Altså -- at jeg er virkelig ille ute! De kommer bort til meg, veldig bekymret, og sier gjerne “Er du ikke redd for at du aldri vil klare å toppe den? Er du ikke redd for at du kommer til å fortsette å skrive hele livet og at du aldri igjen vil lage en bok som noen i verden bryr seg om i det hele tatt?
So that's reassuring, you know. But it would be worse, except for that I happen to remember that over 20 years ago, when I was a teenager, when I first started telling people that I wanted to be a writer, I was met with this same sort of fear-based reaction. And people would say, "Aren't you afraid you're never going to have any success? Aren't you afraid the humiliation of rejection will kill you? Aren't you afraid that you're going to work your whole life at this craft and nothing's ever going to come of it and you're going to die on a scrap heap of broken dreams with your mouth filled with bitter ash of failure?"
Jo, det er veldig betryggende kan dere skjønne. Men det kunne vært verre, hadde det ikke vært for at jeg husket tilbake for 20 år siden, da jeg var i tenårene og først begynte å fortelle folk at jeg ville bli en forfatter, og ble møtt med denne samme fryktbaserte reaksjonen. Folk sa, “Er du ikke redd for at du aldri kommer til å bli vellykket? Tror du ikke ydmykelsen fra motgangen vil ta knekken på deg? Er du ikke redd for at du kan arbeide hele livet med dette håndverket uten å gå noe igjen for det, og at du vil ende dine dager på knuste drømmers søppelfylling med munnen din fylt med nederlagets bitre aske?
(Laughter)
(Latter)
Like that, you know.
Ja, i den stilen der.
The answer -- the short answer to all those questions is, "Yes." Yes, I'm afraid of all those things. And I always have been. And I'm afraid of many, many more things besides that people can't even guess at, like seaweed and other things that are scary. But, when it comes to writing, the thing that I've been sort of thinking about lately, and wondering about lately, is why? You know, is it rational? Is it logical that anybody should be expected to be afraid of the work that they feel they were put on this Earth to do. And what is it specifically about creative ventures that seems to make us really nervous about each other's mental health in a way that other careers kind of don't do, you know? Like my dad, for example, was a chemical engineer and I don't recall once in his 40 years of chemical engineering anybody asking him if he was afraid to be a chemical engineer, you know? "That chemical-engineering block, John, how's it going?" It just didn't come up like that, you know? But to be fair, chemical engineers as a group haven't really earned a reputation over the centuries for being alcoholic manic-depressives.
Svaret – det korte svaret på alle disse spørsmålene er, “Ja”. Ja, jeg er redd for alle de tingene. Det har jeg alltid vært. Og jeg er redd for mange andre ting i tillegg som folk neppe klarer å gjette, som tang og tare, og andre skremmende ting. Men når det kommer til skriving, så er det jeg har tenkt litt på i det siste, og grublet på, er hvorfor? Altså, er det rasjonelt? Er det logisk at man skal forvente å føle seg redd for å utføre det arbeidet man mener man er skapt til å gjøre. Og hva er det nettopp med slike kreative eskapader som får oss til å bli virkelig engstelig for andres mentale helse på en måte som ingen andre yrker opplever? Ta min far for eksempel, som var en kjemiingeniør, og jeg kan ikke minnes ett tilfelle i løpet av hans 40 arbeidsår at noen spurte om han var redd for å bli kjemiingeniør? “Den kjemiingeniørblokken, John, hvordan går den egentlig?” Sånt skjedde liksom ikke? Men spøk til side, kjemiingeniører som gruppe har vel heller ikke de siste hundreårene gjort seg for å være ustabile og henfallende til drikk.
(Laughter)
(Latter)
We writers, we kind of do have that reputation, and not just writers, but creative people across all genres, it seems, have this reputation for being enormously mentally unstable. And all you have to do is look at the very grim death count in the 20th century alone, of really magnificent creative minds who died young and often at their own hands, you know? And even the ones who didn't literally commit suicide seem to be really undone by their gifts, you know. Norman Mailer, just before he died, last interview, he said, "Every one of my books has killed me a little more." An extraordinary statement to make about your life's work. But we don't even blink when we hear somebody say this, because we've heard that kind of stuff for so long and somehow we've completely internalized and accepted collectively this notion that creativity and suffering are somehow inherently linked and that artistry, in the end, will always ultimately lead to anguish.
Vi skribenter derimot har på en måte dèt ryktet, og ikke bare skribenter, men kreative mennesker i alle sjangre virker det som, har et rykte på seg for å være mentalt ustabile. Og man trenger kun å se på den triste listen over dødsfall på 1900-tallet alene, av virkelig enestående kreative sjeler som døde i ung alder, og ofte av egen vilje. Og selv de som faktisk ikke begikk selvmord, syntes å få skader fra sine egne talenter. Norman Mailer sa i et intervju rett før han døde at, “Alle mine bøker at tatt livet av meg, litt etter litt.” Litt av en oppsummering av ditt livsarbeid. Men vi reagerer ikke når vi hører noen si dette, for vi har hørt dette bli sagt så lenge og blitt vant med det, og i fellesskap akseptert denne sammenhengen at kreativitet og lidelse på et vis henger sammen, og at slik utfoldelse til slutt vil føre til smerte.
And the question that I want to ask everybody here today is are you guys all cool with that idea? Are you comfortable with that? Because you look at it even from an inch away and, you know -- I'm not at all comfortable with that assumption. I think it's odious. And I also think it's dangerous, and I don't want to see it perpetuated into the next century. I think it's better if we encourage our great creative minds to live.
Og spørsmålet jeg ønsker å stille til alle her i dag er, synes dere at dette er greit? Er dere fornøyd med dette? For når jeg ser på det kun på en tommes avstand, og tenker -- dette er faktisk ikke greit i det hele tatt. Jeg synes det er ekkelt. Og at det er farlig, og jeg vil ikke dette skal fortsette inn i neste århundre. Jeg synes det er bedre om vi oppfordrer våre kreative sjeler til å leve videre.
And I definitely know that, in my case -- in my situation -- it would be very dangerous for me to start sort of leaking down that dark path of assumption, particularly given the circumstance that I'm in right now in my career. Which is -- you know, like check it out, I'm pretty young, I'm only about 40 years old. I still have maybe another four decades of work left in me. And it's exceedingly likely that anything I write from this point forward is going to be judged by the world as the work that came after the freakish success of my last book, right? I should just put it bluntly, because we're all sort of friends here now -- it's exceedingly likely that my greatest success is behind me. So Jesus, what a thought! That's the kind of thought that could lead a person to start drinking gin at nine o'clock in the morning, and I don't want to go there.
Og jeg vet i alle fall at i mitt tilfelle -- i min situasjon -- vil det være veldig farlig for meg å begynne å leke med den mørke tanken av antagelser, og spesielt gitt de omstendighetene jeg nå er i i min karriere. Som er -- altså, jeg er enda ung, omtrent 40 år. Jeg kan enda utrette arbeid i kanskje ytterligere fire tiår. Og det er meget sannsynlig at alt jeg skriver fra nå av vil bli vurdert av verden som arbeidet som kom etter den forrige store boksuksessen, ikke sant? Jeg kan være helt ærlig med dere, fordi vi er alle venner her nå -- det er meget sannsynlig at min største suksess allerede er skjedd. Herregud, for en tanke! Sånne tanker kan få deg til å drikke gin klokken ni om morgenen, og der vil jeg ikke havne.
(Laughter)
(Latter)
I would prefer to keep doing this work that I love.
Jeg vil fortsette å gjøre dette som jeg elsker.
And so, the question becomes, how? And so, it seems to me, upon a lot of reflection, that the way that I have to work now, in order to continue writing, is that I have to create some sort of protective psychological construct, right? I have to sort of find some way to have a safe distance between me, as I am writing, and my very natural anxiety about what the reaction to that writing is going to be, from now on. And, as I've been looking, over the last year, for models for how to do that, I've been sort of looking across time, and I've been trying to find other societies to see if they might have had better and saner ideas than we have about how to help creative people sort of manage the inherent emotional risks of creativity.
Og så kommer spørsmålet, hvordan? Og det virker på meg, etter en del ettertanke, at måten jeg må jobbe på nå for å fortsette med skriving, er at jeg må lage meg en slags beskyttende psykologisk sfære, ikke sant? Jeg må fra nå av finne en måte å ha en trygg avstand mellom meg – mens jeg skriver – og min helt naturlige engstelse for hva som kan være reaksjonen på det jeg skriver vil bli. Og, jeg har vært på leit det siste året, etter modeller som håndterer dette, og jeg har sett på tvers av epoker, og prøvd å finne andre samfunn for å se om de hadde bedre og sunnere ideer enn oss til hvordan man kan hjelpe kreative folk håndtere den medfølgende emosjonelle risikoen ved kreativitet.
And that search has led me to ancient Greece and ancient Rome. So stay with me, because it does circle around and back. But, ancient Greece and ancient Rome -- people did not happen to believe that creativity came from human beings back then, OK? People believed that creativity was this divine attendant spirit that came to human beings from some distant and unknowable source, for distant and unknowable reasons. The Greeks famously called these divine attendant spirits of creativity "daemons." Socrates, famously, believed that he had a daemon who spoke wisdom to him from afar.
Og denne letingen har ført meg til de gamle grekerne og Roma. Så hold fast, for dette går litt over stokk og stein. Men altså, i oldtiden så trodde ikke folk at kreativiteten kom fra mennesker! Folk trodde at kreativitet var en hellig nærværende ånd som kom til mennesker fra en fjern og ukjent kilde, av fjerne og ukjente grunner. Grekerne kalte disse hellige kreative assistentene for “demoner”. Sokrates var kjent for å tro at han hadde en demon som snakket til ham fra det fjerne.
The Romans had the same idea, but they called that sort of disembodied creative spirit a genius. Which is great, because the Romans did not actually think that a genius was a particularly clever individual. They believed that a genius was this, sort of magical divine entity, who was believed to literally live in the walls of an artist's studio, kind of like Dobby the house elf, and who would come out and sort of invisibly assist the artist with their work and would shape the outcome of that work.
I romertiden hadde de samme idéen, men de kalte denne utenforstående kreative ånden for geni. Som er flott, for de trodde heller ikke at dette geniet nødvendigvis var et utelukkende smart vesen. De mente at et geni var et slags magisk hellig enhet, som man mente befant seg i rommet i en kunstners hjem, slik som Dobby i Harry Potter, og som kom frem og i det skjulte hjalp til og formet resultatet av arbeidet.
So brilliant -- there it is, right there, that distance that I'm talking about -- that psychological construct to protect you from the results of your work. And everyone knew that this is how it functioned, right? So the ancient artist was protected from certain things, like, for example, too much narcissism, right? If your work was brilliant, you couldn't take all the credit for it, everybody knew that you had this disembodied genius who had helped you. If your work bombed, not entirely your fault, you know? Everyone knew your genius was kind of lame.
Nydelig -- der har vi det, avstanden jeg snakket om -- et psykologisk hinder som beskytter deg fra resultatet av arbeidene dine. Og alle var innforstått med denne ordningen, ikke sant? Så oldtidens kunstnere var beskyttet fra enkelte ting, som for eksempel for mye narsissisme, ikke sant? Hvis arbeidet ditt var enestående, så kunne du ikke ta all æren, alle visste at dette geniet hadde hjulpet til underveis. Hvis arbeidet ble dårlig, så var det heller ikke bare din feil. Alle visste at geniet ikke var ved sine fulle fem.
(Laughter)
(Latter)
And this is how people thought about creativity in the West for a really long time. And then the Renaissance came and everything changed, and we had this big idea, and the big idea was, let's put the individual human being at the center of the universe above all gods and mysteries, and there's no more room for mystical creatures who take dictation from the divine. And it's the beginning of rational humanism, and people started to believe that creativity came completely from the self of the individual. And for the first time in history, you start to hear people referring to this or that artist as being a genius, rather than having a genius.
Og slik var synet på kreativitet i vesten ganske så lenge. Og så kom renessansen og alt endret seg, og vi fikk den store idéen, som var at vi satt mennesket i midten av universet, over alle guder og mysterier, og da er det ikke lenger rom for mystiske vesener på oppdrag fra det guddommelige. Som er begynnelsen på rasjonell humanisme, og folk begynte å tro at kreativitet kom utelukkende fra selve individet. Og for første gang i historien begynner man å høre om at folk er et geni, fremfor at man har et geni.
And I got to tell you, I think that was a huge error. You know, I think that allowing somebody, one mere person to believe that he or she is like, the vessel, you know, like the font and the essence and the source of all divine, creative, unknowable, eternal mystery is just a smidge too much responsibility to put on one fragile, human psyche. It's like asking somebody to swallow the sun. It just completely warps and distorts egos, and it creates all these unmanageable expectations about performance. And I think the pressure of that has been killing off our artists for the last 500 years.
Og det må jeg bare si dere, dette mener jeg var et stort feiltrinn. Det å tillate noen, at én stakkars person skal tro at han eller henne er legemliggjøringen og kilden til det guddommelige, kreative, for alltid ukjente, evige mysteriet, er rett og slett for mye ansvar å legge på et skjørt menneskesinn. Det er som om å be noen svelge selve solen. Det ødelegger egoer, og skaper uhåndterlige forventninger til hva man skal utrette. Og jeg tror dette presset har ødelagt våre kunstnere de siste 500 årene.
And, if this is true, and I think it is true, the question becomes, what now? Can we do this differently? Maybe go back to some more ancient understanding about the relationship between humans and the creative mystery. Maybe not. Maybe we can't just erase 500 years of rational humanistic thought in one 18 minute speech. And there's probably people in this audience who would raise really legitimate scientific suspicions about the notion of, basically, fairies who follow people around rubbing fairy juice on their projects and stuff. I'm not, probably, going to bring you all along with me on this.
Og hvis dette er sant, og jeg tror det er sant, så blir spørsmålet - hva nå? Kan vi endre noe? Kanskje gå tilbake til en eldre forståelse av forholdet mellom menneskesinnet og kreative mysterier. Kanskje ikke. Kanskje vi ikke bare kan fjerne 500 år med rasjonell humanistisk tankegang i et 18 minutters foredrag. Og det er kanskje til og med folk i salen her som vil så berettiget vitenskapelig tvil om dette med vesener som følger etter folk og strør tryllepulver på prosjektene deres. Jeg får nok, sannsynligvis, ikke alle med meg på dette.
But the question that I kind of want to pose is -- you know, why not? Why not think about it this way? Because it makes as much sense as anything else I have ever heard in terms of explaining the utter maddening capriciousness of the creative process. A process which, as anybody who has ever tried to make something -- which is to say basically everyone here --- knows does not always behave rationally. And, in fact, can sometimes feel downright paranormal.
Men spørsmålet som jeg likevel vil stille er -- hvorfor ikke? Hvorfor ikke tenke på denne måten? Fordi det gir like mye mening som hvilket som helst annet jeg har hørt som skal forklare den syke lunefullheten i den kreative prosessen. En prosess som, enhver med erfaring fra det å lage noe -- som burde bety omtrent alle her -- vet ikke oppfører seg rasjonelt. Og, faktisk, kan føles overnaturlig.
I had this encounter recently where I met the extraordinary American poet Ruth Stone, who's now in her 90s, but she's been a poet her entire life and she told me that when she was growing up in rural Virginia, she would be out working in the fields, and she said she would feel and hear a poem coming at her from over the landscape. And she said it was like a thunderous train of air. And it would come barreling down at her over the landscape. And she felt it coming, because it would shake the earth under her feet. She knew that she had only one thing to do at that point, and that was to, in her words, "run like hell." And she would run like hell to the house and she would be getting chased by this poem, and the whole deal was that she had to get to a piece of paper and a pencil fast enough so that when it thundered through her, she could collect it and grab it on the page. And other times she wouldn't be fast enough, so she'd be running and running, and she wouldn't get to the house and the poem would barrel through her and she would miss it and she said it would continue on across the landscape, looking, as she put it "for another poet." And then there were these times -- this is the piece I never forgot -- she said that there were moments where she would almost miss it, right? So, she's running to the house and she's looking for the paper and the poem passes through her, and she grabs a pencil just as it's going through her, and then she said, it was like she would reach out with her other hand and she would catch it. She would catch the poem by its tail, and she would pull it backwards into her body as she was transcribing on the page. And in these instances, the poem would come up on the page perfect and intact but backwards, from the last word to the first.
Jeg hadde denne opplevelsen nylig hvor jeg møtte den enestående amerikanske poeten Ruth Stone som er over 90 år, men har vært dikter hele sitt liv, fortalte meg at da hun vokste opp på landsbygden i Virginia, så jobbet hun ute på markene, og sier at hun kunne føle og høre når et dikt kom til henne gjennom landskapet. Og hun sier det var som et dundrende tog gjennom luften. Og ville komme buldrende mot henne gjennom landskapet. Og hun kjente det kom, for det ristet i bakken. Da visste hun at hun hadde kun én ting å gjøre, og det var, “legge på sprang.” Og hun løp til huset hvor hun ble jaget av diktet, og hun var nødt å finne penn og papir raskt nok, slik at når det dundret gjennom henne, så kunne hun fange det, og få det ned på papiret. Noen ganger var hun ikke rask nok og hun løp og løp, men uten å komme raskt nok til huset og diktet ville dundre gjennom henne, men glippe det, og hun sa det ville fortsette videre gjennom landskapet, på søken, “etter en annen dikter.” Og så var det disse gangene -- og dette glemmer jeg aldri -- hvor hun bare nesten gikk glipp av diktet. Hun løper til huset og ser etter papir å skrive på og diktet går gjennom henne, og hun får tak i en penn akkurat når det skjer, og så sier hun, var det som om hun rakk ut den andre hånden og fanget det. Hun tok tak i halen til diktet, og dro det baklengs inn i kroppen sin mens hun skrev det ned. Og i disse tilfellene ville diktet ende opp på papiret i god form, like helt, men baklengs, fra første til siste ord.
(Laughter)
(Latter)
So when I heard that I was like -- that's uncanny, that's exactly what my creative process is like.
Når jeg hørte dette tenkte jeg -- dette var snodig, akkurat sånn er min kreative prosess også.
(Laughter)
(Latter)
That's not at all what my creative process is -- I'm not the pipeline! I'm a mule, and the way that I have to work is I have to get up at the same time every day, and sweat and labor and barrel through it really awkwardly. But even I, in my mulishness, even I have brushed up against that thing, at times. And I would imagine that a lot of you have too. You know, even I have had work or ideas come through me from a source that I honestly cannot identify. And what is that thing? And how are we to relate to it in a way that will not make us lose our minds, but, in fact, might actually keep us sane?
Det er faktisk ikke slik min kreative prosess er i det hele tatt! Jeg er et esel, og måten jeg fungerer på er å stå opp til samme tid hver dag, og slite og streve meg gjennom det. Men selv jeg, på mitt eget esel-vis, selv jeg har enkelte ganger vært i nærheten av slike opplevelser. Og jeg ser for meg at mange dere også har det. Altså, til og med jeg har fått arbeid og tanker komme til meg fra steder som jeg ikke klarer å identifisere. Men hva er dette? Og hvordan skal vi forholde oss til dette uten å miste forstanden, men, faktisk, heller holde oss oppegående?
And for me, the best contemporary example that I have of how to do that is the musician Tom Waits, who I got to interview several years ago on a magazine assignment. And we were talking about this, and you know, Tom, for most of his life, he was pretty much the embodiment of the tormented contemporary modern artist, trying to control and manage and dominate these sort of uncontrollable creative impulses that were totally internalized.
For meg er det beste eksempelet jeg har fra vår tid på hvordan gjøre dette, nemlig musikeren Tom Waits, som jeg fikk intervjue for flere år siden på oppdrag for et magasin. Vi snakket om nettopp dette, og Tom har gjennom livet sitt, for det meste vært selve eksempelet på en samtidsartist som rives og slites, og som prøver å kontrollere, håndtere og dominere disse ukontrollerbare kreative impulsene som han hadde inni seg.
But then he got older, he got calmer, and one day he was driving down the freeway in Los Angeles, and this is when it all changed for him. And he's speeding along, and all of a sudden he hears this little fragment of melody, that comes into his head as inspiration often comes, elusive and tantalizing, and he wants it, it's gorgeous, and he longs for it, but he has no way to get it. He doesn't have a piece of paper, or a pencil, or a tape recorder.
Men han ble eldre, ble roligere, og en dag mens han kjørte motorveien utenfor Los Angeles, og her var det at det skjedde. Han kjører avgårde, og plutselig hører han et lite fragment av en melodi, som kommer inn i hodet hans, slik inspirasjon gjerne gjør -- snikende, og han ønsker den, det er nydelig, og han lengter etter det, men får ikke tak i det. Han har ikke noe papir, penn, eller opptaksutstyr.
So he starts to feel all of that old anxiety start to rise in him like, "I'm going to lose this thing, and I'll be be haunted by this song forever. I'm not good enough, and I can't do it." And instead of panicking, he just stopped. He just stopped that whole mental process and he did something completely novel. He just looked up at the sky, and he said, "Excuse me, can you not see that I'm driving?"
Så han kjenner den velkjente angsten bygge seg opp, at “jeg kommer til å miste denne, og vil bli hjemsøkt av den til evig tid. Jeg er ikke god nok, klarer det ikke.” Og i stedet for å få panikk, stopper han. Han stopper hele den mentale prosessen og gjorde noe helt nytt. Han så opp til værs, og sa, “Unnskyld meg, ser du ikke at jeg kjører?”
(Laughter)
(Latter)
"Do I look like I can write down a song right now? If you really want to exist, come back at a more opportune moment when I can take care of you. Otherwise, go bother somebody else today. Go bother Leonard Cohen."
“Ser det virkelig ut som jeg kan skrive ned en sang nå?” Hvis du virkelig ønsker å eksistere, så kom tilbake på et mer passende tidspunkt når jeg kan håndtere deg. Hvis ikke, så gå hen og plag noen andre. Plag heller Leonard Cohen.”
And his whole work process changed after that. Not the work, the work was still oftentimes as dark as ever. But the process, and the heavy anxiety around it was released when he took the genie, the genius out of him where it was causing nothing but trouble, and released it back where it came from, and realized that this didn't have to be this internalized, tormented thing. It could be this peculiar, wondrous, bizarre collaboration, kind of conversation between Tom and the strange, external thing that was not quite Tom.
Og hele hans arbeidsprosess endret seg etter dette. Ikke selve arbeidet, det var enda ofte så mørkt det kan bli. Men prosessen, og den tunge angsten rundt det ble utløst når han tok ånden, geniet, ut av seg selv hvor det bare laget problemer, og slapp det tilbake hvor det kom fra, og fant ut at dette ikke behøvde å være en indre, ødeleggende greie. Det kunne heller være dette snodige, flotte, rare samarbeidet, kall det samtale, mellom Tom og den fremmede, eksterne tingen som ikke helt var Tom.
When I heard that story, it started to shift a little bit the way that I worked too, and this idea already saved me once. It saved me when I was in the middle of writing "Eat, Pray, Love," and I fell into one of those sort of pits of despair that we all fall into when we're working on something and it's not coming and you start to think this is going to be a disaster, the worst book ever written. Not just bad, but the worst book ever written. And I started to think I should just dump this project. But then I remembered Tom talking to the open air and I tried it. So I just lifted my face up from the manuscript and I directed my comments to an empty corner of the room. And I said aloud, "Listen you, thing, you and I both know that if this book isn't brilliant that is not entirely my fault, right? Because you can see that I am putting everything I have into this, I don't have any more than this. If you want it to be better, you've got to show up and do your part of the deal. But if you don't do that, you know what, the hell with it. I'm going to keep writing anyway because that's my job. And I would please like the record to reflect today that I showed up for my part of the job."
Da jeg hørte denne historien, endret jeg litt måten jeg også jobbet på, og denne tanken har allerede reddet meg én gang. Den reddet meg da jeg var midt i skrivingen av “Spis, elsk, lev,” og ramlet ned i en av fortvilelsens avgrunner som vi alle faller ned i når vi jobber med noe som ikke kommer noen vei, og man tenker at dette vil bli en katastrofe, den verste boken i historien. Ikke bare dårlig, men den verste boken noen sinne. Og jeg begynte å tenke på at jeg bare burde droppe hele prosjektet. Men så husket jeg på Tom som snakket ut i luften og jeg prøvde det samme. Så jeg løftet hodet mitt fra manuskriptet og jeg tok sikte på et tomt hjørne i rommet. Og jeg sa høyt, “Hør du, ting, du og jeg vet at hvis denne boken ikke blir enestående, så er ikke det bare min feil, sant? For du ser vel at jeg legger alt jeg har i dette, jeg har ikke mer å gi enn dette. Hvis du vil ha det bedre, må du stå frem og gjøre din del av arbeidet. Og hvis du ikke gjør det, så kan du bare ha det så godt. Jeg vil fortsette å skrive uansett, det er jobben min. Og jeg ønsker at det registreres at jeg stilte opp og gjorde min del av arbeidet.”
(Laughter)
(Latter)
Because --
Fordi --
(Applause)
(Applaus)
Because in the end it's like this, OK -- centuries ago in the deserts of North Africa, people used to gather for these moonlight dances of sacred dance and music that would go on for hours and hours, until dawn. They were always magnificent, because the dancers were professionals and they were terrific, right? But every once in a while, very rarely, something would happen, and one of these performers would actually become transcendent. And I know you know what I'm talking about, because I know you've all seen, at some point in your life, a performance like this. It was like time would stop, and the dancer would sort of step through some kind of portal and he wasn't doing anything different than he had ever done, 1,000 nights before, but everything would align. And all of a sudden, he would no longer appear to be merely human. He would be lit from within, and lit from below and all lit up on fire with divinity.
For til syvende og sist er det sånn -- for hundre år siden, i ørkenen i Nord-Afrika, pleide folk å samle seg til måneskinns- dans med hellig dans og musikk som kunne fortsette i timevis, helt til skumringen. Samlingene var alltid enestående, for danserne var profesjonelle og de var flinke, ikke sant? Men en gang i blant, ganske sjelden, ville noe skje, at en av disse utøverne ville gå inn i transe. Og jeg vet at dere skjønner hva jeg snakker om, for alle har sett dette én eller annen gang i livet, en forestilling som dette. Som om tiden stopper, og danseren nærmest tar steget inn i en portal og at han ikke gjør noe ulikt enn det som har vært gjort 1000 netter før, men at alt nå stemmer overens. Og plutselig fremstår han ikke helt som menneskelig. Og han gløder innenfra, og belyst underfra og alt lyses opp som en guddommelighet.
And when this happened, back then, people knew it for what it was, you know, they called it by its name. They would put their hands together and they would start to chant, "Allah, Allah, Allah, God, God, God." That's God, you know. Curious historical footnote: when the Moors invaded southern Spain, they took this custom with them and the pronunciation changed over the centuries from "Allah, Allah, Allah," to "Olé, olé, olé," which you still hear in bullfights and in flamenco dances. In Spain, when a performer has done something impossible and magic, "Allah, olé, olé, Allah, magnificent, bravo," incomprehensible, there it is -- a glimpse of God. Which is great, because we need that.
Og da dette skjedde, den gang, skjønte folk hva det var, altså, de ropte navnet på det. De slo hendene sammen og begynte å messe, “Allah, Allah, Allah, Gud, Gud, Gud.” For dette er Gud. Interessant historisk fotnote: da maurerne invaderte Sør-Spania tok de skikkene med seg og uttalsen endret seg gjennom århundrene fra “Allah, Allah, Allah,” til “Olé, olé, olé,” som man ennå kan høre i tyrefekting og flamencodanser. I Spania når en utøver har gjort noe umulig og magisk, “Alla, olé, olé, Allah, utrolig, bravo,” ufattelig, der er det -- et glimt av Gud. Som er bra, for vi trenger det.
But, the tricky bit comes the next morning, for the dancer himself, when he wakes up and discovers that it's Tuesday at 11 a.m., and he's no longer a glimpse of God. He's just an aging mortal with really bad knees, and maybe he's never going to ascend to that height again. And maybe nobody will ever chant God's name again as he spins, and what is he then to do with the rest of his life? This is hard. This is one of the most painful reconciliations to make in a creative life. But maybe it doesn't have to be quite so full of anguish if you never happened to believe, in the first place, that the most extraordinary aspects of your being came from you. But maybe if you just believed that they were on loan to you from some unimaginable source for some exquisite portion of your life to be passed along when you're finished, with somebody else. And, you know, if we think about it this way, it starts to change everything.
Men, den vanskelige biten kommer neste morgen, for danseren selv, når han våkner opp og funner finner ut at det er tirsdag kl. 11 på dagen, og ikke lenger er et glimt av Gud. Han er bare en aldrende dødelig med dårlige knær, og kanskje han aldri kommer til å komme til de samme høyder igjen. Og kanskje vil ingen igjen synge i kor Guds navn mens han svinger seg, og hva skal han da gjøre med resten av livet sitt? Dette er vanskelig. Dette er en av de mest smertefulle forsoningene man gjør i et kreativt liv. Men kanskje trenger det ikke å være så fullt av kvaler hvis du aldri helt trodde, i utgangspunktet, at de mest spesielle sidene ved deg selv faktisk kom fra deg. Men kanskje hvis du trodde at de var på lån til deg fra en utenkelig kilde i en begrenset del av livet ditt som gis videre når du er feridg, til noen andre. Og, hvis vi tenker på det på denne måten, så rokker det ved alt.
This is how I've started to think, and this is certainly how I've been thinking in the last few months as I've been working on the book that will soon be published, as the dangerously, frighteningly over-anticipated follow up to my freakish success.
Jeg har begynt å tenke på denne måten, og dette er nettopp hvordan jeg har tenkt de siste månedene mens jeg har jobbet med boken som snart skal publiseres, denne faretruende, skremmende, overdrevent forventede oppfølgeren til min store suksess.
And what I have to sort of keep telling myself when I get really psyched out about that is don't be afraid. Don't be daunted. Just do your job. Continue to show up for your piece of it, whatever that might be. If your job is to dance, do your dance. If the divine, cockeyed genius assigned to your case decides to let some sort of wonderment be glimpsed, for just one moment through your efforts, then "Olé!" And if not, do your dance anyhow. And "Olé!" to you, nonetheless. I believe this and I feel that we must teach it. "Olé!" to you, nonetheless, just for having the sheer human love and stubbornness to keep showing up.
Og det jeg på en måte må si til meg selv når jeg virkelig blir psyket ut er, ikke vær redd. Ikke blir skremt. Bare gjør jobben din. Fortsett å gjøre din del, hva enn det er. Hvis oppgaven din er å danse, så dans. Hvis det guddommelige, eksentriske geniet som følger saken din velger å tillegge et glimt av under, om så bare i et øyeblikk av dine anstrengelser, så “Olé!” Og hvis ikke, så dans likevel. Og “Olé!” til deg, uansett. Jeg tror på dette og mener vi må undervise det. “Olé!” til deg, uansett, for bare å ha menneskelig kjærlighet og stahet og å fortsette å jobbe.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applause)
June Cohen: Olé!
Jone Cohen: Olé!
(Applause)
(Applause)