So, I'd like to spend a few minutes with you folks today imagining what our planet might look like in a thousand years. But before I do that, I need to talk to you about synthetic materials like plastics, which require huge amounts of energy to create and, because of their disposal issues, are slowly poisoning our planet. I also want to tell you and share with you how my team and I have been using mushrooms over the last three years. Not like that. (Laughter) We're using mushrooms to create an entirely new class of materials, which perform a lot like plastics during their use, but are made from crop waste and are totally compostable at the end of their lives.
Så, jeg vil gjerne bruke noen minutter med dere i dag til å tenke på hvordan vår planet kanskje ser ut om tusen år. Men før jeg gjør det, må jeg prate med dere om syntetiske materialer som plast, som det kreves store mengder med energi for å produsere og, på grunn av deres problemer med nedbrytbarhet, sakte men sikkert forgifter planeten vår. Jeg vil også fortelle dere og dele med dere hvordan gjengen min og jeg har brukt sopp i løpet av de siste årene. Ikke på den måten. (Latter) Vi bruker sopp til å lage en helt ny type materialer, som oppfører seg veldig likt plast under bruk, men som er laget av avfallsproukter fra dyrket mark og er fullstendig nedbrytbare etter bruk.
(Cheering)
(Støttende tilrop)
But first, I need to talk to you about what I consider one of the most egregious offenders in the disposable plastics category. This is a material you all know is Styrofoam, but I like to think of it as toxic white stuff. In a single cubic foot of this material -- about what would come around your computer or large television -- you have the same energy content of about a liter and a half of petrol. Yet, after just a few weeks of use, you'll throw this material in the trash. And this isn't just found in packaging. 20 billion dollars of this material is produced every year, in everything from building materials to surfboards to coffee cups to table tops. And that's not the only place it's found. The EPA estimates, in the United States, by volume, this material occupies 25 percent of our landfills. Even worse is when it finds its way into our natural environment -- on the side of the road or next to a river. If it's not picked up by a human, like me and you, it'll stay there for thousands and thousands of years. Perhaps even worse is when it finds its way into our oceans, like in the great plastic gyre, where these materials are being mechanically broken into smaller and smaller bits, but they're not really going away. They're not biologically compatible. They're basically fouling up Earth's respiratory and circulatory systems. And because these materials are so prolific, because they're found in so many places, there's one other place you'll find this material, styrene, which is made from benzene, a known carcinogen. You'll find it inside of you.
Men først, må jeg snakke med dere om hva jeg anser som en av de verste synderne i plastens bruk-og-kast verden. Dette er et materiale som dere alle kjenner som Isopor, men som jeg liker å tenke på som et giftig hvitt stoff. I en kubikkfot av dette materialet -- omtrent det som er pakket rundt en datamaskin eller stor TV -- er det samme energiinnhold som i cirka halvannen liter med bensin. Likevel, etter bare noen uker med bruk, kaster man dette materialet i søpla. Og det er ikke bare brukt i emballasje. Materialer for 20 billioner dollar er produsert hvert år, i alt fra byggematerialer til surfebrett til kaffekopper og bordplater. Og det er ikke de eneste stedene man kan finne det. EPA estimerer at i USA, okkuperer dette materialet 20 prosent av våre søppeldynger, målt i volum. Enda verre er det når det finner sin vei til naturen -- ved siden av veien eller langs en elv. Om det ikke blir plukket opp av et menneske, som meg og deg, så vil det forbli der i tusenvis av år. Kanskje enda verre er når det finner sin vei ut i havene, som i den store plaststrømmen, hvor disse materialene blir mekanisk oppbrutt til mindre og mindre biter, men de forsvinner ikke. De er ikke biologisk nedbrytbare. Det de egentlig gjør er at de ødelegger jordas respiratoriske og sirkulatoriske systemer. Og fordi disse materialene er så utbredt, fordi de er å finne så mange steder, så er det ett annet sted du vil finne dette materialet, styren, som er laget av benzen, et kjent kreftfremkallende stoff. Du finner det inni deg.
So, for all these reasons, I think we need better materials, and there are three key principles we can use to guide these materials. The first is feedstocks. Today, we use a single feedstock, petroleum, to heat our homes, power our cars and make most of the materials you see around you. We recognize this is a finite resource, and it's simply crazy to do this, to put a liter and a half of petrol in the trash every time you get a package. Second of all, we should really strive to use far less energy in creating these materials. I say far less, because 10 percent isn't going to cut it. We should be talking about half, a quarter, one-tenth the energy content. And lastly, and I think perhaps most importantly, we should be creating materials that fit into what I call nature's recycling system. This recycling system has been in place for the last billion years. I fit into it, you fit into it, and a hundred years tops, my body can return to the Earth with no preprocessing. Yet that packaging I got in the mail yesterday is going to last for thousands of years. This is crazy.
Så, for alle disse årsakene, mener jeg vi trenger bedre materialer, og det er tre grunnprinsipper vi kan bruke til å forme disse materialene. Det første er råstoff. I dag bruker vi bare ett råstoff, petroleum, til å varme opp husene våre, drive bilene våre og til å lage mesteparten av materialene du ser rundt deg. Vi vet at dette er en ikke-fornybar ressurs, og at det er galskap å gjøre dette, å kaste halvannen liter med bensin i søpla hver gang du får en pakke. For det andre, så burde vi tilstrebe å bruke vesentlig mindre energi for å lage disse materialene. Jeg sier vesentlig mindre, for 10 prosent er ikke nok. Vi snakker om halvparten, en fjerdepart, en tidel av energiinnholdet. Og til slutt, og kanskje aller viktigst, vi må skape materialer som passer inn i det jeg kaller naturens resirkuleringssystem. Dette resirkuleringssystemet har eksistert de siste billion årene. Jeg passer inn i det, du passer inn i det, og om hundre år max, så kan kroppen min bli til jord igjen, uten noe preprosessering. Men den emballasjen jeg fikk i posten i går vil vare i tusenvis av år. Dette er galskap.
But nature provides us with a really good model here. When a tree's done using its leaves -- its solar collectors, these amazing molecular photon capturing devices -- at the end of a season, it doesn't pack them up, take them to the leaf reprocessing center and have them melted down to form new leaves. It just drops them, the shortest distance possible, to the forest floor, where they're actually upcycled into next year's topsoil. And this gets us back to the mushrooms. Because in nature, mushrooms are the recycling system. And what we've discovered is, by using a part of the mushroom you've probably never seen -- analogous to its root structure; it's called mycelium -- we can actually grow materials with many of the same properties of conventional synthetics.
Men naturen gir oss en genial modell her. Når et tre er ferdig med bladene sine -- sine solfangere, disse utrolige molekylær-foton-fanger redskapene -- på slutten av en sesong, så pakkes de ikke bort, eller tas med til blad-reprosesseringssenteret for å bli smeltet om til nye blader. Det bare slipper dem, den kortest mulige distansen, til skogbunnen, hvor de faktisk blir fanget opp i kretsløpet og blir til neste års toppjord. Og dette bringer oss tilbake til soppene. Fordi i naturen, er soppene resirkuleringssystemet. Og det vi har oppdaget er, at ved å bruke en del av soppen som du sannsynligvis aldri har sett -- tilsvarende rotstrukturen dens, kalt mycel (soppsporer) -- kan vi faktisk gro materialer med mange av de samme egenskapene som konvensjonelle syntetiske materialer.
Now, mycelium is an amazing material, because it's a self-assembling material. It actually takes things we would consider waste -- things like seed husks or woody biomass -- and can transform them into a chitinous polymer, which you can form into almost any shape. In our process, we basically use it as a glue. And by using mycelium as a glue, you can mold things just like you do in the plastic industry, and you can create materials with many different properties, materials that are insulating, fire-resistant, moisture-resistant, vapor-resistant -- materials that can absorb impacts, that can absorb acoustical impacts. But these materials are grown from agricultural byproducts, not petroleum. And because they're made of natural materials, they are 100 percent compostable in you own backyard.
Så, mycel er et fantastisk materiale, fordi det er et selvbyggende materiale. Det tar faktisk ting vi ville ansett som søppel -- ting som frøbelger eller tremasse -- og transformerer det til et kitinlignende polymer, som du kan forme til nesten alle slags former. I vår prosess, bruker vi det i praksis som lim. Og ved å bruke mycel som lim, kan vi forme ting akkurat som de gjør i plastindustrien, og du kan lage materialer med masse forskjellige egenskaper, materialer som er isolerende, brannhemmende, fuktighetsresistent, dampresistent -- materialer som kan absorbere sammenstøt, som kan absorbere lydbølger. Men disse materialene er laget av avfallsprodukter fra jordbruket, ikke fra petroleum. Og siden de er laget av naturlige materialer, er de 100 prosent nedbrytbare i din egen bakgård.
So I'd like to share with you the four basic steps required to make these materials. The first is selecting a feedstock, preferably something that's regional, that's in your area, right -- local manufacturing. The next is actually taking this feedstock and putting in a tool, physically filling an enclosure, a mold, in whatever shape you want to get. Then you actually grow the mycelium through these particles, and that's where the magic happens, because the organism is doing the work in this process, not the equipment. The final step is, of course, the product, whether it's a packaging material, a table top, or building block. Our vision is local manufacturing, like the local food movement, for production. So we've created formulations for all around the world using regional byproducts. If you're in China, you might use a rice husk or a cottonseed hull. If you're in Northern Europe or North America, you can use things like buckwheat husks or oat hulls. We then process these husks with some basic equipment.
Så jeg vil dele med dere de fire elementære stegene som er nødvendig for å lage disse materialene. Først må man ha en råvare, helst noe som finnes lokalt, som er i området ditt -- lokal produksjon. Neste ting er å ta denne råvaren og legge til et redskap, fysisk fylle en støpeform, i den formen du måtte ønske. Så gror du faktisk mycel gjennom disse partiklene, og det er der magien skjer, fordi det er organismen som gjør alt arbeidet i denne prosessen, ikke utstyret. Det siste steget er selvfølgelig produktet, om det er emballasje, en bordplate eller en byggestein. Vår visjon er lokal produksjon, som den lokale matvarebevegelsen, bare for produksjon. Så vi har laget varianter som skal passe over hele verden ved å bruke lokale avfallsstoffer. Om du er i Kina kan du bruke risbelger eller et bomullsfrøskall. Om du er i Nordeuropa eller Nordamerika, kan du bruke ting som hveteskall eller havrebelger. Vi prosesserer så disse skallene med litt enkelt utstyr.
And I want to share with you a quick video from our facility that gives you a sense of how this looks at scale. So what you're seeing here is actually cotton hulls from Texas, in this case. It's a waste product. And what they're doing in our equipment is going through a continuous system, which cleans, cooks, cools and pasteurizes these materials, while also continuously inoculating them with our mycelium. This gives us a continuous stream of material that we can put into almost any shape, though today we're making corner blocks. And it's when this lid goes on the part, that the magic really starts. Because the manufacturing process is our organism. It'll actually begin to digest these wastes and, over the next five days, assemble them into biocomposites. Our entire facility is comprised of thousands and thousands and thousands of these tools sitting indoors in the dark, quietly self-assembling materials -- and everything from building materials to, in this case, a packaging corner block.
Og jeg vil vise dere en rask video fra fabrikken vår som gir dere et innblikk i hvordan dette ser ut i fullskala. Så det dere ser her er faktisk bomullsbelger fra Texas, i dette tilfellet. Det er et avfallsprodukt. Og det de gjør i vårt utstyr er å gjennomgå et sammenhengende system, som renser, koker, avkjøler og pasteuriserer disse materialene, som også fortløpende tilsetter mycel. Dette gir oss en jevn strøm med materiale som vi kan putte inn i all slags former, men i dag lager vi hjørneblokker. Og det er når dette lokket settes på, at magien virkelig starter. Fordi prosessen gjøres av vår organisme. Den begynner faktisk å fordøye disse avfallsstoffene, og i løpet av de neste fem dagene, setter den dem sammen til biokompositter. Hele vår fabrikk består av tusenvis på tusenvis på tusenvis av disse formene som sitter innendørs i mørket, og sakte egenproduserer materialer -- og alt fra bygningsmaterialer til i dette tilfellet, en hjørneblokk for emballasje.
So I've said a number of times that we grow materials. And it's kind of hard to picture how that happens. So my team has taken five days-worth of growth, a typical growth cycle for us, and condensed it into a 15-second time lapse. And I want you to really watch closely these little white dots on the screen, because, over the five-day period, what they do is extend out and through this material, using the energy that's contained in these seed husks to build this chitinous polymer matrix. This matrix self-assembles, growing through and around the particles, making millions and millions of tiny fibers. And what parts of the seed husk we don't digest, actually become part of the final, physical composite. So in front of your eyes, this part just self-assembled. It actually takes a little longer. It takes five days. But it's much faster than conventional farming.
Så jeg har flere ganger sagt at vi gror materialer. Og det kan være vanskelig å se for seg hvordan det skjer. Så teamet mitt har tatt fem dagers vekst, en typisk vekstperiode for oss, og komprimert det til en 15-sekunders hurtigfilm. Og jeg vil be dere se nøye på disse hvite prikkene på skjermen, fordi, over en femdagersperiode, sprer de seg ut og gjennom dette materialet, ved å benytte seg av energien som er lagret i disse frøkapslene til å bygge kitinpolymermatriks. Denne matriksen bygger seg selv, ved å gro gjennom og rundt partiklene, og lage millioner på millioner av bittesmå fibre. Og de delene av frøkapslene som ikke blir fordøyd, blir faktisk en del av den endelige fysiske kompositten. Så rett foran øynene deres selvmonteres denne delen. Det tar faktisk litt lenger tid. Det tar fem dager. Men det er mye raskere enn konvensjonelt jordbruk.
The last step, of course, is application. In this case, we've grown a corner block. A major Fortune 500 furniture maker uses these corner blocks to protect their tables in shipment. They used to use a plastic packaging buffer, but we were able to give them the exact same physical performance with our grown material. Best of all, when it gets to the customer, it's not trash. They can actually put this in their natural ecosystem without any processing, and it's going to improve the local soil.
Siste steg, selvfølgelig, er bruk. I dette tilfellet har vi grodd hjørneblokker. En stor Fortune 500 møbelprodusent bruker disse hjørneblokkene til å beskytte bordene sine under transport. De brukte en plastbuffer før, men vi var i stand til å gi dem identisk fysiske egenskaper med vårt materiale. Best av alt, når det kommer til kunden, så er det ikke søppel. De kan faktisk putte dette i sitt naturlige økosystem uten noen form for prosessering, og det vil forbedre den lokale jorda.
So, why mycelium? The first reason is local open feedstocks. You want to be able to do this anywhere in the world and not worry about peak rice hull or peak cottonseed hulls, because you have multiple choices. The next is self-assembly, because the organism is actually doing most of the work in this process. You don't need a lot of equipment to set up a production facility. So you can have lots of small facilities spread all across the world. Biological yield is really important. And because 100 percent of what we put in the tool become the final product, even the parts that aren't digested become part of the structure, we're getting incredible yield rates.
Så, hvorfor mycel? Den første årsaken er lokalt tilgjengelige råvarer. Du vil være i stand til å gjøre dette overalt i verden uten å bekymre deg om risskall eller bomullsfrøkapsler, for du har flere valg. Det neste er selvmontering, for organismen gjør faktisk mesteparten av arbeidet i denne prosessen. Du trenger ikke masse utstyr til å sette opp en produksjonshall. Så du kan ha mange små fabrikker spredt rundt om i verden. Biologisk utnyttelsesprosent er veldig viktig. Og siden 100 prosent av hva vi putter inn i formen blir det endelige produktet, blir selv de delene som ikke blir fordøyd, en del av strukturen, så vi får utrolige utnyttelsesprosenter.
Natural polymers, well ... I think that's what's most important, because these polymers have been tried and tested in our ecosystem for the last billion years, in everything from mushrooms to crustaceans. They're not going to clog up Earth's ecosystems. They work great. And while, today, we can practically guarantee that yesterday's packaging is going to be here in 10,000 years, what I want to guarantee is that in 10,000 years, our descendants, our children's children, will be living happily and in harmony with a healthy Earth. And I think that can be some really good news.
Naturlige polymer, vel ... jeg tror det er viktigst, for disse polymerne har blitt prøvd ut i økosystemet vårt de siste billion årene, i alt fra sopp til krepsdyr. De kommer ikke til å tette til jordas økosystem. De fungerer utmerket. Imens, i dag, kan vi praktisk talt garantere at gårdsdagens emballasje kommer til å være her om 10.000 år, det jeg vil garantere er at om 10.000 år, vil våre etterkommere, våre barns barn, leve lykkelige og i harmoni med en sunn jordklode. Og jeg tror det kan være noen skikkelig gode nyheter.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applause)