I wanted to just start by asking everyone a question: How many of you are completely comfortable with calling yourselves a leader? I've asked that question all across the country, and everywhere I ask it, no matter where, there's a huge portion of the audience that won't put up their hand. And I've come to realize that we have made leadership into something bigger than us; something beyond us. We've made it about changing the world. We've taken this title of "leader" and treat it as something that one day we're going to deserve. But to give it to ourselves right now means a level of arrogance or cockiness that we're not comfortable with. And I worry sometimes that we spend so much time celebrating amazing things that hardly anybody can do, that we've convinced ourselves those are the only things worth celebrating. We start to devalue the things we can do every day, We take moments where we truly are a leader and we don't let ourselves take credit for it, or feel good about it. I've been lucky enough over the last 10 years to work with amazing people who've helped me redefine leadership in a way that I think has made me happier. With my short time today, I want to share with you the one story that is probably most responsible for that redefinition.
Jeg vil starte med å spørre alle et spørsmål: Hvor mange av dere er helt komfortabel med å kalle deg selv en leder? Jeg har stilt spørsmålet over hele landet, og uansett hvor jeg stiller det, er det mange som ikke rekker opp handa. Jeg synes at vi har gjort lederskap til noe større enn oss selv. Vi har gjort det til å forandre verden. Vi har tatt tittelen "leder" og behandler den som noe som vi en gang skal fortjene. Men å gi den til oss selv akkurat nå, betyr et nivå av arroganse eller kjepphøyhet vi ikke er komfortabel med Og jeg bekymrer meg for at vi bruker så mye tid på å feire fantastiske ting som nesten ingen kan klare at vi blir overbevist om at det er det eneste verdt å feire. Vi begynner å nedvurdere det vi kan gjøre hver dag Vi tar øyeblikk der vi virkelig er en leder og vi anerkjenner ikke oss selv eller lar det føles bra. De siste 10 årene har Jeg har vært så heldig å jobbe med folk som har hjulpet meg å redefinere lederskap på en måte som har gjort meg lykkeligere. På min korte tid i dag vil jeg dele med dere en historie som antagelig er ansvarlig for den redefineringen.
I went to a little school called Mount Allison University in Sackville, New Brunswick. And on my last day there, a girl came up to me and said, "I remember the first time I met you." And she told me a story that had happened four years earlier. She said, "On the day before I started university, I was in the hotel room with my mom and dad, and I was so scared and so convinced that I couldn't do this, that I wasn't ready for university, that I just burst into tears. My mom and dad were amazing. They were like, "We know you're scared, but let's just go tomorrow, go to the first day, and if at any point you feel as if you can't do this, that's fine; tell us, and we'll take you home. We love you no matter what.'"
Jeg gikk på en liten skole Mount Allison University i Sackville, New Brunswick Og på min siste dag der kom en jente bort til meg og sa: "Jeg husker første gangen jeg møtte deg." Så fortalte hun en historie som hadde hendt fire år tidligere: "På den dagen, før jeg startet på universitetet, var jeg på hotellrommet med min mor og far. Jeg var så redd og overbevist om at jeg ikke kunne gjøre dette, at jeg ikke var klar for universitetet at jeg brøt ut i tårer Mor og far var fantastisk De sa: "Vi vet at du er redd, men la oss gå i morgen gå på første dag, og hvis du på noe punkt føler at du ikke kan gjøre det bare si det, så tar vi deg med hjem Vi elsker deg uansett"
She says, "So I went the next day. I was in line for registration, and I looked around and just knew I couldn't do it; I wasn't ready. I knew I had to quit. I made that decision and as soon as I made it, an incredible feeling of peace came over me. I turned to my mom and dad to tell them we needed to go home, and at that moment, you came out of the student union building wearing the stupidest hat I've ever seen in my life."
Hun sa: "Så jeg gikk neste dag. Jeg sto i kø for registrering, så meg rundt og bare visste at jeg ikke klarte det; jeg var ikke klar Jeg visste jeg måtte slutte Jeg tok avgjørelsen og med det samme, kom en fantastisk følelse av fred over meg. Jeg snudde meg til mor og far for å fortelle at vi måtte dra hjem i det samme, kom du ut av bygningen til studentforeningen i den dummeste hatten jeg hadde sett i mitt liv."
(Laughter)
(Latter)
"It was awesome. And you had a big sign promoting Shinerama," -- which is Students Fighting Cystic Fibrosis, a charity I've worked with for years -- "And you had a bucketful of lollipops. You were handing the lollipops out to people in line, and talking about Shinerama. All of the sudden, you got to me, and you just stopped. And you stared. It was creepy."
"Det var fantastisk. Og du hadde et stort skilt med Shinerama"- støtteforening for Cystisk Fibrose som jeg jobbet for, "Og du hadde en bøtte med kjærlighet-på-pinne. Du ga kjærlighet-på-pinne til de i køen og snakket om Shinerama Plutselig, kom du til meg, og du bare stoppet. Og du stirret. Det var skummelt"
(Laughter)
(Latter)
This girl knows what I'm talking about.
Denne jenta vet hva jeg snakker om.
(Laughter)
(Latter)
"Then you looked at the guy next to me, smiled, reached into your bucket, pulled out a lollipop, held it out to him and said, 'You need to give a lollipop to the beautiful woman next to you.'" She said, "I've never seen anyone get more embarrassed faster in my life. He turned beet red, he wouldn't even look at me. He just kind of held the lollipop out like this."
"Så så du på han ved siden av meg, smilte og tok ut en kjærlighet-på-pinne av bøtta, holdt den fram mot ham og sa, Du må gi denne til den vakre kvinnen ved siden av deg" Hun sa: "Jeg har aldri sett noen bli så flau Han ble pionrød, han kunne ikke engang se på meg Han bare holdt kjærlighet-på-pinnen ut sånn her."
(Laughter)
(Latter)
"I felt so bad for this dude that I took the lollipop. As soon as I did, you got this incredibly severe look on your face, looked at my mom and dad and said, 'Look at that! Look at that! First day away from home, and already she's taking candy from a stranger?'"
"Jeg synes så synd på ham at jeg tok kjærlighet-på-pinnen. Straks jeg gjorde det, fikk du et alvorlig uttrykk, så på mor og far og sa: ´Se på det! Se på det! Første dagen hjemmefra, og allerede tar hun imot godteri fra fremmede?"
(Laughter)
(Latter)
She said, "Everybody lost it. Twenty feet in every direction, everyone started to howl. I know this is cheesy, and I don't know why I'm telling you this, but in that moment when everyone was laughing, I knew I shouldn't quit. I knew I was where I was supposed to be; I knew I was home. And I haven't spoken to you once in the four years since that day. But I heard that you were leaving, and I had to come and tell you you've been an incredibly important person in my life. I'm going to miss you. Good luck."
Hun sa: "Alle mistet det. I alle retninger begynte alle le. Jeg vet dette er teit, og jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dette, men i det øyeblikket da alle lo, visste jeg at jeg ikke burde gi opp. Jeg var der jeg var ment å være; jeg visste jeg var hjemme Siden har jeg ikke snakket med deg en eneste gang på fire år. Men, jeg hørte at du skal dra, og jeg måtte fortelle deg at du har vært en viktig person i livet mitt Jeg vil savne deg. Lykke til.
And she walks away, and I'm flattened. She gets six feet away, turns around, smiles and goes, "You should probably know this, too: I'm still dating that guy, four years later."
Og så gikk hun, og jeg er målløs Hun går to meter, snur seg, smiler og sier: "Du burde vite dette også: jeg dater fortsatt den fyren, fire år senere. (Latter)
(Laughter)
Halvannet år etter jeg flyttet til Toronto
A year and a half after I moved to Toronto, I got an invitation to their wedding.
fikk jeg invitasjon til bryllupet deres (Latter)
(Laughter)
Ironien er: Jeg husker det ikke. Jeg har ingen minner om det øyeblikket.
Here's the kicker: I don't remember that. I have no recollection of that moment. I've searched my memory banks, because that is funny and I should remember doing it and I don't. That was such an eye-opening, transformative moment for me, to think that maybe the biggest impact I'd ever had on anyone's life, a moment that had a woman walk up to a stranger four years later and say, "You've been an important person in my life," was a moment that I didn't even remember.
Jeg har søkt i minnebanken. Det var artig, jeg burde huske å ha gjort det, men jeg husker det ikke Det var en øyeåpner, et forandrende øyeblikk for meg. Tenk, kanskje den største innflytelsen jeg har hatt på noens liv, noe som fikk en kvinne gå bort til en fremmed fire år senere og si "Du har vært en viktig person i mitt liv," var et øyeblikk jeg ikke engang husket Hvor mange her har et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk? et øyeblikk der noen sa eller gjorde noe
How many of you guys have a lollipop moment, a moment where someone said or did something that you feel fundamentally made your life better? All right. How many of you have told that person they did it? See, why not? We celebrate birthdays, where all you have to do is not die for 365 days --
som du føler gjorde ditt liv bedre? OK. Hvor mange har fortalt den personen det? Hvorfor ikke? Vi feirer bursdager, og alt du trenger å gjøre, er å ikke dø på 365 dager. (Latter) Likevel lar vi noen som har gjort vårt liv bedre
(Laughter)
gå rundt uten å vite det.
Yet we let people who have made our lives better walk around without knowing it. Every single one of you has been the catalyst for a lollipop moment. You've made someone's life better by something you said or did. If you think you haven't, think of all the hands that didn't go up when I asked. You're just one of the people who hasn't been told.
Hver eneste av dere har vært katalysator for et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk Du har gjort noens liv bedre med noe du sa eller gjorde. Hvis du ikke tror det, tenk på alle hendene som ikke kom opp da jeg spurte Du er bare en av de som ikke har fått vite det Det er skremmende å tenke på seg selv som så mektig, skremmende å tenke at vi kan bety så mye for andre.
It's scary to think of ourselves as that powerful, frightening to think we can matter that much to other people. As long as we make leadership something bigger than us, as long as we keep leadership beyond us and make it about changing the world, we give ourselves an excuse not to expect it every day, from ourselves and from each other.
Så lenge vi gjør lederskap til noe større enn oss Så lenge vi holder lederskap utenfor oss selv og gjør det til å forandre verden, har vi en grunn til ikke å forvente det hver dag, fra oss selv, og fra hverandre. Marianne Williamson sa: "Vår største frykt er ikke at vi er utilstrekkelig. Men, at vi er umåtelig mektig.
Marianne Williamson said, "Our greatest fear is not that we are inadequate. [It] is that we are powerful beyond measure. It is our light and not our darkness that frightens us." My call to action today is that we need to get over our fear of how extraordinarily powerful we can be in each other's lives. We need to get over it so we can move beyond it, and our little brothers and sisters and one day our kids -- or our kids right now -- can watch and start to value the impact we can have on each other's lives, more than money and power and titles and influence. We need to redefine leadership as being about lollipop moments -- how many of them we create, how many we acknowledge, how many of them we pay forward and how many we say thank you for. Because we've made leadership about changing the world, and there is no world. There's only six billion understandings of it.
Det er vårt lys og ikke mørket som skremmer oss." Min oppfordring til handling er at vi skal komme over vår frykt for den ekstraordinære kraften vi kan være i andres liv. Vi må komme over det så vi kan komme videre, slik at våre småsøsken og en dag våre barn kan se og verdsette innflytelsen vi alle kan ha på hverandres liv, mer enn penger, makt og titler og innflytelse Vi må redefinere lederskap til kjærlighet-på-pinne-øyeblikk Hvor mange vi lager hvor mange vi merker, hvor mange vi gir videre og hvor mange vi takker for. Fordi vi har fått lederskap til å handle om å forandre verden, og det er ingen verden Bare 6 milliarder forståelser av den Og hvis du endrer en persons forståelse av den, forståelsen av hva de er istand til,
And if you change one person's understanding of it, understanding of what they're capable of, understanding of how much people care about them, understanding of how powerful an agent for change they can be in this world, you've changed the whole thing.
hvor mye folk bryr seg om dem, forståelsen av hvor mektig forandringsagent de kan være i verden, har du endret alt. Og hvis vi forstår lederskap slik, jeg tror at hvis vi kan redefinere lederskap slik,
And if we can understand leadership like that, I think if we can redefine leadership like that, I think we can change everything. And it's a simple idea, but I don't think it's a small one. I want to thank you so much for letting me share it with you today.
Tror jeg vi kan forandre alt, Det er en enkel ide, men ikke liten. Takk for at jeg fikk dele dette med dere i dag