When I was a child, I knew I had superpowers. That's right.
Da jeg var barn, visste jeg at jeg hadde superkrefter. Det stemmer.
(Laughter)
(latter)
I thought I was absolutely amazing because I could understand and relate to the feelings of brown people, like my grandfather, a conservative Muslim guy. And also, I could understand my Afghan mother, my Pakistani father, not so religious but laid-back, fairly liberal. And of course, I could understand and relate to the feelings of white people. The white Norwegians of my country. You know, white, brown, whatever -- I loved them all. I understood them all, even if they didn't always understand each other; they were all my people.
Jeg tenkte at jeg var helt fantastisk, fordi jeg kunne forstå og gjenkjenne følelsene til de brune folka, slike som bestefaren min, en konservativ muslimsk fyr. Jeg kunne også forstå min afghanske mor, min pakistanske far, ikke så religiøs, men tilbakelent og ganske liberal. Og jeg kunne selvfølgelig forstå og gjenkjenne følelsene til de hvite folka. De hvite nordmennene i landet mitt. Dere vet, hvite, brune, uansett – jeg var glad i dem alle sammen. Jeg forstod dem alle, selv om de ikke alltid forstod hverandre, så var de mitt folk.
My father, though, was always really worried. He kept saying that even with the best education, I was not going to get a fair shake. I would still face discrimination, according to him. And that the only way to be accepted by white people would be to become famous. Now, mind you, he had this conversation with me when I was seven years old. So while I'm seven years old, he said, "Look, so it's either got to be sports, or it's got to be music." He didn't know anything about sports -- bless him -- so it was music. So when I was seven years old, he gathered all my toys, all my dolls, and he threw them all away. In exchange he gave me a crappy little Casio keyboard and --
Men faren min var alltid veldig bekymret. Han sa alltid at selv med den beste utdannelsen, ville jeg ikke få rettferdig behandling. Jeg ville likevel møte diskriminering, ifølge ham. Og at den eneste muligheten å bli akseptert av hvite på ville være å bli berømt. Husk nå at denne samtalen hadde han med meg da jeg var syv år. Så mens jeg var syv år gammel sa han: “Se nå, det må enten bli idrett, eller så må det bli musikk.” Han kunne ingenting om idrett – velsigne ham – så det ble musikk. Så da jeg var syv samlet han sammen alle lekene mine, alle dukkene, og kastet alt sammen. I bytte ga han meg et elendig lite Casio keyboard og –
(Laughter)
(Latter)
Yeah. And singing lessons. And he forced me, basically, to practice for hours and hours every single day. Very quickly, he also had me performing for larger and larger audiences, and bizarrely, I became almost a kind of poster child for Norwegian multiculturalism. I felt very proud, of course. Because even the newspapers at this point were starting to write nice things about brown people, so I could feel that my superpower was growing.
Ja. Og sangtimer. Han tvang meg rett og slett til å øve i timevis hver eneste dag. Veldig tidlig fikk han meg også til å opptre for et større og større publikum. Og merkelig nok ble jeg nesten et slags skoleeksempel på norsk multikulturalisme. Jeg følte meg selvsagt stolt. For på denne tiden begynte de til og med i avisene å skrive fine ting om brune mennesker, så jeg kunne kjenne at superkraften min ble større.
So when I was 12 years old, walking home from school, I took a little detour because I wanted to buy my favorite sweets called "salty feet." I know they sound kind of awful, but I absolutely love them. They're basically these little salty licorice bits in the shape of feet. And now that I say it out loud, I realize how terrible that sounds, but be that as it may, I absolutely love them. So on my way into the store, there was this grown white guy in the doorway blocking my way. So I tried to walk around him, and as I did that, he stopped me and he was staring at me, and he spit in my face, and he said, "Get out of my way you little black bitch, you little Paki bitch, go back home where you came from." I was absolutely horrified. I was staring at him. I was too afraid to wipe the spit off my face, even as it was mixing with my tears. I remember looking around, hoping that any minute now, a grown-up is going to come and make this guy stop. But instead, people kept hurrying past me and pretended not to see me. I was very confused because I was thinking, well, "My white people, come on! Where are they? What's going on? How come they're not coming and rescuing me?" So, needless to say, I didn't buy the sweets. I just ran home as fast as I could.
Så da jeg var 12 år gammel på vei hjem fra skolen, tok jeg en liten omvei, for jeg ville kjøpe favorittgodteriet mitt som er salte føtter. Jeg vet det høres litt ekkelt ut, men jeg bare elsker dem. Det er kort og godt noen små, salte lakrisbiter formet som føtter. Og nå som jeg sier det høyt, innser jeg hvor forferdelig det høres ut. Men det får så være, jeg bare elsker dem. Så, på vei inn i butikken stod det en voksen, hvit mann i døra og sperret veien for meg. Så jeg prøvde å gå rundt ham, og idet jeg gjorde det stoppet han meg han stirret på meg, så spyttet han meg i ansiktet og sa: “Kom deg ut av veien din lille svarte hore, din lille pakkishore, dra deg tilbake dit du kom fra.” Jeg ble fullstendig skrekkslagen. Jeg stirret på ham. Jeg var for redd til å tørke vekk spyttet fra ansiktet, selv mens det blandet seg med tårene mine. Jeg husker at jeg så meg rundt, og håpte at når som helst nå, så kommer en voksen og får denne mannen til å holde opp. Men i stedet skyndte folk seg videre forbi og lot som de ikke så meg. Jeg var veldig forvirret, for jeg tenkte, vel, “Mitt hvite folk, kom igjen! Hvor er de? Hva skjer? Hvorfor kommer de ikke og redder meg?” Unødvendig å si, men jeg kjøpte ikke godteriet. Jeg bare løp hjem så fort jeg kunne.
Things were still OK, though, I thought. As time went on, the more successful I became, I eventually started also attracting harassment from brown people. Some men in my parent's community felt that it was unacceptable and dishonorable for a woman to be involved in music and to be so present in the media. So very quickly, I was starting to become attacked at my own concerts. I remember one of the concerts, I was onstage, I lean into the audience and the last thing I see is a young brown face, and the next thing I know is some sort of chemical is thrown in my eyes and I remember I couldn't really see and my eyes were watering but I kept singing anyway. I was spit in the face in the streets of Oslo, this time by brown men. They even tried to kidnap me at one point. The death threats were endless. I remember one older bearded guy stopped me in the street one time, and he said, "The reason I hate you so much is because you make our daughters think they can do whatever they want." A younger guy warned me to watch my back. He said music is un-Islamic and the job of whores, and if you keep this up, you are going to be raped and your stomach will be cut out so that another whore like you will not be born.
Alt var fortsatt greit, tenkte jeg. Ettersom tiden gikk fikk jeg mer suksess, og begynte etter hvert å tiltrekke meg hets også fra brune mennesker. Noen menn i miljøet til foreldrene mine følte at det var uakseptabelt og vanærende for en kvinne å være engasjert i musikk og å være så synlig i media. Veldig fort begynte jeg å bli angrepet på mine egne konserter. Jeg husker en konsert, jeg var på scenen, lente meg mot publikum og det siste jeg ser er et ungt, brunt ansikt, og det neste jeg vet er at jeg får et eller annet stoff kastet i øynene. Jeg husker at jeg ikke så ordentlig, og at øynene mine rant. Likevel fortsatte jeg å synge. Jeg ble spyttet i ansiktet på gata i Oslo, denne gang av brune menn. De forsøkte til og med å kidnappe meg på et tidspunkt. Dødstruslene var uendelige. Jeg husker en eldre mann med skjegg stoppet meg på gata en gang og sa: “Grunnen til at jeg hater deg sånn, er at du får døtrene våre til å tro at de kan gjøre hva de vil.” En yngre mann advarte meg om å passe meg. Han sa at musikk er u-islamsk og jobben til horer, og hvis du fortsetter med dette skal du voldtas og magen din skjæres ut slik at det ikke blir født flere horer som deg.
Again, I was so confused. I couldn't understand what was going on. My brown people now starting to treat me like this -- how come? Instead of bridging the worlds, the two worlds, I felt like I was falling between my two worlds. I suppose, for me, spit was kryptonite.
Igjen, jeg var så forvirret. Jeg kunne ikke forstå hva som skjedde. Begynner de brune folka mine å behandle meg sånn nå – hvorfor? I stedet for å bygge bro mellom verdenene, de to verdenene, følte jeg at jeg falt mellom de to verdenene mine. Jeg antar at for meg var spytt kryptonitt.
So by the time I was 17 years old, the death threats were endless, and the harassment was constant. It got so bad, at one point my mother sat me down and said, "Look, we can no longer protect you, we can no longer keep you safe, so you're going to have to go." So I bought a one-way ticket to London, I packed my suitcase and I left. My biggest heartbreak at that point was that nobody said anything. I had a very public exit from Norway. My brown people, my white people -- nobody said anything. Nobody said, "Hold on, this is wrong. Support this girl, protect this girl, because she is one of us." Nobody said that. Instead, I felt like -- you know at the airport, on the baggage carousel you have these different suitcases going around and around, and there's always that one suitcase left at the end, the one that nobody wants, the one that nobody comes to claim. I felt like that. I'd never felt so alone. I'd never felt so lost.
Så før jeg ble 17 år var dødstruslene uendelige og trakasseringen konstant. Det ble så ille at moren min på et tidspunkt kom og sa: “Vi kan ikke beskytte deg lenger, vi kan ikke holde deg trygg lenger, så du blir nødt til å dra.” Så jeg kjøpte en enveisbillett til London, jeg pakket kofferten og dro. Min største hjertesorg akkurat da var at ingen sa noe. Jeg hadde en veldig offisiell utreise fra Norge. Mitt brune folk, mitt hvite folk – ingen sa noe. Ingen sa: “Kom igjen, dette er galt. Støtt denne jenta, beskytt denne jenta, for hun er en av oss.” Ingen sa det. I stedet følte jeg meg som – dere vet, på flyplassen, på bagasjekarusellen har du alle de forskjellige koffertene som går rundt og rundt, det er alltid den ene kofferten som ligger igjen, den som ingen vil ha, den som ingen kommer og tar. Sånn følte jeg meg. Jeg hadde aldri følt meg så alene. Jeg hadde aldri følt meg så fortapt.
So, after coming to London, I did eventually resume my music career. Different place, but unfortunately the same old story. I remember a message sent to me saying that I was going to be killed and that rivers of blood were going to flow and that I was going to be raped many times before I died. By this point, I have to say, I was actually getting used to messages like this, but what became different was that now they started threatening my family.
I London tok jeg etter hvert opp musikkarrieren min igjen. Nytt sted, men dessverre den samme historien Jeg husker en melding ble sendt meg der det stod at jeg skulle drepes, at elver av blod skulle flyte, og at jeg skulle voldtas mange ganger før jeg døde. Til da, må jeg si, hadde jeg blitt vant til å få slike meldinger, men det som endret seg var at de nå begynte å true familien min.
So once again, I packed my suitcase, I left music and I moved to the US. I'd had enough. I didn't want to have anything to do with this anymore. And I was certainly not going to be killed for something that wasn't even my dream -- it was my father's choice.
Så igjen pakket jeg kofferten, forlot musikken og flyttet til USA. Jeg hadde fått nok. Jeg ville ikke ha noe å gjøre med dette lenger. Og jeg skulle i hvert fall ikke bli drept for noe som ikke var min drøm engang – det var min fars valg.
So I kind of got lost. I kind of fell apart. But I decided that what I wanted to do is spend the next however many years of my life supporting young people and to try to be there in some small way, whatever way that I could. I started volunteering for various organizations that were working with young Muslims inside of Europe. And, to my surprise, what I found was so many of these young people were suffering and struggling. They were facing so many problems with their families and their communities who seemed to care more about their honor and their reputation than the happiness and the lives of their own kids. I started feeling like maybe I wasn't so alone, maybe I wasn't so weird. Maybe there are more of my people out there.
Jeg gikk meg på en måte vill. Jeg gikk på en måte i stykker. Men jeg bestemte at det jeg vil gjøre er å bruke resten av hvor mange år jeg har igjen av livet til å støtte unge mennesker og prøve å være der på en eller annen måte, hvilken som helst måte jeg kunne. Jeg begynte å jobbe som frivillig for forskjellige organisasjoner som jobbet med unge muslimer innenfor Europa. Og til min overraskelse fant jeg ut at så mange av disse unge menneskene led og kjempet. De stod overfor så mange problemer med familiene og samfunnene deres, som så ut til å bry seg mer om sin ære og sitt rykte enn sine egne barns lykke og liv. Jeg begynte å føle at jeg kanskje ikke var så alene, kanskje jeg ikke var så rar. Kanskje det er flere av mine folk der ute.
The thing is, what most people don't understand is that there are so many of us growing up in Europe who are not free to be ourselves. We're not allowed to be who we are. We are not free to marry or to be in relationships with people that we choose. We can't even pick our own career. This is the norm in the Muslim heartlands of Europe. Even in the freest societies in the world, we're not free. Our lives, our dreams, our future does not belong to us, it belongs to our parents and their community. I found endless stories of young people who are lost to all of us, who are invisible to all of us but who are suffering, and they are suffering alone. Kids we are losing to forced marriages, to honor-based violence and abuse.
Tingen er, det de fleste ikke forstår er at så mange av oss som vokser opp i Europa ikke har frihet til å være oss selv. Vi får ikke være slik vi er. Vi har ikke frihet til å gifte oss eller være i forhold med mennesker vi selv velger, selv ikke vår egen karriere. Dette er normen i de sentrale muslimske delene av Europa. Vi er ikke fri selv i de frieste samfunn i verden. Livene våre, drømmene våre, fremtiden vår tilhører ikke oss, de tilhører foreldrene våre og deres miljø. Jeg fant uendelig med historier om unge som er tapt for oss alle, som er usynlige for oss alle, men som lider, og de lider alene. Barn vi mister til tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling.
Eventually, I realized after several years of working with these young people, that I will not be able to keep running. I can't spend the rest of my life being scared and hiding and that I'm actually going to have to do something. And I also realized that my silence, our silence, allows abuse like this to continue. So I decided that I wanted to put my childhood superpower to some use by trying to make people on the different sides of these issues understand what it's like to be a young person stuck between your family and your country.
Til slutt innså jeg, etter å ha jobbet i flere år med disse unge menneskene, at jeg ikke kan fortsette å flykte. Jeg kan ikke bruke resten av livet på å være redd og gjemme meg, og at jeg faktisk blir nødt til å gjøre noe. Jeg innså også at min taushet, vår taushet gjør at mishandling som dette får fortsette. Så jeg bestemte meg for å ta barndommens superkraft i bruk, ved å prøve å få folk på de ulike sidene av utfordringene til å forstå hvordan det er å være ung og fastlåst mellom familien og landet sitt.
So I started making films, and I started telling these stories. And I also wanted people to understand the deadly consequences of us not taking these problems seriously.
Så jeg begynte å lage filmer, jeg begynte å fortelle disse historiene. Jeg ville også at folk skulle forstå de fatale konsekvensene av at vi ikke tar disse problemene på alvor.
So the first film I made was about Banaz. She was a 17-year-old Kurdish girl in London. She was obedient, she did whatever her parents wanted. She tried to do everything right. She married some guy that her parents chose for her, even though he beat and raped her constantly. And when she tried to go to her family for help, they said, "Well, you got to go back and be a better wife." Because they didn't want a divorced daughter on their hands because, of course, that would bring dishonor on the family. She was beaten so badly her ears would bleed, and when she finally left and she found a young man that she chose and she fell in love with, the community and the family found out and she disappeared. She was found three months later. She'd been stuffed into a suitcase and buried underneath the house. She had been strangled, she had been beaten to death by three men, three cousins, on the orders of her father and uncle. The added tragedy of Banaz's story is that she had gone to the police in England five times asking for help, telling them that she was going to be killed by her family. The police didn't believe her so they didn't do anything.
Den første filmen jeg laget handlet om Banaz. Hun var en 17-årig kurdisk jente i London. Hun var lydig, hun gjorde alt foreldrene hennes ville. Hun prøvde å gjøre alt riktig. Hun giftet seg med en mann foreldrene valgte til henne, selv om han slo og voldtok henne hele tiden. Og da hun prøvde å gå til familien sin for hjelp, sa de: “Vel, du må gå tilbake og være en bedre kone”. For de ønsket ikke å hanskes med en skilt datter, for det ville selvfølgelig bringe skam på familien. Hun ble slått så hardt at hun blødde fra ørene. Da hun til slutt gikk, og hun fant en ung mann hun selv valgte og som hun forelsket seg i, fant miljøet og familien ut av det og hun forsvant. Hun ble funnet tre måneder senere. Hun hadde blitt stappet i en koffert og begravd under huset. Hun hadde blitt kvalt, hun hadde blitt slått ihjel av tre menn, tre fettere, på ordre av faren og onkelen sin. Det som gjør Banaz’ historie enda mer tragisk er at hun hadde gått til politiet i England fem ganger for å be om hjelp, og sagt at hun kom til å bli drept av familien sin. Politiet trodde henne ikke, så de gjorde ingenting.
And the problem with this is that not only are so many of our kids facing these problems within their families and within their families' communities, but they're also meeting misunderstandings and apathy in the countries that they grow up in. When their own families betray them, they look to the rest of us, and when we don't understand, we lose them.
Og problemet med dette er at ikke bare står så mange av våre barn overfor disse problemene innenfor familiene sine og miljøet til familiene sine, men de møter også misforståelser og apati i landene de vokser opp i. Når deres egen familie svikter dem, ser de til resten av oss. Og når ikke vi forstår, mister vi dem.
So while I was making this film, several people said to me, "Well, Deeyah, you know, this is just their culture, this is just what those people do to their kids and we can't really interfere." I can assure you being murdered is not my culture. You know? And surely people who look like me, young women who come from backgrounds like me, should be subject to the same rights, the same protections as anybody else in our country, why not?
Så mens jeg lagde denne filmen var det flere som sa til meg: “Vel, Deeyah, du vet, dette er bare kulturen deres, dette er bare det de folka gjør mot barna sine, og vi kan ikke hindre det.” Jeg kan forsikre dere om at å bli myrdet ikke er min kultur. Skjønner dere? Visst burde folk som ligner på meg, unge kvinner som har en bakgrunn lik min, være underlagt samme rettigheter, samme beskyttelse som hvem som helst andre i landet vårt, hvorfor skulle de ikke?
So, for my next film, I wanted to try and understand why some of our young Muslim kids in Europe are drawn to extremism and violence. But with that topic, I also recognized that I was going to have to face my worst fear: the brown men with beards. The same men, or similar men, to the ones that have hounded me for most of my life. Men that I've been afraid of most of my life. Men that I've also deeply disliked, for many, many years.
Så, til min neste film ville jeg prøve å forstå hvorfor noen av våre unge muslimske barn i Europa tiltrekkes av ekstremisme og vold. Men med det temaet innså jeg også at jeg ble nødt til å møte min største frykt: de brune mennene med skjegg. De samme mennene, eller menn som ligner dem som har forfulgt meg mesteparten av livet. Menn jeg har fryktet mesteparten av livet. Menn jeg også har mislikt sterkt i mange, mange år.
So I spent the next two years interviewing convicted terrorists, jihadis and former extremists. What I already knew, what was very obvious already, was that religion, politics, Europe's colonial baggage, also Western foreign policy failures of recent years, were all a part of the picture. But what I was more interested in finding out was what are the human, what are the personal reasons why some of our young people are susceptible to groups like this. And what really surprised me was that I found wounded human beings. Instead of the monsters that I was looking for, that I was hoping to find -- quite frankly because it would have been very satisfying -- I found broken people. Just like Banaz, I found that these young men were torn apart from trying to bridge the gaps between their families and the countries that they were born in. And what I also learned is that extremist groups, terrorist groups are taking advantage of these feelings of our young people and channeling that -- cynically -- channeling that toward violence. "Come to us," they say. "Reject both sides, your family and your country because they reject you. For your family, their honor is more important than you and for your country, a real Norwegian, Brit or a French person will always be white and never you." They're also promising our young people the things that they crave: significance, heroism, a sense of belonging and purpose, a community that loves and accepts them. They make the powerless feel powerful. The invisible and the silent are finally seen and heard. This is what they're doing for our young people. Why are these groups doing this for our young people and not us?
Så jeg brukte de neste to årene på å intervjue dømte terrorister, jihadister og tidligere ekstremister. Noe jeg visste allerede, som allerede var veldig tydelig, var at religion, politikk, Europas bagasje fra kolonitiden, og også den mislykkede vestlige utenrikspolitikken de siste år, var alle en del av bildet. Det jeg var mest interessert i å finne ut var: hva er de menneskelige, hva er de personlige grunnene til at noen av vår unge er mottakelige for grupperinger som dette? Og det som virkelig overrasket meg var at jeg fant sårede mennesker. I stedet for monstrene jeg lette etter, som jeg håpte å finne – ganske enkelt fordi det hadde vært veldig tilfredsstillende – fant jeg ødelagte mennesker. Akkurat som Banaz, fant jeg ut at disse unge mennene var slitt i stykker av å forsøke å bygge bro over gapene mellom familiene sine og landet de var født i. Det jeg også fant ut var at ekstremistgrupper, terroristgrupper utnytter disse følelsene som våre unge har og kanaliserer det – kynisk – kanaliserer det mot vold. “Kom til oss,” sier de. “Stå i mot begge sider, familien din og landet ditt, for de avviser deg. For familien din er deres ære viktigere enn deg, og for landet ditt, en ekte nordmann, brite eller franskmann vil alltid være hvit, men aldri du.” De lover også unge de tingene som de ønsker seg så sterkt: betydning, heltemot, en følelse av tilhørighet og mening, et samfunn som elsker og aksepterer dem. De får de maktesløse til å føle seg mektige. De usynlige og stille blir endelig sett og hørt. Dette er det de gjør for våre unge. Hvorfor gjør disse gruppene det for våre unge, og ikke vi?
The thing is, I'm not trying to justify or excuse any of the violence. What I am trying to say is that we have to understand why some of our young people are attracted to this. I would like to also show you, actually -- these are childhood photos of some of the guys in the film. What really struck me is that so many of them -- I never would have thought this -- but so many of them have absent or abusive fathers. And several of these young guys ended up finding caring and compassionate father figures within these extremist groups. I also found men brutalized by racist violence, but who found a way to stop feeling like victims by becoming violent themselves. In fact, I found something, to my horror, that I recognized. I found the same feelings that I felt as a 17-year-old as I fled from Norway. The same confusion, the same sorrow, the same feeling of being betrayed and not belonging to anyone. The same feeling of being lost and torn between cultures.
Tingen er, jeg prøver ikke å rettferdiggjøre eller unnskylde noe av volden. Det jeg forsøker å si er at vi må forstå hvorfor noen av våre unge tiltrekkes av dette. Jeg vil også faktisk vise dere – dette er barndomsbilder av noen av mennene i filmen. Det som virkelig slo meg, er at så mange av dem – jeg ville aldri tenkt dette – men så mange av dem har fraværende eller voldelige fedre. Og flere av disse unge mennene endte opp med å finne omsorgsfulle og medfølende farsfigurer innenfor ekstremistgruppene. Jeg fant også menn som var brutalisert av rasistisk vold, men fant en måte å slutte og føle seg som ofre, ved å bli voldelige selv. Jeg fant faktisk noe, til min forskrekkelse, som jeg kjente igjen. Jeg fant de samme følelsene jeg følte som 17-åring da jeg flyktet fra Norge. Den samme forvirringen, den samme sorgen, den samme følelsen av å bli sviktet og ikke høre til hos noen. Den samme følelsen av å være på villspor og dratt mellom kulturer.
Having said that, I did not choose destruction, I chose to pick up a camera instead of a gun. And the reason I did that is because of my superpower. I could see that understanding is the answer, instead of violence. Seeing human beings with all their virtues and all their flaws instead of continuing the caricatures: the us and them, the villains and victims. I'd also finally come to terms with the fact that my two cultures didn't have to be on a collision course but instead became a space where I found my own voice. I stopped feeling like I had to pick a side, but this took me many, many years. There are so many of our young people today who are struggling with these same issues, and they're struggling with this alone. And this leaves them open like wounds. And for some, the worldview of radical Islam becomes the infection that festers in these open wounds.
Når det er sagt, valgte jeg ikke ødeleggelse, jeg valgte å ta opp et kamera istedenfor et gevær. Og grunnen til at jeg gjorde det, er superkraften min. Jeg kunne se at forståelse er svaret, istedenfor vold. Det å se mennesker med alle sine fortrinn og alle sine feil, istedenfor å fortsette karikaturene: oss og dem, skurkene og ofrene. Jeg hadde endelig forsonet meg med det at mine to kulturer ikke trengte å være på kollisjonskurs, men ble i stedet et rom hvor jeg fant min egen stemme. Jeg følte ikke lenger at jeg måtte velge side, men det tok meg mange, mange år. Det er så mange av våre unge i dag som kjemper med de samme problemene, og de kjemper alene. Og det etterlater dem som åpne sår. Og for noen blir verdens syn på radikal islam infeksjonen som gjør de åpne sårene betente.
There's an African proverb that says, "If the young are not initiated into the village, they will burn it down just to feel its warmth." I would like to ask -- to Muslim parents and Muslim communities, will you love and care for your children without forcing them to meet your expectations? Can you choose them instead of your honor? Can you understand why they're so angry and alienated when you put your honor before their happiness? Can you try to be a friend to your child so that they can trust you and want to share with you their experiences, rather than having to seek it somewhere else?
Det er et afrikansk ordtak som sier: “Hvis de unge ikke innvies i landsbyen, vil de brenne den ned bare for å kjenne varmen.” Jeg vil gjerne spørre – muslimske foreldre og muslimske miljøer, vil dere elske og ta vare på barna deres uten å tvinge dem til å møte deres forventninger? Kan dere velge dem istedenfor deres ære? Kan dere forstå hvorfor de er så sinte og fremmedgjorte når dere setter deres ære før deres lykke? Kan dere prøve å være en venn for barna, slik at de kan stole på dere og ønsker å dele opplevelsene sine med dere, heller enn å måtte søke det andre steder?
And to our young people tempted by extremism, can you acknowledge that your rage is fueled by pain? Will you find the strength to resist those cynical old men who want to use your blood for their own profits? Can you find a way to live? Can you see that the sweetest revenge is for you to live a happy, full and free life? A life defined by you and nobody else. Why do you want to become just another dead Muslim kid? And for the rest of us, when will we start listening to our young people? How can we support them in redirecting their pain into something more constructive? They think we don't like them. They think we don't care what happens to them. They think we don't accept them. Can we find a way to make them feel differently? What will it take for us to see them and notice them before they become either the victims or the perpetrators of violence? Can we make ourselves care about them and consider them to be our own? And not just be outraged when the victims of violence look like ourselves? Can we find a way to reject hatred and heal the divisions between us? The thing is we cannot afford to give up on each other or on our kids, even if they've given up on us.
Og til de av våre unge som fristes av ekstremisme, Kan du finne styrke til å stå imot de kyniske, gamle mennene som vil bruke ditt blod til sin egen fordel? Kan du finne en måte å leve på? Ser du at den søteste hevnen er at du lever et lykkelig, fullverdig og fritt liv? Et liv definert av deg og ingen andre. Hvorfor vil du bli enda et dødt muslimsk barn? Og for alle oss andre, når skal vi begynne å høre på våre unge? Hvordan kan vi støtte dem i å snu smerten til noe mer konstruktivt? De tror vi ikke liker dem. De tror vi ikke bryr oss om hva som skjer med dem. De tror vi ikke aksepterer dem. Kan vi finne en måte som gjør at de føler noe annet? Hva er det som trengs for at vi ser og legger merke til dem før de enten blir ofre eller utøvere av vold? Kan vi få oss til å bry oss om dem og se dem som våre egne? Og ikke bare bli opprørte når voldsofrene ligner oss selv? Kan vi finne en måte å avvise hatet og lege skillene mellom oss? Det vi ikke har råd til er å gi opp hverandre eller barna våre, selv om de har gitt opp oss.
We are all in this together. And in the long term, revenge and violence will not work against extremists. Terrorists want us to huddle in our houses in fear, closing our doors and our hearts. They want us to tear open more wounds in our societies so that they can use them to spread their infection more widely. They want us to become like them: intolerant, hateful and cruel.
Vi står alle i dette sammen. Og i det lange løp vil ikke hevn og vold fungere mot ekstremister. Terrorister vil at vi skal gjemme oss av frykt i husene våre, lukke dørene og hjertene våre. De vi at vi skal få flere sår i samfunnene våre, slik at de kan infisere enda bredere. De vil at vi skal bli som dem: intolerante, hatske og grusomme.
The day after the Paris attacks, a friend of mine sent this photo of her daughter. This is a white girl and an Arab girl. They're best friends. This image is the kryptonite for extremists. These two little girls with their superpowers are showing the way forward towards a society that we need to build together, a society that includes and supports, rather than rejects our kids.
Dagen etter angrepene i Paris sendte en venn av meg dette bildet av datteren sin. Det er en hvit jente og en arabisk jente. De er bestevenner. Dette bildet er som kryptonitt for ekstremister. Disse to små jentene med superkreftene sine viser veien framover mot et samfunn som vi må bygge sammen. Et samfunn som inkluderer og støtter, heller enn å avvise våre barn .
Thank you for listening.
Takk for at dere hørte på.
(Applause)
(Applaus)