Three years ago, I got a phone call, based on an earlier film I had made, with an offer to embed the New Hampshire National Guard. My idea -- and literally, I woke up in the middle of the night, and we've all have those moments. You know, you go to sleep -- I was excited, with this phone call. I was thinking, I just finished making another film about World War II vets, and I realized I'd gotten to know their stories, and I realized this was a once-in-a-lifetime opportunity to tell a warrior's story as it unfolded. So I went to bed that night pretty excited. Not sure of all the details, but excited. It wasn't at four in the morning, but it was closer to midnight. Woke straight up. Wide-awake as could be. And I had this idea: what if I could, in effect, virtually embed, and create a permeable relationship with the soldiers? To tell the story from the inside out, versus the outside in?
På bakgrunn av en tidligere film jeg hadde laget, ble jeg oppringt for tre år siden, med et tilbud om å beskrive New Hampshire National Guard. Idéen min -- og jeg våknet faktisk opp midt på natten, vi kjenner alle til dette. Jeg var spent på grunn av denne samtalen. Jeg var nettopp ferdig med en annen film, om veteraner fra andre verdenskrig, og innså at jeg hadde fått innblikk i deres liv, og innså at dette var en mulighet som kun skjer én gang i livet, til å beskrive en soldats opplevelser. Så denne kvelden var jeg ganske oppspilt. Jeg kjente ikke til alle detaljer, men var likevel spent. Klokken var ikke 04 på natten, men mer rundt midnatt. Jeg bråvåknet. Lys våken. Jeg fikk idéen: hva om jeg kunne late som om jeg var tilstede? Og skape et ekte forhold til soldatene? Og fortelle historien innenifra, og ikke utenfra?
So, I called back Major Heilshorn, who's the public affairs officer of the New Hampshire National Guard. And he knew me, so I was like, "Greg?" He's like, "Yes, Deborah?" Told him my idea, and you know, he is one of the bravest men in the world, as is General Blair, who, in the end, gave me permission to try this experiment.
Jeg ringte tilbake til Major Heilshorn, som er presseoffiser for New Hampshire National Guard. Han kjenner meg, og jeg sa: "Greg?" Han: "Ja, Deborah?" Jeg fortalte ham om idéen min, han må være en av de modigste menn i verden, det samme med General Blair, som til slutt ga meg tillatelse til å prøve ut dette eksperimentet.
Within 10 days, I was down at Fort Dix. He gave me my pick of units. I picked one unit -- Charlie Company, Third of the 172nd, they're mountain infantry -- for two reasons. One, they're infantry. Number two, they were going to be based at LSA Anaconda, so I knew they would have Internet access. The caveat for my access was I had to get the soldiers to volunteer. This was a big thing that I think when Major H told me, I wasn't really totally gathering what that would mean.
10 dager senere var jeg på Fort Dix. Han lot meg velge enhter. Jeg valgte én enhet -- Charlie kompani, tredje kompani i 172. bataljon, som er fjellinfanteri -- og av to årsaker. For det første er de fotsoldater, for det andre skal de være stasjonert ved LSA Anaconda, så jeg visste at de ville ha internettilgang. Ulempen var at jeg måtte få soldatene til å gjøre dette frivillig. Og dette var et springende punkt. Når Major H først fortalte meg om dette, så var jeg ikke helt klar over omfanget.
So what that meant was, when I went down to Fort Dix, I had to hop out in front of 180 guys and tell them of my vision. You can imagine the hailstorm of questions I got. The opening one was, "What the fuck do you know about the National Guard?" I started with the 1607 Massachusetts Bay Colony Pequot Indian Wars. Gave them about a nine minute response, and there we went.
Så da jeg ankom Fort Dix, måtte jeg tropp opp foran 180 soldater og fortelle dem om mine hensikter. Dere kan tro at spørsmålene haglet. Den første var, "Hva faen vet du om Nasjonalgarden?" Jeg startet med å nevne krigen i 1607 mot Pequod-indianerne i Massachusetts-bukten. Et ni minutter langt svar, og det var det.
So, I'd like to show the clip of the film. It's our trailer, because I know, obviously you guys are busy, many of you may not have had a chance to see it. So, I want to show the trailer, and then I'm going to take apart one scene in detail. If we could roll?
Jeg vil vise dere et utdrag fra filmen. Dette er traileren, for jeg vet at dere har dårlig tid -- mange av dere har nok ikke hatt en mulighet til å se hele filmen. Så derfor viser jeg traileren, og deretter skal jeg gå i dybden i én bestemt scene. Da kan vi begynne.
(Video) Stephen Pink: This is Sergeant Stephen Pink.
Pink: Dette er Sersjant Stephen Pink.
Michael Moriarty: Specialist Michael Moriarty.
Moriarty: Spesialist Michael Moriarty.
Zack Bazzi: Do I really want to go? Probably not.
Bazzi: Om jeg virkelig vil dra? Egentlig ikke.
Soldier: We're not supposed to talk to the media.
Soldat: Vi har ikke lov å prate med media.
SP: I'm not the media, dammit!
Pink: Jeg er ikke media, for faen!
MM: The day is here. Life will change.
Moriarty: Dagen er her. Liv vil endres.
Voice: The real deal, man! Narrator: You ready? Soldier: Bring it on! Narrator: You ready? Voice 2: Iraq, here we come!
Soldat: Dette er ekte saker! Er du klar? Kjør på! Klar? Irak, vi er på vei!
ZB: Every soldier eventually wants to go in combat. It's natural instinct.
B: Enhver soldat ønsker etterhvert å dra i strid. Det er et naturlig instinkt.
SP: If you let fear get to you, then you're not going to be doing your job.
P: Hvis du lar frykten få tak i deg, klarer du ikke gjøre jobben din.
MM: Every single time you go out there, there's attacks. It's unbelievable.
Moriarty: Det er angrep hver eneste gang man drar ut. Det er helt utrolig.
ZB: Hey, Nestor, your ass crack is right in my face.
B: Hei Nestor, jeg ser hele rumpesprekken din.
Soldiers: IV! Are we on fire? IV! Man down! Man down!
Soldat: IED. Brenner det? Mann såret. Mann såret.
MM: Keep going, brother. You wanna play?
M: Kom igjen kompis. Skal vi leke?
Michael Moriarty's Wife: It's really hard for him to not have his dad.
Moriartys kone: Det er skikkelig tøft for ham å ikke ha faren sin her.
MM: This little kid is in the middle of a war zone.
M: Dette barnet er midt i en krigssone.
Stephen Pink's Girlfriend: In the beginning, he's like, "Write something dirty!"
Pinks kjæreste: I begynnelsen sa han, "skriv noe sexy og skittent!"
George W. Bush: The world's newest democracy.
George W. Bush: Verdens nyeste demokrati.
MM: They're shooting at me.
M: De skyter mot meg.
SP: You don't put 150,000 troops in there, and say we're there to create democracy.
Pink: Du kan ikke plassere 150000 soldater der og si at vi skaper et folkestyre.
Soldier: We've got a drive through window at Burger King now.
Soldat: Vi har fått en drive-thru på Burger King nå.
SP: We're here to create money.
P: Vi er her for å tjene penger.
MM: I support George Bush. We're not there for the oil.
M: Jeg støtter George Bush. Vi er ikke her for oljen.
Jon Baril: The worst thing in my life.
Jon Baril: Det verste jeg noen gang har opplevd.
SP: Baril, don't look at it, bud.
Pink: Baril, ikke se på det.
Michael Moriarty's Wife: He's not the same person anymore.
Ms kone: Han er ikke den samme personen lenger.
MM: I will not go back.
Moriarty: Jeg drar ikke tilbake.
Kevin Shangraw: The Iraqi people are who we are there to help -- and we just killed one.
Kevin Shangraw: Vi er her for å hjelpe det irakiske folket -- og nå drepte vi nettopp en.
Soldiers: Sergeant Smith is down! Sergeant Smith is down? There they are! Right there! Fire, fire!
Soldat: Sersjant Smith er skadet! Er Sersjant Smith skadet? Der er de! Rett der borte! Skyt, skyt!
JB: It'll be a better country in 20 years, 'cause we were there. I hope.
Baril: Dette vil være et bedre land om 20 år, på grunn av oss. Håper jeg.
(Applause) Deborah Scranton: Thank you. One of the things I'd like to talk to you about is having a conversation about something that is difficult to talk about. And I'd like to relate an experience I had here at TED. I don't know how many of you might imagine it, but there's actually a TEDster who recently got back from Iraq. Paul? Come on, stand up. This is Paul Anthony. He served -- (Applause) -- with the Marines, and I want to tell you a little, brief story. We were one of the lucky ones to get in the class with the Sony cameras and the Vista software. Right? And we started talking. People will see my tag, and they'll see "The War Tapes," and then we'll start talking about war.
Deborah Scranton: Takk skal dere ha. En av de tingene jeg vil prate med dere om er det å ha en samtale om noe som er vanskelig å prate om. Og jeg vil relatere det til en opplevelse jeg gjorde her på TED. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kan forestille dere dette, men vi har faktisk en TEDer som kom tilbake fra Irak nettopp. Paul? Reis deg opp. Dette er Paul Anthony. Han tjenestegjorde -- (Applaus) -- med Marineinfanteriet, og jeg ønsker fortelle dere en kort historie. Vi var blant de heldige som hadde Sony-kameraer og Vista-programvare. Ikke sant? Og vi begynte å prate. Folk ser navnelappen min, og "Krigsrullene", og så dreier samtalen automatisk over på krig.
We got in a conversation with some other people in the class, and it went on and on. I mean, we were there for an hour, talking. And it really highlighted something that I would like to ask you guys to think about and hopefully to help with, which is, I think a lot of us are very afraid to have conversations about war, and about politics. And really -- because maybe we're going to disagree. Maybe it's going to get uncomfortable. How do we open it up to really be able to have a conversation? And you know, Paul was talking, and he then turned to Constance and said, "You know, I wouldn't have this conversation if she weren't here, because I know she has my back."
Vi kom i snakk med noen andre folk i gruppen, og det fortsatte lenge. Altså, vi satt der i over en time og bare pratet. Og det understreket noe som jeg vil spørre dere om og kanskje hjelpe til med. Jeg tror mange av oss er redde for å prate om krig, og politikk. Og -- fordi vi kanskje kommer til å være uenige. Kanskje kan det bli ubehagelig. Hvordan kan vi virkelig være i stand til å føre en slik samtale? Paul pratet med gruppen, og så snudde han seg mot Constance og sa: "Jeg hadde aldri hatt denne samtalen om ikke hun var her, fordi jeg vet hun støtter meg."
And I want to say, I was nervous. Because I'm used to doing Q&As. I really related to what James was saying yesterday, because I'm behind the camera. You know, I can answer questions about my movie, but for me to come up and talk for 18 minutes is a really long time. So, I wanted to say, Paul, I'm happy you're here, because I know you have my back.
Og jeg var nervøs. Jeg er vant til pressekonferanser og spørsmål. Jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i det James sa i går, fordi jeg er bak kamera. Jeg kan svare på spørsmål om filmen min, men å komme opp her og prate i 18 minutter, er for meg veldig lenge. Så jeg ønsker å si: "Paul - jeg er glad du er her, for jeg vet at du støtter meg."
This film was not about the Internet, but it could not have been made without it. The guys' tapes on average took two weeks to get from Iraq to me. In the meantime, the soldiers -- we would email and IM. I didn't save all of them, because I didn't realize at the beginning that it would be something that I would want to keep track of. But there were 3,211 emails and IMs and text messages that I was able to save. The reason I quantify that is because we really embarked on this as a mutual journey to really get inside of it. So I wanted to show you a clip, and then I was going tell you a little bit of how it got put together. If we could roll the clip.
Denne filmen var ikke om internett, men den kunne ikke blitt laget uten. Det tok som regel to uker før guttas filmruller ankom fra Irak. I mellomtiden sendte soldatene e-post og lynmeldinger. Jeg lagret ikke alt, for jeg i begynnelsen så jeg ikke at dette var noe jeg trengte å ta vare på. Men 3211 e-poster, lynmeldinger og SMSer klarte jeg å ta vare på. Grunnen til at jeg kvantifiserer er for å vise at vi virkelig gjennomførte en samlet reise for å fullstendig forstå situasjonen. Jeg vil vise dere et klipp, og så fortelle dere litt hvordan det ble satt sammen. Vi kan starte klippet nå.
(Video) SP: Today is sport. [Unclear] Radio: [Unclear] Christian soldiers. SP: We like to give these insurgents a fair chance. So, what we do, we ride with the windows down. Because, you know, we obviously have the advantage. I'm just kidding. We don't fucking ride with the goddam windows down. It's not true. Very unsafe. Whoa.
Pink: I dag er det sport. Vi ønsker å gi opprørerne en real sjanse. Derfor kjører vi med vinduene nede. For vi har jo åpenbart overtaket. Jeg bare tuller. Vi kjører aldri med de jævla vinduene nede. Det er bare tull. Veldig farlig. Wow.
Soldier: Right there.
Soldat: Rett der borte.
SP: All right, let's get over to that site. Be advised, we're leaving Taji right now. We believe that the blast was right outside the gate of Taji, we're heading to that location now.
Pink: Ok, la oss komme oss bort der. Følg med, vi forlater Taji nå. Vi mener eksplosjonen skjedde rett utenfor portene til Taji, vi er på vei bort dit nå.
Soldier: That's a fucking car bomb!
Soldat: Det er en bilbombe!
Soldier: Motherfuckers!
Soldat: Jævlar!
Soldiers: Get your vest on! Hey, get over the fucking -- yeah, yeah. Any one-four elements get to the gate!
Soldat: Få på deg vesten! Hei, kom deg over det faens -- ja nettopp. Patrulje 1-4 - til porten!
SP: Sheriff one-six, or any one-four elements, we need you at the gate of Taji right now, over.
P: Sheriff 1-6, eller patruljer i 1-4, vi trenger dere ved porten til Taji nå, over.
Soldier: I'll walk you through it. (Voices)
Mann: Jeg skal forklare det for deg. (Stemmer)
SP: Stay low. Head over to the right. Get your bag, get your bag! (Screams)
P: Vær på vakt. Dra over mot høyre. Finn bagen din, finn CLS-bagen! (Skrik)
SP: It was mass casualties. Probably 20 dead, at least 20 or 30 wounded Iraqis.
P: Det var store skader. Sikkert 20 døde, minst 20 eller 30 skadde irakere.
SP: It just looked like, you know, someone had thrown a quarter through a guy, and it was just like -- there was no blood coming from the shrapnel wounds. Everything was cauterized, and it was just like there was a void going through the body. This is the scene north. They just removed a burnt body, or half a body from here. I don't think there was anything left from his abdominal down. This is blood. And you know, you walk, and you hear the pieces of skin. And that's it, that's all that's left. I remember giving three IVs, bandaging several wounded. Soldiers sitting in the corner of a sandbag wall, shaking and screaming. Medics who were terrified and couldn't perform. I later heard that Iraqi casualties were not to be treated in Taji. They can work on the post for pennies, but can't die there. They've got to die outside. If one of those incompetent medical officers told me to stop treatment, I would've slit his throat right there. 21:00 hours, and it's just our squad going through today's events in our heads, whether we want to or not.
P: Det så ut som -- du vet, som om noen hadde kastet en mynt gjennom en person, og det var som om -- det blødde ikke fra splint sårene. Alt var brent tett, og det var som om det var et tomrom -- gjennom kroppen. Dette er det nordlige området. De fjernet nettopp en brent kropp, eller en halv kropp, herfra. Jeg tror ikke det var noe igjen fra magen og nedover. Dette er blod. Og man går og hører bitene av hud og -- det er det, det er alt som er igjen. Jeg husker jeg gav tre personer intravenøst, og bandasjerte flere skadde. Soldater sitter i hjørnet av muren av sandsekker, de skjelver og skriker. Førstehjelpere som var lamslåtte. Senere hørte jeg at irakiske skadde ikke skulle behandles ved Taji. De kan komme og jobbe på basen for småpenger, men ikke dø der. De må dø på utsiden. Hvis en av de inkompetente sanitetsoffiserene hadde bedt meg stoppe behandling, hadde jeg tatt livet av ham på flekken. Klokka er 21:00, og laget vårt husker tilbake på dagens hendelser, om vi så vil eller ikke.
News Anchor: More violence in Iraq. Twin suicide car bombings killed eight Iraqis and wounded dozens more near a coalition base north of Baghdad.
Nyhetsoppleser: Mer vold i Irak. To selvmordsbombere drepte 8 irakere og skadet mange flere i et dobbelt bilbombeangrep nær en militærbase nord for Bagdad ...
SP: We made the news. I feel exploited and proud at the same time. I've lost all faith in the media -- a hapless joke I would much rather laugh at than become a part of. I should really thank God for saving my lucky ass. I'll do that, then I'm gonna jerk off. Because these pages smell like Linds, and there won't be any time for jerking off tomorrow. Another mission at 06:00.
P: Vi kom på nyhetene. Jeg føler med utnyttet og stolt på en gang. Jeg har mistet all tro på media -- en teit vits jeg heller vil le av enn å bli en del av. Jeg burde takke Gud for å ha latt meg leve. Det skal jeg gjøre, og deretter en håndjager. For disse sidene lukter Lindz, og det blir ikke til sånt i morra. Et nytt oppdrag klokka 06:00.
DS: Now -- (Applause) -- thanks. When I said earlier, to try and tell a story from the inside out, versus the outside in -- part of what Chris said so eloquently in his introduction -- is this melding. It's a new way of trying to make a documentary. When I met the guys, and 10 of them agreed to take cameras -- in total, 21 ended up filming. Five soldiers filmed the entire time. There are three featured in the film.
Deborah Scranton: Så -- (Applaus). Takk. Som jeg sa tidligere, å fortelle en historie fra innsiden, og ikke utenifra -- noe av det Chris sa så fint i sin innledning av denne presentasjonen. Det er en ny måte å lage en dokumentar på. Da jeg møtte gutta, og 10 av dem sa seg villige til å ta med kamera. Totalt endte 21 personer opp med å filme. Fem soldater gjennom hele perioden. Tre av disse er fulgt i filmen.
The way I learned about Taji was Steve Pink sent me an email, and in it, attached a photo of that burned body out at the car. And the tone from the email was, you know, it had been a very bad day, obviously. And I saw in my IM window that Mike Moriarty was at the base. So, I pinged Mike and I said, "Mike, can you please go get that interview with Pink?" Because the thing that very often is missing is, in the military what they call "hot wash." It's that immediate interview after something immediately happens, you know. And if you let time go by, it kind of softens and smooths the edges. And for me, I really wanted that.
Jeg fikk først høre om Taji da Steve Pink sendte meg en e-post, og la ved et bilde av den brente kroppen utenfor bilvraket. Og måten han skrev e-posten på, tydet på at det hadde vært en dårlig dag. Og jeg så i lynmeldingsvinduet at Mike Moriarty var på basen. Så jeg sendte han en melding, og sa, "Mike, kan du vennligst intervjue Pink?" Fordi det som ofte mangler, er det de kaller "oppvaskmøte". Den umiddelbare reaksjonen og debriefen like etter at en hendelse. Over tid gjør dette at ting oppleves mildere og mindre intenst. Og dette ville jeg få frem.
So, in order to get the intimacy, to share that experience with you, the guys -- the two most popular mounts -- there was a camera on the turret, the gun turret, and then on the dashboard of the Humvee. Most of the Humvees, we ended up mounting two cameras in them. So you get to experience that in real time, right? The interview that you see is the one that Mike went and did within 24 hours of that episode happening.
Så, for å lage denne tilstedeværelsen, for å dele den opplevelsen med dere, karene -- de to mest populære monteringsstedene -- et kamera på våpenstasjonen -- på maskingeværet, og et på dashbordet i terrenkjøretøyet. De fleste kjøretøyene endte opp med to kameraer. Slik at vi får opplevelsene i sanntid. Intervjuet dere nå skal se er det Mike dro og gjennomførte 24 timer etter bombeangrepet.
Steve Pink reading his journal happened five months after he came home. I knew about that journal, but it was very, very private. And you know, you earn someone's trust, especially in doc filmmaking, through your relationship. So, it wasn't until five months after he was home that he would read that journal.
Steve Pink leser fra journalen sin fem måneder etter at han kom tilbake. Jeg visste om journalen, men den var veldig privat. Du gjør deg fortjent til en persons tillit, spesielt i dokumentarisk filmproduksjon, gjennom forhold til dem. Så det var ikke før fem måneder etter hjemkomsten at han leste fra journalen sin.
Now, the news footage I put in there to try to show -- you know, I think mainstream media tries to do the best they can in the format that they have. But the thing that I know you all have heard a lot of times, American soldiers saying, "Why don't they talk about the good stuff that we do?" OK, this is a perfect example. Pink's squad and another squad spent their entire day outside the wire. They didn't have to go outside the wire. There were not Americans hurt out there. They spent their entire day outside the wire trying to save Iraqi lives -- the Iraqis who work on the post. So, when you may hear soldiers complaining, that's what they're talking about, you know? And I think it's such an amazing gift that they would share this as a way of bridging.
Nyhetsklippet jeg klippet inn skal vise -- altså, jeg tror de vanlige mediene prøver så godt de kan med det formatet de har. Men det jeg vet dere har hørt flere ganger, amerikanske soldater som sier, "Hvorfor nevner de aldri de bra tingene vi gjør?" Og dette er et godt eksempel på nettopp det. Pinks lag og et annet lag brukte hele dagen på utsiden av beskyttelsesmuren. De hadde ikke trengt å gå på utsiden av gjerdet. Det var ingen skadde amerikanere der. De brukte hele dagen på utsiden av beskyttelsesmuren for å redde irakiske liv -- irakere som jobber på den amerikanske basen. Så når du hører soldater som klager, så er det slike ting de snakker om. Jeg synes det er en fantastisk gave at de ville dele dette, som en måte å bygge bro på.
And when I talk about that polarity I get at so many different Q&As, and people are really opinionated. But it seems like people don't want to hear so much, or listen, or try to have an exchange. And I'm as fiery as the next person, but I really think -- you know, different speakers have talked about their concern for the world, and my concern is that we have to have these conversations. And we have to be able to go into scary places where we may, you know, we think we know. But we just have to leave that little bit of openness, to know. There's such a disconnect. And for me, it's trying to bridge that disconnect. I'll share one story. I get -- I'm often asked, you know, for me, what have been some of the special moments from having worked on this film. And at screenings, inevitably -- you know, as I'm sure all of you obviously do speaking stuff -- usually you have people who hang around and want to ask you more questions. And usually, the first questions are, "Oh, what kind of cameras did you use?" Or you know, these things.
Og når jeg snakker om polariteten jeg så ofte får på pressekonferanser, og folk har sterke meninger. Men det virker som om folk ikke vil høre så mye. Eller lytte. Eller prøve å ha en meningsutveksling. Jeg er like engasjert som nestemann, men jeg tror virkelig -- altså, forskjellige foredragsholdere har pratet om sine bekymringer for verden, og min bekymring er at vi må ha disse samtalene. Og vi må være i stand til å gå til skumle plasser hvor vi kan, altså, vi tror vi vet. Men vi trenger bare utelate den lille biten med åpenhet, for å vite. Det er et tydelig skille. Og for meg, så dreier det seg om å løse dette skillet. Jeg vil dele en historie. Jeg får -- jeg får ofte spørsmålet, om jeg, hva har vært noen av de mest spesielle øyeblikkene fra jobbingen med denne filmen. Og på forhåndsvisninger er det uunngåelig -- jeg går utifra at alle dere har vært foredragsholdere -- det er nesten alltid noen som blir igjen og vil stille flere spørsmål. Som regel er de første: "Hva slags kamera brukte du?" Eller sånne ting.
But there's always a few guys, almost always, who are the last ones. And I've learned over time that those are always the soldiers. And they wait until pretty much everybody's gone. And for me, one of the most profound stories someone shared with me, that then became my story, was -- for those of you who haven't seen the film, and it's not a spoiler -- it's very common there are a lot of civilian accidents, where people get in front of Humvees and they get killed. In this film, there is a scene where an Iraqi woman is killed. A soldier came up to me and stood, you know really, pretty close, a foot away from me. He's a big guy. And he looked at me, and I smiled, and then I saw the tears start welling up in his eyes. And he wasn't going to blink. And he said, "My gunner was throwing candy." And I knew what he was going to say. The gunner was throwing candy. They used to throw candy to the kids. Kids got too close, very often. And he said, "I killed a child. And I'm a father. I have children. I haven't been able to tell my wife. I'm afraid she's going to think I'm a monster." I hugged him, of course, and I said, you know, "It's going to be OK." And he said, "I'm going to bring her to see your film. And then I'm going to tell her."
Men det er alltid noen få personer, nesten alltid, som er de helt siste. Og over tid har jeg lært at de alltid er soldater. De venter til så godt som alle er borte. Og for meg, en av de mest tankevekkende historiene jeg vet, var det noen som delte med meg, og som så ble min historie -- de av dere som ikke har sett filmen, og dette avslører ingenting -- så er det veldig vanlig med ulykker som involverer sivile hvor folk kommer foran kjøretøyene og blir drept. I denne filmen er det en scene hvor en irakisk kvinne blir drept. En soldat kom opp til meg og stod virkelig nært -- bare et skritt ifra meg. En stor kar. Og han så på meg og smilte, det var da jeg så tårene som presset seg fram i øynene hans. Han hadde ingen planer om å blunke. Og han sa: "Skytteren min kastet godteri." Og jeg visste hva han skulle si. Skytteren hev godteri. De brukte å hive ut godteri til barna. Barn kom ofte for nære. Og han sa: "Jeg drepte et barn." Og jeg er en far. Jeg har barn. Jeg har ikke klart å fortelle kona mi. Jeg er redd hun skal tro jeg er et monster. Jeg ga ham en klem, og jeg sa, "Det kommer til å gå fint." Og han sa: "Jeg skal ta henne med å se filmen din. Og så skal jeg fortelle henne det."
So when I talk about a disconnect, it's not only for maybe those people who don't know a soldier, which there obviously are. You know, these days, it's not like World War II, where there was a war front and a home front, and everybody seemed involved. You can go for days here and not feel like there's a war going on. And often, I'll hear people say, who maybe know that I did this film, and they say, "Oh, you know, I'm against the war, but I support the soldiers." And I've started to ask them, "Well, that's nice. What are you doing? Are you volunteering at a VA? You go and see anybody? Do you, if you find out your neighbor's been, do you spend some time? Not necessarily ask questions, but see if they want to talk? Do you give money to any of the charities?" You know, obviously, like Dean Kamen's working on that amazing thing, but there's charities where you can sponsor computers for wounded soldiers.
Så når jeg prater om et skille, så er det ikke bare for de som kanskje ikke kjenner en soldat. Som det sikkert finnes mange av i disse dager. Det er ikke som andre verdenskrig, hvor det var en krigsfront og en hjemmefront, og hvor alle var involvert. Man kan gå dagevis her uten å legge merke til at det foregår en krig. Og ofte hører jeg folk si, de vet muligens at jeg har laget filmen, og de sier: "Jeg er mot krigen, men støtter soldatene." Og jeg har begynt å spørre dem, "Så fint -- hva gjør du da?" Er du frivillig hos VA (Veteran administration)? Besøker noen? Hvis du finner ut at naboen din har vært i krigen, går du over og bruker tid på dem? Ikke nødvendigvis for å spørre og grave, men bare se om de vil prate? Gir du penger til noen av veldedighetsorganisasjonene? Som for eksempel Dean Kamens fantastiske arbeid - men det er veldedighetsorganisasjoner hvor du kan sponse datamaskiner til skadde soldater.
I think, I challenge us to say -- to operationalize those terms, when we say we support someone, you know? Are you a friend to them? Do you really care? And I would just say it's my hope, and I would ask you guys to please, you know, reach out a hand. And really do give them a hug. Thank you.
Jeg vil utfordre oss til å si -- til å konkretisere de frasene om at vi støtter noen, ikke sant? Er du en venn for dem? Bryr du deg virkelig? Og jeg vil bare si at det er mitt håp, og jeg vil be dere, vær så snill -- rekk ut en hånd. Og gi dem en klem. Takk.