(Music: "The Sound of Silence," Simon & Garfunkel)
♫ Hallo telefonsvarer, min gamle venn. ♫
Hello voice mail, my old friend.
(Laughter)
(Latter)
I've called for tech support again. I ignored my boss's warning. I called on a Monday morning. Now it's evening, and my dinner first grew cold, and then grew mold. I'm still on hold. I'm listening to the sounds of silence. I don't think you understand. I think your phone lines are unmanned. I punched every touch tone I was told, but I've still spent 18 hours on hold. It's not enough your software crashed my Mac, and it constantly hangs and bombs -- it erased my ROMs! Now the Mac makes the sounds of silence. In my dreams I fantasize of wreaking vengeance on you guys. Say your motorcycle crashes. Blood comes gushing from your gashes. With your fading strength, you call 9-1-1 and you pray for a trained MD. But you get me.
♫ Jeg har ringt til teknisk support igjen. ♫ ♫ Jeg ignorerte min sjefs advarsel. Jeg ringte på en mandags morgen. ♫ ♫ Nå er det kveld, og middagen ble først kald, så grodde den mugg. ♫ ♫ Jeg er fortsatt på vent. Jeg lytter til lyden av stillhet. ♫ ♫ Jeg tror ikke du forstår. Jeg tror deres telefonlinje er ubemannet. ♫ ♫ Jeg trykte alle tall jeg ble fortalt, ♫ ♫ men tilbrakte fortsatt 18 timer på vent. ♫ ♫ Ikke nok med at programmet deres krasjet Mac'en min, ♫ ♫ og konstant henger seg og krasjer - det slettet minnet mitt også. Og nå lager Mac'en ♫ ♫ lyden av stillhet. ♫ ♫ I drømme fantaserer jeg ♫ ♫ om å lage helvete for dere. ♫ ♫ La oss si at dere krasjer på motorsykkel. ♫ ♫ Blod spruter fra sårene deres. Med deres siste styrke, ♫ ♫ ringer dere 113 og håper på en erfaren lege. Men dere får meg. ♫ (Latter)
(Laughter)
And you listen to the sounds of silence.
♫ Og du lytter til lyden av stillhet. ♫
(Music)
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk. God kveld, og velkommen til
Good evening and welcome to: "Spot the TED Presenter Who Used to Be a Broadway Accompanist."
"Finn TED foredragsholderen som brukte å være en Broadway artist" (Latter)
(Laughter)
OK. Da jeg ble tilbudt New York Times spalten seks år siden,
When I was offered the Times column six years ago, the deal was like this: you'll be sent the coolest, hottest, slickest new gadgets. Every week, it'll arrive at your door. You get to try them out, play with them, evaluate them until the novelty wears out, before you have to send them back, and you'll get paid for it. You can think about it, if you want. So, I've always been a technology nut, and I absolutely love it. The job, though, came with one small downside, and that is, they intended to publish my email address at the end of every column. And what I've noticed is -- first of all, you get an incredible amount of email.
var tilbudet noe slik: du vil få tilsendt de kuuleste og råeste nye dingsene. Hver uke kommer de på døra til deg. Du kan prøve dem ut, leke med dem, evaluere dem helt til de ikke er så interessante lenger, hvorpå du leverer dem tilbake. Og du får betalt for det. Du kan tenke på det om du vil. Jeg har alltid vært en teknologi frik, og jeg elsker det. Jobben derimot, kom med en liten bakside. Og det er, at avisen tenkte å publisere e-post adressen min etter alle spaltene mine. Og det jeg har lagt merke til er, for det første får du enorme mengder e-post.
If you ever are feeling lonely, get a New York Times column, because you will get hundreds and hundreds and hundreds of emails. And the email I'm getting a lot today is about frustration. People are feeling like things -- Ok, I just had an alarm come up on my screen. Lucky you can't see it. People are feeling overwhelmed. They're feeling like it's too much technology, too fast. It may be good technology, but I feel like there's not enough of a support structure. There's not enough help. There's not enough thought put into the design of it to make it easy and enjoyable to use. One time I wrote a column about my efforts to reach Dell Technical Support, and within 12 hours, there were 700 messages from readers on the feedback boards on the Times website, from users saying, ""Me too, and here's my tale of woe." I call it "software rage." And man, let me tell you, whoever figures out how to make money off of this frustration will -- Oh, how did that get up there? Just kidding.
Hvis du noen gang er ensom, få deg en New York Times spalte, for du vil få hundrevis på hundrevis på hundrevis av e-poster. Og de e-postene jeg vanligvis får disse dager, er om frustrasjon. Folk føler at -- OK, Jeg fikk nettopp opp en alarm på skjermen min. Heldigvis kan ikke dere se den. Folk føler seg overveldet. De føler at det blir for mye teknologi, for fort. Det kan godt være bra teknologi, men jeg føler at det ikke er nok støtteapparat rundt. Det er ikke tilstrekkelig hjelp. Det er ikke tilstrekkelig omtanke lagt inn i designet for å gjøre brukeropplevelsen enkel og lystbetont. En gang skrev jeg en spalte om mine forsøk på å treffe Dell teknisk support. Og innen 12 timer, var det 700 meldinger fra lesere på tilbakemeldingsforumet på avisens nettside, fra brukere som sa: "Meg også!" eller "Her er min mareritt-fortelling". Jeg kaller det programvare-raseri. Og la meg bare si, den som klarer å finne en måte å tjene penger på denne frustrasjonen vil -- oj, hvordan kom den opp dit? Bare tuller.
(Laughter)
(Latter)
Ok, so why is the problem accelerating? And part of the problem is, ironically, because the industry has put so much thought into making things easier to use. I'll show you what I mean. This is what the computer interface used to look like, DOS. Over the years, it's gotten easier to use. This is the original Mac operating system. Reagan was President. Madonna was still a brunette. And the entire operating system -- this is the good part -- the entire operating system fit in 211 k. You couldn't put the Mac OS X logo in 211 k!
OK, så hvorfor aksellererer dette problemet? Og deler av problemet er, ironisk nok, fordi industrien har lagt så mye innsats i å lage ting enklere å bruke. Jeg vil vise dere hva jeg mener. Dette er hva brukergrensesnittet brukte å se ut som, DOS. Gjennom årene har det blitt enklere å bruke. Dette er det originale Mac operativ systemet. Reagen var president. Madonna var fortsatt brunette. Og hele operativ systemet -- dette er rosinen i pølsa -- hele operativ systemet fikk plass på 211k. Du klarer ikke lagre Mac OS X logoen på 211k!
(Laughter)
(Latter)
So the irony is, that as these things became easier to use, a less technical, broader audience was coming into contact with this equipment for the first time.
Så ironien er at ettersom disse tingene blir enklere å bruke kommer et bredere og mindre teknisk anlagt publikum i kontakt med slikt utstyr for første gang.
I once had the distinct privilege of sitting in on the Apple call center for a day. The guy had a duplicate headset for me to listen to. And the calls that -- you know how they say, "Your call may be recorded for quality assurance?" Uh-uh. Your call may be recorded so that they can collect the funniest dumb user stories and pass them around on a CD.
Jeg hadde en gang gleden av å få sitte hos Apple telefonstøtte en dag. Fyren hadde dobbelt sett øretelefoner for meg til å lytte inn på samtalen. Og telefonene som -- du vet hvordan de sier: "Din samtale kan bli tatt opp av kvalitetsmessige årsaker?" Å neida. Din samtale kan bli tatt opp slik at de kan samle de morsomste og dummeste brukeropplevelsene og sende dem rundt på en CD.
(Laughter)
(Latter)
Which they do.
Noe de gjør.
(Laughter)
(Latter)
And I have a copy.
Og jeg har en kopi.
(Laughter)
(Latter)
It's in your gift bag. No, no. With your voices on it!
Det er i velkomstbagen. Neida, neida. Med deres stemmer på den.
So, some of the stories are just so classic, and yet so understandable. A woman called Apple to complain that her mouse was squeaking. Making a squeaking noise. And the technician said,
Noen av historiene er klassiske, men likevel forståelige. En kvinne ringte Apple for å klage på at musen hennes knirket -- den laget knirkelyder. Og teknikeren sa, "Vel, hva mener du med at musen knirker?"
"Well, ma'am, what do you mean your mouse is squeaking?"
Hun sa: "Alt jeg kan si er at den
She says, "All I can tell you is that it squeaks louder, the faster I move it across the screen."
knirker høyere desto raskere jeg beveger den over skjermen." (Latter)
(Laughter)
Og teknikeren sier: "Frøken, du holder musen opp til skjermen?"
And the technician's like, "Ma'am, you've got the mouse up against the screen?"
She goes, "Well, the message said, 'Click here to continue.'"
Hun svarer: "Ja, beskjeden sier 'klikk her for å fortsette'."
(Laughter)
(Latter)
Well, if you like that one -- how much time have we got? Another one, a guy called -- this is absolutely true -- his computer had crashed, and he told the technician he couldn't restart it, no matter how many times he typed "11." And the technician said, "What? Why are you typing 11?" He said, "The message says, 'Error Type 11.'"
Hvis dere liker den, hvor mye tid har vi? En annen fyr ringte. Dette er helt sant! Datamaskinen hans hadde krasjet, og han fortalte teknikeren at han ikke klarte å restarte uansett hvor mange ganger han tastet 11. Og teknikeren sa: "Hva? Hvorfor taster du 11?" Han svarte: "Beskjeden sier: 'Feil type 11'." (Type kan også oversettes til 'tast')
(Laughter)
(Latter)
So, we must admit that some of the blame falls squarely at the feet of the users. But why is the technical overload crisis, the complexity crisis, accelerating now?
Så vi må bare innrømme at litt av feilen ligger hos brukerne. Men hvorfor aksellererer teknologi-overbelastningskrisen og kompleksitetskrisen nå? I maskinvare verden,
In the hardware world, it's because we the consumers want everything to be smaller, smaller, smaller. So the gadgets are getting tinier and tinier, but our fingers are essentially staying the same size. So it gets to be more and more of a challenge. Software is subject to another primal force: the mandate to release more and more versions. When you buy a piece of software, it's not like buying a vase or a candy bar, where you own it. It's more like joining a club, where you pay dues every year, and every year, they say, "We've added more features, and we'll sell it to you for $99." I know one guy who's spent $4,000 just on Photoshop over the years. And software companies make 35 percent of their revenue from just these software upgrades. I call it the Software Upgrade Paradox -- which is that if you improve a piece of software enough times, you eventually ruin it.
er det fordi forbrukerne vil ha alt mindre, mindre, mindre. Så dingsene blir mindre og mindre men fingrene våre holder seg hovedsaklig like store. Så det blir mer og mer en utfordring. Programvare er offer for en annen drivkraft også: forventningene om å hele tiden gi ut nye versjoner. Når du kjøper programvare, er det ikke som å kjøpe en vase eller godteri, hvor man eier det. Det er mer som å bli med i en klubb hvor man betaler kontigent årlig. Og hvert år sier de: "Vi har lagt til flere tjenester, som du kan kjøpe for bare 99 dollar" Jeg vet om en kar som brukte 4000 dollar bare på Photoshop de siste årene. Og 35 % av alt programvareselskaper tjener kommer fra slike oppdateringer av programvaren. Jeg kaller det Programvare Oppgraderings Paradokset -- som er at ved å forbedre et program nok ganger, vil man til slutt ødelegge det.
I mean, Microsoft Word was last just a word processor in, you know, the Eisenhower administration.
Jeg mener, Microsoft Word var opprinnelig bare et tekstbehandlingsprogram, under Eisenhower administrasjonen.
(Laughter)
(Latter)
But what's the alternative? Microsoft actually did this experiment. They said, "Well, wait a minute. Everyone complains that we're adding so many features. Let's create a word processor that's just a word processor: Simple, pure; does not do web pages, is not a database." And it came out, and it was called Microsoft Write. And none of you are nodding in acknowledgment, because it died. It tanked. No one ever bought it. I call this the Sport Utility Principle. People like to surround themselves with unnecessary power, right? They don't need the database and the website, but they're like, "Well, I'll upgrade, because, I might, you know, I might need that someday." So the problem is: as you add more features, where are they going to go? Where are you going to stick them? You only have so many design tools. You can do buttons, you can do sliders, pop-up menus, sub-menus. But if you're not careful about how you choose, you wind up with this.
Men hva er alternativet? Microsoft gjorde faktisk et eksperiment. De sa: "Vent litt, alle klager på at vi har lagt til så mange nye verktøy. La oss lage et tekstbehandlingsprogram som gjør kun det. Enkelt, rent, som ikke lager nettsider eller er en database." Og den kom ut, og het Microsoft Write. Og ingen av dere nikker bekreftende, for den døde. Den mislyktes. Ingen kjøpte den. Jeg kaller dette Tilleggsutstyr Prinsippet. Folk liker å omgi seg selv med unødvendig kraft, ikke sant? De trenger ikke databasen eller nettsiden, men de tenker: "Vel, jeg kan jo alltids oppgradere, for man vet jo aldri, kanskje jeg får bruk for det en dag!" Så problemet er, etterhvert som man legger til flere verktøy, hvor skal de gjøre av seg? Hvor skal man gjøre av dem? Man har bare et visst antall design verktøy. Man kan lage knapper, rullegardiner, pop-up menyer, undermenyer. Men om man ikke er forsiktig med hva man velger, ender man opp med dette.
(Laughter)
(Latter)
This is an un-retouched -- this is not a joke -- un-retouched photo of Microsoft Word, the copy that you have, with all the toolbars open. You've obviously never opened all the toolbars, but all you have to type in is this little, teeny window down here.
Dette er en uredigert -- dette er ikke tull -- uredigert bilde av Microsoft Word, et program dere alle har, med alle verktøylinjene åpne. Dere har åpenbart aldri åpnet alle verktøylinjene, men alt du har å skrive på er dette bittelille vinduet her nede.
(Laughter)
(Latter)
And we've arrived at the age of interface matrices, where there are so many features and options, you have to do two dimensions, you know: a vertical and a horizontal. You guys all complain about how Microsoft Word is always bulleting your lists and underlining your links automatically. The off switch is in there somewhere. I'm telling you -- it's there. Part of the art of designing a simple, good interface, is knowing when to use which one of these features. So, here is the log-off dialogue box for Windows 2000. There are only four choices, so why are they in a pop-up menu? It's not like the rest of the screen is so full of other components that you need to collapse the choices. They could have put them all out in view.
Og vi har kommet til tidsalderen hvor vi har grensesnitt matriser, hvor det er så mange verktøy og muligheter, man er nødt til å ha to dimensjoner. En vertikal og en horisontal. Dere klager på at Microsoft Word alltid lager punktlister og linker automatisk. Av-knappen er der inne et sted. Jeg sier det, den er der! Deler av kunsten å lage et enkelt og godt brukergrensesnitt, er å vite når man skal bruke en av disse verktøyene. Her er avloggingsboksen for Windows 2000. Det er bare fire alternativer, så hvorfor er de i en rullegardin meny? Resten av skjermen er ikke akkurat så full av andre komponenter at man trenger å kollapse valgene. De kunne hatt alle valgene synlige.
Here's Apple's take on the exact same dialogue box.
Her er Apple's versjon av den samme dialogboksen.
(Applause)
(Applaus)
Thank you -- yes, I designed the dialogue box. No, no. Already, we can see that Apple and Microsoft have a severely divergent approach to software design. Microsoft's approach to simplicity tends to be: let's break it down; let's just make it more steps. There are these "wizards" everywhere. And you know, there's a new version of Windows coming out this fall. If they continue at this pace, there's absolutely no telling where they might wind up.
Takk -- ja, jeg designet dialogboksen. Neida. Allerede kan vi se at Apple og Microsoft har meget divergerende tilnærming til programvaredesign. Microsofts tilnærming til enkelhet bruker å være: la oss fragmentere, la oss bare ta ting steg for steg. Det er hjelpere overalt. Du vet, det er en ny versjon av Windows som kommer denne høsten. Om de fortsetter i dette tempoet er det ingen måte å forutsi hvor de kommer til å ende opp.
[Welcome to the Type a Word Wizard]
(Applaus)
(Laughter)
(Applause)
Velkommen til Skriv-Et-Ord-Hjelperen. OK, jeg er med. La oss klikke "neste" for å fortsette.
"Welcome to the Type a Word Wizard." Ok, I'll bite. Let's click "Next" to continue.
(Laughter)
(Applaus)
(Applause)
Fra rullegardin menyen, velg den første bokstaven du ønsker å skrive. OK.
From the drop-down menu, choose the first letter you want to type. Ok.
(Latter)
(Laughter)
So there is a limit that we don't want to cross. So what is the answer? How do you pack in all these features in a simple, intelligent way? I believe in consistency, when possible, real-world equivalents, trash can folder, when possible, label things, mostly. But I beg of the designers here to break all those rules if they violate the biggest rule of all, which is intelligence. Now what do I mean by that? I'm going to give you some examples where intelligence makes something not consistent, but it's better.
Så det er en grense vi ikke ønsker å krysse. Så hva er svaret? Hvordan pakker man alle verktøyene inn på en enkel og intelligent måte? Jeg er tilhenger av konsekvent bruk såfremt dette er mulig, paralleller til virkeligheten, søppel folder når mulig, beskrivelser av det meste. Men jeg ber designere om å bryte alle disse reglene om dere bryter den viktigste regelen av alle, som er intelligent design. Hva mener jeg med det? Jeg skal gi dere et par eksempler hvor intelligent design gjør noe inkonsekvent, men bedre.
If you are buying something on the web, you're supposed to put in your address, and you're supposed to choose what country you're from, ok? There are 200 countries in the world. We like to think of the Internet as a global village. I'm sorry; it's not one yet. It's mainly like, the United States, Europe, and Japan. So why is "United States" in the "U"s?
Om man skal kjøpe noe på nettet, må man legge inn adressen sin og velge hvilket land man kommer fra. Det er 200 land i verden. Vi liker å tenke på internett som en global landsby. Beklager, det er ikke det ennå. Det er stort sett USA, Europa og Japan. Så hvorfor er USA nede blant "U'ene"? (Latter)
(Laughter)
You have to scroll, like, seven screensful to get to it. Now, it would be inconsistent to put "United States" first, but it would be intelligent.
Du må bla nedover noe sånt som syv hele sider for å komme dit. Det ville være inkonsekvent å ha USA øverst, men det ville vært intelligent. Denne har jeg vært inne på før,
This one's been touched on before, but why in God's name do you shut down a Windows PC by clicking a button called "Start?"
men hvorfor i all verden slår man av en PC ved å trykke på en knapp som heter "Start"?
(Laughter)
(Latter)
Here's another pet one of mine: you have a printer. Most of the time, you want to print one copy of your document, in page order, on that printer. So why in God's name do you see this every time you print? It's like a 747 shuttle cockpit.
Her er en annen godbit: du har en printer. Som regel, ønsker man å printe én kopi av dokumentet, i normal rekkefølge, på denne printeren. Så hvorfor i Herrens navn kommer dette opp hver gang man vil printe? Det er som en 747 jumbojet cockpit.
(Laughter)
(Latter)
And one of the buttons at the bottom, you'll notice, is not "Print."
Og legg merke til at ingen av knappene nederst heter "Print".
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Now, I'm not saying that Apple is the only company who has embraced the cult of simplicity. Palm is also, especially in the old days, wonderful about this. I actually got to speak to Palm when they were flying high in the '90s, and after the talk, I met one of the employees. He says, "Nice talk." And I said, "Thank you. What do you do here?" He said, "I'm a tap counter." I'm like, "You're a what?" He goes, "Well Jeff Hawkins, the CEO, says, 'If any task on the Palm Pilot takes more than three taps of the stylus, it's too long, and it has to be redesigned.' So I'm the tap counter." So, I'm going to show you an example of a company that does not have a tap counter.
Nå, jeg sier ikke at Apple er den det eneste selskapet som har omfavnet prinsippet om enkelhet. Palm er også, spesielt før, meget gode til dette. Jeg hadde faktisk et foredrag for Palm da de var på topp i 90-årene, og etter foredraget møtte jeg en av de ansatte. Han sa, "Bra foredrag." Og jeg svarte: "Takk. Hva jobber du med?" Han sa: "Jeg er en klikk-teller." Jeg stusset: "Du er hva?" Han svarte: "Vel, Jeff Hawkins, sjefen, sier: 'Om noen oppgaver på Palm Pilot bruker mer enn tre klikk med pennen, så er det for mye, og det må omgjøres.' Så jeg er en klikk-teller." Så jeg vil vise dere et eksempel på et selskap som ikke har en klikk-teller.
(Laughter)
Dette er Microsoft Word, OK. Når du vil lage et nytt blankt dokument i Word
This is Microsoft Word. Ok, when you want to create a new blank document in Word -- it could happen.
-- det kan skje! (Latter)
(Laughter)
Du går opp til Fil menyen og velger "Ny".
You go up to the "File" menu and you choose "New." Now, what happens when you choose "New?" Do you get a new blank document? You do not. On the opposite side of the monitor, a task bar appears, and somewhere in those links -- by the way, not at the top -- somewhere in those links is a button that makes you a new document. Ok, so that is a company not counting taps. You know, I don't want to just stand here and make fun of Microsoft ... Yes, I do.
Så, hva skjer når man velger "Ny"? Får man du et nytt blankt dokument? Det gjør du ikke. På motsatt side av skjermen kommer det opp en oppgavelinje, og et sted iblant de linkene -- ikke øverst --iblant de linkene er knappen som lager et nytt dokument til deg. OK, så det er et selskap som ikke teller klikk. Men seriøst, jeg vil ikke bare stå her og ha det moro på Microsoft sin bekostning. Publikum: Fortsett. David Pogue: Jo, det vil jeg.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
The Bill Gates song!
Bill Gates sangen!
(Piano music)
♫ Jeg har alltid vært en nerd og jeg skrev det første DOS. ♫
I've been a geek forever and I wrote the very first DOS. I put my software and IBM together; I got profit and they got the loss.
♫ Jeg slo sammen min programvare og IBM, ♫ ♫ jeg fikk profitt og de tapte. ♫
(Laughter)
(Latter)
I write the code that makes the whole world run. I'm getting royalties from everyone. Sometimes it's garbage, but the press is snowed. You buy the box; I'll sell the code. Every software company is doing Microsoft's R&D. You can't keep a good idea down these days. Even Windows is a hack. We're kind of based loosely on the Mac. So it's big, so it's slow. You've got nowhere to go. I'm not doing this for praise. I write the code that fits the world today. Big mediocrity in every way. We've entered planet domination mode. You'll have no choice; you'll buy my code. I am Bill Gates and I write the code.
♫ Jeg skrev koden som drifter hele verden. ♫ ♫ Jeg får lisenspenger fra alle mann. ♫ ♫ Noen ganger er det søppel, men media er helt nedsnødde. ♫ ♫ Du kjøper esken, jeg selger koden. ♫ ♫ Alle programvare selskaper gjør Microsofts forskning og utvikling. ♫ ♫ Du kan ikke holde på en god idé disse dager. ♫ ♫ Selv Windows er en etterligning. Vi er løst basert på Mac. ♫ ♫ Så den er stor, så den er treg. Du har ikke noen andre valg. Jeg gjør ikke dette for heder, ♫ ♫ jeg skrev koden som passer hele verden i dag. ♫ ♫ Middelmådig på alle måter. ♫ ♫ Vi har begynt på planet dominans modus. ♫ ♫ Du har ikke noe valg, du kjøper min kode. ♫ ♫ Jeg er Bill Gates og jeg skriver koden. ♫
(Applause)
(Applaus)
But actually, I believe there are really two Microsofts. There's the old one, responsible for Windows and Office. They're dying to throw the whole thing out and start fresh, but they can't. They're locked in, because so many add-ons and other company stuff locks into the old 1982 chassis. But there's also a new Microsoft, that's really doing good, simple interface designs. I liked the Media Center PC. I liked the Microsoft SPOT Watch. The Wireless Watch flopped miserably in the market, but it wasn't because it wasn't simply and beautifully designed. But let's put it this way: would you pay $10 a month to have a watch that has to be recharged every night like your cell phone, and stops working when you leave your area code?
Men faktisk, så mener jeg det egentlig er to Microsoft'er. Det er den gamle, ansvarlig for Windows og Office. De ønsker bare å kaste alt ut vinduet og begynne på nytt, men de kan ikke. De er fanget på grunn av alle tilleggene og alt annet som er låst i rammeverket fra 1982. Men det er også et nytt Microsoft som virkelig lager god og enkel design grensesnitt. Jeg likte Media Senter PC'n. Jeg likte Microsoft SPOT klokken. Den trådløse klokken var en kommersiell fiasko, men det var ikke fordi den ikke var enkelt og vakkert designet. La meg si det på denne måten: ville du betalt 10 dollar i måneden for å få ei klokke som måtte lades hver natt, som mobiltelefonen, og som stoppet å fungere om du forlot postnummeret ditt?
(Laughter)
(Latter)
So, the signs might indicate that the complexity crunch is only going to get worse. So is there any hope? The screens are getting smaller, people are illuminating, putting manuals in the boxes, things are coming out at a faster pace. It's funny -- when Steve Jobs came back to Apple in 1997, after 12 years away, it was the MacWorld Expo -- he came to the stage in that black turtleneck and jeans, and he sort of did this. The crowd went wild, but I had just seen -- I'm like, where have I seen this before? I had just seen the movie "Evita" --
Tegn i tiden kan tyde på at kompleksitetskrisen bare blir verre. Er det noe håp? Skjermene blir bare mindre. Folk gløder, putter brukermanualer i boksene. Tingen kommer ut i en jevnt økende tempo. Det er litt moro - da Steve Jobs kom tilbake til Apple i 1997, etter 12 år borte, på MacWorld Expo. Han kom på scenen med sort høyhalset og olabukser, og han gjorde noe slik. Publikum ble ville, men jeg tenkte, hvor har jeg sett dette før? Jeg hadde akkurat sett filmen "Evita" --
(Laughter)
(Latter)
with Madonna, and I'm like, you know what? I've got to do one about Steve Jobs.
-- med Madonna, og jeg tenkte, vet du hva, jeg må lage en om Steve Jobs.
(Music)
♫ Det blir ikke lett. Du vil tro jeg er rar. ♫
It won't be easy. You'll think I'm strange.
(Laughter)
♫ Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg er tilbake ♫
When I try to explain why I'm back, after telling the press Apple's future is black. You won't believe me. All that you see is a kid in his teens who started out in a garage with only a buddy named Woz.
♫ etter å ha fortalt pressen at Apples framtid er mørk. ♫ ♫ Du vil ikke tro meg. ♫ ♫ Alt du ser er en tenåring som startet i en garasje ♫ ♫ med en kompis som kalles Woz. ♫
(Laughter)
(Latter)
You try rhyming with garage!
Prøv å rim med garasje selv!
(Laughter)
(Latter)
Don't cry for me, Cupertino.
♫ Ikke gråt for meg, Cupertino. ♫
(Laughter)
(Latter)
The truth is, I never left you. I know the ropes now, know what the tricks are. I made a fortune over at Pixar.
♫ Sannheten er at jeg aldri forlot deg. ♫ (Latter) ♫ Jeg kan spillet nå, jeg vet om alle triksene. ♫ ♫ Jeg ble styrtrik over hos Pixar. ♫
(Laughter)
(Latter)
Don't cry for me, Cupertino. I've still got the drive and vision. I still wear sandals in any weather. It's just that these days, they're Gucci leather.
♫ Ikke gråt for meg, Cupertino. Jeg har fortsatt driv og visjoner. ♫ ♫ Jeg går fortsatt i sandaler i all slags vær. Det er bare at nå ♫ ♫ er de Gucci skinn. ♫
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
So Steve Jobs had always believed in simplicity and elegance and beauty. And the truth is, for years I was a little depressed, because Americans obviously did not value it, because the Mac had three percent market share, Windows had 95 percent market share -- people did not think it was worth putting a price on it. So I was a little depressed. And then I heard Al Gore's talk, and I realized I didn't know the meaning of depressed.
Takk. Så Steve Jobs har alltid trodd på enkelhet og eleganse og skjønnhet. Og sannheten er, at i årevis var jeg litt deprimert. For amerikanere satte åpenbart ikke pris på det, for Mac hadde bare tre prosent markedsandel, mens Windows hadde 95 prosent markedsandel. Folk trodde ikke det var verdt prisen. Så jeg var litt deprimert, men så hørte jeg foredraget til Al Gore, og innså at jeg ikke engang er i nærheten av å være deprimert. (Latter)
(Laughter)
Men det viser seg at jeg tok feil, ikke sant? For iPod'en kom ut,
But it turns out I was wrong, right? Because the iPod came out, and it violated every bit of common wisdom. Other products cost less; other products had more features, they had voice recorders and FM transmitters. The other products were backed by Microsoft, with an open standard, not Apple's propriety standard. But the iPod won -- this is the one they wanted. The lesson was: simplicity sells. And there are signs that the industry is getting the message. This is a little company that's done very well with simplicity and elegance. The Sonos thing -- it's catching on.
og den gikk på tvers av all konvensjonell visdom. Andre produkter kostet mindre. Andre produkter hadde flere funksjoner. De hadde båndopptagere og FM sendere. De andre produktene var støttet av Microsoft og hadde en åpen standard, ikke Apples lukkede standard. Men iPod'en vant! Dette er den folk ville ha. Beskjeden er: enkelhet selger. Og det er tegn som tyder på at industrien har skjønt tegninga. Det er et lite selskap som har gjort det bra med enkelhet og eleganse. Sonos -- de har fremgang.
I've got just a couple examples. Physically, a really cool, elegant thinking coming along lately. When you have a digital camera, how do you get the pictures back to your computer? Well, you either haul around a USB cable, or you buy a card reader and haul that around. Either one, you're going to lose. What I do is, I take out the memory card, and I fold it in half, revealing USB contacts. I just stick it in the computer, offload the pictures, put it right back in the camera. I never have to lose anything. Here's another example. Chris, you're the source of all power. Will you be my power plug?
Jeg har et par eksempler. Fysisk, en liten kuul, elegant tanke kom nylig. Når du har et digitalt kamera, hvordan får du overført bildene til datamaskinen? Vel, enten så tar du med deg en USB kabel, eller så kjøper du en kortleser som du tar med deg omkring. Uansett er det mye styr. Dette er hva jeg gjør. Jeg tar ut minnekortet, bretter det i to, og da kommer det fram en USB kontakt. Jeg bare putter den i datamaskinen, laster opp bildene og setter den tilbake i kameraet. Jeg trenger aldri bekymre meg for å miste noe. Her er et annet eksempel. Chris, du er kilden til all energi. Kan du være kontakten min?
Chris Anderson: Oh yeah. DP: Hold that and don't let go.
Chris Anderson: Jepp.
You might've seen this, this is Apple's new laptop. This the power cord. It hooks on like this. And I'm sure every one of you has done this at some point in your lives, or one of your children. You walk along -- and I'm about to pull this onto the floor. I don't care. It's a loaner. Here we go. Whoa! It's magnetic -- it doesn't pull the laptop onto the floor.
David Pogue: Hold denne og ikke slipp. Dere har kanskje sett denne: dette er Apples nye bærbare datamaskin. Dette er strømkontakten. Den kobles til slik. Og jeg er sikker på at alle dere har gjort dette en eller annen gang, eller en av barna deres. Du går omkring, og jeg holder på å trekke den i gulvet. Jeg bryr meg ikke. Det er en lånt maskin. Se nå. Heisann! Den er magnetisk. Den trekker ikke den bærbare datamaskinen i gulvet.
(Applause)
(Applaus)
In my very last example -- I do a lot of my work using speech recognition software. And I'll just -- you have to be kind of quiet because the software is nervous. Speech recognition software is really great for doing emails very quickly; period. Like, I get hundreds of them a day; period. And it's not just what I dictate that it writes down; period. I also use this feature called voice macros; period. Correct "dissuade." Not "just." Ok, this is not an ideal situation, because it's getting the echo from the hall and stuff. The point is, I can respond to people very quickly by saying a short word, and having it write out a much longer thing. So if somebody sends me a fan letter, I'll say, "Thanks for that."
I mitt siste eksempel -- jeg gjør mye av mitt arbeid ved hjelp av stemme-gjenkjenningsprogramvare, og dere må være litt stille for programvaren er nervøs. OK. Stemme-gjenkjenningsprogramvare er en genial måte å svare hurtig på e-poster. Punktum. For eksempel, jeg mottar hundrevis hver dag. Punktum. Og det er ikke slik at den bare skriver ned hva jeg dikterer. Punktum. Jeg kan også bruke et verktøy som kalles stemme makroer. Punktum. Korriger "fraråde". Ikke helt. OK, dette er ikke en ideell situasjon, fordi den får masse ekko fra rommet og sånt. Men poenget er, jeg kan svare folk veldig raskt ved å si et kort ord som får programmet til å skrive et mye lengre svar. Så hvis noen sender meg et hyggelig brev, sier jeg: "Takk for det"
[Thank you so much for taking the time to write ...]
(Latter)
(Laughter)
(Applause)
(Applaus)
And conversely, if somebody sends me hate mail -- which happens daily -- I say, "Piss off."
Og tilsvarende, om noen sender meg hatpost -- som skjer daglig -- sier jeg: "drit og dra"
(Laughter)
(Latter)
[I admire your frankness ...]
(Laughter)
(Applause)
(Applaus)
So that's my dirty little secret. Don't tell anyone.
Så det er min lille hemmelighet. Ikke si det til noen.
(Laughter)
(Latter)
So the point is -- this is a really interesting story. This is version eight of this software, and do you know what they put in version eight? No new features. It's never happened before in software! The company put no new features. They just said, "We'll make this software work right." Right? Because for years, people had bought this software, tried it out -- 95 percent accuracy was all they got, which means one in 20 words is wrong -- and they'd put it in their drawer. And the company got sick of that, so they said, "This version, we're not going to do anything, but make sure it's darned accurate." And so that's what they did.
Så poenget er, dette er en meget interessant historie. Dette er versjon åtte av programmet, og vet du hva slags nye funksjonaliteter de la til i versjon åtte? Ingen nye funksjoner. Det har aldri før skjedd med programvare! Selskapet la ikke til noen nye funksjoner. De bare sa: "Vi skal sørge for at programmet fungerer skikkelig." Akkurat. Fordi folk hadde kjøpt programmet i årevis, prøvd det -- og fått bare 95% nøyaktighet, noe som betyr at hvert 20.ord er feil -- så de putter det i skuffen. Og selskapet var lei av det, så de sa: "Denne versjonen har ingen nyheter, men vi skal sørge for at den er skikkelig nøyaktig." Så det er hva de gjorde. Kulturen med å sørge for at ting fungerer skikkelig har startet å spre om seg.
This cult of doing things right is starting to spread. So, my final advice for those of you who are consumers of this technology: remember, if it doesn't work, it's not necessarily you, ok? It could be the design of the thing you're using. Be aware in life of good design and bad design. And if you're among the people who create this stuff: Easy is hard. Pre-sweat the details for your audience. Count the taps. Remember, the hard part is not deciding what features to add, it's deciding what to leave out. And best of all, your motivation is: simplicity sells.
Så mitt siste råd til alle dere som er forbrukere av denne teknologien: husk, hvis det ikke fungerer er det ikke nødvendigvis dere, OK? Det kan være designet på produktet du bruker. Vær oppmerksom på god og dårlig design. Og om du er en av de som produserer slike ting, enkelhet er vanskelig. Forhåndstest detaljene for kundene dine. Tell klikk. Husk, den vanskelige delen er ikke å velge nye funksjonaliteter -- det er å velge hva man skal utelate. Og best av alt, deres motivasjon er: enkelhet selger.
CA: Bravo. DP: Thank you very much.
Chris Anderson: Bravo
David Pogue: Tusen takk.
CA: Hear, hear!
Chris Anderson: Hør, hør!
(Applause)
(Applaus)