Right now you have a movie playing inside your head. It's an amazing multi-track movie. It has 3D vision and surround sound for what you're seeing and hearing right now, but that's just the start of it. Your movie has smell and taste and touch. It has a sense of your body, pain, hunger, orgasms. It has emotions, anger and happiness. It has memories, like scenes from your childhood playing before you. And it has this constant voiceover narrative in your stream of conscious thinking. At the heart of this movie is you experiencing all this directly. This movie is your stream of consciousness, the subject of experience of the mind and the world.
Akkurat nå... ... har du en film som spiller inne i hodet ditt. Det er en fantastisk flersporsfilm. Den har 3D-visning og surroundlyd for det du ser og hører akkurat nå, men det er bare begynnelsen. Filmen din har lukt og smak og berøring. Den har en følelse av kroppen din, smerte, sult, orgasmer. Den har følelser, sinne og lykke. Den har minner, som scener fra barndommen din som spiller foran deg. Og den har en konstant fortellerstemme i din strøm av bevisst tenkning. I hjertet av filmen er du som opplever alt dette på direkten. Denne filmen er din bevissthetsstrøm, temaet for opplevelse av sinnet og verden.
Consciousness is one of the fundamental facts of human existence. Each of us is conscious. We all have our own inner movie, you and you and you. There's nothing we know about more directly. At least, I know about my consciousness directly. I can't be certain that you guys are conscious.
Bevissthet er en av de fundamentale fakta for menneskelig eksistens. Hver og en av oss er bevisste. Vi har alle vår indre film, du, og du, og du. Det er ingenting vi vet mer direkte om. Jeg vet i det minste om min bevissthet direkte. Jeg kan ikke være sikker på at dere er bevisste.
Consciousness also is what makes life worth living. If we weren't conscious, nothing in our lives would have meaning or value. But at the same time, it's the most mysterious phenomenon in the universe. Why are we conscious? Why do we have these inner movies? Why aren't we just robots who process all this input, produce all that output, without experiencing the inner movie at all? Right now, nobody knows the answers to those questions. I'm going to suggest that to integrate consciousness into science, some radical ideas may be needed.
Bevissthet er også det som gjør det verdt å leve. Om vi ikke var bevisste, ville ingenting i livet hatt mening eller verdi. Men på samme tid er det det mest mystiske fenomenet i universet. Hvorfor er vi bevisste? Hvorfor har vi disse filmene inne i oss? Hvorfor er vi ikke bare roboter som prosesserer alle disse inntrykkene, produserer alle disse uttrykkene, uten å oppleve denne indre filmen i det hele tatt? Akkurat nå er det ingen som vet svarene på de spørsmålene. Jeg skal nå foreslå at for å integrere bevissthet i vitenskap, behøves det noen radikale idéer.
Some people say a science of consciousness is impossible. Science, by its nature, is objective. Consciousness, by its nature, is subjective. So there can never be a science of consciousness. For much of the 20th century, that view held sway. Psychologists studied behavior objectively, neuroscientists studied the brain objectively, and nobody even mentioned consciousness. Even 30 years ago, when TED got started, there was very little scientific work on consciousness.
Noen sier at en vitenskap om bevissthet er umulig. Vitenskap, i sin natur, er objektiv. Bevissthet, i sin natur, er subjektiv. Så det kan aldri være en vitenskap om bevissthet. For mye av det 20. århundret, var det synet standfast. Psykologer studerte atferd objektivt, nevroforskere studerte hjernen objektivt, og ingen nevnte engang bevissthet. Til og med for 30 år siden når TED startet var det lite vitenskapelig arbeid rundt bevissthet.
Now, about 20 years ago, all that began to change. Neuroscientists like Francis Crick and physicists like Roger Penrose said now is the time for science to attack consciousness. And since then, there's been a real explosion, a flowering of scientific work on consciousness. And this work has been wonderful. It's been great. But it also has some fundamental limitations so far. The centerpiece of the science of consciousness in recent years has been the search for correlations, correlations between certain areas of the brain and certain states of consciousness. We saw some of this kind of work from Nancy Kanwisher and the wonderful work she presented just a few minutes ago. Now we understand much better, for example, the kinds of brain areas that go along with the conscious experience of seeing faces or of feeling pain or of feeling happy. But this is still a science of correlations. It's not a science of explanations. We know that these brain areas go along with certain kinds of conscious experience, but we don't know why they do. I like to put this by saying that this kind of work from neuroscience is answering some of the questions we want answered about consciousness, the questions about what certain brain areas do and what they correlate with. But in a certain sense, those are the easy problems. No knock on the neuroscientists. There are no truly easy problems with consciousness. But it doesn't address the real mystery at the core of this subject: why is it that all that physical processing in a brain should be accompanied by consciousness at all? Why is there this inner subjective movie? Right now, we don't really have a bead on that.
Vel, for omtrent 20 år siden begynte det å endre seg. Nevroforskere som Francis Crick og fysikere som Roger Penrose sa at "nå er det på tide for vitenskapen å angripe bevissthet." Og siden da har det vært en eksplosjon, en oppblomstring av vitenskapelig arbeid rundt bevissthet. Og dette arbeidet har vært herlig. Det har vært stort. Men det har også noen grunnleggende begrensninger enn så lenge. Hovedstykket i vitenskapen rundt bevissthet de siste årene, har vært søkenen etter sammenhenger, sammenhenger mellom bestemte områder i hjernen og bestemte nivåer av bevissthet. Vi så noe av denne typen arbeid av Nancy Kanwisher, og det fantastiske arbeidet hun presenterte for bare få minutter siden. Nå forstå vi mye bedre, for eksempel, de typene hjerneområder som henger sammen med den bevisste opplevelsen av å se ansikter, eller føle smerte eller føle glede. Men dette er fortsatt en vitenskap om sammenhenger. Det er ikke en vitenskap om forklaringer. Vi vet at disse hjerneområdene henger sammen med visse typer bevisst opplevelse, men vi vet ikke hvorfor de gjør det. Jeg liker å forklare dette med å si at denne typen arbeid fra nevrovitenskap besvarer noen av spørsmålene vi vil ha besvart om bevissthet, spørsmålene om hva spesielle hjerneområder gjør og hva de henger sammen med. Men på en måte er dette de enkle problemene. Ikke for å fornærme nevroforskerne. Det er ingen virkelig enkle problemer rundt bevissthet. Men det adresserer ikke det virkelige mysteriet i kjernen av dette temaet: Hvorfor er det slik at all den fysiske prosesseringen i en hjerne skal følges av bevissthet i det hele tatt? Hvorfor er det denne indre, subjektive filmen? Akkurat nå, aner vi ingenting om det.
And you might say, let's just give neuroscience a few years. It'll turn out to be another emergent phenomenon like traffic jams, like hurricanes, like life, and we'll figure it out. The classical cases of emergence are all cases of emergent behavior, how a traffic jam behaves, how a hurricane functions, how a living organism reproduces and adapts and metabolizes, all questions about objective functioning. You could apply that to the human brain in explaining some of the behaviors and the functions of the human brain as emergent phenomena: how we walk, how we talk, how we play chess, all these questions about behavior. But when it comes to consciousness, questions about behavior are among the easy problems. When it comes to the hard problem, that's the question of why is it that all this behavior is accompanied by subjective experience? And here, the standard paradigm of emergence, even the standard paradigms of neuroscience, don't really, so far, have that much to say.
Og du kan si, la oss gi nevroforskerne noen få år. Det kommer til å være et annet påtrengende fenomen som trafikkorker, som orkaner, som livet, og vi finner det ut. De klassiske tilfellene av påtrengelse er alle saker av påtrengende atferd, hvordan en trafikkork oppfører seg, hvordan en orkan fungerer, hvordan en levende organisme reproduseres og tilpasser seg og skaper forbrenning, alle spørsmål omkring objektiv funksjon. Du kan overføre det til menneskehjernen ved å forklare noe av atferden og funksjonene til menneskehjernen som påtrengende fenomen: hvordan vi går, hvordan vi snakker, hvordan vi spiller sjakk, alle disse spørsmålene er om atferd. Men når det kommer til bevissthet, er spørsmål om atferd blant de enkle problemstillingene. Når det kommer til det vanskelige problemet så er det spørsmålet om hvorfor all denne atferden følges av en subjektiv opplevelse? Og så, standardparadigmet om påtrengelse, selv standardparadigmet innen nevrovitenskap har - enn så lenge - ikke så mye å si.
Now, I'm a scientific materialist at heart. I want a scientific theory of consciousness that works, and for a long time, I banged my head against the wall looking for a theory of consciousness in purely physical terms that would work. But I eventually came to the conclusion that that just didn't work for systematic reasons. It's a long story, but the core idea is just that what you get from purely reductionist explanations in physical terms, in brain-based terms, is stories about the functioning of a system, its structure, its dynamics, the behavior it produces, great for solving the easy problems — how we behave, how we function — but when it comes to subjective experience — why does all this feel like something from the inside? — that's something fundamentally new, and it's always a further question. So I think we're at a kind of impasse here. We've got this wonderful, great chain of explanation, we're used to it, where physics explains chemistry, chemistry explains biology, biology explains parts of psychology. But consciousness doesn't seem to fit into this picture. On the one hand, it's a datum that we're conscious. On the other hand, we don't know how to accommodate it into our scientific view of the world. So I think consciousness right now is a kind of anomaly, one that we need to integrate into our view of the world, but we don't yet see how. Faced with an anomaly like this, radical ideas may be needed, and I think that we may need one or two ideas that initially seem crazy before we can come to grips with consciousness scientifically.
I bunn og grunn er jeg en vitenskapelig materialist. Jeg vil ha en spesifikk teori rundt bevissthet som fungerer, og lenge stanget jeg hodet i veggen mens jeg lette etter en teori om bevissthet, i rene fysiske trekk, som ville fungere. Men til slutt konkluderte jeg med at det bare ikke ville fungere, av systematiske årsaker. Det er en lang historie, men kjerneidéen er bare at hva man får fra rene reduksjonistiske forklaringer i fysiske termer, i hjernebaserte termer, er fortellinger om et systems funksjon, dets struktur, dets dynamikk, atferden det produserer, flott for å løse de enkle problemene - hvordan vi oppfører oss, hvordan vi fungerer - men når det kommer til subjektiv opplevelse - hvorfor føles alt dette som noe fra innsiden? - det er noe grunnleggende nytt, - og det er alltid et nytt spørsmål. Så, jeg tror vi står ved en blindvei. Vi har denne fantastiske, store kjeden av forklaringer, vi er vant til det, hvor fysikk forklarer kjemi, kjemi forklarer biologi, biologi forklarer deler av psykologi. Men bevissthet ser ikke ut til å passe inn i dette bildet. På den ene siden er det et fakta, at vi er bevisste. På den andre siden vet vi ikke hvordan vi skal tilpasse det vårt vitenskapelige syn på verden. Så jeg tror bevissthet, akkurat nå, er et slags avvik, et som vi må integrere i vårt syn på verden, men vi vet ikke hvordan enda. Satt ovenfor et avvik som dette kan det være behov for radikale idéer, og jeg tror vi kanskje behøver en eller to idéer som initialt virker sprø før vi kan få et grep om bevissthet, vitenskapelig sett.
Now, there are a few candidates for what those crazy ideas might be. My friend Dan Dennett, who's here today, has one. His crazy idea is that there is no hard problem of consciousness. The whole idea of the inner subjective movie involves a kind of illusion or confusion. Actually, all we've got to do is explain the objective functions, the behaviors of the brain, and then we've explained everything that needs to be explained. Well I say, more power to him. That's the kind of radical idea that we need to explore if you want to have a purely reductionist brain-based theory of consciousness. At the same time, for me and for many other people, that view is a bit too close to simply denying the datum of consciousness to be satisfactory. So I go in a different direction. In the time remaining, I want to explore two crazy ideas that I think may have some promise.
Nå, det finnes noen kandidater til hva de sprø idéene kan være. Min venn Dan Dennett, som er her i dag, har en. Hans gale idé er at det ikke er noe vanskelig problem rundt bevissthet. Hele idéen om den indre subjektive filmen involverer en slags illusjon eller forvirring. Faktisk, alt vi behøver å gjøre er å forklare de objektive funksjonene, atferden til hjernen, så har vi forklart alt som behøver forklaring. Godt, sier jeg - mer makt til ham. Det er den typen radikale idé som vi er nødt til å utforske hvis vi ønsker en ren reduksjonistisk hjerne-basert teori om bevissthet. Samtidig, for meg og for mange andre, er det perspektivet litt for nære det å bare fornekte faktumet bevissthet, for at det er tilfredsstillende. Så, jeg går i en annen retning. I den gjenværende tiden, ønsker jeg å utforske to sprø idéer som jeg synes virker lovende.
The first crazy idea is that consciousness is fundamental. Physicists sometimes take some aspects of the universe as fundamental building blocks: space and time and mass. They postulate fundamental laws governing them, like the laws of gravity or of quantum mechanics. These fundamental properties and laws aren't explained in terms of anything more basic. Rather, they're taken as primitive, and you build up the world from there. Now sometimes, the list of fundamentals expands. In the 19th century, Maxwell figured out that you can't explain electromagnetic phenomena in terms of the existing fundamentals — space, time, mass, Newton's laws — so he postulated fundamental laws of electromagnetism and postulated electric charge as a fundamental element that those laws govern. I think that's the situation we're in with consciousness. If you can't explain consciousness in terms of the existing fundamentals — space, time, mass, charge — then as a matter of logic, you need to expand the list. The natural thing to do is to postulate consciousness itself as something fundamental, a fundamental building block of nature. This doesn't mean you suddenly can't do science with it. This opens up the way for you to do science with it. What we then need is to study the fundamental laws governing consciousness, the laws that connect consciousness to other fundamentals: space, time, mass, physical processes. Physicists sometimes say that we want fundamental laws so simple that we could write them on the front of a t-shirt. Well I think something like that is the situation we're in with consciousness. We want to find fundamental laws so simple we could write them on the front of a t-shirt. We don't know what those laws are yet, but that's what we're after.
Den første sprø idéen er at bevissthet er fundamental. Fysikere bruker noen ganger noen sider av universet som fundamentale byggestener; rom, tid og masse. De postulerer fundamentale lover som råder over dem, som loven om tyngdekraft eller kvantemekanikk. Disse grunnleggene verdiene og lovene blir ikke forklart i termer om noe mer grunnleggende. I stedet er de gjerne ansett som primitive, og man bygger opp verden rundt de. Noen ganger utvides listen over det fundamentale. I det 19. århundret fant Maxwell ut at man ikke kan forklare elektromagnetiske fenomener ved å bruke de eksisterende grunnstenene; rom, tid, masse, Newtons lover - - så han postulerte fundamentale lover over elektromagnetisme og postulerte elektrisk ladning som et fundamentalt element som de lovene råder over. Jeg tror det er situasjonen vi befinner oss i med bevissthet. Hvis man ikke kan forklare bevissthet ved å bruke fundamentene - - rom, tid, masse, ladning - - så må man logisk sett utvide listen. Det naturlige å gjøre er å postulere bevissthet i seg selv som noe fundamentalt, en fundamental byggesten i naturen. Dette betyr ikke at man plutselig ikke kan forske på det. Dette åpner opp en mulighet for å forske på det. Det vi behøver å gjøre da er å studere de fundamentale lovene som råder over bevissthet, lovene som binder bevissthet sammen med andre fundamenter: rom, tid, masse, fysiske prosesser. Fysikere sier noen ganger at vi ønsker så enkle fundamentale lover at vi kunne skrevet de på fronten av en T-skjorte. Vel, jeg tror noe slik er den situasjonen vi er i, med bevissthet. Vi ønsker å finne så enkle fundamentale lover at vi kunne skrevet de foran på en T-skjorte. Vi vet ikke hva de lovene er enda, men det er det vi er etter.
The second crazy idea is that consciousness might be universal. Every system might have some degree of consciousness. This view is sometimes called panpsychism: pan for all, psych for mind, every system is conscious, not just humans, dogs, mice, flies, but even Rob Knight's microbes, elementary particles. Even a photon has some degree of consciousness. The idea is not that photons are intelligent or thinking. It's not that a photon is wracked with angst because it's thinking, "Aww, I'm always buzzing around near the speed of light. I never get to slow down and smell the roses." No, not like that. But the thought is maybe photons might have some element of raw, subjective feeling, some primitive precursor to consciousness.
Den andre sprø idéen er at bevissthet kan være universell. hvert system har en viss grad av bevissthet. Dette synet kalles noen ganger panpsykisme: pan for alle, psyk for sinnet, ethvert system er bevisst, ikke bare mennesker, hunder, mus og fluer, men til og med Rob Knights mikrober, elementære partikler. Til og med et foton har en viss grad av bevissthet. Tanken er ikke at fotoner er intelligente eller tenkende. Det er ikke det at fotonet er knust av angst fordi det tenker "Åh, jeg svirrer alltid rundt nær lysets hastighet, jeg får aldri slappe av og lukte på rosene". Nei, ikke på den måten. Men tanken er at kanskje fotoner har et element av rå, subjektiv følelse, en slags primitiv forfader av bevissthet.
This may sound a bit kooky to you. I mean, why would anyone think such a crazy thing? Some motivation comes from the first crazy idea, that consciousness is fundamental. If it's fundamental, like space and time and mass, it's natural to suppose that it might be universal too, the way they are. It's also worth noting that although the idea seems counterintuitive to us, it's much less counterintuitive to people from different cultures, where the human mind is seen as much more continuous with nature.
Dette kan høres litt ko-ko ut for dere. Jeg mener, hvorfor ville noen tro noe så sprøtt? Noe motivasjon kommer fra den første tanken om at bevissthet er fundamental. Hvis den er fundamental, som rom, tid og masse, er det naturlig å anta at den er universell også, slik som de er. Det er også vært å legge merke til at selvom idéen virker unaturlig for oss, er det mye mindre unaturlig fra andre kulturer, der menneskesinnet er set som mye mer sammenhengende med naturen.
A deeper motivation comes from the idea that perhaps the most simple and powerful way to find fundamental laws connecting consciousness to physical processing is to link consciousness to information. Wherever there's information processing, there's consciousness. Complex information processing, like in a human, complex consciousness. Simple information processing, simple consciousness.
En dypere motivasjon stammer fra idéen om at kanskje den enkleste og kraftigste måten å finne fundamentale lover som binder bevissthet til fysisk prosessering er å lenke bevissthet til informasjon. Hvor enn det er informasjonsprosessering er det bevissthet. Kompleks prosessering av informasjon, som i et menneske, kompleks bevissthet. Enkel prosessering, enkel bevissthet.
A really exciting thing is in recent years a neuroscientist, Giulio Tononi, has taken this kind of theory and developed it rigorously with a mathematical theory. He has a mathematical measure of information integration which he calls phi, measuring the amount of information integrated in a system. And he supposes that phi goes along with consciousness. So in a human brain, incredibly large amount of information integration, high degree of phi, a whole lot of consciousness. In a mouse, medium degree of information integration, still pretty significant, pretty serious amount of consciousness. But as you go down to worms, microbes, particles, the amount of phi falls off. The amount of information integration falls off, but it's still non-zero. On Tononi's theory, there's still going to be a non-zero degree of consciousness. In effect, he's proposing a fundamental law of consciousness: high phi, high consciousness. Now, I don't know if this theory is right, but it's actually perhaps the leading theory right now in the science of consciousness, and it's been used to integrate a whole range of scientific data, and it does have a nice property that it is in fact simple enough you can write it on the front of a t-shirt.
En virkelig spennende ting er at de senere år har en nevroforsker, Giulio Tononi, tatt denne typen teori og utviklet den sterkt med en matematisk teori. Han har et matematisk mål av informasjonsintegrasjon som han kaller "phi", og som måler mengden informasjon som er integrert i et system. Og han antar at "phi" henger sammen med bevissthet. Så, i en menneskehjerne, ufattelig store mengder informasjonsintegrasjon, høy grad av phi, en hel haug med bevissthet. I en mus, moderat grad av informasjonsintegrasjon, fortsatt ganske signifikant, en ganske seriøs mengde bevissthet. Men ettersom man går ned til mark, mikrober, partikler, synker mengden "phi". mengden informasjonsintegrasjon synker, men det er fortsatt ikke null. I Tononis teori kommer det fortsatt til å være en non-null grad av bevissthet. I praksis foreslår han en grunnleggende lov om bevissthet: høy "phi", høy grad av bevissthet. Nå, jeg vet ikke om teorien stemmer, men den er nok faktisk den ledende teorien akkurat nå innenfor vitenskapen rundt bevissthet, og den har blitt brukt til å integrere et stort spekter av vitenskapelige data, og den har en flott egenskap som faktisk er enkel nok til å skrives foran på en T-skjorte.
Another final motivation is that panpsychism might help us to integrate consciousness into the physical world. Physicists and philosophers have often observed that physics is curiously abstract. It describes the structure of reality using a bunch of equations, but it doesn't tell us about the reality that underlies it. As Stephen Hawking puts it, what puts the fire into the equations? Well, on the panpsychist view, you can leave the equations of physics as they are, but you can take them to be describing the flux of consciousness. That's what physics really is ultimately doing, describing the flux of consciousness. On this view, it's consciousness that puts the fire into the equations. On that view, consciousness doesn't dangle outside the physical world as some kind of extra. It's there right at its heart.
En annen siste motivasjon er at panpsykisme kan hjelpe oss å integrere bevissthet med den fysiske verden. Fysikere og filosofer har ofte observert at fysikk er merksnodig abstrakt. Det beskriver strukturen av virkeligheten ved å bruke en mengde ligninger, men det forteller oss ikke om virkeligheten som ligger i bunn. Som Stephen Hawking legger det frem; "Hva putter flammen inn i ligningene?" Vel, fra panpsykistens perspektiv kan man la fysikkens ligninger være som de er, men man kan bruke de for å beskrive flommen av bevissthet. Det er i bunn og grunn det fysikk gjør, beskriver bevissthetsflommen. Fra dette perspektivet er det bevissthet som putter flammen inn i ligningene. Fra dette perspektivet dingler ikke bevissthet utenfor den fysiske verden som et slags vedheng. Det ligger der, midt i hjertet.
This view, I think, the panpsychist view, has the potential to transfigure our relationship to nature, and it may have some pretty serious social and ethical consequences. Some of these may be counterintuitive. I used to think I shouldn't eat anything which is conscious, so therefore I should be vegetarian. Now, if you're a panpsychist and you take that view, you're going to go very hungry. So I think when you think about it, this tends to transfigure your views, whereas what matters for ethical purposes and moral considerations, not so much the fact of consciousness, but the degree and the complexity of consciousness.
Dette perspektivet, mener jeg, det panpsykistiske perspektivet, har potensialet til å omdanne vårt forhold til naturen, og det kan ha noen ganske seriøse sosiale og etiske konsekvenser. Noen av disse kan være unaturlige. Jeg pleide å tenke at jeg ikke skulle spise noe som har en bevissthet, så derfor skulle jeg være vegetarianer. Nå, dersom du er panpsykist og du benytter det perspektivet, kommer du til å gå veldig sulten. Så, jeg tror at når man tenker over det, har det en tendens til å omforme synet ditt i forhold til etiske muligheter og moralske hensyn. Ikke så mye faktumet bevissthet, men nivået og kompleksiteten til bevissthet.
It's also natural to ask about consciousness in other systems, like computers. What about the artificially intelligent system in the movie "Her," Samantha? Is she conscious? Well, if you take the informational, panpsychist view, she certainly has complicated information processing and integration, so the answer is very likely yes, she is conscious. If that's right, it raises pretty serious ethical issues about both the ethics of developing intelligent computer systems and the ethics of turning them off.
Det er også naturlig å stille spørsmål om bevissthet i andre systemer, som datamaskiner. Hva med det kunstig intelligente systemet i filmen "Her", Samantha? Er hun bevisst? Vel, om du tar det informative, panpsykistiske perspektivet, har hun definitivt en komplisert form for informasjonsprosessering og -integrasjon, så svaret er svært sannsynlig ja, hun er bevisst. Dersom det stemmer, innbyr det til ganske seriøse etiske problemer om både etikken rundt utvikling av intelligente dataystemer og etikker rundt å skru de av.
Finally, you might ask about the consciousness of whole groups, the planet. Does Canada have its own consciousness? Or at a more local level, does an integrated group like the audience at a TED conference, are we right now having a collective TED consciousness, an inner movie for this collective TED group which is distinct from the inner movies of each of our parts? I don't know the answer to that question, but I think it's at least one worth taking seriously.
Til slutt kan man kanskje spørre om bevisstheten i hele grupper, planeten. Har Canada sin egen bevissthet? Eller på et mer lokalt nivå, har en integrert gruppe - - som publikumet på en TED-konferanse - - har vi akkurat nå en kollektiv TED-bevissthet, en indre film for denne kollektive TED-gruppen som er distinkte fra de indre filmene av hver vår del? Jeg vet ikke svaret på det spørsmålet, men jeg tror hvertfall det er et som er verdt å ta seriøst.
Okay, so this panpsychist vision, it is a radical one, and I don't know that it's correct. I'm actually more confident about the first crazy idea, that consciousness is fundamental, than about the second one, that it's universal. I mean, the view raises any number of questions, has any number of challenges, like how do those little bits of consciousness add up to the kind of complex consciousness we know and love. If we can answer those questions, then I think we're going to be well on our way to a serious theory of consciousness. If not, well, this is the hardest problem perhaps in science and philosophy. We can't expect to solve it overnight. But I do think we're going to figure it out eventually. Understanding consciousness is a real key, I think, both to understanding the universe and to understanding ourselves. It may just take the right crazy idea.
Okay, så dette panpsykistiske synet er et radikalt ett, og jeg vet ikke om det er korrekt. Jeg er faktisk mer sikker på den første sprø idéen, om at bevissthet er fundamental, enn på den andre om at det er universalt. Jeg mener, synet innbyr til uttallige spørsmål, has uttallige utfordringer, som, hvordan kan de små bitene av bevissthet summeres til den formen for kompleks bevissthet som vi kjenner og elsker. Dersom vi kan besvare de spørsmålene så tror jeg vi kommer til å være langt på vei mot en seriøs teori om bevissthet. Hvis ikke, vel, dette er kanskje det vanskeligste problemet innen vitenskap og filosofi. Vi kan ikke forvente å løse det over natten. Men jeg tror vi vil finne det ut til slutt. Å forstå bevissthet er en viktig nøkkerl, tror jeg, både for å forstå universet og å forstå oss selv. Det behøver kanskje bare den riktige sprø idéen.
Thank you.
Takk skal dere ha.
(Applause)
(applaus i salen)