So I'm going to speak about a problem that I have and that's that I'm a philosopher.
Jeg skal snakke om et problem som jeg har nemlig det at jeg er filosof.
(Laughter)
(Latter)
When I go to a party and people ask me what do I do and I say, "I'm a professor," their eyes glaze over. When I go to an academic cocktail party and there are all the professors around, they ask me what field I'm in and I say, "philosophy" -- their eyes glaze over.
Når jeg går til en fest og folk spør meg hva jeg driver med og jeg svarer "Jeg er professor", får øynene deres et glassaktig uttrykk. Når jeg går til en akademisk tilstelning og alle rundt meg er professorer, vil de spørre meg om hvilket felt jeg jobber i og jeg sier filosofi - får øynene deres et glassaktig uttrykk.
(Laughter)
(Latter)
When I go to a philosopher's party
Når jeg går til en fest for filosofer
(Laughter)
(Latter)
and they ask me what I work on and I say, "consciousness," their eyes don't glaze over -- their lips curl into a snarl.
og de spør hva jeg jobber med og jeg sier bevissthet, blir ikke øynene deres glassaktige -- leppene strammer seg.
(Laughter)
Latter
And I get hoots of derision and cackles and growls because they think, "That's impossible! You can't explain consciousness." The very chutzpah of somebody thinking that you could explain consciousness is just out of the question.
Og jeg høster spott, brumming og murring fordi de tenker, "Det er umulig! Du kan bare ikke forklare bevissthet." Den reneste dristige frekkhet å tenke at du kan forklare bevissthet er rett og slett et umulig spørsmål.
My late, lamented friend Bob Nozick, a fine philosopher, in one of his books, "Philosophical Explanations," is commenting on the ethos of philosophy -- the way philosophers go about their business. And he says, you know, "Philosophers love rational argument." And he says, "It seems as if the ideal argument for most philosophers is you give your audience the premises and then you give them the inferences and the conclusion, and if they don't accept the conclusion, they die. Their heads explode." The idea is to have an argument that is so powerful that it knocks out your opponents. But in fact that doesn't change people's minds at all.
Min nylig avdøde venn Bob Nozick, en utmerket filosof, kommenterer i en av sine bøker, "Filosofiske forklaringer", omkring filosofiens etos ("kultur og moral") måten filosofer utøver sitt yrke. Og han sier, vel, "Filosofer liker veldig godt rasjonelle argumenter." Og han sier, "Det kan virke som om det ideelle argumentet for de fleste filosofer er å gi publikum premissene og så gir du dem slutninger og konklusjonen, som om de skulle dø om de ikke aksepterer konklusjonen. Hodene deres eksploderer." Poenget her er å ha et argument som er så kraftfullt at det slår ut dine opponenter. Men når det kommer til stykket endrer jo ikke det folks hoder i det hele tatt.
It's very hard to change people's minds about something like consciousness, and I finally figured out the reason for that. The reason for that is that everybody's an expert on consciousness. We heard the other day that everybody's got a strong opinion about video games. They all have an idea for a video game, even if they're not experts. But they don't consider themselves experts on video games; they've just got strong opinions. I'm sure that people here who work on, say, climate change and global warming, or on the future of the Internet, encounter people who have very strong opinions about what's going to happen next. But they probably don't think of these opinions as expertise. They're just strongly held opinions. But with regard to consciousness, people seem to think, each of us seems to think, "I am an expert. Simply by being conscious, I know all about this." And so, you tell them your theory and they say, "No, no, that's not the way consciousness is! No, you've got it all wrong." And they say this with an amazing confidence.
Det er veldig vanskelig å endre folks forestillinger om noe slikt som bevissthet, og jeg fant til slutt ut hvorfor det er slik. Grunnen er at enhver av oss er en ekspert på bevissthet. Vi hørte her en av dagene at alle har sterke meninger om videospill. Alle har en oppfatning om et videospill, men de er ikke eksperter. Men de ser ikke på seg selv som eksperter på videospill, de har nå en gang sterke meninger. Jeg føler meg sikker på at folk her som jobber med, la oss si klimaendringer og global oppvarming, eller framtiden til internett, møter mennesker som bærer på veldig sterke meninger om hva som kommer til å skje. Men de tenker nok ikke på slike meninger som ekspertise. De er bare sterke meninger. Men når det gjelder bevissthet, synes folk å mene, hver en eneste av oss vil tenke, "Jeg er eksperten. Ganske enkelt i kraft av å være bevisst, så vet jeg alt om det." Og så kommer du med din teori og de sier, "Nei, nei, det er ikke slik bevissthet er! Nei, du tar helt feil." Og dette sier de med en utrolig selvsikkerhet.
And so what I'm going to try to do today is to shake your confidence. Because I know the feeling -- I can feel it myself. I want to shake your confidence that you know your own innermost minds -- that you are, yourselves, authoritative about your own consciousness. That's the order of the day here.
Og det jeg kommer til å prøve meg på i dag er å skake opp selvsikkerheten deres. Fordi jeg kjenner til denne følelsen -- jeg kan kjenne den selv. Jeg vil sette denne tilliten hos dere på prøve som går utpå at dere kjenner deres egen innerste "sjel" -- at dere selv har kontroll over egen bevissthet. Dette er tema for i dag.
Now, this nice picture shows a thought-balloon, a thought-bubble. I think everybody understands what that means. That's supposed to exhibit the stream of consciousness. This is my favorite picture of consciousness that's ever been done. It's a Saul Steinberg of course -- it was a New Yorker cover. And this fellow here is looking at the painting by Braque. That reminds him of the word baroque, barrack, bark, poodle, Suzanne R. -- he's off to the races. There's a wonderful stream of consciousness here and if you follow it along, you learn a lot about this man. What I particularly like about this picture, too, is that Steinberg has rendered the guy in this sort of pointillist style.
Dette fine bilde viser en tanke-boble. En tanke-boble som jeg tror alle og enhver her forstår hva betyr. Det skal fremstille strømmen av bevissthet. Dette er mitt favorittbilde av bevissthet som er blitt laget. Det er en Saul Steinberg så klart -- det var et omslag fra New Yorker. Og denne karen her titter på et maleri av Braque. Som minner ham om ordene barokk, brakker, bark, puddel, Suzanne R. -- han er helt av banen. Det er en fantastisk bevissthetsstrøm her og hvis dere følger den, vil dere finne ut en hel del om denne mannen. Det jeg liker spesielt i dette bildet, også er at Steinberg har framstilt denne mannen i en slags pointilistisk stil.
Which reminds us, as Rod Brooks was saying yesterday: what we are, what each of us is -- what you are, what I am -- is approximately 100 trillion little cellular robots. That's what we're made of. No other ingredients at all. We're just made of cells, about 100 trillion of them. Not a single one of those cells is conscious; not a single one of those cells knows who you are, or cares. Somehow, we have to explain how when you put together teams, armies, battalions of hundreds of millions of little robotic unconscious cells -- not so different really from a bacterium, each one of them -- the result is this. I mean, just look at it. The content -- there's color, there's ideas, there's memories, there's history. And somehow all that content of consciousness is accomplished by the busy activity of those hoards of neurons. How is that possible? Many people just think it isn't possible at all. They think, "No, there can't be any sort of naturalistic explanation of consciousness."
Den minner oss, som Rod Brooks sa i går: hva vi er, det enhver av oss er -- hva dere er, hva jeg er -- er omkring 100 billioner av små cellulære roboter. Det er dette vi er laget av. Absolutt ingen andre bestanddeler. Vi består utelukkende av celler, omtrent 100 billioner av dem. Ikke en eneste av disse cellene er bevisst, ikke en eneste av disse cellene vet hvem dere er, eller ville brydd seg. På en eller annen måte må vi forklare hvordan det er mulig at når vi setter sammen lag, arméer, bataljoner av hundrevis av millioner av små robot-aktige ubevisste celler -- egentlig ikke så veldig forskjellige fra bakterier, hver eneste av dem resultatet er dette. Bare se på dette. Innholdet her -- det fins farge, det er ideer og det er minner, det er historie. Og på en eller annen måte er alt dette innholdet av bevissthet utrettet av den travle aktiviteten av denne store mengden av nevroner. Hvordan er dette mulig? Mange tror det ikke er mulig i det hele tatt. De tenker, "Nei, det kan ikke finnes noen naturalistisk forklaringsmåte for bevisstheten."
This is a lovely book by a friend of mine named Lee Siegel, who's a professor of religion, actually, at the University of Hawaii, and he's an expert magician, and an expert on the street magic of India, which is what this book is about, "Net of Magic." And there's a passage in it which I would love to share with you. It speaks so eloquently to the problem. "'I'm writing a book on magic,' I explain, and I'm asked, 'Real magic?' By 'real magic,' people mean miracles, thaumaturgical acts, and supernatural powers. 'No,' I answer. 'Conjuring tricks, not real magic.' 'Real magic,' in other words, refers to the magic that is not real; while the magic that is real, that can actually be done, is not real magic."
Dette er en fabelaktig bok av min venn ved navn Lee Siegel, som er professor i religion, ved Universitetet i Hawaii, faktisk, og han er en dyktig tryllekunstner, og en ekspert på gatemagi i India, som er det boken handler om, "Det magiske nettet." Og det er en passasje i boka som jeg veldig gjerne vil dele med dere. Det uttrykker meget godt det vi snakker om. "Jeg skriver en bok om magi," forklarer jeg, og jeg blir spurt, "ekte magi?" Med ekte magi mener folk mirakler, overnaturlige handlinger og makter. "Nei," svarer jeg."Lureknep, ikke ekte magi." Ekte magi, med andre ord, betyr magi som ikke er ekte, mens den magien som er ekte, altså den som faktisk kan gjøres, er altså ikke ekte magi."
(Laughter)
(Latter)
Now, that's the way a lot of people feel about consciousness.
Nå er jo dette måten mange føler om bevissthet.
(Laughter)
(Latter)
Real consciousness is not a bag of tricks. If you're going to explain this as a bag of tricks, then it's not real consciousness, whatever it is. And, as Marvin said, and as other people have said, "Consciousness is a bag of tricks." This means that a lot of people are just left completely dissatisfied and incredulous when I attempt to explain consciousness. So this is the problem. So I have to do a little bit of the sort of work that a lot of you won't like, for the same reason that you don't like to see a magic trick explained to you. How many of you here, if somebody -- some smart aleck -- starts telling you how a particular magic trick is done, you sort of want to block your ears and say, "No, no, I don't want to know! Don't take the thrill of it away. I'd rather be mystified. Don't tell me the answer." A lot of people feel that way about consciousness, I've discovered. And I'm sorry if I impose some clarity, some understanding on you. You'd better leave now if you don't want to know some of these tricks.
Ekte bevissthet er ikke et knippe med knep. Om dere skal forklare dette som et knippe med knep, så er det ikke ekte bevissthet, hva det enn måtte være. Og, som Marvin sier, og som andre har sagt, "Bevissthet er en koffert med triks." Det vil si at ganske så mange rett og slett er utilfreds og skeptisk når det kommer til mine forsøk å forklare bevissthet. Dette er altså problemet. Jeg må derfor prøve å gjøre noe på en måte som mange av dere ikke vil like, av samme grunn som dere ikke liker å bli forklart hvordan et magisk triks virker. Hvor mange av dere, om noen -- en eller annen bedreviter -- prøver å fortelle dere hvordan et bestemt magisk triks gjøres, får lyst til å dekke til ørene og si, "Nei, nei, jeg vil ikke vite det! Ikke ta spenningen fra meg. Jeg vil heller forbli uvitende. Ikke gi meg forklaringen." Mange føler det slik med bevissthet, har jeg funnet ut. Og jeg beklager det om jeg prakker på dere noe klarhet, noe forståelse. Om dere ikke vil vite noe om disse triksene, er det nok best om dere går nå.
But I'm not going to explain it all to you. I'm going to do what philosophers do. Here's how a philosopher explains the sawing-the-lady-in-half trick. You know the sawing-the-lady-in-half trick? The philosopher says, "I'm going to explain to you how that's done. You see, the magician doesn't really saw the lady in half."
Men jeg skal ikke avsløre alt for dere. Jeg skal gjøre det filosofer pleier å gjøre. Her har dere måten en filosof forklare nummeret med damen som sages i to. Dere kjenner til nummeret med damen saget i to? Filosofen sier, "Jeg skal forklare dere hvordan dette gjøres. Vel, tryllekunstneren sager jo egentlig ikke damen i to"
(Laughter)
(Latter)
"He merely makes you think that he does." And you say, "Yes, and how does he do that?" He says, "Oh, that's not my department, I'm sorry."
"Han bare får dere til å tro at han gjør dette." Og dere sier "Ja, og hvordan gjør han nå dette?" Han sier, "Å, det er ikke min avdeling, beklager det."
(Laughter)
(Latter)
So now I'm going to illustrate how philosophers explain consciousness. But I'm going to try to also show you that consciousness isn't quite as marvelous -- your own consciousness isn't quite as wonderful -- as you may have thought it is. This is something, by the way, that Lee Siegel talks about in his book. He marvels at how he'll do a magic show, and afterwards people will swear they saw him do X, Y, and Z. He never did those things. He didn't even try to do those things. People's memories inflate what they think they saw. And the same is true of consciousness.
Nå skal jeg altså vise hvordan filosofer forklarer bevissthet. Men jeg skal også forsøke å vise dere at bevissthet ikke er så fantastisk -- deres egen bevissthet er ikke så storslått -- som dere kanskje trodde. Dette er noe, forresten, som Lee Siegel snakker om i sin bok. Han forbauser seg over hvordan han vil gjøre et trylleshow, og etterpå vil folk sverge på at de så ham gjøre X,Y og Z. Han gjorde aldri disse tingene. Han prøvde ikke engang å gjøre disse tingene. Folks hukommelse blir blåst opp til det de trodde de så. Og det samme gjelder for bevissthet.
Now, let's see if this will work. All right. Let's just watch this. Watch it carefully. I'm working with a young computer-animator documentarian named Nick Deamer, and this is a little demo that he's done for me, part of a larger project some of you may be interested in. We're looking for a backer. It's a feature-length documentary on consciousness. OK, now, you all saw what changed, right? How many of you noticed that every one of those squares changed color? Every one. I'll just show you by running it again. Even when you know that they're all going to change color, it's very hard to notice. You have to really concentrate to pick up any of the changes at all.
La oss nå se om dette vil fungere. Fint. La oss titte på dette. Se nøye på dette. Jeg samarbeider med en ung data-animasjons arkivar ved navn Nick Deamer, og dette er en liten demo som han har laget for meg, det er en del av et større prosjekt som kanskje noen av dere vil fatte interesse for. Vi er på jakt etter en finansiell bakmann. Det dreier seg om en spillefilm-lang dokumentar om bevissthet. Ok, dere har alle sett hva som endret seg, eller hva? Hvor mange av dere har lagt merke til at hvert eneste av disse kvadratene har skiftet farge? Hvert eneste. Jeg skal vise dere det ved å spille det av en gang til. Selv om dere vet at alle endrer farge, er det veldig vanskelig å se det. Dere må konsentrere dere for å fange opp hvilken som helst av dem.
Now, this is an example -- one of many -- of a phenomenon that's now being studied quite a bit. It's one that I predicted in the last page or two of my 1991 book, "Consciousness Explained," where I said if you did experiments of this sort, you'd find that people were unable to pick up really large changes. If there's time at the end, I'll show you the much more dramatic case. Now, how can it be that there are all those changes going on, and that we're not aware of them? Well, earlier today, Jeff Hawkins mentioned the way your eye saccades, the way your eye moves around three or four times a second. He didn't mention the speed. Your eye is constantly in motion, moving around, looking at eyes, noses, elbows, looking at interesting things in the world. And where your eye isn't looking, you're remarkably impoverished in your vision. That's because the foveal part of your eye, which is the high-resolution part, is only about the size of your thumbnail held at arms length. That's the detail part. It doesn't seem that way, does it? It doesn't seem that way, but that's the way it is. You're getting in a lot less information than you think.
Dette her et et eksempel -- et av mange -- av et fenomen som nå undersøkes en god del. Det er et fenomen jeg spådde i de siste sidene av min bok fra 1991, "Bevissthet forklart," hvor jeg sa at hvis dere gjør slike eksperimenter, vil dere finne at folk ikke klarer å plukke opp virkelig store endringer. Om det blir tid igjen på slutten, viser jeg dere et mye mer dramatiske tilfelle. Hvordan er det mulig med alle disse endringene som skjer, og at vi ikke er bevisst dem? Vel, tidligere i dag nevnte Jeff Hawkins måten øynene flytter seg, måten øynene deres beveger seg rundt tre eller fire ganger i sekundet. Han nevnte ikke hastigheten. Øynene deres er i stadig bevegelse, beveger seg rundt, der de ser etter øyne, neser, elbuer, i sin søken etter interessante ting i verden. Og der øyet deres ikke ser etter, er dere usedvanlig svekket i synet. Det skjer fordi den foveale del av øyet deres, som er høy-oppløsnings delen, og som er bare på størrelsen av en tommelfingernegl som holdes en armlengde unna. Det er detalj delen. Det ser ikke akkurat sånn ut, gjør det vel? Det ser ikke slik ut, men det er slik det er. Dere får inn en hel del mindre informasjon enn dere tror.
Here's a completely different effect. This is a painting by Bellotto. It's in the museum in North Carolina. Bellotto was a student of Canaletto's. And I love paintings like that -- the painting is actually about as big as it is right here. And I love Canalettos, because Canaletto has this fantastic detail, and you can get right up and see all the details on the painting. And I started across the hall in North Carolina, because I thought it was probably a Canaletto, and would have all that in detail. And I noticed that on the bridge there, there's a lot of people -- you can just barely see them walking across the bridge. And I thought as I got closer I would be able to see all the detail of most people, see their clothes, and so forth. And as I got closer and closer, I actually screamed. I yelled out because when I got closer, I found the detail wasn't there at all. There were just little artfully placed blobs of paint. And as I walked towards the picture, I was expecting detail that wasn't there. The artist had very cleverly suggested people and clothes and wagons and all sorts of things, and my brain had taken the suggestion.
Her kommer en helt annen type effekt. Dette er et maleri av Bellotto. Det finnes i museum i North Carolina. Bellotto var en student av Canaletto. Og jeg elsker malerier som dette -- maleriet er faktisk omtrent like stort som dette her. Og jeg elsker Canaletto'er, fordi Canaletto har denne fabelaktige detaljrikdom, og du kan gå rett over det og se alle detaljene på maleriet. Og jeg begynte på den andre siden av salen i North Carolina, fordi jeg trodde det ville sannsynligvis være en Canaletto, og ville ha alt dette detaljert. Jeg la merke til at på broen her, er det mange folk -- man kan bare såvidt skimte dem der de går over broa. Og jeg tenkte at i det jeg kom nærmere ville jeg bli i stand til å se alle detaljer av de fleste av dem, å kunne se klærne dere, og så videre. Og i det jeg nærmet meg mer og mer, ropte jeg ut. Jeg skrek ut fordi, når jeg hadde nærmet meg, fant jeg ut at detaljene ikke var der i det hele tatt. Det fantes bare små kunstferdig-plasserte klatter av maling. Og når jeg skrittet mot bildet, forventet jeg å se detaljer som ikke var der. Kunstneren hadde tydelig antydet folk og klær og vogner og all slags type ting, og min hjerne hadde antatt forslagene.
You're familiar with a more recent technology, which is -- There, you can get a better view of the blobs. See, when you get close they're really just blobs of paint. You will have seen something like this -- this is the reverse effect. I'll just give that to you one more time.
Dere kjenner en mer nylig teknologi, som er -- denne. Dere kan få et bedre syn av klattene. Ta en titt på dette når dere er like ved det er jo ikke noe annet enn malingsklatter. Dere har nok sett noe slikt som dette her -- det er den omvendte effekten. Jeg vil gi dere denne en gang til.
Now, what does your brain do when it takes the suggestion? When an artful blob of paint or two, by an artist, suggests a person -- say, one of Marvin Minsky's little society of mind -- do they send little painters out to fill in all the details in your brain somewhere? I don't think so. Not a chance. But then, how on Earth is it done? Well, remember the philosopher's explanation of the lady? It's the same thing. The brain just makes you think that it's got the detail there. You think the detail's there, but it isn't there. The brain isn't actually putting the detail in your head at all. It's just making you expect the detail.
Hva gjør hjernen deres når den tar forslaget? Når en kunstnerisk fargeklatt eller to av en kunstner, foreslår en person - la oss si, en av Marvin Minsky's lille samfunn av bevisstheter -- er det da slik at de sender små malere ut for å fylle inn alle detaljene i hjernene deres et eller annet sted? Tror ikke det. Ikke tale om. Men i så fall, hvordan i all verden er dette gjort? Vel, jeg minner om filosofens avsløring av damen? Det er den samme saken. Hjernen får dere til å tro at den har detaljene der. Dere tenker at detaljene er der, men de er ikke der. Hjernen putter slett ikke detaljene i hodet deres. Den bare får dere til å forvente denne detalj.
Let's just do this experiment very quickly. Is the shape on the left the same as the shape on the right, rotated? Yes. How many of you did it by rotating the one on the left in your mind's eye, to see if it matched up with the one on the right? How many of you rotated the one on the right? OK. How do you know that's what you did?
La oss gjøre eksperimentet veldig fort. Er formen på venstre siden den samme som formen på høyre siden, rotert? Ja. Hvor mange av dere gjorde dette ved å rotere venstre delen i det mentale øyet, for å se om den passet til den på høyre siden? Hvor mange av dere har rotert høyre delen? Ok. Hvordan vet dere at det er dette dere har gjort?
(Laughter)
(Latter)
There's in fact been a very interesting debate raging for over 20 years in cognitive science -- various experiments started by Roger Shepherd, who measured the angular velocity of rotation of mental images. Yes, it's possible to do that. But the details of the process are still in significant controversy. And if you read that literature, one of the things that you really have to come to terms with is even when you're the subject in the experiment, you don't know. You don't know how you do it. You just know that you have certain beliefs. And they come in a certain order, at a certain time. And what explains the fact that that's what you think? Well, that's where you have to go backstage and ask the magician.
Det har faktisk vært en veldig interessant debatt som har stormet for mer enn 20 år innen de kognitive vitenskapene -- forskjellige eksperimenter som Roger Shepherd begynte, han målte vinkelhastigheten av rotasjonen til mentale bilder. Ja, det er mulig å gjøre dette. Men detaljene av denne prosessen er fortsatt betydelig omstridt. Og hvis dere leser denne litteraturen, en av tingene som dere virkelig må forsone dere med selv om dere er hovedpersonen i eksperimentet, er at dere ikke vet. Dere vet ikke hvordan dere gjør det. Dere bare vet at dere har visse overbevisninger. Og de kommer i en bestemt rekkefølge, på bestemte tidspunkter. Og hva er det som forklarer den kjensgjerningen at det er dette dere tenker? Vel, det er her dere må gå bak scenen og spørre tryllekunstneren.
This is a figure that I love: Bradley, Petrie, and Dumais. You may think that I've cheated, that I've put a little whiter-than-white boundary there. How many of you see that sort of boundary, with the Necker cube floating in front of the circles? Can you see it? Well, you know, in effect, the boundary's really there, in a certain sense. Your brain is actually computing that boundary, the boundary that goes right there. But now, notice there are two ways of seeing the cube, right? It's a Necker cube. Everybody can see the two ways of seeing the cube? OK. Can you see the four ways of seeing the cube? Because there's another way of seeing it. If you're seeing it as a cube floating in front of some circles, some black circles, there's another way of seeing it. As a cube, on a black background, as seen through a piece of Swiss cheese.
Dette er en figur som jeg liker godt: Bradley, Petrie, and Dumais. Dere tror kanskje at jeg har lurt dere, at jeg har satt inn en ramme som er noe hvitere enn hvit. Hvor mange av dere ser denne slags rammen, med denne Necker terningen flytende foran sirklene? Kan dere se det? Alt i alt, rammen er faktisk tilstede der, på en bestemt måte. Hjernen deres regner seg faktisk fram til denne overgangen, rammen eller overgangen som kommer nøyaktig her. Men legg nå merke til at det her er to måter å se terningen på, eller hva? Det er en Necker terning. Kan alle se de to måter å se terningen på ? Ok. Kan dere se de fire måter å se terningen? Fordi det finnes en annen måte å se den på. Hvis dere ser den som en terning som flyter foran noen sirkler, noen svarte sirkler, er det en annen måte å se det. Som en terning, på en svart bakgrunn, som om vi ser den gjennom et stykke av sveitser ost.
(Laughter)
(Latter)
Can you get it? How many of you can't get it? That'll help.
Får dere det til? Hvor mange av dere klarer det ikke? Dette vil hjelpe.
(Laughter)
(Latter)
Now you can get it. These are two very different phenomena. When you see the cube one way, behind the screen, those boundaries go away. But there's still a sort of filling in, as we can tell if we look at this. We don't have any trouble seeing the cube, but where does the color change? Does your brain have to send little painters in there? The purple-painters and the green-painters fight over who's going to paint that bit behind the curtain? No. Your brain just lets it go. The brain doesn't need to fill that in. When I first started talking about the Bradley, Petrie, Dumais example that you just saw -- I'll go back to it, this one -- I said that there was no filling-in behind there. And I supposed that that was just a flat truth, always true. But Rob Van Lier has recently shown that it isn't.
Når skulle dere klare det. Dette er to veldig forskjellige fenomener. Når dere ser terningen på en måte, bak skjermen, da vil rammene forsvinne. Men det skjer fortsatt en slags innfylling, som vi kan få med oss når vi ser på dette. Vi ser med letthet terningen, men hvor var det fargen endret seg? Må hjernen deres sende små malere dit? Fiolett-malerne og grønn-malerne kjemper seg i mellom om hvem som får male dette punktet bak forhenget? Nei. Hjernen deres bare lar det forsvinne. Hjernen trenger ikke å fylle inn dette. Når jeg først begynte med å snakke om dette om Bradley, Petrie, Dumais eksemplet som dere nettopp har sett -- Jeg skal gå tilbake til det, det er dette her -- Jeg sa at det ikke skjer noen påfylling bakfra her. Og jeg forutsatte at dette var rett og slett en ren sannhet, alltid sant. Men Rob Van Lier har nylig vist at slik er det ikke.
Now, if you think you see some pale yellow -- I'll run this a few more times. Look in the gray areas, and see if you seem to see something sort of shadowy moving in there -- yeah, it's amazing. There's nothing there. It's no trick. ["Failure to Detect Changes in Scenes" slide] This is Ron Rensink's work, which was in some degree inspired by that suggestion right at the end of the book. Let me just pause this for a second if I can.
Hvis dere tror dere ser en slags blass gul -- Jeg skal kjøre dette et par ganger. Se på de grå områdene, og se om dere kan skimte noe slags skyggeaktig bevege seg der -- ja! Det er utrolig. Det ER ikke noe der. Dette er ikke noe lureri. [ "Klarer ikke å oppdage endring i scenen" ] Dette er Ron Rensink's forskning, som var i en viss utstrekning inspirert av denne antakelsen på slutten av boka mi. La meg bare gjøre en pause for et par sekunder, om jeg klarer det.
This is change-blindness. What you're going to see is two pictures, one of which is slightly different from the other. You see here the red roof and the gray roof, and in between them there will be a mask, which is just a blank screen, for about a quarter of a second. So you'll see the first picture, then a mask, then the second picture, then a mask. And this will just continue, and your job as the subject is to press the button when you see the change. So, show the original picture for 240 milliseconds. Blank. Show the next picture for 240 milliseconds. Blank. And keep going, until the subject presses the button, saying, "I see the change."
Dette er blindhet for endring. Det dere nå vil se er to bilder, der et av dem er ubetydelig forskjellig fra det andre. Dere ser her det røde taket og det grå taket, og mellom dem vil det være en maskering, som er ikke noe annet enn en tom rute, for omtrent et kvart sekund. Så nå vil dere se det første bilde, deretter maskeringen. Så kommer det andre bildet, så maskeringen. Og slik vil det fortsette, og deres jobb som prøvepersoner er å trykke på knappen når dere ser endringen. Nå vises det originale bildet i 240 millisekunder. Tomt. Nå vises det neste bilde i 240 millisekunder. Tomt. Og slik fortsetter det, helt til prøvepersonen trykker på knappen, og dermed sier "Jeg kan se endringen."
So now we're going to be subjects in the experiment. We're going to start easy. Some examples. No trouble there. Can everybody see? All right. Indeed, Rensink's subjects took only a little bit more than a second to press the button. Can you see that one? 2.9 seconds. How many don't see it still? What's on the roof of that barn?
Så nå blir vi prøvepersoner i eksperimentet. Vi starter så smått. Noen eksempler. Ikke noen problemer her. Kan alle her se det? Ok. Nettopp, Rensink's personer brukte kun litt mer enn et sekund med å trykke på knappen. Kan dere se denne her? 2.9 sekunder. Hvor mange kan enda ikke se det? Hva er på taket til dette uthuset?
(Laughter)
(Latter)
It's easy. Is it a bridge or a dock? There are a few more really dramatic ones, and then I'll close. I want you to see a few that are particularly striking. This one because it's so large and yet it's pretty hard to see. Can you see it?
Det er lett. Er det en bro eller en havn? Det er noen flere veldig dramatiske, og så kommer jeg til å gi meg. Jeg vil gjerne at dere ser et par som er spesielt påfallende. Dette her er fordi det er så stort og likevel er det ganske vanskelig å se. Kan dere se det?
Audience: Yes.
Publikum: Ja
Dan Dennett: See the shadows going back and forth? Pretty big. So 15.5 seconds is the median time for subjects in his experiment there.
Kan dere se skyggene som går fram og tilbake? Ganske så stort. 15 og en halv sekunder er altså gjennomsnittstiden for personer i dette eksperimentet her.
I love this one. I'll end with this one, just because it's such an obvious and important thing. How many still don't see it? How many still don't see it? How many engines on the wing of that Boeing?
Jeg liker spesielt dette her. Jeg skal avrunde med dette, fordi det er en så opplagt og viktig ting. Hvor mange ser det fremdeles ikke? Hvor mange motorer er det på vingene til denne Boeing flyvemaskinen?
(Laughter)
(Latter)
Right in the middle of the picture! Thanks very much for your attention. What I wanted to show you is that scientists, using their from-the-outside, third-person methods, can tell you things about your own consciousness that you would never dream of, and that, in fact, you're not the authority on your own consciousness that you think you are. And we're really making a lot of progress on coming up with a theory of mind.
Rett i midten av bildet! Mange takk for oppmerksomheten. Det jeg ville vise dere er at vitenskapsfolk, som bruker sine tredje-persons metoder fra utsiden kan fortelle dere ting om deres egen bevissthet som dere aldri kunne ha drømt om. Og at dere i virkeligheten ikke er sjefer over egen bevissthet slik som dere tror. Og at vi faktisk gjør en god del framskritt i å få fram en teori om det mentale.
Jeff Hawkins, this morning, was describing his attempt to get theory, and a good, big theory, into the neuroscience. And he's right. This is a problem. Harvard Medical School once -- I was at a talk -- director of the lab said, "In our lab, we have a saying. If you work on one neuron, that's neuroscience. If you work on two neurons, that's psychology."
Jeff Hawkins, på denne morgenen, har beskrevet sitt forsøk å få teorien, og en ganske så stor teori, til nevrovitenskapene. Og han har rett. Dette er et problem. Det medisinske fakultet ved Harvard -- jeg var på en debatt der -- der direktøren av lab'en sa, "I vår lab pleier vi å si. Dersom du jobber med ett nevron, så er det nevrovitenskap. Om du jobber med to nevroner, så er det psykologi."
(Laughter)
(Latter)
We have to have more theory, and it can come as much from the top down.
Vi trenger mer teori, og det kan godt komme ovenfra og ned.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Klapping)