So, I've known a lot of fish in my life. I've loved only two. That first one, it was more like a passionate affair. It was a beautiful fish: flavorful, textured, meaty, a bestseller on the menu. What a fish. (Laughter) Even better, it was farm-raised to the supposed highest standards of sustainability. So you could feel good about selling it.
Jeg har kjent mange fisker i mitt liv. Jeg har bare elsket to. Den første var mer en lidenskapelig affære. Det var en vakker fisk, smakfull, strukturert og kjøttfull, en bestselger på menyen. For en fisk. (Latter) Enda bedre, den var oppdrettsfisk etter de antatt høyeste standarder for bærekraftighet. Så du kunne selge den med god samvittighet.
I was in a relationship with this beauty for several months. One day, the head of the company called and asked if I'd speak at an event about the farm's sustainability. "Absolutely," I said. Here was a company trying to solve what's become this unimaginable problem for us chefs: How do we keep fish on our menus?
Jeg hadde et forhold til denne skjønnheten i flere måneder. En dag ringte sjefen i selskapet og spurte om jeg ville snakke ved en tilstelning om fiskeoppdrettens bærekraft. "Absolutt", svarte jeg. Her var det et selskap som prøvde å løse det som har blitt dette ufattelige problemet for våre kokker. Hvordan beholder vi fisk på menyen?
For the past 50 years, we've been fishing the seas like we clear-cut forests. It's hard to overstate the destruction. Ninety percent of large fish, the ones we love -- the tunas, the halibuts, the salmons, swordfish -- they've collapsed. There's almost nothing left. So, for better or for worse, aquaculture, fish farming, is going to be a part of our future. A lot of arguments against it: Fish farms pollute -- most of them do anyway -- and they're inefficient. Take tuna, a major drawback. It's got a feed conversion ratio of 15 to one. That means it takes fifteen pounds of wild fish to get you one pound of farm tuna. Not very sustainable. It doesn't taste very good either.
De siste 50 årene har vi fisket i havet som vi har drevet snauhogst. Det er vanskelig å overdrive ødeleggelsene. 90 prosent av stor fisk, de vi liker så godt, tunfisken, kveiten, laksen, sverdfisken, har kollapset. Det er nesten ingenting igjen. Så, på godt og vondt, havbruk og fiskeoppdrett vil bli en del av vår framtid. Det er mange argumenter mot det. Fiskeoppdrett forurenser, i hvert fall de fleste, og de er ineffektive. For eksempel tunfisk. En stor ulempe. Den har en fôr-rate på 15 til 1. Det betyr at det kreves 15 kg villfisk for å kunne gi deg 1 kg oppdrettstunfisk. Ikke veldig bærekraftig. Det smaker ikke særlig godt heller.
So here, finally, was a company trying to do it right. I wanted to support them. The day before the event, I called the head of P.R. for the company. Let's call him Don.
Så endelig, her var det et selskap som ville gjøre det rette. Jeg ville støtte dem. Dagen før tilstelningen ringte jeg pressesjefen i selskapet. La oss kalle ham Don.
"Don," I said, "just to get the facts straight, you guys are famous for farming so far out to sea, you don't pollute."
"Don", sa jeg, "bare for å få dette riktig, dere er kjent for å drive fiskeoppdrett så langt ute til havs at dere ikke forurenser."
"That's right," he said. "We're so far out, the waste from our fish gets distributed, not concentrated." And then he added, "We're basically a world unto ourselves. That feed conversion ratio? 2.5 to one," he said. "Best in the business."
"Det er riktig", svarte han. "Vi er så langt ute, at avfallet fra fisken vår blir spredt, og ikke konsentrert". Og så la han til: "Vi er en slags verden for oss selv." "Forholdet mellom fôr og oppdrettsfisk? 2,5 til 1", sa han. "Beste i industrien."
2.5 to one, great. "2.5 what? What are you feeding?"
2,5 til 1, flott. "2,5 til 1 hva? Hva fôrer dere med?"
"Sustainable proteins," he said.
"Bærekraftige proteiner", svarte han.
"Great," I said. Got off the phone. And that night, I was lying in bed, and I thought: What the hell is a sustainable protein? (Laughter)
"Flott", svarte jeg, og la på. Den kvelden lå jeg i senga og tenkte: Hva i helvete er bærekraftige proteiner? (Latter)
So the next day, just before the event, I called Don. I said, "Don, what are some examples of sustainable proteins?"
Dagen etter, rett før tilstelningen, ringte jeg Don. Jeg spurte: "Don, har du eksempler på hva bærekraftige proteiner er?"
He said he didn't know. He would ask around. Well, I got on the phone with a few people in the company; no one could give me a straight answer until finally, I got on the phone with the head biologist. Let's call him Don too. (Laughter)
Han sa han ikke visste, og skulle undersøke det. Jeg snakket med noen personer i selskapet. Ingen kunne gi meg noe konkret svar. Inntil jeg kom på tråden med sjefsbiologen. La oss kalle han for Don også. (Latter)
"Don," I said, "what are some examples of sustainable proteins?"
"Don", sa jeg, "har du noen eksempler på bærekraftige proteiner?"
Well, he mentioned some algaes and some fish meals, and then he said chicken pellets. I said, "Chicken pellets?"
Vel, han nevnte alger, litt fiskemel, og så sa han kyllingpellets. Jeg svarte: "Kyllingpellets?"
He said, "Yeah, feathers, skin, bone meal, scraps, dried and processed into feed."
Han svarte: "Ja. Fjær, hud, beinmel og avskjær, tørket og behandlet til fôr."
I said, "What percentage of your feed is chicken?" Thinking, you know, two percent.
Jeg spurte: "Hvor mange prosent av fôret er kylling?" Jeg tenkte kanskje to prosent.
"Well, it's about 30 percent," he said.
"Det er omtrent 30 prosent", svarte han.
I said, "Don, what's sustainable about feeding chicken to fish?" (Laughter)
Jeg spurte: "Don, hva er bærekraftig ved å fôre fisk med kylling?" (Latter)
There was a long pause on the line, and he said, "There's just too much chicken in the world." (Laughter)
Det ble stille på tråden. Så svarte han: "Det er bare alt for mye kylling i verden." (Latter)
I fell out of love with this fish. (Laughter) No, not because I'm some self-righteous, goody-two shoes foodie. I actually am. (Laughter) No, I actually fell out of love with this fish because, I swear to God, after that conversation, the fish tasted like chicken. (Laughter)
Jeg var ikke forelsket i denne fisken lenger. (Latter) Ikke fordi jeg er en selvrettferdig og dydig matelsker. Jeg er faktisk det. (Latter) Nei, jeg var ikke lenger forelsket i denne fisken fordi, jeg sverger til Gud, etter den samtalen smakte fisken som kylling. (Latter)
This second fish, it's a different kind of love story. It's the romantic kind, the kind where the more you get to know your fish, you love the fish. I first ate it at a restaurant in southern Spain. A journalist friend had been talking about this fish for a long time. She kind of set us up. (Laughter) It came to the table a bright, almost shimmering, white color. The chef had overcooked it. Like twice over. Amazingly, it was still delicious.
Den andre fisken, er en annen kjærlighetshistorie. Den er av det romatiske slaget, hvor jo mer du lærer fisken å kjenne, jo mer liker du den. Jeg spiste den for første gang på en restaurant sør i Spania. En journalistvenn hadde snakket om denne fisken i lang tid. Hun bringte oss på en måte sammen. (Latter) Fisken kom på bordet, en lys og nesten glitrende, hvit farge. Kokken hadde overkokt den. Som i dobbelt så mye. Utrolig nok var den fortsatt deilig.
Who can make a fish taste good after it's been overcooked? I can't, but this guy can. Let's call him Miguel -- actually his name is Miguel. (Laughter) And no, he didn't cook the fish, and he's not a chef, at least in the way that you and I understand it. He's a biologist at Veta La Palma. It's a fish farm in the southwestern corner of Spain. It's at the tip of the Guadalquivir river.
Hvem kan få en fisk til å smake godt etter at den er overkokt? Jeg kan ikke, men denne mannen kan. La oss kalle ham Miguel. Han heter faktisk Miguel. (Latter) Og nei, han tilberedte ikke fisken og han er ikke kokk. I hvert fall ikke slik som vi tenker. Han er biolog ved Veta La Palma. Det er et havbruk i det sydvestlige hjørnet av Spania. Det er ved utløpet av elven Guadalquivir.
Until the 1980s, the farm was in the hands of the Argentinians. They raised beef cattle on what was essentially wetlands. They did it by draining the land. They built this intricate series of canals, and they pushed water off the land and out into the river. Well, they couldn't make it work, not economically. And ecologically, it was a disaster. It killed like 90 percent of the birds, which, for this place, is a lot of birds. And so in 1982, a Spanish company with an environmental conscience purchased the land.
Inntil 1980-tallet tilhørte bruket argentinerne. De drev med storfe på det som hovedsaklig var våtmark. De gjorde det ved å drenere landområdet. De bygde en rekke intrikate kanaler, og de presset vannet fra jorda ut i elva. Vel, de fikk det ikke til å fungere, ikke økonomisk. Og økologisk sett var det en katastrofe. Det tok livet av 90 prosent av alle fuglene, som i dette området er mange fugler. Så, i 1982, kjøpte et spansk selskap med miljøsamvittighet dette landområdet.
What did they do? They reversed the flow of water. They literally flipped the switch. Instead of pushing water out, they used the channels to pull water back in. They flooded the canals. They created a 27,000-acre fish farm -- bass, mullet, shrimp, eel -- and in the process, Miguel and this company completely reversed the ecological destruction. The farm's incredible. I mean, you've never seen anything like this. You stare out at a horizon that is a million miles away, and all you see are flooded canals and this thick, rich marshland.
Hva gjorde de? De reverserte vannretningen. De vippet om bryteren bokstavelig talt. I stedet for å presse vannet ut, brukte de kanalene til å trekke vannet inn. De oversvømte kanalene. De lagde et havbruk på over 100 kvadratkilometer, havabbor, multefisk reker og ål, og i prosessen reverserte Miguel og hans selskap den økologiske ødeleggelsen. Havbruket er utrolig. Jeg mener, dere har aldri sett noe lignende. Du ser ut mot horisonten som er uendelig langt unna, og alt du ser er oversvømte kanaler og tykke, rike myrer.
I was there not long ago with Miguel. He's an amazing guy, like three parts Charles Darwin and one part Crocodile Dundee. (Laughter) Okay? There we are slogging through the wetlands, and I'm panting and sweating, got mud up to my knees, and Miguel's calmly conducting a biology lecture. Here, he's pointing out a rare Black-shouldered Kite. Now, he's mentioning the mineral needs of phytoplankton. And here, here he sees a grouping pattern that reminds him of the Tanzanian Giraffe.
Jeg var der med Miguel for ikke så lenge siden. Han er en utrolig kar, tre deler Charles Darwin og en del Crocodile Dundee. (Latter) Der brøyter vi oss vei gjennom våtmarkene, jeg puster og peser, har gjørme til knærne, mens Miguel rolig gjennomfører en leksjon i biologi. Her peker han på en sjelden svartvingeglente. Nå nevner han mineralenes behov for planteplankton. Og her, her ser han et grupperingsmønster som minner han om giraffen i Tanzania.
It turns out, Miguel spent the better part of his career in the Mikumi National Park in Africa. I asked him how he became such an expert on fish.
Det viser seg at Miguel tilbrakte den bedre delen av karrieren ved Mikumi nasjonalpark i Afrika. Jeg spurte ham hvordan han ble en ekspert på fisk.
He said, "Fish? I didn't know anything about fish. I'm an expert in relationships." And then he's off, launching into more talk about rare birds and algaes and strange aquatic plants.
Han svarte: "Fisk? Jeg visste ikke noen ting om fisk." "Jeg er en ekspert på forhold." Og så fortsatte han å prate om sjeldne fugler og alger, og merkelige vannplanter.
And don't get me wrong, that was really fascinating, you know, the biotic community unplugged, kind of thing. It's great, but I was in love. And my head was swooning over that overcooked piece of delicious fish I had the night before. So I interrupted him. I said, "Miguel, what makes your fish taste so good?"
Ikke misforstå, det var virkelig fascinerende, det biologiske samfunnet, uforvrengt, på en måte. Det var flott, men jeg var forelsket. Og hodet mitt klarte ikke tenke på noe annet enn den overkokte fisken jeg hadde spist kvelden før. Så jeg avbrøt ham, og spurte: "Miguel, hva gjør at fisken din smaker så godt?"
He pointed at the algae.
Han pekte på algene.
"I know, dude, the algae, the phytoplankton, the relationships: It's amazing. But what are your fish eating? What's the feed conversion ratio?"
"Jeg vet, algene, planteplankton," "forholdene, det er fantastisk." "Men hva spiser fisken din?" "Hva er forholdet mellom fôr og fisk?"
Well, he goes on to tell me it's such a rich system that the fish are eating what they'd be eating in the wild. The plant biomass, the phytoplankton, the zooplankton, it's what feeds the fish. The system is so healthy, it's totally self-renewing. There is no feed. Ever heard of a farm that doesn't feed its animals?
Vel, han fortsetter med å fortelle meg at det er et såpass rikt system at fisken spiser det den ville spist om den levde vilt. Plantene, planteplankton, dyreplankton, det er fôr for fisken. Systemet er så sunt at det er selvforsynt. Det tilsettes ikke noe fôr. Noen gang hørt om en gård som ikke fôrer dyra sine?
Later that day, I was driving around this property with Miguel, and I asked him, I said, "For a place that seems so natural, unlike like any farm I'd ever been at, how do you measure success?"
Senere den dagen kjørte jeg rundt på eiendommen med Miguel, og jeg spurte ham: "For et sted som virker så naturlig, ulikt noe bruk jeg har besøkt, hvordan måler dere suksess?"
At that moment, it was as if a film director called for a set change. And we rounded the corner and saw the most amazing sight: thousands and thousands of pink flamingos, a literal pink carpet for as far as you could see.
I samme øyeblikk var det som om en filmskaper ropte inn et kulisseskifte. Vi rundet hjørnet og så et utrolig syn. Tusener på tusener med rosa flamingoer, bokstavelig talt et rosa teppe så langt du kunne se.
"That's success," he said. "Look at their bellies, pink. They're feasting." Feasting? I was totally confused.
"Dét er suksess", sa han. "Se på buken deres, rosa. De spiser." Spiser? Jeg var helt forvirret.
I said, "Miguel, aren't they feasting on your fish?" (Laughter)
Jeg spurte: "Miguel, spiser de ikke av din fisk?" (Latter)
"Yes," he said. (Laughter) "We lose 20 percent of our fish and fish eggs to birds. Well, last year, this property had 600,000 birds on it, more than 250 different species. It's become, today, the largest and one of the most important private bird sanctuaries in all of Europe."
"Jo", svarte han. (Latter) "Vi mister 20 prosent av fisk og fiskeegg til fuglene." "I fjor rommet denne eiendommen 600.000 fugler, mer enn 250 forskjellige arter." "Det er i dag den største og en av de viktigste privateide fuglereservatene i hele Europa."
I said, "Miguel, isn't a thriving bird population like the last thing you want on a fish farm?" (Laughter) He shook his head, no.
Jeg spurte: "Miguel, er ikke et økende antall fugler det siste du vil ha ved et havbruk?" (Latter) Han ristet på hodet.
He said, "We farm extensively, not intensively. This is an ecological network. The flamingos eat the shrimp. The shrimp eat the phytoplankton. So the pinker the belly, the better the system."
Han svarte: "Vi driver utstrakt havbruk, ikke intensivt.". Dette er et økologisk nettverk. Flamingoene spiser reker. Rekene spiser planteplankton. Så jo rødere buk, jo bedre er systemet."
Okay, so let's review: a farm that doesn't feed its animals, and a farm that measures its success on the health of its predators. A fish farm, but also a bird sanctuary. Oh, and by the way, those flamingos, they shouldn't even be there in the first place. They brood in a town 150 miles away, where the soil conditions are better for building nests. Every morning, they fly 150 miles into the farm. And every evening, they fly 150 miles back. (Laughter) They do that because they're able to follow the broken white line of highway A92. (Laughter) No kidding.
La oss ta det en gang til. Et havbruk som ikke fôrer dyrene sine, et havbruk som måler sin suksess etter helsen til dets rovdyr. Et fiskeoppdrettsanlegg, men også et fuglereservat. Og forresten, de flamingoene, de skulle i utgangspunktet ikke vært der. De hekker i en by ti mil unna, hvor forholdene er bedre for bygging av reir. Hver morgen flyr de ti mil til havbruket. Og hver kveld flyr de ti mil tilbake. (Latter) De gjør det, fordi de er i stand til å følge den brutte hvite linjen til motorvei A92. (Latter) Jeg tuller ikke.
I was imagining a "March of the Penguins" thing, so I looked at Miguel. I said, "Miguel, do they fly 150 miles to the farm, and then do they fly 150 miles back at night? Do they do that for the children?"
Jeg så for meg en form for pingvinenes vandring, så jeg så på Miguel. Jeg spurte: "Miguel, flyr de ti mil til havbruket, for så å fly ti mil tilbake på kvelden? Gjør de det for barna sine?"
He looked at me like I had just quoted a Whitney Houston song. (Laughter) He said, "No; they do it because the food's better." (Laughter)
Han så på meg som om jeg akkurat hadde sitert en sang med Whitney Houston. (Latter) Han svarte: "Nei. De gjør det fordi maten er bedre." (Latter)
I didn't mention the skin of my beloved fish, which was delicious -- and I don't like fish skin; I don't like it seared, I don't like it crispy. It's that acrid, tar-like flavor. I almost never cook with it. Yet, when I tasted it at that restaurant in southern Spain, it tasted not at all like fish skin. It tasted sweet and clean, like you were taking a bite of the ocean. I mentioned that to Miguel, and he nodded. He said, "The skin acts like a sponge. It's the last defense before anything enters the body. It evolved to soak up impurities." And then he added, "But our water has no impurities."
Jeg nevnte ikke skinnet på min elskede fisk, det var deilig, og jeg liker ikke fiskeskinn. Verken svidd eller sprøtt. Det er den etsende, tjæreaktige smaken. Jeg tilbereder nesten aldri fisk med skinnet på. Likefullt, da jeg smakte det på restauranten i Sør-Spania, smakte det overhodet ikke som fiskeskinn. Det smakte søtt og rent som om man tok en bit av havet. Jeg nevnte det for Miguel, og han nikket. Han sa: "Skinnet fungerer som en svamp. Det er det siste forsvar før noe kommer inn i kroppen. Det utviklet seg til å suge opp urenheter." Og så la han til: "Men vannet vårt har ingen urenheter."
OK. A farm that doesn't feed its fish, a farm that measures its success by the success of its predators. And then I realized when he says, "A farm that has no impurities," he made a big understatement, because the water that flows through that farm comes in from the Guadalquivir River. It's a river that carries with it all the things that rivers tend to carry these days: chemical contaminants, pesticide runoff. And when it works its way through the system and leaves, the water is cleaner than when it entered. The system is so healthy, it purifies the water. So, not just a farm that doesn't feed its animals, not just a farm that measures its success by the health of its predators, but a farm that's literally a water purification plant -- and not just for those fish, but for you and me as well. Because when that water leaves, it dumps out into the Atlantic. A drop in the ocean, I know, but I'll take it, and so should you, because this love story, however romantic, is also instructive. You might say it's a recipe for the future of good food, whether we're talking about bass or beef cattle.
Okay. Et havbruk som ikke fôrer fisken. Et havbruk som måler sin suksess etter suksessen til dets rovdyr. Og så skjønte jeg at det han sa om et havbruk uten urenheter, var en stor underdrivelse, fordi vannet som strømmer gjennom havbruket kommer fra elven Guadalquivir. Det er ei elv som bærer med seg alt det som elver pleier å bære med seg i disse dager, kjemiske miljøgifter og avrente sprøytemidler. Og når det jobber seg gjennom i systemet og strømmer ut i havet, er vannet renere enn da det kom inn. Systemet er så bra, at det renser vannet. Så, ikke bare et havbruk som ikke fôrer sine dyr, ikke bare et havbruk som måler sin suksess etter helsen til dets rovdyr, men et havbruk som bokstavelig talt er et renseanlegg for vann, ikke bare for fisken, men likefullt for deg og meg. For vannet renner ut i Atlanterhavet. En dråpe i havet, jeg vet, men jeg kjøper den, og det burde dere også. For denne kjærlighetshistorien, romantisk som den er, er også lærerik. Du kan si det er en oppskrift for framtidens gode mat, enten vi snakker om havabbor eller kjøttfe.
What we need now is a radically new conception of agriculture, one in which the food actually tastes good. (Laughter) (Applause) But for a lot people, that's a bit too radical. We're not realists, us foodies; we're lovers. We love farmers' markets, we love small family farms, we talk about local food, we eat organic. And when you suggest these are the things that will ensure the future of good food, someone, somewhere stands up and says, "Hey guy, I love pink flamingos, but how are you going to feed the world?" How are you going to feed the world?
Det vi trenger nå er en radikalt ny oppfatning av landbruk, der maten faktisk smaker godt. (Latter) (Applause) Men for mange mennesker er det litt for radikalt. Vi er ikke realister, vi matelskere. Vi er elskere. Vi elsker bondens marked. Vi elsker små familiebruk. Vi snakker om lokal mat. Vi spiser økologisk. Og når du foreslår at dette er det som vil sikre en framtid med god mat er det alltid en som reiser seg opp og sier: "Hei du, jeg liker rosa flamingoer, men hvordan skal du fôre verden?" Hvordan skal du fôre verden?
Can I be honest? I don't love that question. No, not because we already produce enough calories to more than feed the world. One billion people will go hungry today. One billion -- that's more than ever before -- because of gross inequalities in distribution, not tonnage. Now, I don't love this question because it's determined the logic of our food system for the last 50 years.
Kan jeg være ærlig? Jeg liker ikke det spørsmålet. Ikke fordi vi allerede produserer nok kalorier til å kunne fôre mer enn hele verden. Én milliard mennesker går sultne i dag. Én milliard, det er mer enn noen gang, på grunn av grove ulikheter i fordelingen, ikke mengden. Nei, jeg liker ikke det spørsmålet, for det har fastlagt logikken i vårt matsystem de siste 50 årene.
Feed grain to herbivores, pesticides to monocultures, chemicals to soil, chicken to fish, and all along agribusiness has simply asked, "If we're feeding more people more cheaply, how terrible could that be?" That's been the motivation, it's been the justification: it's been the business plan of American agriculture. We should call it what it is: a business in liquidation, a business that's quickly eroding ecological capital that makes that very production possible. That's not a business, and it isn't agriculture.
Fôr planteetere med korn, plantevernmidler til monokulturer, kjemikalier til jorda, kylling til fisk, og hele tiden har landbruksindustrien bare spurt: "Om vi gir mat til flere mennesker, billigere, hvor fælt kan det være?" Det har vært motivasjonen, det har vært rettferdiggjørelsen og det har vært forretningsplanen innen amerikansk landbruk. Vi burde ta det for hva det er, en industri i oppløsning, en industri som raskt svekker økologisk kapital som gjør produksjonen mulig. Det er ikke noen forretning og det er ikke landbruk.
Our breadbasket is threatened today, not because of diminishing supply, but because of diminishing resources. Not by the latest combine and tractor invention, but by fertile land; not by pumps, but by fresh water; not by chainsaws, but by forests; and not by fishing boats and nets, but by fish in the sea.
Brødboksen vår er truet i dag. Ikke på grunn av avtagende forsyninger, men på grunn av avtagende ressurser. Ikke av skurtreskere og traktorer, men av dyrkbar jord. Ikke av pumper, men av ferskvann, ikke av motorsager, men av skoger, Ikke av garn og fiskebåter, men av fisk i havet.
Want to feed the world? Let's start by asking: How are we going to feed ourselves? Or better: How can we create conditions that enable every community to feed itself? (Applause) To do that, don't look at the agribusiness model for the future. It's really old, and it's tired. It's high on capital, chemistry and machines, and it's never produced anything really good to eat. Instead, let's look to the ecological model. That's the one that relies on two billion years of on-the-job experience.
Vil du fôre verden? La oss starte med å spørre: Hvordan skal vi fôre oss selv? Eller bedre: Hvordan kan vi legge forholdene til rette slik at hvert enkelt samfunn kan fôre seg selv? (Applause) For å gjøre det kan man ikke tenke på landbruksmodellen i framtiden. Den er gammel og oppbrukt. Den er høy på kapital, kjemikalier og maskiner, og har aldri produsert noe som er godt å spise. I stedet, la oss se på den økologiske modellen. Det er den som bygger på to milliarder år med på-jobben erfaring.
Look to Miguel, farmers like Miguel. Farms that aren't worlds unto themselves; farms that restore instead of deplete; farms that farm extensively instead of just intensively; farmers that are not just producers, but experts in relationships. Because they're the ones that are experts in flavor, too. And if I'm going to be really honest, they're a better chef than I'll ever be. You know, I'm okay with that, because if that's the future of good food, it's going to be delicious.
Se på Miguel, bønder som Miguel. Bruk som ikke er en egen verden, bruk som gjenoppbygger framfor å bryte ned, bruk som drives utstrakt i stedet for bare intensivt, bønder som ikke bare er produsenter, men eksperter på forhold. Fordi det er de som også er eksperter på smak. Og om jeg skal være helt ærlig, de er bedre kokker enn jeg noen gang vil bli. Og det er greit for meg, for hvis det er framtiden for god mat, så vil den smake deilig.
Thank you. (Applause)
Takk. (Applause)