Meet Tony. He's my student. He's about my age, and he's in San Quentin State Prison. When Tony was 16 years old, one day, one moment, "It was mom's gun. Just flash it, scare the guy. He's a punk. He took some money; we'll take his money. That'll teach him. Then last minute, I'm thinking, 'Can't do this. This is wrong.' My buddy says, 'C'mon, let's do this.' I say, 'Let's do this.'" And those three words, Tony's going to remember, because the next thing he knows, he hears the pop. There's the punk on the ground, puddle of blood. And that's felony murder -- 25 to life, parole at 50 if you're lucky, and Tony's not feeling very lucky.
Hils på Tony. Han er min student. Han er på min alder, og han er innsatt i San Quentin statsfengsel. Da Tony var 16 år gammel, en dag, et øyeblikk, "Det var mammas pistol. Bare vise den, skremme han litt. Han er en veiking. Han tok litt penger; vi tar pengene hans. Da får han en lekse. Da, i siste øyeblikk, tenker jeg, "Kan ikke gjøre det her. Dette er galt." Kompisen min sier, "Kom igjen, la oss gjøre det." Jeg sier, "La oss gjøre det." Og de fire ordene, kommer Tony til å huske, fordi, før han vet ordet av det, hører han smellet. Der ligger veikingen på bakken, en pøl av blod. Og det er forsettlig drap -- 25 år til livstid, ute på prøve når du fyller 50, hvis du er heldig og Tony føler seg ikke veldig heldig.
So when we meet in my philosophy class in his prison and I say, "In this class, we will discuss the foundations of ethics," Tony interrupts me. "What are you going to teach me about right and wrong? I know what is wrong. I have done wrong. I am told every day, by every face I see, every wall I face, that I am wrong. If I ever get out of here, there will always be a mark by my name. I'm a convict; I am branded 'wrong.' What are you going to tell me about right and wrong?"
Så, når vi møtes i filosofi-timen min, i hans fengsel, og jeg sier, "I denne timen skal vi diskutere etikkens grunnlag," avbryter Tony meg. "Hva kan du lære meg om rett og feil? Jeg vet hva som er feil. Jeg har gjort feil. Jeg blir minnet på det hver dag, av hvert ansikt jeg ser, hver vegg jeg møter, at jeg tar feil. Hvis jeg noen gang kommer ut herfra, vil det alltid være en merkelapp ved navnet mitt. Jeg er en fange; Jeg er merket "feil." Hva skal du fortelle meg om rett og feil?"
So I say to Tony, "Sorry, but it's worse than you think. You think you know right and wrong? Then can you tell me what wrong is? No, don't just give me an example. I want to know about wrongness itself, the idea of wrong. What is that idea? What makes something wrong? How do we know that it's wrong? Maybe you and I disagree. Maybe one of us is wrong about the wrong. Maybe it's you, maybe it's me -- but we're not here to trade opinions; everyone's got an opinion. We are here for knowledge. Our enemy is thoughtlessness. This is philosophy."
Da sier jeg til Tony, "Beklager, men det er verre enn du tror. Du tror du kan rett og feil? Fortell meg da, hva feil er? Nei, ikke bare gi meg et eksempel. Jeg vil vite om feilhet i seg selv, ideen om feil. Hva er den ideen? Hva er det som gjør noe til feil? Hvordan vet vi at det er feil? Kanskje du og jeg er uenige. Kanskje en av oss tar feil om hva feil er. Kanskje er det du, kanskje er det meg -- men vi er ikke her i dag for å utveksle meninger; alle har en mening. Vi er her for kunnskap. Fienden vår er ubetenksomhet. Dette er filosofi."
And something changes for Tony. "Could be I'm wrong. I'm tired of being wrong. I want to know what is wrong. I want to know what I know." What Tony sees in that moment is the project of philosophy, the project that begins in wonder -- what Kant called "admiration and awe at the starry sky above and the moral law within." What can creatures like us know of such things? It is the project that always takes us back to the condition of existence -- what Heidegger called "the always already there." It is the project of questioning what we believe and why we believe it -- what Socrates called "the examined life." Socrates, a man wise enough to know that he knows nothing. Socrates died in prison, his philosophy intact.
Da forandrer noe seg for Tony. "Kan hende jeg tar feil. Jeg er lei av å ta feil. Jeg vil vite hva som er feil. Jeg vil vite det jeg vet." Det Tony ser i det øyeblikket er filosofiens prosjekt. prosjektet som startet med undring -- det Kant kalte "beundring og ærefrykt for den stjernefylte himmelen der oppe og den moralske lov i det indre." Hva kan skapninger som oss vite om slike ting? Det er prosjektet som alltid tar oss tilbake til eksistenstilstanden -- det Heidegger kalte "det bestandige som allerede er der." Det er prosjektet om å stille spørsmål ved det vi tror, og hvorfor vi tror det -- det Sokrates kalte " det undersøkte liv." Sokrates, en mann klok nok til å vite at han ikke visste noe. Sokrates døde i fengsel, med sin filosofi inntakt.
So Tony starts doing his homework. He learns his whys and wherefores, his causes and correlations, his logic, his fallacies. Turns out, Tony's got the philosophy muscle. His body is in prison, but his mind is free. Tony learns about the ontologically promiscuous, the epistemologically anxious, the ethically dubious, the metaphysically ridiculous. That's Plato, Descartes, Nietzsche and Bill Clinton.
Da begynner Tony å gjøre leksene sine. Han finner ut av sine hvorfor og hvordan, sine motiver og korrelasjoner, sin logikk, sine feilslutninger. Det viser seg at Tony har filosofimuskelen. Kroppen hans er i fengsel, men sinnet hans er fritt. Tony lærer om det ontologisk promiskuøse, det epistemologiske engstende, det etisk tvilende, det metafysisk latterlige. Det er Platon, Descartes, Nietzsche og Bill Clinton.
So when he gives me his final paper, in which he argues that the categorical imperative is perhaps too uncompromising to deal with the conflict that affects our everyday and challenges me to tell him whether therefore we are condemned to moral failure, I say, "I don't know. Let us think about that." Because in that moment, there's no mark by Tony's name; it's just the two of us standing there. It is not professor and convict, it is just two minds ready to do philosophy. And I say to Tony, "Let's do this."
Så, når han gir meg sin siste oppgave, hvor han argumenterer for at det kategorisk imperative kanskje er for kompromissløst til å kunne håndtere konfliktene som påvirker hverdagen vår, og utfordrer meg til å fortelle ham om vi derfor er dømt til moralsk fiasko, sier jeg, "jeg vet ikke. La oss tenke litt på det." Fordi, i det øyeblikket er det ikke noen merkelapp ved Tonys navn; det er bare oss to som står der. Det er ikke professor og fange, det er bare to sinn som er klar for å filosofere. Så sier jeg til Tony. "La oss gjøre det."
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)