So, I'm afraid. Right now, on this stage, I feel fear. In my life, I ain't met many people that will readily admit when they are afraid. And I think that's because deep down, they know how easy it spreads. See, fear is like a disease. When it moves, it moves like wildfire. But what happens when, even in the face of that fear, you do what you've got to do? That's called courage. And just like fear, courage is contagious.
Så, jeg er redd. Akkurat nå. På denne scenen Jeg føler frykt. I livet mitt har jeg ikke møtt mange som innrømmer det når de er redde. Og jeg tror det er fordi, innerst inne, vet de hvor lett det sprer seg. Redsel er som sykdom. Når det beveger seg, sprer det seg som ild. Men hva skjer når du møter frykten - når du gjør det du må gjøre? Det heter mot. Og akkurat som redsel er mot smittsomt.
See, I'm from East St. Louis, Illinois. That's a small city across the Mississippi River from St. Louis, Missouri. I have lived in and around St. Louis my entire life. When Michael Brown, Jr., an ordinary teenager, was gunned down by police in 2014 in Ferguson, Missouri -- another suburb, but north of St. Louis -- I remember thinking, he ain't the first, and he won't be the last young kid to lose his life to law enforcement.
Jeg er fra East St.Louis, Illinois. Det er en liten by på andre siden av Missisippi-elva av St. Louis, Missouri. Jeg hadde bodd i St. Louis hele mitt liv, da Michael Brown junior, en vanlig tenåring, ble skutt av politiet i 2014 i Ferguson, Missouri. En annen forstad, nord for St. Louis. Jeg husker at jeg tenkte "han er ikke det første og han kommer ikke til å bli det siste offeret til politiet."
But see, his death was different. When Mike was killed, I remember the powers that be trying to use fear as a weapon. The police response to a community in mourning was to use force to impose fear: fear of militarized police, imprisonment, fines. The media even tried to make us afraid of each other by the way they spun the story. And all of these things have worked in the past. But like I said, this time it was different.
Men hans død var annerledes. Når Mike ble drept, husker jeg at frykten vår ble brukt som et våpen. Politiets respons til et sørgende folk var å bruke makt for å skape frykt: frykt for militært politi, fangenskap, bøter. Media prøvde å gjøre oss redde hverandre gjennom måten de skrev historien på. Og alle disse tingene hadde fungert før. Men som jeg sa, denne gangen var det annerledes.
Michael Brown's death and the subsequent treatment of the community led to a string of protests in and around Ferguson and St. Louis. When I got out to those protests about the fourth or fifth day, it was not out of courage; it was out of guilt. See, I'm black. I don't know if y'all noticed that.
Michael Browns død og behandlingen av folk førte til protester i Ferguson og St.Louis. Da jeg ble med og protesterte den fjerde, eller femte dagen, var det ikke av mot; men av skyldfølelse. Dere skjønner - jeg er svart. Jeg vet ikke om dere merket det
(Laughter)
(Latter)
But I couldn't sit in St. Louis, minutes away from Ferguson, and not go see. So I got off my ass to go check it out.
Men jeg kunne ikke sitte minutter vekke og ikke gå bort og se. Så jeg kom meg ut for å sjekke det.
When I got out there, I found something surprising. I found anger; there was a lot of that. But what I found more of was love. People with love for themselves. Love for their community. And it was beautiful -- until the police showed up. Then a new emotion was interjected into the conversation: fear.
Da jeg kom ut dit, fant jeg noe overraskende. Jeg fant mye sinne. Men det jeg fant mest av, var kjærlighet. Folk som elsket seg selv. Som elsket samfunnet sitt. Og det var vakkert. Helt til politiet kom. Da spredde en ny følelse seg i samtalene: frykt.
Now, I'm not going to lie; when I saw those armored vehicles, and all that gear and all those guns and all those police I was terrified -- personally. And when I looked around that crowd, I saw a lot of people that had the same thing going on. But I also saw people with something else inside of them. That was courage. See, those people yelled, and they screamed, and they were not about to back down from the police. They were past that point. And then I could feel something in me changing, so I yelled and I screamed, and I noticed that everybody around me was doing the same thing. And there was nothing like that feeling.
Nå skal jeg ikke lyve; Da jeg så de bevæpnede bilene og alt det utstyret og alle pistolene og alle de politimennene, var jeg livredd - personlig. Og da jeg så rundt meg i mengden, så jeg mange som følte det samme. Men jeg så også folk med noe annet i seg. Det var mot. For de folkene skrek, og de ropte, og de var ikke i ferd med å gi seg. De hadde kommet forbi det. Og jeg følte noe inni meg endre seg, så jeg ropte og skrek, og alle rundt meg gjorde det samme. Og ingenting var som den følelsen.
So I decided I wanted to do something more. I went home, I thought: I'm an artist. I make shit. So I started making things specific to the protest, things that would be weapons in a spiritual war, things that would give people voice and things that would fortify them for the road ahead.
Så jeg bestemte meg for å gjøre mer. Jeg dro hjem og tenkte: Jeg er kunstner. Jeg lager ting. Så jeg begynte å lage ting til protestene. Ting som ble våpen i en åndelig krig, ting som ga folk en stemme ting som ville styrke dem på veien videre.
I did a project where I took pictures of the hands of protesters and put them up and down the boarded-up buildings and community shops. My goal was to raise awareness and to raise the morale. And I think, for a minute at least, it did just that. Then I thought, I want to uplift the stories of these people I was watching being courageous in the moment. And myself and my friend, and filmmaker and partner Sabaah Folayan did just that with our documentary, "Whose Streets?"
Jeg tok bilder av protestantenes hender og hang dem på avstengte bygninger og lokale butikker. Målet mitt var å skape bevissthet og moral. Og jeg tror at jeg, i det minste i et minutt, gjorde akkurat det. Så tenkte jeg, jeg vil fortelle historier om de folkene jeg så var modige i øyeblikket. Og min venn og jeg, og filmskaper og partner Sabaah Folayan, fanget disse øyeblikkene i vår dokumentar "Whose Streets?"
I kind of became a conduit for all of this courage that was given to me. And I think that's part of our job as artists. I think we should be conveyors of courage in the work that we do. And I think that we are the wall between the normal folks and the people that use their power to spread fear and hate, especially in times like these.
Jeg ble på en måte en ledning for alt motet som ble gitt til meg. Og tror det er en del av kunsteres jobb. Jeg tror vi alle burde vise mot i jobben. Og jeg tror at vi er veggen mellom normale folk og folkene som bruker sin makt til å spre frykt og hat, spesielt i disse tider.
So I'm going to ask you. Y'all the movers and the shakers, you know, the thought leaders: What are you gonna do with the gifts that you've been given to break us from the fear the binds us every day?
Så jeg skal spørre deg. Dere har alle stor påvirkningskraft og er tankeledere: Hva skal dere gjøre med gavene som er blitt gitt dere for å bryte frykten som binder oss hver dag?
Because, see, I'm afraid every day. I can't remember a time when I wasn't. But once I figured out that fear was not put in me to cripple me, it was there to protect me, and once I figured out how to use that fear, I found my power.
For jeg er redd hver dag. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var det. Men da jeg forsto at frykt ikke hemmer meg, at det var der for å beskytte meg, og da jeg forsto hvordan man bruker frykt fant jeg mine krefter.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)