I'm going to start here. This is a hand-lettered sign that appeared in a mom and pop bakery in my old neighborhood in Brooklyn a few years ago. The store owned one of those machines that can print on plates of sugar. And kids could bring in drawings and have the store print a sugar plate for the top of their birthday cake.
Jeg vil starte her. Dette er et håndskrevet skilt som dukket opp i et familiedrevet bakeri i mitt gamle nabolag i Brooklyn for noen år siden. Butikken hadde en av disse maskinene som kan skrive ut på glasurplater. Og barn kunne komme med sine tegninger og få butikken til å skrive ut en glasurplate til lokk på bursdagskaken deres.
But unfortunately, one of the things kids liked to draw was cartoon characters. They liked to draw the Little Mermaid, they'd like to draw a smurf, they'd like to draw Micky Mouse. But it turns out to be illegal to print a child's drawing of Micky Mouse onto a plate of sugar. And it's a copyright violation. And policing copyright violations for children's birthday cakes was such a hassle that the College Bakery said, "You know what, we're getting out of that business. If you're an amateur, you don't have access to our machine anymore. If you want a printed sugar birthday cake, you have to use one of our prefab images -- only for professionals."
Men uheldigvis, en av de tingene barna likte å tegne var tegneseriefigurer. De likte å tegne den lille havfruen, de likte å tegne en smurf, de likte å tegne Mikke Mus. Men det viser seg å være ulovlig å skrive ut en barnetegning av Mikke Mus på et glasurlokk. Og det er et brudd på opphavsretten. Og politietterforsking av opphavsrettsbrudd på barns bursdagskaker var et slikt mas at College Bakeri sa, "Vet du hva, vi trekker oss ut av denne virksomheten. Hvis du er en amatør, har du ikke lenger tilgang til vår maskin. Hvis du vil ha en trykt glasur på bursdagskaken, må du bruke et av våre forhåndslagede bilder -- kun for profesjonelle."
So there's two bills in Congress right now. One is called SOPA, the other is called PIPA. SOPA stands for the Stop Online Piracy Act. It's from the Senate. PIPA is short for PROTECTIP, which is itself short for Preventing Real Online Threats to Economic Creativity and Theft of Intellectual Property -- because the congressional aides who name these things have a lot of time on their hands. And what SOPA and PIPA want to do is they want to do this. They want to raise the cost of copyright compliance to the point where people simply get out of the business of offering it as a capability to amateurs.
Akkurat nå er det to lovforslag oppe i Kongressen. En kalles SOPA, den andre kalles PIPA. SOPA står for Stopp Online Piratvirksomhets-loven (Act). Den kommer fra senatet. PIPA er forkortelse for PROTECTIP, som igjen er forkortelse av "Forhindring av Reelle Online Trusler mot Økonomisk Kreativitet og Tyveri av Intellektuell Eiendom" -- fordi kongress-byråkratene som setter navn på slike ting har rikelig med tid til disposisjon. Og det SOPA og PIPA vil gjøre er dette. De ønsker å høyne kostnaden med å overholde kopirettigheter til et nivå hvor folk ikke lenger vil tilby å gjøre det tilgjengelig for amatører.
Now the way they propose to do this is to identify sites that are substantially infringing on copyright -- although how those sites are identified is never fully specified in the bills -- and then they want to remove them from the domain name system. They want to take them out of the domain name system. Now the domain name system is the thing that turns human-readable names, like Google.com, into the kinds of addresses machines expect -- 74.125.226.212.
Måten de foreslår å gjøre dette på er å identifisere nettsider som i betydelig grad krenker opphavsretten -- selv om måten slike nettsteder skal identifiseres ikke er fullt ut beskrevet i lovforslagene -- og så ønsker de å fjerne dem fra domenenavnsystemet (DNS). De vil fjerne dem fra domenenavnsystemet. Nå, domenenavnsystemet er det som gjør om leselige navn som google.com, til den typen adresser maskiner forventer -- 74.125.226.212.
Now the problem with this model of censorship, of identifying a site and then trying to remove it from the domain name system, is that it won't work. And you'd think that would be a pretty big problem for a law, but Congress seems not to have let that bother them too much. Now the reason it won't work is that you can still type 74.125.226.212 into the browser or you can make it a clickable link and you'll still go to Google. So the policing layer around the problem becomes the real threat of the act.
Problemet med denne formen for sensur, å identifisere et nettsted og så forsøke å fjerne det fra domenenavnsystemet, er at det ikke vil virke. Og en skulle tro at det vill være et ganske stort problem for en lov, men Kongressen ser ikke ut til å la seg bekymre så mye over det. Og årsaken til at det ikke vil virke er at du stadig kan skrive 74.125.226.212 i din nettleser eller du kan gjøre det til en klikkbar lenke og du vil stadig komme fram til Google. Så etterforskingsnivået rundt problemet utgjør den reelle trusselen mot loven.
Now to understand how Congress came to write a bill that won't accomplish its stated goals, but will produce a lot of pernicious side effects, you have to understand a little bit about the back story. And the back story is this: SOPA and PIPA, as legislation, were drafted largely by media companies that were founded in the 20th century. The 20th century was a great time to be a media company, because the thing you really had on your side was scarcity. If you were making a TV show, it didn't have to be better than all other TV shows ever made; it only had to be better than the two other shows that were on at the same time -- which is a very low threshold of competitive difficulty. Which meant that if you fielded average content, you got a third of the U.S. public for free -- tens of millions of users for simply doing something that wasn't too terrible. This is like having a license to print money and a barrel of free ink.
For å forstå hvorfor Kongressen kom til å skrive et lovforslag som ikke vil oppnå den ønskede effekten, men vil skape en mengde skadelige bivirkninger, må dere forstå litt av bakgrunnshistorien. Og bakgrunnshistorien er denne: SOPA og PIPA, som lovverk, ble i stor grad utformet av mediakonsern som ble grunnlagt i det 20. århundre. Det 20. århundre var en deilig tid å være et media konsern, for det du virkelig hadde på din side var knapphet. Hvis du lagde et TV show, trengte det ikke å være bedre en alle andre TV show noensinne; det trengte bare å være bedre enn de to andre show´ene som ble sendt på det samme tidspunktet -- som er en svært lav terskel for konkurransemessig utfordring. Som betydde at hvis du var på nivå med gjennomsnittlig innhold, hadde du en tredel av det amerikanske publikum gratis -- titalls millioner av brukere for ganske enkelt å gjøre noe som ikke var så vanskelig. Dette er det samme som å ha lisens til å trykke penger og fat med gratis sverte.
But technology moved on, as technology is wont to do. And slowly, slowly, at the end of the 20th century, that scarcity started to get eroded -- and I don't mean by digital technology; I mean by analog technology. Cassette tapes, video cassette recorders, even the humble Xerox machine created new opportunities for us to behave in ways that astonished the media business. Because it turned out we're not really couch potatoes. We don't really like to only consume. We do like to consume, but every time one of these new tools came along, it turned out we also like to produce and we like to share. And this freaked the media businesses out -- it freaked them out every time. Jack Valenti, who was the head lobbyist for the Motion Picture Association of America, once likened the ferocious video cassette recorder to Jack the Ripper and poor, helpless Hollywood to a woman at home alone. That was the level of rhetoric.
Men teknologien utviklet seg, slik teknologi gjerne vil gjøre. Og sakte, sakte, mot slutten av det 20. århundre, begynte knappheten å rakne -- jeg mener ikke ved hjelp av digitale verktøy; Jeg mener ved hjelp av analoge verktøy. Kasetter, video (kasett) opptakere, til og med den beskjedne kopimaskinen skapte nye muligheter for oss til å oppføre oss slik at det overrasket medieindustrien. Fordi det viste seg at vi egentilig ikke var sofaslitere. Vi liker egentlig ikke bare å forbruke. Vi liker å forbruke, men hver gang ett av disse nye verktøyene kom, viste det seg at vi også likte å produsere og vi likte å dele. Og dette skremte vannet av medieindustrien -- det skremte vannet av dem hver gang. Jack Valenti, som var sjefslobbyisten for det nasjonale amerikanske filmforbundet, sammenlignet en gang den grusomme videokasettopptakeren med Jack the Ripper og stakkars, hjelpeløse Hollywood med en kvinne alene hjemme. Det var nivået på retorikken.
And so the media industries begged, insisted, demanded that Congress do something. And Congress did something. By the early 90s, Congress passed the law that changed everything. And that law was called the Audio Home Recording Act of 1992. What the Audio Home Recording Act of 1992 said was, look, if people are taping stuff off the radio and then making mixtapes for their friends, that is not a crime. That's okay. Taping and remixing and sharing with your friends is okay. If you make lots and lots of high quality copies and you sell them, that's not okay. But this taping business, fine, let it go. And they thought that they clarified the issue, because they'd set out a clear distinction between legal and illegal copying.
Så medieindustrien ba, insisterte, forlangte at Kongressen måtte gjøre noe. Og Kongressen gjorde noe. Tidlig på 90-tallet, vedtok Kongressen loven som forandret alt. Og den loven ble kalt "Loven for hjemmeopptak av lyd av 1992" Det "Hjemmeopptaksloven av 1992" sa var, se, hvis folk tar opp ting fra radioen og lager miksebånd til sine venner, er det ikke en forbrytelse. Det er OK. Å ta opp og remikse og dele med dine venner er OK. Hvis du lager store mengder høykvalitets kopier og selger dem, det er ikke OK. Men denne opptaksvirksomheten, fint - la den passere. Og de trodde de hadde avklart saken, fordi de markerte en klar forskjell mellom legal og illegal kopiering.
But that wasn't what the media businesses wanted. They had wanted Congress to outlaw copying full-stop. So when the Audio Home Recording Act of 1992 was passed, the media businesses gave up on the idea of legal versus illegal distinctions for copying because it was clear that if Congress was acting in their framework, they might actually increase the rights of citizens to participate in our own media environment. So they went for plan B. It took them a while to formulate plan B.
Men det var ikke hva medieindustrien ønsket. De ville at Kongressen skulle forby kopiering totalt. Så da "Hjemmeopptaksloven av 1992" var vedtatt, gav medieindustrien opp ideen om skiller mellom lovlig og ulovlig kopiering fordi det var åpenbart at hvis Kongressen handlet innen sitt rammeverk, kunne de faktisk komme til å styrke borgernes rettigheter til å delta i vårt eget mediemiljø. Så de gikk inn for plan B. Det tok dem en stund å formulere plan B.
Plan B appeared in its first full-blown form in 1998 -- something called the Digital Millennium Copyright Act. It was a complicated piece of legislation, a lot of moving parts. But the main thrust of the DMCA was that it was legal to sell you uncopyable digital material -- except that there's no such things as uncopyable digital material. It would be, as Ed Felton once famously said, "Like handing out water that wasn't wet." Bits are copyable. That's what computers do. That is a side effect of their ordinary operation.
Plan B dukket opp i sin første fullt utviklede form i 1998 -- noe som ble kalt "Den digitale tusenårs opphavsrettsloven" (DMCA). Det var et komplisert stykke lovverk, en mengde bevegelige deler. Men det viktigste påtrykket til DMCA-loven var at det ble lovlig å selge deg ukopierbart digitalt materiale -- bortsett fra at det ikke finnes noe slikt som ukopierbart digitalt materiale. Det ville være, som Ed Felton så berømt sa en gang, "Som å dele ut vann som ikke var vått". Bits er kopierbare. Det er det datamaskiner gjør. Dette er en bivirkning av deres ordinære drift.
So in order to fake the ability to sell uncopyable bits, the DMCA also made it legal to force you to use systems that broke the copying function of your devices. Every DVD player and game player and television and computer you brought home -- no matter what you thought you were getting when you bought it -- could be broken by the content industries, if they wanted to set that as a condition of selling you the content. And to make sure you didn't realize, or didn't enact their capabilities as general purpose computing devices, they also made it illegal for you to try to reset the copyability of that content. The DMCA marks the moment when the media industries gave up on the legal system of distinguishing between legal and illegal copying and simply tried to prevent copying through technical means.
Så for å kunne jukse til muligheten for å selge ukopierbare bits, gjorde DMCA det også lovlig å tvinge deg til å bruke systemer som brøt kopifunksjonen til dine avspillere. Hver DVD spiller og spillkonsoll og fjernsyn og datamaskin som du tok med hjem -- uansett hva du trodde du fikk da du kjøpte dem -- kunne ødelegges av innholdsindustrien, hvis de ville sette dette som en betingelse for å selge det innholdet. Og for å være sikker på at du ikke skjønte, eller ikke aksepterte deres funksjoner som datamaskiner for generelt bruk, gjorde de det også ulovlig for deg å nullstille kopierbarheten av det innholdet. DMCA-loven markerer tidspunktet da medieindustrien gav opp overfor lovverket som skiller mellom lovlig og ulovlig kopiering og ganske enkelt forsøkte å forhindre kopiering ved hjelp av teknologi.
Now the DMCA had, and is continuing to have, a lot of complicated effects, but in this one domain, limiting sharing, it has mostly not worked. And the main reason it hasn't worked is the Internet has turned out to be far more popular and far more powerful than anyone imagined. The mixtape, the fanzine, that was nothing compared to what we're seeing now with the Internet. We are in a world where most American citizens over the age of 12 share things with each other online. We share written things, we share images, we share audio, we share video. Some of the stuff we share is stuff we've made. Some of the stuff we share is stuff we've found. Some of the stuff we share is stuff we've made out of what we've found, and all of it horrifies those industries.
DMCA-loven hadde, og har fortsatt mange kompliserte følger, men i vårt felt, begrenset deling, har den hovedsaklig ikke virket. Og hovedgrunnen til at den ikke har virket er at internett har vist seg å bli mye mer populært og mye mektigere enn noen kunne forestille seg. Mikstapen, fanzinen (magasin), det var ingenting imot hva vi ser nå for tiden med internett. Vi er i en verden hvor de fleste amerikanere over 12 år deler ting med hverandre over nettet. Vi deler skrevne ting, vi deler bilder, vi deler lyd, vi deler video. Noen av de tingene vi deler er ting vi har laget. Noen av tingene vi deler er ting vi har funnet. Noen av tingene vi deler er ting vi har laget av det vi har funnet, og alt sammen skremmer disse industriene.
So PIPA and SOPA are round two. But where the DMCA was surgical -- we want to go down into your computer, we want to go down into your television set, down into your game machine, and prevent it from doing what they said it would do at the store -- PIPA and SOPA are nuclear and they're saying, we want to go anywhere in the world and censor content. Now the mechanism, as I said, for doing this, is you need to take out anybody pointing to those IP addresses. You need to take them out of search engines, you need to take them out of online directories, you need to take them out of user lists. And because the biggest producers of content on the Internet are not Google and Yahoo, they're us, we're the people getting policed. Because in the end, the real threat to the enactment of PIPA and SOPA is our ability to share things with one another.
Så PIPA og SOPA er runde nummer to. Men der hvor DMCA-loven var kirurgisk -- vi vil komme oss inn i din datamaskin, vi vil gå inn i fjernsynet ditt, inn i din spillkonsoll, og forhindre den fra å gjøre det de i butikken sa at maskinen kunne gjøre -- er PIPA og SOPA kjernefysiske og de sier at, vi vil dra hvor som helst i hele verden og sensurere innhold. Mekanismen for, som jeg sa, å kunne gjøre dette, er at du må fjerne enhver som peker til de IP-adressene. Du må ta dem bort fra søkemotorer, du må ta dem ut av nettbaserte registere, du må ta dem ut fra brukeroversikter. Og fordi de største produsentene av innhold på internett ikke er Google eller Yahoo, det er oss, er det vi som blir overvåket. Fordi til slutt, er den virkelige trusselen av at PIPA og SOPA blir vedtatt vår mulighet til å dele ting med hverandre.
So what PIPA and SOPA risk doing is taking a centuries-old legal concept, innocent until proven guilty, and reversing it -- guilty until proven innocent. You can't share until you show us that you're not sharing something we don't like. Suddenly, the burden of proof for legal versus illegal falls affirmatively on us and on the services that might be offering us any new capabilities. And if it costs even a dime to police a user, that will crush a service with a hundred million users.
Så det PIPA og SOPA kan komme til å gjøre er å fjerne et århundrer gammelt rettsprinsipp, uskyldig til skyld er bevist, og snur det opp ned -- skyldig inntil beviselig uskyldig. Du kan ikke dele før du viser oss at du ikke deler noe vi ikke liker. Plutselig, faller bevisbyrden for lovlig versus ulovlig vitterlig på oss og på de leverandørene som måtte tilby oss noen nye muligheter. Og om det bare koster en skilling å overvåke en bruker, vil det knuse en tjeneste med hundre millioner brukere.
So this is the Internet they have in mind. Imagine this sign everywhere -- except imagine it doesn't say College Bakery, imagine it says YouTube and Facebook and Twitter. Imagine it says TED, because the comments can't be policed at any acceptable cost. The real effects of SOPA and PIPA are going to be different than the proposed effects. The threat, in fact, is this inversion of the burden of proof, where we suddenly are all treated like thieves at every moment we're given the freedom to create, to produce or to share. And the people who provide those capabilities to us -- the YouTubes, the Facebooks, the Twitters and TEDs -- are in the business of having to police us, or being on the hook for contributory infringement.
Så dette er internettet de har i tanken. Forestill deg dette skiltet over alt -- bortsett fra at det ikke står "College Bakery" forestill det at de står YouTube og Facebook og Twitter. Forestill deg at det står TED, fordi kommentarene ikke kan overvåkes til en akseptabel kostnad. Den virkelige effekten av SOPA og PIPA vil bli annerledes enn den foreslåtte effekten. Trusselen, faktisk, i denne inverterte orden for bevisbyrde, hvor vi plutselig blir behandlet som tyver alle sammen i hvert øyeblikk vi gis friheten til å skape, til å produsere eller dele. Og de folkene som gir oss denne muligheten -- YouTubene, Facebook´ene, Twitterne og TED´ene -- har med å overvåke oss, eller være hekta på kroken for medvirkende overtredelse.
There's two things you can do to help stop this -- a simple thing and a complicated thing, an easy thing and a hard thing. The simple thing, the easy thing, is this: if you're an American citizen, call your representative, call your senator. When you look at the people who co-signed on the SOPA bill, people who've co-signed on PIPA, what you see is that they have cumulatively received millions and millions of dollars from the traditional media industries. You don't have millions and millions of dollars, but you can call your representatives, and you can remind them that you vote, and you can ask not to be treated like a thief, and you can suggest that you would prefer that the Internet not be broken.
Det er to ting du kan gjøre for å hjelpe til å stoppe dette -- en enkel ting og en komplisert ting, en lett og en vanskelig ting. Den enkle, den lette tingen, er dette: Hvis du er amerikansk borger, ringer du din representant, ring din senator. Når du ser på folkene som signerte med på SOPA forslaget, folk som signerte på PIPA, vil du oppdage at de tilsammen har mottatt millioner på millioner dollar fra den tradisjonelle medieindustrien. Du har ikke millioner av dollar, men du kan ringe din representant, og du kan minne dem på at du stemmer, og du kan spørre om å slippe å bli behandlet som en tyv, og du kan foreslå at du vil foretrekke at internettet ikke blir ødelagt.
And if you're not an American citizen, you can contact American citizens that you know and encourage them to do the same. Because this seems like a national issue, but it is not. These industries will not be content with breaking our Internet. If they break it, they will break it for everybody. That's the easy thing. That's the simple thing.
Og hvis du ikke er en amerikansk statsborger, kan du kontakte amerikanske borgere som du kjenner og oppmuntre dem til å gjøre det samme. Fordi dette ser ut som en nasjonal sak, men det er det ikke. Disse industriene vill ikke være fornøyd med å ødelegge vårt internett. Hvis de knekker det, knekker de det for alle. Det er den lette siden av saken. Det er den enkle delen.
The hard thing is this: get ready, because more is coming. SOPA is simply a reversion of COICA, which was purposed last year, which did not pass. And all of this goes back to the failure of the DMCA to disallow sharing as a technical means. And the DMCA goes back to the Audio Home Recording Act, which horrified those industries. Because the whole business of actually suggesting that someone is breaking the law and then gathering evidence and proving that, that turns out to be really inconvenient. "We'd prefer not to do that," says the content industries. And what they want is not to have to do that. They don't want legal distinctions between legal and illegal sharing. They just want the sharing to go away.
Den vanskelige kommer her: Gjør dere klare, fordi det kommer mer. SOPA er bare en revisjon av COICA, som ble foreslått i fjor, og som ikke gikk gjennom. Og alt dette går tilbake til DMCA-lovens fiasko med å gjøre deling ulovlig ved tekniske midler. Og DMCA-loven går tilbake til "Hjemme-opptaksloven" som skremte vettet av de industriene. Fordi hele virksomheten med faktisk å antyde at noen bryter loven og så samle dokumentasjon for å bevise det, viser seg å være veldig ubekvemt. "Vi forestrekker å ikke gjøre det", sier innholdsindustrien. Og det de ønsker er å slippe å gjøre det. De ønsker ikke lovmessige forskjeller mellom lovlig og ulovlig deling. De ønsker bare at delingen forsvinner.
PIPA and SOPA are not oddities, they're not anomalies, they're not events. They're the next turn of this particular screw, which has been going on 20 years now. And if we defeat these, as I hope we do, more is coming. Because until we convince Congress that the way to deal with copyright violation is the way copyright violation was dealt with with Napster, with YouTube, which is to have a trial with all the presentation of evidence and the hashing out of facts and the assessment of remedies that goes on in democratic societies. That's the way to handle this.
PIPA og SOPA er ikke rariteter, de er ikke avvikere, de er ikke enkelthendelser. De representerer neste tørn på denne særskilte tommeskruen, som har klemt til i 20 år nå. Og hvis vi overvinner disse, som jeg håper vi gjør, vil det komme mer. For inntil vi overbeviser Kongressen at den måten de behandler brudd på opphavsretten er den måten opphavsrettsbrudd ble håndtert overfor Napster, mot YouTube, som er å ha en rettsak med all bevisførsel og å meisle ut fakta og vurderingen av virkemidler slik det foregår i demokratiske samfunn. Det er måten å håndtere dette på.
In the meantime, the hard thing to do is to be ready. Because that's the real message of PIPA and SOPA. Time Warner has called and they want us all back on the couch, just consuming -- not producing, not sharing -- and we should say, "No."
I mellomtiden, er det vanskeligste å være forberedt. Fordi det er det egentlige budskapet til PIPA og SOPA. Time Warner har kalt og de vil ha oss alle tilbake til sofaen, for å konsumere -- ikke produsere, ikke dele -- og vi bør si "Nei".
Thank you.
Takk for meg.
(Applause)
(Applaus)