I want to talk to you today about something the open-source programming world can teach democracy, but before that, a little preamble. Let's start here.
I dag vil jeg snakke til dere om noe demokratiet kan lære av dem som jobber med åpen kildekode programmering, men først, en liten digresjon. La oss begynne her.
This is Martha Payne. Martha's a 9-year-old Scot who lives in the Council of Argyll and Bute. A couple months ago, Payne started a food blog called NeverSeconds, and she would take her camera with her every day to school to document her school lunches. Can you spot the vegetable? (Laughter) And, as sometimes happens, this blog acquired first dozens of readers, and then hundreds of readers, and then thousands of readers, as people tuned in to watch her rate her school lunches, including on my favorite category, "Pieces of hair found in food." (Laughter) This was a zero day. That's good.
Dette er Martha Payne. Martha er skotsk og 9 år gammel og bor i kommunen Argyll and Bute. For et par måneder siden startet Payne en matblogg som hun kalte NeverSeconds, hun tok med seg kameraet sitt til skolen hver dag for å dokumentere lunsjen som skolen serverte. Ser du grønnsakene? (Latter) Og, som det av og til skjer, fikk bloggen først noen dusin lesere, så hundrevis av lesere, så tusenvis av lesere, mennesker som fulgte med for å se henne vurdere skolelunsjen, inkludert favoritt-kategorien min, "Hårstrå funnet i maten." (Latter) Dette var en null-dag. Det er bra.
And then two weeks ago yesterday, she posted this. A post that read: "Goodbye." And she said, "I'm very sorry to tell you this, but my head teacher pulled me out of class today and told me I'm not allowed to take pictures in the lunch room anymore. I really enjoyed doing this. Thank you for reading. Goodbye."
Og for to uker siden i går, la hun ut dette. Et innlegg som sa "Farvel." Og hun skrev "Jeg er lei for å fortelle dette, men rektor hentet meg i klasserommet i dag og sa til meg at jeg ikke får lov til å ta bilder i kantinen lenger. Jeg syntes det var virkelig morsomt å gjøre det. Takk for at dere leste. Farvel."
You can guess what happened next, right? (Laughter) The outrage was so swift, so voluminous, so unanimous, that the Council of Argyll and Bute reversed themselves the same day and said, "We would, we would never censor a nine-year-old." (Laughter) Except, of course, this morning. (Laughter) And this brings up the question, what made them think they could get away with something like that? (Laughter) And the answer is, all of human history prior to now.
Dere kan vel gjette hva som skjedde, ikke sant? (Latter) Sinnet kom så raskt, så voldsomt og samstemt at kommunen Argyll og Bute gjorde helomvending samme dag, og sa "Selvfølgelig ville vi aldri finne på å sensurere en ni-åring!" (Latter) Ja, bortsett fra i morres, selvfølgelig. (Latter) Og dette fører jo til spørsmålet, hvordan kunne de tro at de kunne slippe unna med noe sånt? (Latter) Og svaret er, menneskehetens hele historie fram til nå.
(Laughter) So, what happens when a medium suddenly puts a lot of new ideas into circulation?
(Latter) Så, hva skjer når et medie plutselig setter mange nye ideer i omløp?
Now, this isn't just a contemporaneous question. This is something we've faced several times over the last few centuries. When the telegraph came along, it was clear that it was going to globalize the news industry. What would this lead to? Well, obviously, it would lead to world peace. The television, a medium that allowed us not just to hear but see, literally see, what was going on elsewhere in the world, what would this lead to? World peace. (Laughter) The telephone? You guessed it: world peace. Sorry for the spoiler alert, but no world peace. Not yet. Even the printing press, even the printing press was assumed to be a tool that was going to enforce Catholic intellectual hegemony across Europe. Instead, what we got was Martin Luther's 95 Theses, the Protestant Reformation, and, you know, the Thirty Years' War. All right, so what all of these predictions of world peace got right is that when a lot of new ideas suddenly come into circulation, it changes society. What they got exactly wrong was what happens next.
Nå er dette ikke bare et samtidsspørsmål. Dette er noe vi har opplevd flere ganger i løpet av de siste århundrene. Da telegrafen kom, var det klart at den ville globalisere nyhetsbransjen. Hva ville det føre til? Vel, selvfølgelig, ville det føre til fred i verden. TV, et medium som tillot oss ikke bare å høre men se, bokstavelig talt se, hva som foregikk andre steder i verden, hva ville det føre til? Fred i verden. (Latter) Telefonen? Du gjettet det: fred i verden. Unnskyld at jeg røper slutten, men det har ikke blitt fred i verden. Ikke ennå. Selv trykkpressen, selv trykkpressen ble sett på som et verktøy for å håndheve det katolske intellektuelle hegemoni over hele Europa. I stedet fikk vi Martin Luthers 95 teser, den protestantiske reformasjonen, og, du vet, tredveårskrigen. Greit, så hva alle disse spådommer om verdensfred fikk rett i, er at når en masse nye ideer plutselig kommer i omløp, endres samfunnet. Hva spådommene tok feil i var hva som skjer videre.
The more ideas there are in circulation, the more ideas there are for any individual to disagree with. More media always means more arguing. That's what happens when the media's space expands. And yet, when we look back on the printing press in the early years, we like what happened. We are a pro-printing press society.
Jo flere ideer som er i omløp, desto flere ideer kan en person være uenig i. Flere medier betyr alltid mer krangel. Det er det som skjer når medias rom i samfunnet utvides. Og likevel, når vi ser tilbake på trykkpressen i de tidlige årene, liker vi hva som skjedde. Vi er et samfunn som støtter det trykte ord.
So how do we square those two things, that it leads to more arguing, but we think it was good?
Så hvordan kan vi forene disse to tingene, - at det fører til mer krangel, men vi tror det var bra?
And the answer, I think, can be found in things like this. This is the cover of "Philosophical Transactions," the first scientific journal ever published in English in the middle of the 1600s, and it was created by a group of people who had been calling themselves "The Invisible College," a group of natural philosophers who only later would call themselves scientists, and they wanted to improve the way natural philosophers argued with each other, and they needed to do two things for this. They needed openness. They needed to create a norm which said, when you do an experiment, you have to publish not just your claims, but how you did the experiment. If you don't tell us how you did it, we won't trust you. But the other thing they needed was speed. They had to quickly synchronize what other natural philosophers knew. Otherwise, you couldn't get the right kind of argument going. The printing press was clearly the right medium for this, but the book was the wrong tool. It was too slow. And so they invented the scientific journal as a way of synchronizing the argument across the community of natural scientists. The scientific revolution wasn't created by the printing press. It was created by scientists, but it couldn't have been created if they didn't have a printing press as a tool.
Og svaret, tror jeg, kan finnes i ting som dette. Dette er forsiden av "Philosophical Transactions" det første vitenskapelige tidsskriftet noensinne utgitt på engelsk på midten av 1600-tallet, og det ble skapt av en gruppe mennesker som kalte seg "The Invisible College" en gruppe av naturfilosofer som først senere kom til å kalle seg forskere. De ønsket å forbedre måten naturfilosofer diskuterte med hverandre på, og de trengte to ting for å gjøre dette. De trengte åpenhet. De trengte å skape en norm som sa at når du gjør et eksperiment, må du publisere ikke bare dine påstander, men hvordan du gjorde eksperimentet. Hvis du ikke forteller oss hvordan du gjorde det, vil vi ikke stole på deg. Men den andre tingen de trengte var hastighet. De trengte raskt å få kunnskaper om hva andre naturfilosofer visste. Ellers ville du ikke få den riktige typen diskusjon i gang. Trykkpressen var tydeligvis det rette medium for dette, men boka var feil verktøy. Den var for treg. Og så oppfant de det vitenskapelige tidsskriftet som en måte å synkronisere diskusjon på tvers av fellesskapet av naturforskere. Den vitenskapelige revolusjonen ble ikke skapt av trykkpressen. Den ble skapt av forskere, men den kunne ikke ha blitt skapt hvis de ikke hadde trykkpressen som verktøy.
So what about us? What about our generation, and our media revolution, the Internet? Well, predictions of world peace? Check. (Laughter) More arguing? Gold star on that one. (Laughter) (Laughter) I mean, YouTube is just a gold mine. (Laughter) Better arguing? That's the question.
Så hva med oss? Hva med vår generasjon, og vår mediarevolusjon, Internett? Vel, spådommer om verdensfred? Jepp. (Latter) Mer krangling? Tatt på kornet. (Latter) (Latter) Se her, YouTube er jo bare ei gullgruve. (Latter) Bedre krangel? Det er spørsmålet.
So I study social media, which means, to a first approximation, I watch people argue. And if I had to pick a group that I think is our Invisible College, is our generation's collection of people trying to take these tools and to press it into service, not for more arguments, but for better arguments, I'd pick the open-source programmers. Programming is a three-way relationship between a programmer, some source code, and the computer it's meant to run on, but computers are such famously inflexible interpreters of instructions that it's extraordinarily difficult to write out a set of instructions that the computer knows how to execute, and that's if one person is writing it. Once you get more than one person writing it, it's very easy for any two programmers to overwrite each other's work if they're working on the same file, or to send incompatible instructions that simply causes the computer to choke, and this problem grows larger the more programmers are involved. To a first approximation, the problem of managing a large software project is the problem of keeping this social chaos at bay.
Så studerer jeg sosiale medier, noe som mer eller mindre betyr at jeg ser på mens folk krangler. Og hvis jeg måtte velge en gruppe som jeg tror er dagens "Invisible College", er en gruppe av mennesker fra vår generasjon som prøver å ta disse verktøyene, og bruke dem for å oppnå, ikke flere diskusjoner, men bedre diskusjoner, Jeg ville velge åpen kildekode-programmerere. Programmering er en tre-veis relasjon mellom en programmerer, noe kildekode, og datamaskinen programmet skal kjøre på. Men datamaskiner er velkjent for å være ikke-fleksible tolkere av instruksjoner at det er usedvanlig vanskelig å skrive ut et sett med instruksjoner som datamaskinen vet hvordan den skal utføre, og det gjelder selv om bare en person skriver det. Når du får mer enn én person som skal skrive, blir det veldig enkelt for to programmerere å overskrive hverandres arbeid hvis de jobber med samme fil, eller sende inkompatible instruksjoner som bare gjør at datamaskinen henger seg opp, og dette problemet blir større jo flere programmerere som blir involvert. Forenklet, er problemet med å håndtere et stor programvareprosjekt lik problemet med å holde dette sosiale kaoset i sjakk.
Now, for decades there has been a canonical solution to this problem, which is to use something called a "version control system," and a version control system does what is says on the tin. It provides a canonical copy of the software on a server somewhere. The only programmers who can change it are people who've specifically been given permission to access it, and they're only allowed to access the sub-section of it that they have permission to change. And when people draw diagrams of version control systems, the diagrams always look something like this. All right. They look like org charts. And you don't have to squint very hard to see the political ramifications of a system like this. This is feudalism: one owner, many workers.
Nå, i flere tiår har det vært en kanonisk løsning på dette problemet, nemlig å bruke noe som kalles et "versjonskontrollsystem" og en versjonskontrollsystem gjør hva navnet sier. Det lagrer en hoved-kopi av programvaren på en server et sted. De eneste programmererne som kan endre det er folk som får spesiell tillatelse til å gjøre endringer, og de får bare tilgang til den delen av programmet som de har tillatelse til å endre. Når mennesker tegner diagrammer av versjonskontrollsystemer, vil diagrammene alltid se omtrent slik ut. Greit. De ser ut som organisasjonskart. Og du slipper å myse veldig hardt for å se de politiske konsekvensene av et system som dette. Dette er føydalisme: én eier, mange arbeidere.
Now, that's fine for the commercial software industry. It really is Microsoft's Office. It's Adobe's Photoshop. The corporation owns the software. The programmers come and go.
Nå, dette er greit for den kommersielle programvareindustrien. Det er Microsoft Office. Det er Adobes Photoshop. Selskapet eier programvaren. Programmerere kommer og går.
But there was one programmer who decided that this wasn't the way to work. This is Linus Torvalds. Torvalds is the most famous open-source programmer, created Linux, obviously, and Torvalds looked at the way the open-source movement had been dealing with this problem. Open-source software, the core promise of the open-source license, is that everybody should have access to all the source code all the time, but of course, this creates the very threat of chaos you have to forestall in order to get anything working. So most open-source projects just held their noses and adopted the feudal management systems.
Men det var en programmerer som besluttet at dette ikke var måten å jobbe på. Det var Linus Torvalds. Torvalds er den mest kjente åpen kildekode-programmereren, skaperen av Linux, selvfølgelig, og Torvalds så på måten open-source bevegelsen hadde taklet problemet på. Åpen kilde-programvare, det viktigste løftet i en åpen kildekode-lisens er at alle skal ha tilgang til all kildekoden hele tiden, men selvfølgelig skaper dette denne trusselen om kaos som en må foregripe og håndtere for å få noe til å virke. Så de fleste åpen kildekode-prosjekter bare holdt seg for nesa og brukte de "føydale" systemene.
But Torvalds said, "No, I'm not going to do that." His point of view on this was very clear. When you adopt a tool, you also adopt the management philosophy embedded in that tool, and he wasn't going to adopt anything that didn't work the way the Linux community worked. And to give you a sense of how enormous a decision like this was, this is a map of the internal dependencies within Linux, within the Linux operating system, which sub-parts of the program rely on which other sub-parts to get going. This is a tremendously complicated process. This is a tremendously complicated program, and yet, for years, Torvalds ran this not with automated tools but out of his email box. People would literally mail him changes that they'd agreed on, and he would merge them by hand.
Men Torvalds sa: "nei, det har jeg ikke tenkt å gjøre." Hans standpunkt om dette var veldig klart. Når du griper til et verktøy, får du også med på kjøpet styringsfilosofien som er innebygd i dette verktøyet, og han ville ikke ta i bruk noe som ikke fungerte slik Linux-fellesskapet arbeidet. Og for å gi deg en følelse av hvor enormt komplisert en beslutning som dette var, er her et kart av de interne avhengighetene i Linux, i Linux-operativsystemet, hvilke under-deler av programmet som må stole på hvilke andre deler for å virke. Dette er en veldig komplisert prosess. Dette er et enormt komplisert program, og likevel, i årevis, vedlikeholdt Torvalds dette ikke med automatiserte verktøy men gjennom eposten sin. Folk ville bokstavelig talt sende han endringer på epost som de var enige om, og han ville legge dem inn for hånd.
And then, 15 years after looking at Linux and figuring out how the community worked, he said, "I think I know how to write a version control system for free people."
Og så, etter 15 år med observasjon av Linux og observasjon av hvordan dette samfunnet fungerte, sa han: "Jeg tror jeg vet hvordan vi kan skrive et versjonskontrollsystem for frie mennesker."
And he called it "Git." Git is distributed version control. It has two big differences with traditional version control systems. The first is that it lives up to the philosophical promise of open-source. Everybody who works on a project has access to all of the source code all of the time. And when people draw diagrams of Git workflow, they use drawings that look like this. And you don't have to understand what the circles and boxes and arrows mean to see that this is a far more complicated way of working than is supported by ordinary version control systems.
Og han kalte det "Git." Git er distribuert versjonskontroll. Det har to store forskjeller sammenliknet med tradisjonelle versjonskontrollsystemer. Først og fremst lever det opp til det filosofiske løftet bak åpen kildekode. Alle som arbeider på et prosjekt har tilgang til all kildekoden hele tiden. Og når mennesker tegner diagrammer av Git arbeidsflyt, bruker de tegninger som ser ut som dette. Og du trenger ikke å forstå hva sirkler og bokser og piler betyr for å se at dette er en langt mer komplisert måte å arbeide på enn det et vanlig versjonskontrollsystem støtter.
But this is also the thing that brings the chaos back, and this is Git's second big innovation. This is a screenshot from GitHub, the premier Git hosting service, and every time a programmer uses Git to make any important change at all, creating a new file, modifying an existing one, merging two files, Git creates this kind of signature. This long string of numbers and letters here is a unique identifier tied to every single change, but without any central coordination. Every Git system generates this number the same way, which means this is a signature tied directly and unforgeably to a particular change.
Men dette vil jo også bringe kaoset tilbake, og dette er Gits andre store innovasjon. Dette er en skjermdump fra GitHub, den viktigste Git nett-tenesten, og hver gang en programmerer bruker Git til å gjøre noen vesentlig endring i det hele tatt, å opprette en ny fil, å endre en eksisterende å slå sammen to filer, oppretter Git denne typen signatur. Denne lange strengen av tall og bokstaver her er en unik identifikator som blir knyttet til hver enkelt endring men uten noen sentral koordinering. Hvert Git system genererer dette nummeret på samme måte, noe som betyr at dette er en signatur knyttet direkte og ufalsifiserbart til en bestemt endring.
This has the following effect: A programmer in Edinburgh and a programmer in Entebbe can both get the same -- a copy of the same piece of software. Each of them can make changes and they can merge them after the fact even if they didn't know of each other's existence beforehand. This is cooperation without coordination. This is the big change.
Dette har følgende effekt: En programmerer i Edinburgh og en programmerer i Entebbe kan begge få det samme -- en kopi av den programvaren. Hver av dem kan gjøre endringer, og de kan slå dem sammen etterpå - selv om de ikke vet om hverandres eksistens på forhånd. Dette er samarbeid uten koordinering. Dette er den store endringen.
Now, I tell you all of this not to convince you that it's great that open-source programmers now have a tool that supports their philosophical way of working, although I think that is great. I tell you all of this because of what I think it means for the way communities come together.
Nå, jeg forteller deg ikke alt dette for å overbevise deg om at det er flott at åpen kildekode-programmerere nå har et verktøy som støtter deres filosofiske måte å arbeide på, selv om jeg tror det er flott. Jeg forteller deg alt dette på grunn av hva jeg tror det betyr for måten samfunn kan komme sammen.
Once Git allowed for cooperation without coordination, you start to see communities form that are enormously large and complex.
Når Git tillater samarbeid uten koordinering, begynner du å se samfunn formes som er enormt store og komplekse.
This is a graph of the Ruby community. It's an open-source programming language, and all of the interconnections between the people -- this is now not a software graph, but a people graph, all of the interconnections among the people working on that project — and this doesn't look like an org chart. This looks like a dis-org chart, and yet, out of this community, but using these tools, they can now create something together. So there are two good reasons to think that this kind of technique can be applied to democracies in general and in particular to the law.
Dette er en graf av Ruby-samfunnet. Det er et åpen kildekode programmeringsspråk, og alle lenker mellom folk -- dette er nå ikke en graf over programvare, men et folke-diagram alle koblinger mellom folk som arbeider på dette prosjektet - og dette ser ut ikke som et organisasjonskart. Dette ser ut som en dis-organisasjonskart, og likevel, gjennom dette fellesskapet, ved hjelp av disse verktøyene, kan de nå skape noe sammen. Så det er to gode grunner til å tro at denne typen teknikk kan brukes til demokratier generelt og spesielt til lover.
When you make the claim, in fact, that something on the Internet is going to be good for democracy, you often get this reaction.
Når du påstår at, faktisk, noe på Internett kommer til å være bra for demokratiet, få du ofte denne reaksjonen.
(Music) (Laughter)
(Musikk) (Latter)
Which is, are you talking about the thing with the singing cats? Like, is that the thing you think is going to be good for society? To which I have to say, here's the thing with the singing cats. That always happens. And I don't just mean that always happens with the Internet, I mean that always happens with media, full stop. It did not take long after the rise of the commercial printing press before someone figured out that erotic novels were a good idea. (Laughter) You don't have to have an economic incentive to sell books very long before someone says, "Hey, you know what I bet people would pay for?" (Laughter) It took people another 150 years to even think of the scientific journal, right? So -- (Laughter) (Applause)
Nemlig: Snakker om den greia med foto av syngende katter? Er det liksom den tingen du tror kommer til å være bra for samfunnet? Til det kan jeg si, her er greia med de syngende kattene. Dette skjer alltid. Og jeg mener ikke bare at det alltid skjer med Internett, Jeg mener det alltid skjer med media, punktum. Det tok ikke lang tid fra framveksten av det kommersielle trykkeriet før noen fant ut at erotiske noveller var en god idé. (Latter) Du trenger ikke å ha noe økonomisk incentiv til å selge bøker i lang tid før noen sier, "Hei, vet du hva jeg vedder på at folk vil betale for?" (Latter) Det tok folk enda 150 år å tenke ut det vitenskapelige tidsskriftet, ikke sant? Så--(latter) (applaus)
So the harnessing by the Invisible College of the printing press to create the scientific journal was phenomenally important, but it didn't happen big, and it didn't happen quick, and it didn't happen fast, so if you're going to look for where the change is happening, you have to look on the margins.
Så det at Invisible College brukte trykkekunsten til å lage det vitenskapelige tidsskriftet var utrolig viktig, men det skjedde ikke i stor skala, og det skjedde ikke tidlig, og det skjedde ikke raskt, så hvis du skal se etter hvor endringer skjer, må du se på marginale fenomen.
So, the law is also dependency-related. This is a graph of the U.S. Tax Code, and the dependencies of one law on other laws for the overall effect. So there's that as a site for source code management. But there's also the fact that law is another place where there are many opinions in circulation, but they need to be resolved to one canonical copy, and when you go onto GitHub, and you look around, there are millions and millions of projects, almost all of which are source code, but if you look around the edges, you can see people experimenting with the political ramifications of a system like that. Someone put up all the Wikileaked cables from the State Department, along with software used to interpret them, including my favorite use ever of the Cablegate cables, which is a tool for detecting naturally occurring haiku in State Department prose. (Laughter) Right. (Laughter) The New York Senate has put up something called Open Legislation, also hosting it on GitHub, again for all of the reasons of updating and fluidity. You can go and pick your Senator and then you can see a list of bills they have sponsored. Someone going by Divegeek has put up the Utah code, the laws of the state of Utah, and they've put it up there not just to distribute the code, but with the very interesting possibility that this could be used to further the development of legislation. Somebody put up a tool during the copyright debate last year in the Senate, saying, "It's strange that Hollywood has more access to Canadian legislators than Canadian citizens do. Why don't we use GitHub to show them what a citizen-developed bill might look like?" And it includes this very evocative screenshot.
Så, lover er også bygd på avhengighet mellom deler. Dette er et diagram over USAs skattelov, og hvordan den er avhengig av andre lover for den samlede effekten. Så det er et område modent for kildekode-styring. Men det er også et faktum at loven er et annet område hvor der det er mange meninger i omløp, men de må forenes til en kanonisk kopi. Når du går inn på GitHub og ser deg rundt, er det millioner og millioner av prosjekter, nesten alle er kildekode, men hvis du ser rundt i utkantene, kan du se folk eksperimentere med de politiske konsekvensene av et system som dette. Noen lastet opp alle Wikileaks rapportene fra Utenriksdepartementet i USA, sammen med programvaren som brukes å tolke dem, inkludert min favorittbruk av Cablegate-rapportene, som er et verktøy for å oppdage naturlig forekommende haiku i Utenriksdepartementets prosa. (Latter) Nettopp. (Latter) New York-Senatet har lagt ut noe som kalles Åpen lovgivning, også det på GitHub, igjen på grunn av mulighetene til oppdatering og arbeidsflyt. Du kan gå og velge en Senator og deretter se en liste over lovendringer de har støttet. Noen som kaller seg Divegeek har lagt ut Utahs samlede lover alle lovene i staten Utah, og de har lastet dem opp der ikke bare for å distribuere teksten, men også med veldig interessante muligheter for at dette kunne brukes til å fremme utviklingen av lovgivning. Noen satte opp et verktøy under opphavsrettdebatten i fjor i Senatet, sa: "det er rart at Hollywood har mer tilgang til kanadiske lovgivere enn kanadiske borgere gjør. Hvorfor ikke bruke GitHub å vise dem hvordan en borger-utviklet lov kan se ut?" Og det inkluderer dette stemningsfulle skjermbildet.
This is a called a "diff," this thing on the right here. This shows you, for text that many people are editing, when a change was made, who made it, and what the change is. The stuff in red is the stuff that got deleted. The stuff in green is the stuff that got added. Programmers take this capability for granted. No democracy anywhere in the world offers this feature to its citizens for either legislation or for budgets, even though those are the things done with our consent and with our money.
Dette er en såkalt "diff", denne tingen til høyre her. Dette viser, for tekst redigert av mange mennesker, når en endring ble gjort, hvem som gjorde det, og hva endringen er. Ting i rødt er ting som ble slettet. Ting i grønt er ting som ble lagt til. Programmerere tar denne muligheten for gitt. Intet demokrati noe sted i verden tilbyr denne funksjonen til sine borgere, hverken for lovgivning eller for budsjetter, selv om alt blir gjort med vårt samtykke og med våre penger.
Now, I would love to tell you that the fact that the open-source programmers have worked out a collaborative method that is large scale, distributed, cheap, and in sync with the ideals of democracy, I would love to tell you that because those tools are in place, the innovation is inevitable. But it's not. Part of the problem, of course, is just a lack of information. Somebody put a question up on Quora saying, "Why is it that lawmakers don't use distributed version control?" This, graphically, was the answer. (Laughter) (Laughter) (Applause) And that is indeed part of the problem, but only part.
Nå, vil jeg gjerne fortelle deg at det faktum at åpen kildekode-programmerere har skapt en form for samarbeid som er storskala, distribuert, billig og i pakt med idealene for et demokrati, jeg ville elske å fortelle deg at siden disse verktøyene er på plass, kommer de uvegerlig til å brukes. Men det stemmer ikke. En del av problemet, er selvfølgelig bare en mangel på informasjon. Noen stilte et spørsmål på Quora og sa: "Hvorfor bruker ikke lovgivere distribuert versjonskontroll?" Dette, grafisk, var svaret. (Latter) (Latter) (Applaus) Og det er faktisk en del av problemet, men bare en del.
The bigger problem, of course, is power. The people experimenting with participation don't have legislative power, and the people who have legislative power are not experimenting with participation. They are experimenting with openness. There's no democracy worth the name that doesn't have a transparency move, but transparency is openness in only one direction, and being given a dashboard without a steering wheel has never been the core promise a democracy makes to its citizens.
Et større problem, selvfølgelig, er makt. Folk som eksperimenterer med deltakelse har ikke lovgivende makt, og folk som har lovgivende makt eksperimenterer ikke med deltakelse. De eksperimenterer med åpenhet. Det er ingen demokrati verdt navnet som ikke har bevegelser som kjemper for åpenhet, men åpenhet er åpenhet i bare én retning, og det å bli gitt et dashboard uten ett ratt har aldri vært et sentralt løfte et demokrati gir sine borgere.
So consider this. The thing that got Martha Payne's opinions out into the public was a piece of technology, but the thing that kept them there was political will. It was the expectation of the citizens that she would not be censored. That's now the state we're in with these collaboration tools. We have them. We've seen them. They work. Can we use them? Can we apply the techniques that worked here to this?
Så tenk gjennom dette. Det som fikk Martha Paynes meninger ut i offentligheten var et stykke teknologi, men det som lot dem fortsette å leve der var politisk vilje. Det var en forventning borgere hadde om at hun ikke skulle bli sensurert. Det er nå tilstanden vi er i for disse samarbeidsverktøyene. Vi har dem. Vi har sett dem. De fungerer. Kan vi bruke dem? Kan vi bruke teknikkene som fungerte der borte til dette?
T.S. Eliot once said, "One of the most momentous things that can happen to a culture is that they acquire a new form of prose." I think that's wrong, but -- (Laughter) I think it's right for argumentation. Right? A momentous thing that can happen to a culture is they can acquire a new style of arguing: trial by jury, voting, peer review, now this. Right?
TS Eliot sa gang, "en av de mest betydningsfulle tingene som kan skje med en kultur er at de skaffer seg en ny form for prosa." Jeg tror det er galt, men--(latter) Jeg tror det er riktig for diskusjonens skyld. Stemmer? En betydningsfull ting som kan skje med en kultur er de kan tilegne seg en ny form for diskusjon: jury-domstoler, almenn stemmerett, peer review, nå dette. Stemmer?
A new form of arguing has been invented in our lifetimes, in the last decade, in fact. It's large, it's distributed, it's low-cost, and it's compatible with the ideals of democracy. The question for us now is, are we going to let the programmers keep it to themselves? Or are we going to try and take it and press it into service for society at large?
En ny form for krangel har blitt oppfunnet i vår levetid, i det siste tiåret, faktisk. Den er stor-skala, den er distribuert, den er billig, og den er kompatibel med demokratiske idealer. Spørsmålet for oss nå er om vi kommer til å la programmerere holde den for seg selv? Eller skal vi prøve og ta den og sette den i tjeneste for samfunnet som helhet?
Thank you for listening. (Applause) (Applause) Thank you. Thank you. (Applause)
Takk for at dere lyttet. (Applaus) (Applaus) Takk. Takk. (Applaus)