Oh, excuse me! Have you ever yawned because somebody else yawned? You aren't especially tired, yet suddenly your mouth opens wide and a big yawn comes out. This phenomenon is known as contagious yawning. And while scientists still don't fully understand why it happens, there are many hypotheses currently being researched. Let's take a look at a few of the most prevalent ones, beginning with two physiological hypotheses before moving to a psychological one. Our first physiological hypothesis states that contagious yawning is triggered by a specific stimulus, an initial yawn. This is called fixed action pattern. Think of fixed action pattern like a reflex. Your yawn makes me yawn. Similar to a domino effect, one person's yawn triggers a yawn in a person nearby that has observed the act. Once this reflex is triggered, it must run its course. Have you ever tried to stop a yawn once it has begun? Basically impossible! Another physiological hypothesis is known as non-conscious mimicry, or the chameleon effect. This occurs when you imitate someone's behavior without knowing it, a subtle and unintentional copycat maneuver. People tend to mimic each other's postures. If you are seated across from someone that has their legs crossed, you might cross your own legs. This hypothesis suggests that we yawn when we see someone else yawn because we are unconsciously copying his or her behavior. Scientists believe that this chameleon effect is possible because of a special set of neurons known as mirror neurons. Mirror neurons are a type of brain cell that responds equally when we perform an action as when we see someone else perform the same action. These neurons are important for learning and self-awareness. For example, watching someone do something physical, like knitting or putting on lipstick, can help you do those same actions more accurately. Neuroimaging studies using fMRI, functional magnetic resonance imaging, show us that when we seem someone yawn or even hear their yawn, a specific area of the brain housing these mirror neurons tends to light up, which, in turn, causes us to respond with the same action: a yawn! Our psychological hypothesis also involves the work of these mirror neurons. We will call it the empathy yawn. Empathy is the ability to understand what someone else is feeling and partake in their emotion, a crucial ability for social animals like us. Recently, neuroscientists have found that a subset of mirror neurons allows us to empathize with others' feelings at a deeper level. (Yawn) Scientists discovered this empathetic response to yawning while testing the first hypothesis we mentioned, fixed action pattern. This study was set up to show that dogs would enact a yawn reflex at the mere sound of a human yawn. While their study showed this to be true, they found something else interesting. Dogs yawned more frequently at familiar yawns, such as from their owners, than at unfamiliar yawns from strangers. Following this research, other studies on humans and primates have also shown that contagious yawning occurs more frequently among friends than strangers. In fact, contagious yawning starts occurring when we are about four or five years old, at the point when children develop the ability to identify others' emotions properly. Still, while newer scientific studies aim to prove that contagious yawning is based on this capacity for empathy, more research is needed to shed light on what exactly is going on. It's possible that the answer lies in another hypothesis altogether. The next time you get caught in a yawn, take a second to think about what just happened. Were you thinking about a yawn? Did someone near you yawn? Was that person a stranger or someone close? And are you yawning right now? (Yawn) (Lip smacking)
Å, unnskyld meg! Har du noen gang gjespet fordi noen andre har gjespet? Du er ikke spesielt trøtt, men allikevel så åpner munnen seg på vidt gap og et stort gjesp kommer ut. Dette fenomenet er kjent som smittsom gjesping. og selv om forskere fortsatt ikke helt forstår hvorfor det skjer, La oss ta en titt på noen av de mest utbredte. Vi starter med to fysiologiske hypoteser, før vi tar for oss en psykologisk hypotese. Vår første fysiologiske hypotese sier at smittsom gjesping er trigget av en spesifikk stimuli, et første gjesp. Dette er et så kalt fast handlingsmønster. Tenk på dette handlingsmønsteret som en refleks. Når du gjesper, så gjesper jeg. Dette er som en dominoeffekt, hvor en persons gjesp utløser en gjesp hos en person i nærheten, som har sett handlingen. Når denne refleksen utløses, må den gå sin gang. Har du noen gang prøvd å stoppe en gjesp når den har begynt? Så og si umulig! En annen fysiologisk hypotese er kjent som “ikke-bevisst etterligning”, eller “kameleoneffekten”. Dette skjer når du etterligner noens oppførsel uten å være klar over det. En subtil og utilsiktet kopimanøver. Vi har en tendens til å kopiere andre. Hvis du sitter tvers over noen som har bena i kryss, så krysser du kanskje dine egne ben. Denne hypotesen antar at vi gjesper når vi ser noen andre som gjesper, fordi vi ubevisst kopierer hans eller hennes oppførsel. Forskere tror at denne kameleoneffekten er mulig på grunn av et spesielt sett med nerveceller kjent som “speilnevroner”. Speilnevroner er en type hjerneceller som responderer likt når vi utfører en handling, som når vi ser at noen andre utfører den samme handlingen. Disse nevronene er viktige for læring og selvbevissthet. For eksempel det å se at noen andre gjør noe fysisk, som strikking eller å ta på leppestift, kan hjelpe deg med å gjøre den samme handlingen mer nøyaktig. Studier av neuroradiologi ved bruk av MR, viser oss at når vi ser noen som gjesper eller til og med hører noen som gjesper, så vil spesifikke deler av hjernen som har disse speilnevronene bli aktivert, som igjen får oss til å reagere med samme handling: Et gjesp! Vår psykologiske hypotese involverer også disse speilnevronene. Vi kaller dette “empatigjesp”. Empati er evnen til å forstå hva andre føler og ta del i deres følelser. En avgjørende evne for sosiale dyr som oss. Nylig har nevroforskere funnet ut at en undergruppe av speilnevroner tillater oss å føle empati med andres følelser på et dypere nivå. (Gjesp) Forskere oppdaget denne empatiske responsen på gjesping mens de testet den første hypotesen vi nevnte, fast handlingsmønster. Denne studien ble satt opp for å vise at hunder ville gjespe bare ved å høre lyden av et menneskelig gjesp. Mens studien viste seg å være sann, så fant de noe annet interessant. Hunder gjespet oftere ved velkjente gjesper fra eierne sine, enn ved ukjente gjesper fra fremmede. Andre studier på mennesker og primater, har også vist at smittsom gjesping oftere skjer mellom venner enn fremmede. Faktisk så starter smittsom gjesping når vi er 4 – 5 år gamle. På det tidspunktet hvor barn utvikler evnen til å identifisere andres følelser. Men selv om nyere vitenskapelig forskning prøver å bevise at smittsom gjesping er basert på evnen til å føle empati, så trengs det mer forskning for å finne ut av hva som faktisk skjer. Det er mulig at svaret ligger i en helt annen hypotese. Neste gang du gjesper, prøv å tenke på hva som akkurat skjedde. Tenkte du på å gjespe? Gjespet noen i nærheten av deg? Var den personen en fremmed eller noen du kjente? Og gjesper du akkurat nå? (Gjesp) (Smask)