My work is about the behaviors that we all engage in unconsciously, on a collective level. And what I mean by that, it's the behaviors that we're in denial about, and the ones that operate below the surface of our daily awareness. And as individuals, we all do these things, all the time, everyday. It's like when you're mean to your wife because you're mad at somebody else. Or when you drink a little too much at a party, just out of anxiety. Or when you overeat because your feelings are hurt, or whatever. And when we do these kind of things, when 300 million people do unconscious behaviors, then it can add up to a catastrophic consequence that nobody wants, and no one intended. And that's what I look at with my photographic work.
Mitt arbeid handler om atferd som vi alle deltar i ubevisst, på et kollektivt nivå. Og det jeg mener med det er atferd som vi er i fornektelse om, og de som opererer under overflaten av vår daglige bevissthet. Og som individer gjør vi alle disse tingene, hele tiden, hver dag. Det er som når man er slem mot sin kone fordi man er sint på noen andre. Eller når man drikker litt for mye på en fest, bare ut av angst. Eller når man overspiser fordi ens følelser er såret, eller hva som helst. Og når vi gjør disse typer ting, når 300 millioner mennesker har ubevisste atferder, kan det bygge seg opp til en katastrofal konsekvens som ingen ønsker, og ingen hadde som hensikt. Og det er det jeg ser på med mine fotografiske arbeider.
This is an image I just recently completed, that is -- when you stand back at a distance, it looks like some kind of neo-Gothic, cartoon image of a factory spewing out pollution. And as you get a little bit closer, it starts looking like lots of pipes, like maybe a chemical plant, or a refinery, or maybe a hellish freeway interchange. And as you get all the way up close, you realize that it's actually made of lots and lots of plastic cups. And in fact, this is one million plastic cups, which is the number of plastic cups that are used on airline flights in the United States every six hours. We use four million cups a day on airline flights, and virtually none of them are reused or recycled. They just don't do that in that industry.
Dette er et bilde jeg nylig fullførte, som er -- når du står på avstand, ser det ut som et slags neo-gotisk, tegneseriebilde av en fabrikk som spyr ut forurensning. Og ettersom du kommer litt nærmere, begynner det ser ut som mange rør, kanskje som en kjemisk fabrikk, eller et raffineri, eller kanskje en helvetes motorveiutveksling. Og når man kommer helt på nært hold, innser du at det faktisk er laget av masse plastkopper. Og faktisk er dette en million plastkopper, som er antallet plastkopper som brukes på flyturer i USA hver sjette time. Vi bruker fire millioner kopper daglig på flyturer, og nesten ingen av dem blir gjenbrukt eller resirkulert. De bare gjør ikke det i den bransjen.
Now, that number is dwarfed by the number of paper cups we use every day, and that is 40 million cups a day for hot beverages, most of which is coffee. I couldn't fit 40 million cups on a canvas, but I was able to put 410,000. That's what 410,000 cups looks like. That's 15 minutes of our cup consumption. And if you could actually stack up that many cups in real life, that's the size it would be. And there's an hour's worth of our cups. And there's a day's worth of our cups. You can still see the little people way down there. That's as high as a 42-story building, and I put the Statue of Liberty in there as a scale reference.
Nå er dette tallet overskygget av antall papirkopper vi bruker hver dag, og det er 40 millioner kopper om dagen for varme drikker, hvorav de fleste er kaffe. Jeg fikk ikke plass til 40 millioner kopper på et lerret, men jeg klarte å sette 410 000. Slik ser 410 000 kopper ut. Det er 15 minutter av vårt koppforbruk. Og hvis du faktisk kunne stable opp så mange kopper i det virkelige liv, er dette størrelsen det ville blitt. Og der er en times tid av våre kopper. Og der er en dag av våre kopper. Du kan fortsatt se de små menneskene langt der nede. Det er så høyt som en 42-etasjers bygning, og jeg satte Frihetsgudinnen i det som en skalareferanse.
Speaking of justice, there's another phenomenon going on in our culture that I find deeply troubling, and that is that America, right now, has the largest percentage of its population in prison of any country on Earth. One out of four people, one out of four humans in prison are Americans, imprisoned in our country. And I wanted to show the number. The number is 2.3 million Americans were incarcerated in 2005. And that's gone up since then, but we don't have the numbers yet. So, I wanted to show 2.3 million prison uniforms, and in the actual print of this piece, each uniform is the size of a nickel on its edge. They're tiny. They're barely visible as a piece of material, and to show 2.3 million of them required a canvas that was larger than any printer in the world would print. And so I had to divide it up into multiple panels that are 10 feet tall by 25 feet wide. This is that piece installed in a gallery in New York -- those are my parents looking at the piece. (Laughter) Every time I look at this piece, I always wonder if my mom's whispering to my dad, "He finally folded his laundry." (Laughter)
Når man snakker om rettferdighet, så er det et annen fenomen som skjer i vår kultur som jeg finner dypt urovekkende, og det er at USA, akkurat nå, har den største andelen av befolkningen i fengsel av alle land på jorden. Én av fire personer, én av fire mennesker i fengsel er amerikanere, fengslet i vårt land. Og jeg ville vise nummeret. Tallet er 2,3 millioner amerikanere som satt i fengsel i 2005. Og det er gått opp siden da, men vi har ikke tallene ennå. Så jeg ønsket å vise 2 300 000 fengselsuniformer, og i det faktiske trykket av dette verket, er hver uniform på størrelse med en tiøring på kanten. De er bittesmå. De er knapt synlig som et stykke materiale, og å vise 2 300 000 av dem krevde et lerret som var større enn noen skriver i verden ville skrive ut. Så jeg måtte dele det opp i flere paneler som er 3 meter høye og 8 meter brede. Dette er det verket som er installert i et galleri i New York -- det er mine foreldre som ser på verket. (Latter) Hver gang jeg ser på dette stykket, lurer jeg alltid på om min mor hvisker til min far, "Han har endelig brettet klærne sine." (Latter)
I want to show you some pieces now that are about addiction. And this particular one is about cigarette addiction. I wanted to make a piece that shows the actual number of Americans who die from cigarette smoking. More than 400,000 people die in the United States every year from smoking cigarettes. And so, this piece is made up of lots and lots of boxes of cigarettes. And, as you slowly step back, you see that it's a painting by Van Gogh, called "Skull with Cigarette." It's a strange thing to think about, that on 9/11, when that tragedy happened, 3,000 Americans died. And do you remember the response? It reverberated around the world, and will continue to reverberate through time. It will be something that we talk about in 100 years. And yet on that same day, 1,100 Americans died from smoking. And the day after that, another 1,100 Americans died from smoking. And every single day since then, 1,100 Americans have died. And today, 1,100 Americans are dying from cigarette smoking. And we aren't talking about it -- we dismiss it. The tobacco lobby, it's too strong. We just dismiss it out of our consciousness. And knowing what we know about the destructive power of cigarettes, we continue to allow our children, our sons and daughters, to be in the presence of the influences that start them smoking. And this is what the next piece is about.
Jeg vil vise dere noen verk nå som handler om avhengighet. Og akkurat denne handler om sigarettavhengighet. Jeg ønsket å lage et verk som viser det faktiske antallet amerikanere som dør av røyking. Mer enn 400.000 mennesker dør i USA hvert år av å røyke sigaretter. Så dermed, består dette stykket av masse sigarettesker. Og, når man sakte tar et skritt tilbake, ser man at det er et maleri av Van Gogh, kalt "Skjeletthode med sigarett." Det er en merkelig ting å tenke på, at den 11. september, da tragedien skjedde, døde 3000 amerikanere. Og husker dere responsen? Det gjenlød over hele verden, og vil fortsette å gi gjenlyd gjennom tiden. Det vil være noe som vi snakker om i 100 år. Og ennå på samme dag, døde 1100 amerikanere av røyking. Og dagen etter det, døde enda 1100 amerikanere av å røyke. Og hver eneste dag siden da, har 1100 amerikanere dødd. Og i dag, dør 1100 amerikanere av røyking. Og vi snakker ikke om det -- vi avviser det. Tobakklobbyen, den er for sterk. Vi bare avfeier den, ut av vår bevissthet. Og i viten om hva vi vet om den ødeleggende kraften til sigaretter, fortsetter vi å la våre barn, våre sønner og døtre, å være i nærvær av påvirkninger som får dem til å begynne å røyke. Og dette er hva det neste verket handler om.
This is just lots and lots of cigarettes: 65,000 cigarettes, which is equal to the number of teenagers who will start smoking this month, and every month in the U.S. More than 700,000 children in the United States aged 18 and under begin smoking every year.
Dette er bare masse sigaretter: 65 000 sigaretter, som er lik antallet tenåringer som vil begynne å røyke denne måneden, og hver måned i USA. Mer enn 700 000 barn i USA i alderen 18 og under begynner å røyke hvert år.
One more strange epidemic in the United States that I want to acquaint you with is this phenomenon of abuse and misuse of prescription drugs. This is an image I've made out of lots and lots of Vicodin. Well, actually, I only had one Vicodin that I scanned lots and lots of times. (Laughter) And so, as you stand back, you see 213,000 Vicodin pills, which is the number of hospital emergency room visits yearly in the United States, attributable to abuse and misuse of prescription painkillers and anti-anxiety medications. One-third of all drug overdoses in the U.S. -- and that includes cocaine, heroin, alcohol, everything -- one-third of drug overdoses are prescription medications. A strange phenomenon.
Enda en merkelig epidemi i USA som jeg ønsker å gjøre dere kjent med er dette fenomenet rundt misbruk og uriktig bruk av reseptbelagte legemidler. Dette er et bilde jeg har laget av masse Vicodin. Vel, egentlig, så hadde jeg bare én Vicodin som jeg skannet mange ganger. (Latter) Og så, når man går litt tilbake, ser man 213 000 Vicodin piller, som er antall akutte sykehusbesøk årlig i USA, som skyldes misbruk og uriktig bruk av reseptbelagte smertestillende og angstdempende medisiner. En tredjedel av alle overdoser i USA -- og det inkluderer kokain, heroin, alkohol, alt -- en tredjedel av overdoser er reseptbelagte medisiner. Et merkelig fenomen.
This is a piece that I just recently completed about another tragic phenomenon. And that is the phenomenon, this growing obsession we have with breast augmentation surgery. 384,000 women, American women, last year went in for elective breast augmentation surgery. It's rapidly becoming the most popular high school graduation gift, given to young girls who are about to go off to college. So, I made this image out of Barbie dolls, and so, as you stand back you see this kind of floral pattern, and as you get all the way back, you see 32,000 Barbie dolls, which represents the number of breast augmentation surgeries that are performed in the U.S. each month. The vast majority of those are on women under the age of 21. And strangely enough, the only plastic surgery that is more popular than breast augmentation is liposuction, and most of that is being done by men.
Dette er et verk som jeg nettopp gjorde ferdig om et annet tragisk fenomen. Og det er fenomenet rundt denne økende besettelsen vi har med brystimplantater. 384 000 kvinner, amerikanske kvinner, gikk i fjor inn for selvvalgt brystforstørrende kirurgi. Det er raskt på vei til å bli den mest populære videregående vitnemålsgaven, gitt til unge jenter som er i ferd med å gå på høyskole. Så jeg laget dette bildet med Barbie-dukker, og så, når du går litt unna ser du en slags floralmønster, og hvis du går langt nok unna, ser du 32000 Barbie-dukker, som representerer antallet brystforstørrende operasjoner som er utført i USA hver måned. De aller fleste av dem er på kvinner under 21 år. Og merkelig nok, den eneste plastiske kirurgi som er mer populær enn brystforstørrelse er fettsuging, og de fleste av disse blir gjort av menn.
Now, I want to emphasize that these are just examples. I'm not holding these out as being the biggest issues. They're just examples. And the reason that I do this, it's because I have this fear that we aren't feeling enough as a culture right now. There's this kind of anesthesia in America at the moment. We've lost our sense of outrage, our anger and our grief about what's going on in our culture right now, what's going on in our country, the atrocities that are being committed in our names around the world. They've gone missing; these feelings have gone missing. Our cultural joy, our national joy is nowhere to be seen. And one of the causes of this, I think, is that as each of us attempts to build this new kind of worldview, this holoptical worldview, this holographic image that we're all trying to create in our mind of the interconnection of things: the environmental footprints 1,000 miles away of the things that we buy; the social consequences 10,000 miles away of the daily decisions that we make as consumers.
Nå ønsker jeg å understreke at dette bare er eksempler. Jeg peker ikke disse ut som de største problemene. De er bare eksempler. Og grunnen til at jeg gjør dette, er det fordi jeg har denne frykten for at vi ikke "føler" nok som en kultur akkurat nå. Det er en slags bedøvelse i Amerika for øyeblikket. Vi har mistet vår følelse av raseri, vårt sinne og vår sorg for hva som skjer i vår kultur akkurat nå, hva som skjer i landet vårt, de grusomhetene som blir begått i vårt navn rundt om i verden. De har forsvunnet, disse følelsene har forsvunnet. Våre kulturelle glede, vår nasjonale glede er ingen steder å se. Og en av årsakene til dette, tror jeg, er at hver av oss forsøker å bygge et nytt type verdensbilde, dette holoptiske verdensbildet, dette holografiske bildet som vi alle prøver å skape i vårt sinn av sammenhengen i ting: de miljømessige fotavtrykkene 1000 mil unna de tingene vi kjøper, de sosiale konsekvensene 10 000 mil unna de daglige beslutningene som vi gjør som forbrukere.
As we try to build this view, and try to educate ourselves about the enormity of our culture, the information that we have to work with is these gigantic numbers: numbers in the millions, in the hundreds of millions, in the billions and now in the trillions. Bush's new budget is in the trillions, and these are numbers that our brain just doesn't have the ability to comprehend. We can't make meaning out of these enormous statistics. And so that's what I'm trying to do with my work, is to take these numbers, these statistics from the raw language of data, and to translate them into a more universal visual language, that can be felt. Because my belief is, if we can feel these issues, if we can feel these things more deeply, then they'll matter to us more than they do now. And if we can find that, then we'll be able to find, within each one of us, what it is that we need to find to face the big question, which is: how do we change? That, to me, is the big question that we face as a people right now: how do we change? How do we change as a culture, and how do we each individually take responsibility for the one piece of the solution that we are in charge of, and that is our own behavior?
I det vi prøver å bygge dette synet, og forsøker å utdanne oss selv om omfanget av vår kultur, er den informasjonen som vi må jobbe med disse gigantiske tallene: tall i millioner, i hundrevis av millioner, i milliardklassen og nå i billioner. Bushs nye budsjett er i billioner, og dette er tall hjernen vår bare ikke har evnen til å forstå. Vi kan ikke gjøre mening ut av disse enorme statistikkene. Så det er hva jeg prøver å gjøre med arbeidet mitt, det er å ta disse tallene, disse statistikkene fra det rå språket i data, og oversette dem til et mer universelt visuelt språk, som kan føles. Fordi min tro er, at hvis vi kan føle disse problemene, hvis vi kan føle disse tingene dypere, så vil de bety mer for oss enn de gjør nå. Og hvis vi kan finne det, så vil vi kunne finne, i hver enkelt av oss, hva det er vi må finne for å møte det store spørsmålet, som er: hvordan endrer vi oss? Det, for meg er det store spørsmålet som vi står overfor som et folk akkurat nå: hvordan endrer vi oss? Hvordan endrer vi oss som en kultur, og hvordan tar vi hver enkelt ansvar for den ene delen av løsningen som vi er ansvarlig for, som er vår egen atferd?
My belief is that you don't have to make yourself bad to look at these issues. I'm not pointing the finger at America in a blaming way. I'm simply saying, this is who we are right now. And if there are things that we see that we don't like about our culture, then we have a choice. The degree of integrity that each of us can bring to the surface, to bring to this question, the depth of character that we can summon, as we show up for the question of how do we change -- it's already defining us as individuals and as a nation, and it will continue to do that, on into the future. And it will profoundly affect the well-being, the quality of life of the billions of people who are going to inherit the results of our decisions. I'm not speaking abstractly about this, I'm speaking -- this is who we are in this room, right now, in this moment.
Min tro er at man ikke trenger å gjøre seg ond for å se på disse problemstillingene. Jeg peker ikke fingeren mot Amerika på en dømmende måte. Jeg bare sier, at dette er hvem vi er akkurat nå. Og hvis det er ting vi ser som vi ikke liker med vår kultur, da har vi et valg. Graden av integritet som hver av oss kan bringe til overflaten, for å bringe til dette spørsmålet, dybden av karakter som vi kan tilkalle, ettersom vi møter opp til spørsmålet om hvordan endrer vi oss -- definerer det oss allerede som individer og som en nasjon, og det vil fortsette å gjøre det i fremtiden. Og det vil dypt påvirke trivselen, livskvaliteten til milliarder av mennesker som kommer til å arve resultatene av våre beslutninger. Jeg snakker ikke abstrakt om dette, jeg snakker -- dette er hvem vi er i dette rommet, akkurat nå, i dette øyeblikk.
Thank you and good afternoon. (Applause)
Takk og god ettermiddag. (Applaus)