If nothing else, at least I've discovered what it is we put our speakers through: sweaty palms, sleepless nights, a wholly unnatural fear of clocks. I mean, it's quite brutal.
Om ikke annet, så har vi i det minste oppdaget hva vi lar foredragsholderne våre gå gjennom: svette håndflater, søvnløse netter, en fullstendig unaturlig frykt for klokker. Jeg mener, det er ganske brutalt.
And I'm also a little nervous about this. There are nine billion humans coming our way. Now, the most optimistic dreams can get dented by the prospect of people plundering the planet. But recently, I've become intrigued by a different way of thinking of large human crowds, because there are circumstances where they can do something really cool. It's a phenomenon that I think any organization or individual can tap into. It certainly impacted the way we think about TED's future, and perhaps the world's future overall.
Og jeg er litt nervøs for dette. Det er ni billioner mennesker på vei. Selv de mest optimistiske drømmer kan ta skade av forestillingen av folk som plyndrer planeten. Men i det siste har jeg blitt fascinert av en annen måte å se på store folkemengder på, for det er omstendigheter hvor de kan gjøre noe skikkelig stilig. Det er et fenomen som jeg tror alle organisasjoner eller individer kan dra nytte av. Det har iallefall påvirket måten vi ser på TEDs framtid, og kanskje verdens fremtid generelt.
So, let's explore. The story starts with just a single person, a child, behaving a little strangely. This kid is known online as Lil Demon. He's doing tricks here, dance tricks, that probably no six-year-old in history ever managed before. How did he learn them? And what drove him to spend the hundreds of hours of practice this must have taken? Here's a clue.
Så, la oss utforske. Historien begynner med en enkelt person, et barn, som oppførte seg litt rart. Dette barnet er kjent på nettet som Lil Demon. Han gjør triks her, dansetriks, som sannsynligvis ingen seksåring i historien noensinne har gjort før. Hvordan lærte han dem? Og hva drev ham til å bruke de hundrevis av timene på å øve som dette måtte ha krevd? Her er en ledetråd.
(Video) Lil Demon: ♫ Step your game up. Oh. Oh. ♫ ♫ Step your game up. Oh. Oh. ♫
(Video) Lil Demon: ♫ Gjør det bedre. Oh. Oh. ♫ ♫ Gjør det bedre. Oh. Oh. ♫
Chris Anderson: So, that was sent to me by this man, a filmmaker, Jonathan Chu, who told me that was the moment he realized the Internet was causing dance to evolve. This is what he said at TED in February. In essence, dancers were challenging each other online to get better; incredible new dance skills were being invented; even the six-year-olds were joining in. It felt like a revolution. And so Jon had a brilliant idea: He went out to recruit the best of the best dancers off of YouTube to create this dance troupe -- The League of Extraordinary Dancers, the LXD. I mean, these kids were web-taught, but they were so good that they got to play at the Oscars this year. And at TED here in February, their passion and brilliance just took our breath away.
Chris Anderson: Dette var sendt til meg av denne mannen, en filmskaper ved navn Jonathan Chu, som fortalte meg at dette var øyeblikket han innså at internett påvirket dans til å utvikle seg. Det er hva han fortalte på TED i februar. I korte trekk, at dansere utfordret hverandre på nettet, til å gjøre det bedre. Fantastiske nye dansetrinn ble utviklet, og selv seksåringer kastet seg inn i dansen. Det føltes som en revolusjon. Så Jon fikk en genial idé: Han dro ut og rekrutterte kremen av de beste danserne fra YouTube til å lage denne dansetroppen -- Ligaen av Ekstraordinære Dansere, LXD. Jeg mener, disse ungene var nett-lært, men de var så så gode at de fikk opptre på Oscar gallaen i år. Og her på TED i februar, hvor deres lidenskap og glans tok fra oss pusten.
So, this story of the evolution of dance seems strangely familiar. You know, a while after TEDTalks started taking off, we noticed that speakers were starting to spend a lot more time in preparation. It was resulting in incredible new talks like these two. ... Months of preparation crammed into 18 minutes, raising the bar cruelly for the next generation of speakers, with the effects that we've seen this week. It's not as if J.J. and Jill actually ended their talks saying, "Step your game up," but they might as well have. So, in both of these cases, you've got these cycles of improvement, apparently driven by people watching web video.
Så, denne historien om dansens evolusjon virker pussig nok litt kjent. En stund etter at TEDTalks virkelig begynte å bli populære, la vi merke til at foredragsholderne begynte å bruke betydelig mer tid på forberedelser. Det har resultert i utrolige nye foredrag som disse to. Måneder med forberedelser komprimert til 18 minutter, med en kompromissløs standardheving for neste generasjon foredragsholdere, med resultater som vi har sett denne uka. Det er ikke slik at J.J. og Jill faktisk avsluttet sine foredrag med å si: "Gjør det bedre", men de kunne like gjerne gjort det. Så, i begge disse tilfellene, har du den sykliske forbedringen, tilsynelatende drevet av folk som ser på video på nettet.
What is going on here? Well, I think it's the latest iteration of a phenomenon we can call "crowd-accelerated innovation." And there are just three things you need for this thing to kick into gear. You can think of them as three dials on a giant wheel. You turn up the dials, the wheel starts to turn. And the first thing you need is ... a crowd, a group of people who share a common interest. The bigger the crowd, the more potential innovators there are. That's important, but actually most people in the crowd occupy these other roles. They're creating the ecosystem from which innovation emerges. The second thing you need is light. You need clear, open visibility of what the best people in that crowd are capable of, because that is how you will learn how you will be empowered to participate. And third, you need desire. You know, innovation's hard work. It's based on hundreds of hours of research, of practice. Absent desire, not going to happen.
Hva er det som foregår? Vel, jeg tror det er siste iterasjon av et fenomen vi kan kalle "publikums-aksellerert innovasjon". Og det er bare tre ting man trenger for å få dette i gang. Du kan tenke på dem som tre målere på et gigantisk hjul. Du skrur opp målerne, og hjulet begynner å snurre. Og det første du trenger er ... et publikum, en gruppe mennesker som deler en felles interesse. Desto større publikum, desto flere potensielle innovatører er det der. Det er viktig, men faktisk har de fleste folkene i mengden andre roller. De skaper økosystemet som igjen fostrer innovasjon. Den andre tingen du trenger er lys. Du må ha klar og åpen sikt av hva de beste folkene i mengden er istand til å utrette, for det er måten du vil lære hvordan du kan muliggjøre deltagelse. Og den tredje tingen du må ha er lidenskap. Innovasjon er hardt arbeid. Det er basert på hundrevis av timer med forskning, med øving. Uten lidenskap vil det aldri skje.
Now, here's an example -- pre-Internet -- of this machine in action. Dancers at a street corner -- it's a crowd, a small one, but they can all obviously see what each other can do. And the desire part comes, I guess, from social status, right? Best dancer walks tall, gets the best date. There's probably going to be some innovation happening here. But on the web, all three dials are ratcheted right up. The dance community is now global. There's millions connected. And amazingly, you can still see what the best can do, because the crowd itself shines a light on them, either directly, through comments, ratings, email, Facebook, Twitter, or indirectly, through numbers of views, through links that point Google there. So, it's easy to find the good stuff, and when you've found it, you can watch it in close-up repeatedly and read what hundreds of people have written about it. That's a lot of light.
Her er et eksempel -- fra før internett -- av denne maskinen i aksjon. Dansere på et gatehjørne -- det er en folkemengde, en liten en, men de kan alle se hva de andre gjør. Og lidenskapen kommer, vil jeg tro, fra sosial status, ikke sant? Den beste danseren kan gå med hevet hode, og får den beste kjæresten. Det vil sannsynligvis komme innovasjon ut av dette. Men på nettet, er alle tre målerne på full styrke. Dansefellesskapet er nå globalt. Millioner av folk er knyttet sammen. Og utrolig nok kan du fortsatt se hva de beste får til, for publikum retter søkelyset mot dem, enten direkte, gjennom kommentarer og rangeringer, e-post, Facebook, Twitter, eller indirekte, gjennom antall visninger, gjennom linker som peker Google til dem. Så, det er lett å finne det bra materialet, og når man har funnet det, kan man se på det i nærbilde gjentatte ganger og lese hva hundrevis av folk har skrevet om det. Det er et stort søkelys.
But the desire element is really dialed way up. I mean, you might just be a kid with a webcam, but if you can do something that goes viral, you get to be seen by the equivalent of sports stadiums crammed with people. You get hundreds of strangers writing excitedly about you. And even if it's not that eloquent -- and it's not -- it can still really make your day. So, this possibility of a new type of global recognition, I think, is driving huge amounts of effort. And it's important to note that it's not just the stars who are benefiting: because you can see the best, everyone can learn.
Men lidenskapen er virkelig på full guffe. Jeg mener, du er kanskje bare en unge med et webkamera, men om du kan gjøre noe som virkelig tar av, blir du sett av det ekvivalente til sportsstadioner fulle av folk. Hundrevis av ukjente vil skrive entusiastisk om deg. Og selv om det ikke er så godt formulert -- og det er det ikke -- så kan det fortsatt lyse opp dagen din. Så, denne muligheten for en ny type global gjenkjennelse, tror jeg er en driver for store mengder innsats. Og det er viktig å merke seg at det ikke bare er stjernene som drar nytte av dette, for du kan se de beste, og alle kan lære.
Also, the system is self-fueling. It's the crowd that shines the light and fuels the desire, but the light and desire are a lethal one-two combination that attract new people to the crowd. So, this is a model that pretty much any organization could use to try and nurture its own cycle of crowd-accelerated innovation. Invite the crowd, let in the light, dial up the desire. And the hardest part about that is probably the light, because it means you have to open up, you have to show your stuff to the world. It's by giving away what you think is your deepest secret that maybe millions of people are empowered to help improve it.
I tillegg er systemet selvdrevet. Det er publikum som retter søkelyset og driver lidenskapen, men lyset og lidenskapen er en dødelig kombinasjon som tiltrekker nye folk til publikum. Så dette er en modell som stort sett enhver organisasjon kan bruke til å forsøke å øke omsorgen for egen syklus av publikumsaksellerert innovasjon. Inviter publikum, åpne opp for lyset, skru opp lidenskapen. Og den vanskeligste biten er sannsynligvis søkelyset for det betyr at du må åpne opp, du må vise fram tingene dine til verden. Det er ved å gi bort det du tror er din innerste hemmelighet at kanskje millioner av folk får mulighet til å forbedre på det.
And, very happily, there's one class of people who really can't make use of this tool. The dark side of the web is allergic to the light. I don't think we're going to see terrorists, for example, publishing their plans online and saying to the world, "Please, could you help us to actually make them work this time?"
Og heldigvis er det en type gruppe som ikke kan benytte seg av dette verktøyet. Nettets mørke side er allergisk mot søkelys. Jeg tror ikke vi får se terrorister for eksempel, som publiserer sine planer på nettet og ber verden: "Kan dere være så snille og hjelpe oss få dem til å faktisk virke denne gangen?"
But you can publish your stuff online. And if you can get that wheel to turn, look out.
Men du kan publisere dine ting på nettet. Og om du får hjulet til å snurre, se opp.
So, at TED, we've become a little obsessed with this idea of openness. In fact, my colleague, June Cohen, has taken to calling it "radical openness," because it works for us each time. We opened up our talks to the world, and suddenly there are millions of people out there helping spread our speakers' ideas, and thereby making it easier for us to recruit and motivate the next generation of speakers. By opening up our translation program, thousands of heroic volunteers -- some of them watching online right now, and thank you! -- have translated our talks into more than 70 languages, thereby tripling our viewership in non-English-speaking countries. By giving away our TEDx brand, we suddenly have a thousand-plus live experiments in the art of spreading ideas. And these organizers, they're seeing each other, they're learning from each other. We are learning from them. We're getting great talks back from them. The wheel is turning.
Så, på TED har vi blitt litt hekta på denne idéen om åpenhet. Min kollega, June Cohen, har faktisk omtalt det som "radikal åpenhet", for det virker for oss hver gang. Vi åpnet opp foredragene våre til verden, og plutselig var det millioner av folk der ute som hjalp til å spre budskapet til foredragsholderne våre, og gjør det dermed enklere for oss å rekruttere og motivere neste generasjon foredragsholdere. Ved å åpne opp oversettelsesprogrammet vårt, har tusenvis av flotte frivillige -- noen av dem ser på oss på nettet akkurat nå, og takk! -- oversatt våre foredrag til mer enn 70 språk, og dermed tredoblet vår publikumsmasse i ikke-engelskspråklige land. Ved å gi bort vårt TEDx merke, har vi plutselig fått over tusen direkte eksperimenter i kunsten å spre idéer. Og disse organisatørene, de ser hverandre, og de lærer fra hverandre. Vi lærer av dem. Vi får fantastiske foredrag tilbake fra dem. Hjulet snurrer.
Okay, step back a minute. I mean, it's really not news for me to tell you that innovation emerges out of groups. You know, we've heard that this week -- this romantic notion of the lone genius with the "eureka!" moment that changes the world is misleading. Even he said that, and he would know. We're a social species. We spark off each other. It's also not news to say that the Internet has accelerated innovation. For the past 15 years, powerful communities have been connecting online, sparking off each other. If you take programmers, you know, the whole open-source movement is a fantastic instance of crowd-accelerated innovation. But what's key here is, the reason these groups have been able to connect is because their work output is of the type that can be easily shared digitally -- a picture, a music file, software. And that's why what I'm excited about, and what I think is under-reported, is the significance of the rise of online video.
OK, gå tilbake et minutt. Jeg mener, det er ikke nyheter når jeg forteller dere at innovasjon skapes av grupper. Vi har hørt denne uken -- at denne romantiske forestillingen om det ensomme geniet med "Eureka!" øyeblikket sitt som forandrer verden er misvisende. Han sa det til og med selv, og han burde vite best. Vi er en sosial rase. Vi inspireres av hverandre. Det er heller ikke nyheter å si at internett har aksellerert innovasjon. De siste 15 årene, har mektige fellesskap knyttet bånd på nettet, og inspirert hverandre. Om du ser på programmerere, dere vet, den åpne kildekodebevegelsen er en fantastisk versjon av publikumsaksellerert innovasjon. Men kjernen er at årsaken til at disse gruppene har kunnet knytte bånd skyldes at deres produkt er av typen som lett kan deles digitalt -- et bilde, en musikkfil, programvare. Og det er derfor det jeg er så spent over og det jeg tror er underrapportert er betydningen av økningen av video på nettet.
This is the technology that's going to allow the rest of the world's talents to be shared digitally, thereby launching a whole new cycle of crowd-accelerated innovation. The first few years of the web were pretty much video-free, for this reason: video files are huge; the web couldn't handle them. But in the last 10 years, bandwidth has exploded a hundredfold. Suddenly, here we are. Humanity watches 80 million hours of YouTube every day. Cisco actually estimates that, within four years, more than 90 percent of the web's data will be video. If it's all puppies, porn and piracy, we're doomed. I don't think it will be. Video is high-bandwidth for a reason. It packs a huge amount of data, and our brains are uniquely wired to decode it.
Dette er teknologien som vil tillate resten av verdens talenter å kunne deles elektronisk, og dermed starte en hel ny syklus av publikumsaksellerert innovasjon. De første årene var internett stort sett uten video, fordi videofiler er enorme, og internett taklet dem ikke. Men de siste 10 årene, har båndbredde eksplodert og hundredoblet seg. Plutselig er vi her. Menneskeheten ser på 80 millioner timer med YouTube hver dag. Cisco estimerer faktisk at innen fire år, vil mer enn 90% av internetts data være video. Om det bare er valper, porno og piratkopieringer, er vi fortapt. Jeg tror ikke det vil være det. Video er høy-båndbredde for en grunn. Det inneholder enorme datamengder, og våre hjerner er spesialtilpasset til å forstå det.
Here, let me introduce you to Sam Haber. He's a unicyclist. Before YouTube, there was no way for him to discover his sport's true potential, because you can't communicate this stuff in words, right? But looking at video clips posted by strangers, a world of possibility opens up for him. Suddenly, he starts to emulate and then to innovate. And a global community of unicyclists discover each other online, inspire each other to greatness. And there are thousands of other examples of this happening -- of video-driven evolution of skills, ranging from the physical to the artful. And I have to tell you, as a former publisher of hobbyist magazines, I find this strangely beautiful. I mean, there's a lot of passion right here on this screen.
Her, la meg introdusere dere til Sam Haber. Han er en enhjulssyklist. Før YouTube, fantes det ikke noen måte for ham å oppdage det virkelige potensialet i sporten sin, for det går ikke å kommunisere slikt med ord, ikke sant? Men ved å se på et videoklipp lastet opp av fremmede, åpner det seg en verden av muligheter for ham. Plutselig begynner han å etterligne og så å skape. Og et globalt fellesskap av etthjulssyklister oppdager hverandre på nettet, og inspirerer hverandre til nye høyder. Og det er tusenvis av andre eksempler på at dette skjer -- av video-drevet utvikling av ferdigheter, fra det fysiske til det kunstneriske. Og jeg må fortelle dere, som en tidligere utgiver av hobby-blader, synes jeg det er vakkert på en rar måte. Jeg mener, det er mye lidenskap her på skjermen.
But if Rube Goldberg machines and video poetry aren't quite your cup of tea, how about this. Jove is a website that was founded to encourage scientists to publish their peer-reviewed research on video. There's a problem with a traditional scientific paper. It can take months for a scientist in another lab to figure out how to replicate the experiments that are described in print. Here's one such frustrated scientist, Moshe Pritsker, the founder of Jove. He told me that the world is wasting billions of dollars on this. But look at this video. I mean, look: if you can show instead of just describing, that problem goes away. So it's not far-fetched to say that, at some point, online video is going to dramatically accelerate scientific advance.
Men om Rube Goldberg maskiner og video poesi ikke akkurat er noe for deg, hva med dette? Jove er en nettside som ble grunnlagt for å oppmuntre vitenskapsfolk til å publisere sine kvalitetssikrede forskningsresultater på video. Det er et problem med tradisjonelle forskningspapirer. Det kan ta månedsvis for en forsker i et annet laboratorium å finne ut hvordan man kan gjenskape eksperimentene som er beskrevet skriftlig. Her er en slik frustrert forsker, Moshe Pritsker, grunnleggeren av Jove. Han fortalte meg at verden kaster bort billioner av dollar på dette. Men se på denne videoen. Jeg mener, se: hvis du kan vise istedenfor bare å beskrive, så forsvinner hele problemet. Så det er ikke så feil å si at en eller annen gang vil video på nettet dramatisk aksellerere forskning.
Here's another example that's close to our hearts at TED, where video is sometimes more powerful than print -- the sharing of an idea. Why do people like watching TEDTalks? All those ideas are already out there in print. It's actually faster to read than to view. Why would someone bother? Well, so, there's some showing as well as telling. But even leaving the screen out of it, there's still a lot more being transferred than just words. And in that non-verbal portion, there's some serious magic. Somewhere hidden in the physical gestures, the vocal cadence, the facial expressions, the eye contact, the passion, the kind of awkward, British body language, the sense of how the audience are reacting, there are hundreds of subconscious clues that go to how well you will understand, and whether you're inspired -- light, if you like, and desire. Incredibly, all of this can be communicated on just a few square inches of a screen.
Her er et annet eksempel som ligger våre hjerter nær her hos TED, hvor video gjør et sterkere inntrykk enn skriftlig informasjon -- delingen av en idé. Hvorfor liker folk å se på TED foredrag? Alle disse idéene er allerede tilgjengelig skriftlig. Det er faktisk raskere å lese enn å se. Hvorfor gidder folk? Vel, det er litt pek-og-forklar. Men selv uten skjermen er det mye mer enn bare ord som formidles. Og i den ikke-verbale delen, er det noen skikkelige gullkorn. Gjemt et sted i den fysiske opptreden, tonefallet, ansiktsuttrykket, øyekontakten, lidenskapen, den litt rare britiske kroppsholdningen, publikums reaksjoner, det er hundrevis av ubevisste signaler som er med på å bestemme hvor godt du forstår, og om du blir inspirert -- søkelys, om du vil, og lidenskap. Utrolig nok kan alt dette formidles på bare noen få centimeter med skjerm.
Reading and writing are actually relatively recent inventions. Face-to-face communication has been fine-tuned by millions of years of evolution. That's what's made it into this mysterious, powerful thing it is. Someone speaks, there's resonance in all these receiving brains, the whole group acts together. I mean, this is the connective tissue of the human superorganism in action. It's probably driven our culture for millennia. 500 years ago, it ran into a competitor with a lethal advantage. It's right here. Print scaled. The world's ambitious innovators and influencers now could get their ideas to spread far and wide, and so the art of the spoken word pretty much withered on the vine. But now, in the blink of an eye, the game has changed again. It's not too much to say that what Gutenberg did for writing, online video can now do for face-to-face communication. So, that primal medium, which your brain is exquisitely wired for ... that just went global.
Lesing og skriving er faktisk relativt nye oppdagelser. Ansikt til ansikt kommunikasjon har blitt raffinert gjennom millioner av år med utvikling. Det er det som har gjort det til den mystiske og gripende opplevelsen det er. Noen snakker, det er resonans i alle disse mottagende hjernene, gruppen opptrer samlet. Jeg mener, dette er det bindende materialet for den menneskelige superorganismen i aksjon. Det har sikkert drevet vår kultur i årtusener. 500 år siden møtte det en konkurrent med en dødelig fordel. Det er rett her borte. Trykkerikunsten. Verdens ambisiøse innovatører og påvirkere kunne nå spre sine idéer for alle vinder, og talekunsten råtnet på rot. Men nå, på et øyeblikk, har spillet snudd igjen. Det er ikke å overdrive å si at hva Gutenberg betydde for det skrevne ord, kan nå video på nettet gjøre det samme for ansikt til ansikt kommunikasjon. Så, det urmediet som hjernen vår er spesialtilpasset for ble nettopp globalt.
Now, this is big. We may have to reinvent an ancient art form. I mean, today, one person speaking can be seen by millions, shedding bright light on potent ideas, creating intense desire for learning and to respond -- and in his case, intense desire to laugh. For the first time in human history, talented students don't have to have their potential and their dreams written out of history by lousy teachers. They can sit two feet in front of the world's finest.
Dette er stort. Vi må kanskje gjenoppfinne en fordums kunstform. Jeg mener, i dag kan én person som snakker bli sett av millioner, rette søkelys på potente idéer, skape intens lidenskap for læring og for svar -- og i dette tilfellet, intens lidenskap til å le. For første gang i menneskehetens historie, må ikke talentfulle studenter få potensialet sitt og drømmene sine skrevet ut av historien av dårlige lærere. De kan sitte en halv meter foran verdens beste.
Now, TED is just a small part of this. I mean, the world's universities are opening up their curricula. Thousands of individuals and organizations are sharing their knowledge and data online. Thousands of people are figuring out new ways to learn and, crucially, to respond, completing the cycle. And so, as we've thought about this, you know, it's become clear to us what the next stage of TED's evolution has to be. TEDTalks can't be a one-way process, one-to-many. Our future is many-to-many. So, we're dreaming of ways to make it easier for you, the global TED community, to respond to speakers, to contribute your own ideas, maybe even your own TEDTalks, and to help shine a light on the very best of what's out there. Because, if we can bubble up the very best from a vastly larger pool, this wheel turns.
TED er bare en liten del av dette. Jeg mener, verdens universiteter åpner opp sine pensum. Tusenvis av individer og organisasjoner deler sin kunnskap og data på nettet. Tusenvis av folk finner nye måter å lære, og mer viktig, å svare, og syklusen er dermed fullendt. Etter som vi har tenkt på dette, har det blitt klart for oss hva neste steg av TEDs utvikling må bli. TED foredrag kan ikke være en enveisprosess, en til mange. Vår framtid er mange til mange. Så vi drømmer om måter å gjøre det enklere for dere, det globale TED fellesskapet, å svare foredragsholdere, å bidra med egne idéer, kanskje til og med egne TED foredrag, og hjelpe til med å rette søkelyset på det beste som er tilgjengelig. For om vi kan boble opp det aller beste fra en betydelig større dam, så vil dette hjulet snurre.
Now, is it possible to imagine a similar process to this, happening to global education overall? I mean, does it have to be this painful, top-down process? Why not a self-fueling cycle in which we all can participate? It's the participation age, right? Schools can't be silos. We can't stop learning at age 21. What if, in the coming crowd of nine billion ... what if that crowd could learn enough to be net contributors, instead of net plunderers? That changes everything, right? I mean, that would take more teachers than we've ever had. But the good news is they are out there. They're in the crowd, and the crowd is switching on lights, and we can see them for the first time, not as an undifferentiated mass of strangers, but as individuals we can learn from. Who's the teacher? You're the teacher. You're part of the crowd that may be about to launch the biggest learning cycle in human history, a cycle capable of carrying all of us to a smarter, wiser, more beautiful place.
Nå, er det mulig å forestille seg at en lignende prosess som dette kan skje med global undervisning overalt? Jeg mener, må det være en smertefull, ovenifra og ned prosess? Hvorfor ikke en selvdreven syklus som alle kan ta del i? Det er tiden for deltagelse, ikke sant? Skoler kan ikke være siloer. Vi kan ikke stoppe å lære i en alder av 21. Hva om, i det kommende publikum på ni billioner ... hva om det publikum kunne lære å bli netto bidragsytere, istedenfor netto plyndrere? Det forandrer alt, ikke sant? Jeg mener, det ville krevd flere lærere enn vi noen gang har hatt. Men de gode nyhetene er at de er der ute. De er blant publikum, og publikum retter søkelyset så vi kan se dem for første gang, ikke som en usammenhengende masse av ukjente, men som individer vi kan lære av. Hvem er læreren? Du er læreren. Du er en del av publikum som er i ferd med å starte den største læringssyklusen i menneskehetens historie, en syklus istand til å bringe oss alle til et smartere, klokere og vakrere sted.
Here's a group of kids in a village in Pakistan near where I grew up. Within five years, each of these kids is going to have access to a cellphone capable of full-on web video and capable of uploading video to the web. I mean, is it crazy to think that this girl, in the back, at the right, in 15 years, might be sharing the idea that keeps the world beautiful for your grandchildren? It's not crazy; it's actually happening right now.
Her er en gruppe unger i en landsby i Pakistan nær der jeg vokste opp. Innen fem år vil hver og en av disse ungene ha tilgang til en mobiltelefon med mulighet for skikkelig nettvideo og i stand til å laste opp video til nettet. Jeg mener, det er galskap å tenke på at denne jenta, i bakgrunnen, til høyre, om 15 år, kanskje deler idéen som bevarer verden vakker for dine barnebarn? Det er ikke galskap, det skjer faktisk akkurat nå.
I want to introduce you to a good friend of TED who just happens to live in Africa's biggest shantytown.
Jeg vil gjerne introdusere dere for en god venn av TED som tilfeldigvis lever i Afrikas største slumby.
(Video) Christopher Makau: Hi. My name is Christopher Makau. I'm one of the organizers of TEDxKibera. There are so many good things which are happening right here in Kibera. There's a self-help group. They turned a trash place into a garden. The same spot, it was a crime spot where people were being robbed. They used the same trash to form green manure. The same trash site is feeding more than 30 families. We have our own film school. They are using Flip cameras to record, edit, and reporting to their own channel, Kibera TV. Because of a scarcity of land, we are using the sacks to grow vegetables, and also [we're] able to save on the cost of living. Change happens when we see things in a different way. Today, I see Kibera in a different way. My message to TEDGlobal and the entire world is: Kibera is a hotbed of innovation and ideas.
(Video) Christopher Makau: Hei. Mitt navn er Christopher Makau. Jeg er en av organisatørene bak TEDxKibera. Det er så mange bra ting som skjer her i Kibera. Det er en selvhjelpsgruppe. De forvandlet en søppelhaug til en hage. Den samme plassen var kriminelt belastet og folk ble ranet der. De brukte den samme søpla til å lage grønn gjødsel. Den samme søppelhaugen brødfør nå mer enn 30 familier. Vi har vår egen filmskole. De bruker Flip kameraer til å ta opp, redigere, og rapportere til deres egen kanal, Kibera TV. På grunn av plassmangel gror vi grønnsaker i sekker og vi har klart å redusere levekostnadene. Forandring skjer når vi ser ting i et nytt lys. I dag, ser jeg på Kibera i et nytt lys. Min beskjed til TED Global og hele verden, er: Kibera er grobunn for innovasjon og idéer.
(Applause)
(Applause)
CA: You know what? I bet Chris has always been an inspiring guy. What's new -- and it's huge -- is that, for the first time, we get to see him, and he can see us. Right now, Chris and Kevin and Dennis and Dickson and their friends are watching us, in Nairobi, right now. Guys, we've learned from you today. Thank you.
Chris Anderson: Vet du hva? Jeg vedder på at Chris alltid har vært en inspirasjonskilde. Det som er nytt -- og det er stort -- er at, for første gang, så ser vi ham, og han kan se oss. Akkurat nå, Chris og Kevin og Dennis og Dickson og vennene deres ser på oss, i Nairobi, akkurat nå. Folkens, vi har lært fra dere i dag. Takk.
And thank you.
Og takk til dere.
(Applause)
(Applaus)