I've been fascinated with crop diversity for about 35 years from now, ever since I stumbled across a fairly obscure academic article by a guy named Jack Harlan. And he described the diversity within crops -- all the different kinds of wheat and rice and such -- as a genetic resource. And he said, "This genetic resource," -- and I'll never forget the words -- "stands between us and catastrophic starvation on a scale we cannot imagine."
Jeg har vært fascinert av mangfoldet i matplanter i omtrent 35 år nå, helt siden jeg kom over en ganske obskur akademisk artikkel skrevet av en fyr kalt Jack Harlan. Han beskrev mangfoldet i matplantene - alle de ulike typene hvete og ris og sånt - som en genressurs. Og han sa: “Denne genressursen, “ - og jeg husker det ordrett - “står mellom oss og katastrofal sult i en skala vi ikke kan forestille oss.”
I figured he was either really on to something, or he was one of these academic nutcases. So, I looked a little further, and what I figured out was that he wasn't a nutcase. He was the most respected scientist in the field. What he understood was that biological diversity -- crop diversity -- is the biological foundation of agriculture. It's the raw material, the stuff, of evolution in our agricultural crops. Not a trivial matter. And he also understood that that foundation was crumbling, literally crumbling. That indeed, a mass extinction was underway in our fields, in our agricultural system. And that this mass extinction was taking place with very few people noticing and even fewer caring.
Jeg antok at han enten var på sporet av noe, eller at han var en av disse akademiske tullingene. Jeg så litt nærmere på det, og det jeg fant ut var at han ikke var en tulling. Han var den mest respekterte vitenskapsmannen innen fagfeltet. Det han forsto var at biologisk mangfold, mangfoldet i matplanter - er den biologiske grunnvollen i landbruket. Det er råvaren, stoffet, til evolusjon i matplantene våre. Det er ingen bagatell. Han forsto også at grunnvollen var i ferd med å gå i oppløsning, bokstavelig talt gå i oppløsning. At det faktisk var en masse- utryddelse på gang på jordene våre, i jordbruket vårt. Og at denne masseutryddelsen foregikk mens veldig få la merke til det og enda færre brydde seg.
Now, I know that many of you don't stop to think about diversity in agricultural systems and, let's face it, that's logical. You don't see it in the newspaper every day. And when you go into the supermarket, you certainly don't see a lot of choices there. You see apples that are red, yellow, and green and that's about it.
Jeg vet at mange av dere ikke stopper opp og tenker på mangfold i jordbruk, og det er logisk. Du ser det ikke i avisa hver dag. Og når du går på butikken, ser du i alle fall ikke mange valg der. Du ser epler som er røde, gule og grønne, og det er i grunn det.
So, let me show you a picture of one form of diversity. Here's some beans, and there are about 35 or 40 different varieties of beans on this picture. Now, imagine each one of these varieties as being distinct from another about the same way as a poodle from a Great Dane. If I wanted to show you a picture of all the dog breeds in the world, and I put 30 or 40 of them on a slide, it would take about 10 slides because there about 400 breeds of dogs in the world. But there are 35 to 40,000 different varieties of beans. So if I were to going to show you all the beans in the world, and I had a slide like this, and I switched it every second, it would take up my entire TED talk, and I wouldn't have to say anything.
La meg vise dere et bilde av en type mangfold. Her er noen bønner, og det er omtrent 35 - 40 ulike sorter bønner på dette bildet. Forestill deg at hver og en av disse sortene skiller seg fra hverandre omtrent som en puddel og Grand Danois. Hvis jeg skulle vist dere et bilde av alle hunderasene i verden, og jeg hadde hatt 30 eller 40 på hver slide, ville det blitt omtrent 10 slider siden det finnes omtrent 400 hunderaser i verden. Men det er 35 til 40 000 ulike sorter bønner. Hvis jeg skulle vist dere alle bønnene i verden, og jeg hadde en slide som dette, og jeg byttet hvert sekund, da ville det fylt hele TED-foredraget mitt, og jeg hadde ikke behøvd å si noen ting.
But the interesting thing is that this diversity -- and the tragic thing is -- that this diversity is being lost. We have about 200,000 different varieties of wheat, and we have about 2 to 400,000 different varieties of rice, but it's being lost. And I want to give you an example of that. It's a bit of a personal example, in fact. In the United States, in the 1800s -- that's where we have the best data -- farmers and gardeners were growing 7,100 named varieties of apples. Imagine that. 7,100 apples with names. Today, 6,800 of those are extinct, no longer to be seen again.
Men det interessante er at dette er mangfold - og det tragiske er at dette mangfoldet er i ferd med å gå tapt. Vi har omtrent 200 000 ulike sorter hvete, og vi har 2 til 400 000 ulike sorter ris, men det er i ferd med å gå tapt. Og jeg skal gi dere et eksempel på det. Et litt personlig eksempel, faktisk. I USA, på 1800-tallet - det er derfra vi har de beste dataene - dyrket bønder og gartnere 7100 navngitte eplesorter. Tenk dere det. 7100 epler med navn. I dag er 6800 av disse utdødd, de kommer aldri å bli sett igjen.
I used to have a list of these extinct apples, and when I would go out and give a presentation, I would pass the list out in the audience. I wouldn't tell them what it was, but it was in alphabetical order, and I would tell them to look for their names, their family names, their mother's maiden name. And at the end of the speech, I would ask, "How many people have found a name?" And I never had fewer than two-thirds of an audience hold up their hand. And I said, "You know what? These apples come from your ancestors, and your ancestors gave them the greatest honor they could give them. They gave them their name. The bad news is they're extinct. The good news is a third of you didn't hold up your hand. Your apple's still out there. Find it. Make sure it doesn't join the list."
Før hadde jeg en liste med disse utdødde eplene, og når jeg holdt foredrag, sendte jeg listen rundt i forsamlingen. Jeg sa ikke hva det var, men det var i alfabetisk rekkefølge, og jeg sa de skulle se etter navnet sitt, etternavnet sitt, pikenavnet til moren. Og på slutten av foredraget spurte jeg “Hvor mange har funnet et navn?” Og jeg fikk alltid minst to tredjedeler av forsamlingen til å rekke opp hånda. Og jeg sa: “Vet du hva? Disse eplene kommer fra forfedrene deres, og forfedrene deres ga dem den største hederen de kunne gi dem. De ga dem navnet sitt. Den dårlige nyheten er at de er utdødd. Den gode nyheten er at en 1/3 av dere ikke rakk opp hånda - eplet deres finnes fortsatt der ute. Finn det. Forsikre deg om at det ikke havner på lista.”
So, I want to tell you that the piece of the good news is that the Fowler apple is still out there. And there's an old book back here, and I want to read a piece from it. This book was published in 1904. It's called "The Apples of New York" and this is the second volume. See, we used to have a lot of apples. And the Fowler apple is described in here -- I hope this doesn't surprise you -- as, "a beautiful fruit." (Laughter) I don't know if we named the apple or if the apple named us, but ... but, to be honest, the description goes on and it says that it "doesn't rank high in quality, however." And then he has to go even further. It sounds like it was written by an old school teacher of mine. "As grown in New York, the fruit usually fails to develop properly in size and quality and is, on the whole, unsatisfactory."
Jeg kan fortelle dere at en liten gladnyhet er at Fowler-eplet fortsatt finnes der ute. Og det er en gammel bok bak her, og jeg har lyst til å lese litt fra den. Den ble utgitt i 1904. Den heter “New Yorks epler”, og dette er andre bind. Vi pleide å ha masse epler. Og Fowler-eplet er beskrevet her - jeg håper ikke dette overrasker dere - som “en vakker frukt”. (Latter) Jeg vet ikke om vi ga navn til eplet eller om eplet ga navn til oss, men .... For å være ærlig, så fortsetter beskrivelsen, og den sier at det “når imidlertid ikke høyt i kvalitet”. Og så må han gå enda lengre. Det høres ut som om det er skrevet av en av de gamle lærerne mine. “Da det dyrkes i New York, vil frukten vanligvis ikke utvikle seg tilstrekkelig i størrelse og kvalitet,
(Laughter)
og er, i det hele, utilfredsstillende.”
(Latter)
And I guess there's a lesson to be learned here, and the lesson is: so why save it? I get this question all the time. Why don't we just save the best one? And there are a couple of answers to that question. One thing is that there is no such thing as a best one. Today's best variety is tomorrow's lunch for insects or pests or disease. The other thing is that maybe that Fowler apple or maybe a variety of wheat that's not economical right now has disease or pest resistance or some quality that we're going to need for climate change that the others don't. So it's not necessary, thank God, that the Fowler apple is the best apple in the world. It's just necessary or interesting that it might have one good, unique trait. And for that reason, we ought to be saving it. Why? As a raw material, as a trait we can use in the future. Think of diversity as giving us options. And options, of course, are exactly what we need in an era of climate change.
Jeg antar det er en lærepenge her, og lærepengen er: Hvorfor redde det? Jeg får dette spørsmålet hele tiden. Hvorfor redder vi ikke bare de beste? Det er et par svar på det spørsmålet. For det første så finnes det ikke noe "det beste". Dagens beste sort er morgendagens lunsj for insekter eller skadedyr eller sykdommer. Det andre er at kanskje det Fowler-eplet eller kanskje en sort hvete som ikke er økonomisk akkurat nå, er resistent mot sykdom eller skadedyr eller har en egenskap vi kommer til å trenge med klimaendringer som andre ikke har. Det er ikke nødvendig, takk og lov, at Fowler-eplet er det beste eplet i verden. Det er bare viktig eller interessant at det kan ha en god, unik egenskap. Og av den grunn bør vi redde det. Hvorfor? Som råvare, som en egenskap vi kan bruke i framtiden. Tenk på mangfold som å holde mulighetene åpne.
I want to show you two slides, but first, I want to tell you that we've been working at the Global Crop Diversity Trust with a number of scientists -- particularly at Stanford and University of Washington -- to ask the question: What's going to happen to agriculture in an era of climate change and what kind of traits and characteristics do we need in our agricultural crops to be able to adapt to this? In short, the answer is that in the future, in many countries, the coldest growing seasons are going to be hotter than anything those crops have seen in the past. The coldest growing seasons of the future, hotter than the hottest of the past. Is agriculture adapted to that? I don't know. Can fish play the piano? If agriculture hasn't experienced that, how could it be adapted?
Og muligheter, selvfølgelig, er nettopp det vi behøver i en tid med klimaendring. Jeg har lyst til å vise dere to slider, men først vil jeg fortelle at i Global Crop Diversity Trust har vi jobbet, med en rekke forskere, spesielt på Stanford og Washington universitet - for å stille spørsmålet: Hva skjer med jordbruket i en tid med klimaendring og hva slags egenskaper og kjennetegn behøver vi i matplantene våre for å kunne tilpasse oss dette? Kort fortalt, svaret er at i framtiden, i mange land, kommer den kaldeste vekstsesongen til å bli varmere enn noe annet disse plantene har opplevd tidligere. Den kaldeste vekstsesongen i framtiden, varmere enn den varmeste noensinne. Er jordbruket tilpasset det? Jeg vet ikke. Kan fisk spille piano?
Now, the highest concentration of poor and hungry people in the world, and the place where climate change, ironically, is going to be the worst is in South Asia and sub-Saharan Africa. So I've picked two examples here, and I want to show you. In the histogram before you now, the blue bars represent the historical range of temperatures, going back about far as we have temperature data. And you can see that there's some difference between one growing season and another. Some are colder, some are hotter and it's a bell shaped curve. The tallest bar is the average temperature for the most number of growing seasons. In the future, later this century, it's going to look like the red, totally out of bounds. The agricultural system and, more importantly, the crops in the field in India have never experienced this before.
Hvis jordbruket ikke har opplevd det, hvordan kan det være tilpasset? Den høyeste konsentrasjonen av fattige og sultne mennesker i verden og der klimaendringene, ironisk nok, kommer til å være verst, er Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Jeg har funnet to eksempler som jeg har lyst til å vise dere. I histogrammet foran dere representerer de blå søylene de historiske temperaturvariasjonene, så langt tilbake som vi har temperaturdata for. Du kan se at det er litt variasjon fra en vekstsesong til en annen. Noen er kaldere, noen er varmere, og det er en klokkeformet kurve. Den høyeste søylen er gjennomsnitts- temperatur for de fleste vekstsesongene. I framtiden, senere i dette århundret, kommer det til å se ut som den røde, helt utenfor alle grenser. Jordbruket, og enda viktigere, plantene på jordene i India,
Here's South Africa. The same story. But the most interesting thing about South Africa is we don't have to wait for 2070 for there to be trouble. By 2030, if the maize, or corn, varieties, which is the dominant crop -- 50 percent of the nutrition in Southern Africa are still in the field -- in 2030, we'll have a 30 percent decrease in production of maize because of the climate change already in 2030. 30 percent decrease of production in the context of increasing population, that's a food crisis. It's global in nature. We will watch children starve to death on TV. Now, you may say that 20 years is a long way off. It's two breeding cycles for maize. We have two rolls of the dice to get this right. We have to get climate-ready crops in the field, and we have to do that rather quickly.
har aldri opplevd dette før. Her er Sør-Afrika. Samme her. Men det mest interessante med Sør-Afrika er at vi ikke behøver å vente til 2070 med å få problemer. Innen 2030, hvis maissorter, som er den viktigste planten - 50 % av næringen i det sørlige Afrika kommer fortsatt fra åkrene - i 2030 kommer det til å være 30 % reduksjon i produksjon av mais som følge av klimaendring allerede i 2030. 30 % reduksjon i produksjon samtidig som befolkningen øker, det er matvarekrise. Den er av global natur. Vi kommer til å se barn som dør av sult på tv. Du kan si at 20 år er lenge til. Det er to avlingssykluser for mais. Vi har to terningkast på å få det rett. Vi må få klimaklare matplanter i jorda,
Now, the good news is that we have conserved. We have collected and conserved a great deal of biological diversity, agricultural diversity, mostly in the form of seed, and we put it in seed banks, which is a fancy way of saying a freezer. If you want to conserve seed for a long term and you want to make it available to plant breeders and researchers, you dry it and then you freeze it. Unfortunately, these seed banks are located around the world in buildings and they're vulnerable. Disasters have happened. In recent years we lost the gene bank, the seed bank in Iraq and Afghanistan. You can guess why. In Rwanda, in the Solomon Islands. And then there are just daily disasters that take place in these buildings, financial problems and mismanagement and equipment failures, and all kinds of things, and every time something like this happens, it means extinction. We lose diversity. And I'm not talking about losing diversity in the same way that you lose your car keys. I'm talking about losing it in the same way that we lost the dinosaurs: actually losing it, never to be seen again.
og vi må få det til ganske fort. Den gode nyheten er at vi har bevart. Vi har samlet inn og bevart en god del biologisk mangfold, mangfold i jordbruk, for det meste i form av frø, og vi har satt dem inn i frøbanker, som er er et fancy navn på en fryser. Hvis du vil bevare frø i en lengre periode og la dem være tilgjengelige for planteforedlere og forskere, da tørker du dem og så fryser du dem. Dessverre er disse frøbankene plassert i bygninger rundt i verden, og de er sårbare. Katastrofer har forekommet. De siste årene har vi mistet genbanken, frøbanken i Irak og Afghanistan. Du kan gjette hvorfor. I Rwanda, på Salomonøyene. Og så er det daglige katastrofer som skjer i disse bygningene, finansielle problemer og vanskjøtsel, feil ved utstyr og alle slags ting, og hver gang noe slikt skjer, betyr det utslettelse. Vi mister mangfold. Jeg snakker ikke om å miste mangfold som når du mister bilnøklene dine. Jeg snakker om å miste det på samme måte som vi mistet dinosaurene:
So, a number of us got together and decided that, you know, enough is enough and we need to do something about that and we need to have a facility that can really offer protection for our biological diversity of -- maybe not the most charismatic diversity. You don't look in the eyes of a carrot seed quite in the way you do a panda bear, but it's very important diversity. So we needed a really safe place, and we went quite far north to find it. To Svalbard, in fact. This is above mainland Norway. You can see Greenland there. That's at 78 degrees north. It's as far as you can fly on a regularly scheduled airplane. It's a remarkably beautiful landscape. I can't even begin to describe it to you. It's otherworldly, beautiful. We worked with the Norwegian government and with the NorGen, the Norwegian Genetic Resources Program, to design this facility. What you see is an artist's conception of this facility, which is built in a mountain in Svalbard. The idea of Svalbard was that it's cold, so we get natural freezing temperatures. But it's remote. It's remote and accessible so it's safe and we don't depend on mechanical refrigeration.
faktisk miste dem, og aldri se dem igjen. Vi samlet en gjeng av oss og bestemte at nok er nok, og vi må gjøre noe med det, og vi må ha et anlegg som virkelig kan sørge for beskyttelse av det biologiske mangfoldet vårt av - kanskje ikke det mest karismatiske mangfoldet. Du ser ikke inn øynene på et gulrotfrø sånn du ser inn i øynene på en panda, men det er et veldig viktig mangfold. Vi trengte et veldig sikkert sted, og vi dro ganske langt nord for å finne det. Til Svalbard faktisk. Det er nord for Fastlands-Norge. Du kan se Grønland der. Det er på 78 grader nord. Det er så langt du kan fly med et vanlig rutefly. Det er et forunderlig vakkert landskap. Jeg kan ikke engang begynne å beskrive det for dere. Det er overjordisk vakkert. Vi jobbet med de norske styresmaktene og med NordGen, det nordiske genressurs-senteret, med å utforme dette anlegget. Det du ser, er en kunstners oppfatning av dette anlegget, som er bygget i et fjell på Svalbard. Tanken bak Svalbard var at det er kaldt, sånn at vi har naturlig lave temperaturer. Men det er øde. Det er øde og tilgjengelig sånn at det er trygt og vi ikke er avhengige av mekanisk frysing.
This is more than just an artist's dream, it's now a reality. And this next picture shows it in context, in Svalbard. And here's the front door of this facility. When you open up the front door, this is what you're looking at. It's pretty simple. It's a hole in the ground. It's a tunnel, and you go into the tunnel, chiseled in solid rock, about 130 meters. There are now a couple of security doors, so you won't see it quite like this. Again, when you get to the back, you get into an area that's really my favorite place. I think of it as sort of a cathedral. And I know that this tags me as a bit of a nerd, but ... (Laughter) Some of the happiest days of my life have been spent ... (Laughter) in this place there.
Det er mer enn bare en kunstners drøm, nå er det en realitet. Dette neste bildet viser det slik det er, på Svalbard. Her er inngangsdøren til anlegget. Når du åpner inngangsdøren, er det dette du ser. Det er ganske enkelt. Det er et hull i bakken. Det er en tunnel, og du går inn i tunnelen, hugget ut i stein, omtrent 130 meter. Det er et par sikkerhetsdører, så du får ikke sett det akkurat sånn. Når du kommer til enden, kommer du til et område som virkelig er mitt favorittsted. Jeg tenker på den som en slags katedral. Og jeg vet at dette får meg til å høres ut som en nerd, men... (Latter) Noen av de lykkeligste dagene i livet mitt har jeg tilbrakt... (Latter) på dette stedet.
(Applause)
(Applaus)
If you were to walk into one of these rooms, you would see this. It's not very exciting, but if you know what's there, it's pretty emotional. We have now about 425,000 samples of unique crop varieties. There's 70,000 samples of different varieties of rice in this facility right now. About a year from now, we'll have over half a million samples. We're going up to over a million, and someday we'll basically have samples -- about 500 seeds -- of every variety of agricultural crop that can be stored in a frozen state in this facility. This is a backup system for world agriculture. It's a backup system for all the seed banks. Storage is free. It operates like a safety deposit box. Norway owns the mountain and the facility, but the depositors own the seed. And if anything happens, then they can come back and get it. This particular picture that you see shows the national collection of the United States, of Canada, and an international institution from Syria.
Hvis du går inn i et av disse rommene, får du se dette. Det er ikke veldig spennende, men hvis du vet hva som er der, føles det ganske sterkt. Vi har nå omtrent 425 000 prøver av unike plantesorter. Det er 70 000 prøver av ulike sorter ris i dette anlegget akkurat nå. Et år fra nå kommer vi til å ha over en halv million prøver. Vi kommer opp mot over en million, og en dag kommer vi til å ha prøver - omtrent 500 frø - av hver sort jordbruksplante som kan oppbevares i frossen tilstand i dette anlegget. Dette er en sikkerhetskopi for verdens jordbruk. Det er en sikkerhetskopi for alle frøbanker. Lagringen er gratis. Den fungerer som en bankboks. Norge eier fjellet og anlegget, men innskyter eier frøa. Og hvis noe skjer, da kan de komme tilbake og hente dem. Det her bildet du ser, viser den nasjonale samlingen til USA, til Canada, og en internasjonal institusjon fra Syria.
I think it's interesting in that this facility, I think, is almost the only thing I can think of these days where countries, literally, every country in the world -- because we have seeds from every country in the world -- all the countries of the world have gotten together to do something that's both long term, sustainable and positive. I can't think of anything else that's happened in my lifetime that way.
Jeg synes det er interessant at dette anlegget, tror jeg, er det eneste jeg kan komme på i disse dager, der land, bokstavelig talt alle land i verden - siden vi har frø fra alle land i verden. Alle land i verden har gått sammen om å gjøre noe som er langsiktig, bærekraftig og positivt. Jeg kan ikke komme på noe lignende så lenge jeg har levd.
I can't look you in the eyes and tell you that I have a solution for climate change, for the water crisis. Agriculture takes 70 percent of fresh water supplies on earth. I can't look you in the eyes and tell you that there is such a solution for those things, or the energy crisis, or world hunger, or peace in conflict. I can't look you in the eyes and tell you that I have a simple solution for that, but I can look you in the eyes and tell you that we can't solve any of those problems if we don't have crop diversity. Because I challenge you to think of an effective, efficient, sustainable solution to climate change if we don't have crop diversity. Because, quite literally, if agriculture doesn't adapt to climate change, neither will we. And if crops don't adapt to climate change, neither will agriculture, neither will we.
Jeg kan ikke se dere i øynene og fortelle dere at jeg har en løsning på klimaendringer, på vannmangelen. Landbruket bruker 70 % av ferskvanns- forsyningen i verden. Jeg kan ikke se dere i øynene og si at det finnes en løsning på de tingene, eller energikrisen, eller sult i verden, eller fred i konflikt. Jeg kan ikke se dere i øynene og si at jeg har en enkel løsning på det, men jeg kan se dere i øynene og si at vi ikke kan løse noen av de problemene hvis vi ikke har mangfold i matplantene. For jeg utfordrer dere til å komme på en virkningsfull, effektiv, bærekraftig løsning på klimaendringer hvis vi ikke har mangfold blant matplantene. For, helt bokstavelig talt, hvis ikke jordbruket tilpasser seg klimaendringer, da gjør ikke vi det heller. Og hvis plantene ikke tilpasser seg klima- endringer, vil ikke jordbruket gjøre det og ikke vi heller.
So, this is not something pretty and nice to do. There are a lot of people who would love to have this diversity exist just for the existence value of it. It is, I agree, a nice thing to do. But it's a necessary thing to do. So, in a very real sense, I believe that we, as an international community, should get organized to complete the task. The Svalbard Global Seed Vault is a wonderful gift that Norway and others have given us, but it's not the complete answer. We need to collect the remaining diversity that's out there. We need to put it into good seed banks that can offer those seeds to researchers in the future. We need to catalog it. It's a library of life, but right now I would say we don't have a card catalog for it. And we need to support it financially.
Så dette er ikke noe pent og hyggelig å holde på med. Det er mange mennesker der ute som ønsker å la mangfoldet bestå kun for den nåværende verdien av det. Jeg er enig i at det er en fin ting å gjøre. Men det er en nødvendig ting å gjøre. I reell forstand mener jeg at vi, som et internasjonalt fellesskap, bør organisere oss og fullføre oppgaven. Svalbard globale frøhvelv er en fantastisk gave som Norge og andre har gitt oss, men det er ikke hele svaret. Vi må samle sammen resten av mangfoldet som er der ute. Vi må sette det inn i gode frøbanker som kan tilby de frøene til forskere i framtiden. Vi må katalogisere det. Det er et bibliotek av liv, men akkurat nå vil jeg si at at vi ikke har et kartotek over det. Og vi må ha finansiell støtte.
My big idea would be that while we think of it as commonplace to endow an art museum or endow a chair at a university, we really ought to be thinking about endowing wheat. 30 million dollars in an endowment would take care of preserving all the diversity in wheat forever. So we need to be thinking a little bit in those terms.
Min kongstanke er at på samme måte som vi synes det er greit å donere til et kunstmuseum eller et professorat ved et universitet, så burde vi vurdere å donere hvete. 30 millioner dollar i donasjon vil sørge for at alt mangfoldet i hvete ble tatt vare på for alltid. Vi må tenke litt i de baner.
And my final thought is that we, of course, by conserving wheat, rice, potatoes, and the other crops, we may, quite simply, end up saving ourselves.
Og min siste tanke er at vi, selvfølgelig, ved å ta vare på hvete, ris, poteter og de andre plantene, da kan vi, ganske enkelt, ende opp med å redde oss selv.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)