I, like many of you, am one of the two billion people on Earth who live in cities. And there are days -- I don't know about the rest of you -- but there are days when I palpably feel how much I rely on other people for pretty much everything in my life. And some days, that can even be a little scary. But what I'm here to talk to you about today is how that same interdependence is actually an extremely powerful social infrastructure that we can actually harness to help heal some of our deepest civic issues, if we apply open-source collaboration.
Jeg, som mange av dere, er en av de to milliarder menneskene på jorda som bor byer. Og noen dager, jeg vet ikke hvordan det er med dere, men noen dager kjenner jeg virkelig på hvor avhengig jeg er av andre mennesker for bort i mot alt i livet mitt. Og noen dager kan det til og med virke litt skummelt. Men det jeg er her for å snakke om i dag, er hvordan den samme gjensidige avhengigheten faktisk er en ekstremt sterk sosial infrastruktur som vi faktisk kan benytte til å løse noen av de største samfunnsproblemene vi har, dersom vi samarbeider ved hjelp av Open Source.
A couple of years ago, I read an article by New York Times writer Michael Pollan, in which he argued that growing even some of our own food is one of the best things that we can do for the environment. Now at the time that I was reading this, it was the middle of the winter and I definitely did not have room for a lot of dirt in my New York City apartment. So I was basically just willing to settle for just reading the next Wired magazine and finding out how the experts were going to figure out how to solve all these problems for us in the future. But that was actually exactly the point that Michael Pollan was making in this article -- it's precisely when we hand over the responsibility for all these things to specialists that we cause the kind of messes that we see with the food system.
For noen år siden leste jeg en artikkel av New York Times- skribent Michael Pollan, der han hevdet at det å dyrke i det miste litt av vår egen mat er noe av det beste vi kan gjøre for miljøet. Den gangen jeg leste dette var det midt på vinteren og jeg hadde definitivt ikke plass til masse jord i New York-leiligheten min. Jeg var i grunn villig til å nøye meg med å lese den neste utgaven av Wired for å se hvordan disse ekspertene skulle finne ut av hvordan de vil løse disse problemene for oss i fremtiden. Men det var faktisk akkurat det poenget Michael Pollan gjorde i denne artikkelen - det er når vi overlater ansvaret for alle disse tingene til spesialister at vi lager det rotet som vi ser i matsystemet.
So, I happen to know a little bit from my own work about how NASA has been using hydroponics to explore growing food in space. And that you can actually get optimal nutritional yield by running a kind of high-quality liquid soil over plants' root systems. Now to a vegetable plant, my apartment has got to be about as foreign as outer space. But I can offer some natural light and year-round climate control.
Jeg visste tilfeldigvis litt fra min egen jobb om hvordan NASA har brukt hydrokultur til å utforske dyrking av mat i rommet. Og at du faktisk kan få optimalt næringsutbytte ved å la en slags flytende høykvalitets- jord renne over rotsystemet til plantene. For en grønnsaksplante vil nok leiligheten min fremstå like fremmed som det ytre rom. Men jeg kan tilby litt naturlig sollys og helårlig klimakontroll.
Fast-forward two years later: we now have window farms, which are vertical, hydroponic platforms for food-growing indoors. And the way it works is that there's a pump at the bottom, which periodically sends this liquid nutrient solution up to the top, which then trickles down through plants' root systems that are suspended in clay pellets -- so there's no dirt involved. Now light and temperature vary with each window's microclimate, so a window farm requires a farmer, and she must decide what kind of crops she is going to put in her window farm, and whether she is going to feed her food organically.
Spol to år fram i tid: nå har vi nå vindusgårder, som er vertikale hydrokultur-stillas for dyrking av mat innendørs. Og måten det fungerer på er at det er en pumpe i bunnen, som periodisk sender den flytende næringløsningen opp til toppen, og som så drypper ned gjennom plantenes rotsystem som er hengt opp i lecakuler - det er ikke noe jord involvert. Lys og temperatur varierer i hvert vindus mikroklima, så en vindusgård trenger en bonde, og hun må bestemme hva slags planter hun skal dyrke i vindusgården sin, og om hun skal mate maten sin økologisk.
Back at the time, a window farm was no more than a technically complex idea that was going to require a lot of testing. And I really wanted it to be an open project, because hydroponics is one of the fastest growing areas of patenting in the United States right now, and could possibly become another area like Monsanto, where we have a lot of corporate intellectual property in the way of people's food. So I decided that, instead of creating a product, what I was going to do was open this up to a whole bunch of codevelopers.
På den tiden var en vindusgård kun en teknisk kompleks idé som kom til å kreve masse testing. Og jeg ville virkelig at det skulle være et åpent prosjekt, siden hydrokultur er en av de hurtigst voksende områdene innenfor patentering i USA nå, og det kan fort kan bli et område som Monsanto, der firmas intellektuelle eiendomsrett står i veien for menneskers mat. Jeg bestemte at i stedet for å lage et produkt, ville jeg åpne dette for en hel haug med medutviklere.
The first few systems that we created, they kind of worked. We were actually able to grow about a salad a week in a typical New York City apartment window. And we were able to grow cherry tomatoes and cucumbers, all kinds of stuff. But the first few systems were these leaky, loud power-guzzlers that Martha Stewart would definitely never have approved.
De første systemene vi lagde, de fungerte sånn passelig. Vi klarte faktisk å dyrke omtrent en salat i uken i et vanlig vindu i en New York leilighet. Og vi klarte å dyrke cherrytomater og agurker. Alt mulig rart. Men de første systemene var lekkende, bråkete strømslukere som Martha Steward definitivt ikke hadde gått god for.
(Laughter)
(Latter)
So to bring on more codevelopers, what we did was we created a social media site on which we published the designs, we explained how they worked, and we even went so far as to point out everything that was wrong with these systems. And then we invited people all over the world to build them and experiment with us. So actually now on this website, we have 18,000 people. And we have window farms all over the world.
For å få inn flere med medutviklere, lagde vi en side i sosiale medier der vi publiserte tegningene, forklarte hvordan de fungerte og vi gikk til og med så langt at vi påpekte alt som var galt med disse systemene. Og så inviterte vi mennesker fra hele verden til å bygge dem og eksperimentere med oss. På denne websiden har vi nå 18 000 mennesker. Og vi har vindusgårder over hele verden.
What we're doing is what NASA or a large corporation would call R&D, or research and development. But what we call it is R&D-I-Y, or "research and develop it yourself."
Det vi gjør er det NASA eller et stort firma vil kalle FoU, eller forskning og utvikling. Men vi kaller det FoU-D-S, eller “forsk og utvikle det selv”.
(Laughter)
(Latter)
So, for example, Jackson came along and suggested that we use air pumps instead of water pumps. It took building a whole bunch of systems to get it right, but once we did, we were able to cut our carbon footprint nearly in half. Tony in Chicago has been taking on growing experiments, like lots of other window farmers, and he's been able to get his strawberries to fruit for nine months of the year in low-light conditions by simply changing out the organic nutrients. And window farmers in Finland have been customizing their window farms for the dark days of the Finnish winters by outfitting them with LED grow lights that they're now making open source and part of the project.
For eksempel kom Jackson inn og foreslo at vi skulle bruke luftpumper i stedet for vannpumper. Det måtte bygges en hel del systemer for å få det til, men da vi hadde gjort det, klarte vi å nesten halvere klimasporet vårt. Tony i Chicago har eksperimentert med dyrkning, som mange andre vindusbønder, og han har fått jordbærene sine til å bære frukt i ni måneder av året selv med lite lys, bare ved å endre de økologiske næringsstoffene. Og vindusbønder i Finland har tilpasset vindusgårdene deres til de mørke vintrene i Finland ved å utstyre dem med LED dyrkningslamper som de nå har gjort til Open Source og til en del av prosjektet.
So window farms have been evolving through a rapid versioning process similar to software. And with every open source project, the real benefit is the interplay between the specific concerns of people customizing their systems for their own particular concerns, and the universal concerns. So my core team and I are able to concentrate on the improvements that really benefit everyone. And we're able to look out for the needs of newcomers.
Vindusgårder har utviklet seg gjennom hurtige versjonutviklinger som for programvare. Og med hvert Open Source-prosjekt, er det egentlige utbyttet samspillet mellom de spesifikke behovene til mennesker som tilpasser systemene sine til sine egne spesielle behov, og de universelle behovene. Kjernegruppen min og jeg kan konsentrere oss om de forbedringene som alle har utbytte av. Og vi kan ta hånd om behov fra nykommere.
So for do-it-yourselfers, we provide free, very well-tested instructions so that anyone, anywhere around the world, can build one of these systems for free. And there's a patent pending on these systems as well that's held by the community. And to fund the project, we partner to create products that we then sell to schools and to individuals who don't have time to build their own systems.
For gjør-det-selv-folket har vi gratis, velprøvde instruksjoner sånn at hvem som helst, hvor som helst i verden, kan bygge disse systemene gratis. Og det finnes en patentsøknad på disse systemene også, som eies av gruppen. Og for å finansiere prosjektet, samarbeider vi om å lage produkter som vi selger til skoler og individer som ikke har tid til å bygge sine egne systemer.
Now within our community, a certain culture has appeared. In our culture, it is better to be a tester who supports someone else's idea than it is to be just the idea guy. What we get out of this project is support for our own work, as well as an experience of actually contributing to the environmental movement in a way other than just screwing in new light bulbs. But I think that Eleen expresses best what we really get out of this, which is the actual joy of collaboration. So she expresses here what it's like to see someone halfway across the world having taken your idea, built upon it and then acknowledging you for contributing. If we really want to see the kind of wide consumer behavior change that we're all talking about as environmentalists and food people, maybe we just need to ditch the term "consumer" and get behind the people who are doing stuff.
Innenfor interessegruppen vår har det oppstått en spesiell kultur. I vår kultur er det bedre å være en tester som støtter noen andres idé enn å bare være han som kommer med nye idéer. Det vi får ut av dette prosjektet er støtte til vårt eget arbeid, i tillegg til en erfaring med å faktisk bidra i miljøbevegelsen på en måte som er mer enn bare å bytte til nye lyspærer. Men jeg synes at Eleen uttrykker best det vi egentlig får ut av dette, som er gleden ved å samarbeide. Hun uttrykker her hvordan det er å se noen på den andre siden av kloden ta ideen din, bygge videre på den og så gi deg anerkjennelse for bidraget ditt. Hvis vi virkelig vil se denne typen endring i forbrukeradferd som vi alle prater om som miljøforkjempere og matfolk, kanskje vi bør droppe uttrykket “forbruker” og støtte opp om mennesker som gjør noe.
Open source projects tend to have a momentum of their own. And what we're seeing is that R&D-I-Y has moved beyond just window farms and LEDs into solar panels and aquaponic systems. And we're building upon innovations of generations who went before us. And we're looking ahead at generations who really need us to retool our lives now. So we ask that you join us in rediscovering the value of citizens united, and to declare that we are all still pioneers.
Open Source prosjekter synes ofte å leve sitt eget liv. Og det vi ser er at FoU-D-S har gått videre fra vindusgårder og LED-lamper til solpaneler og systemer for fiskeoppdrett. Og vi bygger videre på nyutviklinger fra tidligere generasjoner. Og vi ser fremover på generasjoner som virkelig behøver at vi endrer vanene våre nå. Så vi ber om at dere blir med oss og gjenoppdager verdien av forenede borgere, og erklærer at vi er alle forsatt pionerer.
(Applause)
(Applaus)