Probably a lot of you know the story of the two salesmen who went down to Africa in the 1900s. They were sent down to find if there was any opportunity for selling shoes, and they wrote telegrams back to Manchester. And one of them wrote, "Situation hopeless. Stop. They don't wear shoes." And the other one wrote, "Glorious opportunity. They don't have any shoes yet."
Mange kjenner kanskje til historia om dei to forretningsmennene som reiste til Afrika på 1900-talet. Dei vart sende dit for å kartlegge muligheitene for å selge sko. Og dei skreiv telegram tilbake til Manchester. Ein av dei skreiv: "Situasjon håplaus. Stopp. Dei brukar ikkje sko." Og den andre skreiv: "Strålande muligheiter. Dei har ingen sko enno."
(Laughter)
(Latter)
Now, there's a similar situation in the classical music world, because there are some people who think that classical music is dying. And there are some of us who think you ain't seen nothing yet. And rather than go into statistics and trends, and tell you about all the orchestras that are closing, and the record companies that are folding, I thought we should do an experiment tonight. Actually, it's not really an experiment, because I know the outcome.
Det er ein liknande situasjon i den klassiske musikkverda, fordi det fins nokre som tenkjer at klassisk musikk heldt på å døy ut. Og det fins nokon av oss som trur at de knapt har sett starten. Og heller enn å gå inn på statistikkar, trender, og fortelje om alle orkestra som legg ned, og plateselskapa som går under, tenkte eg vi skulle gjere eit eksperiment ikveld - eit eksperiment. Eigentleg er det ikkje eit eksperiment, for eg veit resultatet.
(Laughter)
But it's like an experiment. Now, before we start --
Men det er litt som eit eksperiment. No, før vi -- (Latter)
(Laughter)
Before we start, I need to do two things. One is I want to remind you of what a seven-year-old child sounds like when he plays the piano. Maybe you have this child at home. He sounds something like this.
-- før vi startar må eg gjere to ting. Ein: Eg vil minne dykk om korleis ein sjuåring høyrast ut når det spelar piano. Kanskje har du dette barnet heime. Det høyrast litt ut som dette.
(Music)
(Piano)
(Music ends)
Eg ser at nokre av dykk kjenner igjen dette barnet.
I see some of you recognize this child. Now, if he practices for a year and takes lessons, he's now eight and he sounds like this.
Dersom barnet øvar i eit år og tek timar, det er no åtte, høyrast det slik ut.
(Music)
(Piano)
(Music ends)
So øvar det i eit år til og tek fleire timar; no er barnet ni år.
He practices for another year and takes lessons -- he's nine.
(Music)
(Piano)
(Music ends)
So øvar det eitt til og tek timar; no er barnet ti.
Then he practices for another year and takes lessons -- now he's 10.
(Piano)
(Music)
(Music ends)
At that point, they usually give up.
På dette tidspunktet gir dei som regel opp.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Now, if you'd waited for one more year, you would have heard this.
Dersom de no hadde venta, venta eitt år til,
(Music)
hadde de høyrt dette:
(Music ends)
(Piano)
Now, what happened was not maybe what you thought, which is, he suddenly became passionate, engaged, involved, got a new teacher, he hit puberty, or whatever it is. What actually happened was the impulses were reduced. You see, the first time, he was playing with an impulse on every note.
Det som no har skjedd er kanskje ikkje det de trur, som til dømes, barnet vart plutseleg lidenskapleg, engasjert, involvert, fekk ein ny lærar, traff puberteten, eller kva det no er. Det som eigentleg skjedde var at impulsane vart reduserte. De skjønar, fyrste gongen spelte barnet med ein impuls på kvar note.
(Music)
(Piano)
And the second, with an impulse every other note.
Andre gongen med impuls på annakvar note.
(Music)
(Piano)
You can see it by looking at my head.
De ser det på hovudet mitt.
(Laughter)
(Latter)
The nine-year-old put an impulse on every four notes.
Det ni år gamle barnet, niåringen, la ein impuls på kvar fjerde note.
(Music)
(Piano)
The 10-year-old, on every eight notes.
Og tiåringen på kvar åttande note.
(Music)
(Piano)
And the 11-year-old, one impulse on the whole phrase.
Og elleveåringen, ein impuls på heile frasa.
(Music)
(Piano)
I don't know how we got into this position.
Eg veit -- eg veit ikkje korleis vi kom til denne stillinga.
(Laughter)
(Latter)
I didn't say, "I'm going to move my shoulder over, move my body." No, the music pushed me over, which is why I call it one-buttock playing.
Eg sa ikkje at eg ville bevege skuldra mi, flytte kroppen. Nei, musikken dytta meg over, som forklarar kvifor eg kallar det "å spele med ein rumpeball".
(Music)
(Piano)
It can be the other buttock.
Det kan og vere den andre rumpeballen.
(Music)
(Piano)
You know, a gentleman was once watching a presentation I was doing, when I was working with a young pianist. He was the president of a corporation in Ohio. I was working with this young pianist, and said, "The trouble with you is you're a two-buttock player. You should be a one-buttock player." I moved his body while he was playing. And suddenly, the music took off. It took flight. The audience gasped when they heard the difference. Then I got a letter from this gentleman. He said, "I was so moved. I went back and I transformed my entire company into a one-buttock company."
Ein mann såg ein gong på ein presentasjon eg hadde medan eg jobba med ein ung pianist. Han var leiaren for ei bedrift i Ohio. Og eg jobba med denne unge pianisten og eg sa, "Problemet ditt er at du spelar med begge rumpeballane. Du burde spele med berre ein." Og eg flytta kroppen hans slik medan han spelte. Og plutseleg tok musikken av. Han byrja å flyge. Det gjekk eit gisp gjennom publikum når dei haurde skilnaden. Seinare fekk eg eit brev frå denne mannen. Han sa: "Eg vart so rørd. Eg drog tilbake og transformerte heile selskapet mitt til eit ein-rumpeball-selskap."
(Laughter)
(Latter)
Now, the other thing I wanted to do is to tell you about you. There are 1,600 people, I believe. My estimation is that probably 45 of you are absolutely passionate about classical music. You adore classical music. Your FM is always on that classical dial. You have CDs in your car, and you go to the symphony, your children are playing instruments. You can't imagine your life without classical music. That's the first group, quite small. Then there's another bigger group. The people who don't mind classical music.
Den andre tingen eg ville gjere er å fortelje dykk om de sjølve. De er vel 1600 menneske, tippar eg. Mitt estimat er at truleg 45 av dykk er fullstendig oppslukt av klassisk musikk. De elskar klassisk musikk. Radioen står alltid på eit klassisk stille. Og de har CDar i bilen, og de går på symfoniar. Og borna dykkar spelar instrument. De kan ikkje sjå for dykk livet utan klassisk musikk. Det er den fyrste gruppa; det er ei relativt lita gruppe. So er det den andre, større gruppa. Dette er menneska som ikkje har noko imot klassisk musikk.
(Laughter)
(Latter)
You know, you've come home from a long day, and you take a glass of wine, and you put your feet up. A little Vivaldi in the background doesn't do any harm. That's the second group. Now comes the third group: people who never listen to classical music. It's just simply not part of your life. You might hear it like second-hand smoke at the airport ...
De veit, du kjem heim frå ein lang dag og du tek deg eit glas med vin og set føtene høgt. Litt Vivaldi i bakgrunnen skadar ikkje. (Latter) Det er den andre gruppa. No kjem den tredje gruppa. Dette er menneska som aldri lyttar til klassisk musikk. Det er berre ikkje ein del av livet deira. Du høyrer det kanskje som bakgrunnslyd på flyplassen, men --
(Laughter)
(Latter)
-- and maybe a little bit of a march from "Aida" when you come into the hall. But otherwise, you never hear it. That's probably the largest group.
-- og kanskje ein liten marsj frå Aida når du kjem inn i avgangshallen. Men elles høyrer du det ikkje. Det er kanskje den største gruppa av dei alle. Og so er det ei særs lita gruppe.
And then there's a very small group. These are the people who think they're tone-deaf. Amazing number of people think they're tone-deaf. Actually, I hear a lot, "My husband is tone-deaf."
Dette er menneska som trur dei er tonedøve. Eit enormt tal menneske trur dei er tonedøve. Faktisk høyrer eg det ofte: "Mannen min er tonedøv." (Latter)
(Laughter)
Men faktisk, du kan ikkje vere tonedøv. Ingen er tonedøve.
Actually, you cannot be tone-deaf. Nobody is tone-deaf. If you were tone-deaf, you couldn't change the gears on your car, in a stick shift car. You couldn't tell the difference between somebody from Texas and somebody from Rome. And the telephone. The telephone. If your mother calls on the miserable telephone, she calls and says, "Hello," you not only know who it is, you know what mood she's in. You have a fantastic ear. Everybody has a fantastic ear. So nobody is tone-deaf.
Dersom du var tonedøv, kunne du ikkje skifte gir på bilen din, i ein manuellgira bil. Du kunne ikkje skilje mellom nokon frå Texas og nokon frå Roma. Og telefonen. Telefonen. Hvis mor di ringer på den miserable telefonen, ho ringer og seier "Hallo," og du veit ikkje berre kven det er, men og kva stemning ho er i. Du har eit fantastisk øyre. Alle har eit fantastisk øyre. Så ingen er tonedøve.
But I tell you what. It doesn't work for me to go on with this thing, with such a wide gulf between those who understand, love and are passionate about classical music, and those who have no relationship to it at all. The tone-deaf people, they're no longer here. But even between those three categories, it's too wide a gulf. So I'm not going to go on until every single person in this room, downstairs and in Aspen, and everybody else looking, will come to love and understand classical music. So that's what we're going to do.
Men veit de kva. Det funkar ikkje for meg å fortsette med dette med ein so stor kløft mellom dei som forstår, elskar og er lidenskaplege om klassisk musikk, og dei som ikkje har noko forhold til det i det heile tatt. Dei tonedøve, dei er ikkje her lengre. Men sjølv mellom dei tre kategoriane er kløfta for stor. Så eg kjem ikkje til å fortsette før kvar og ein person i dette romet, i etasja under og i Aspen, og elles alle som ser på, elskar og forstår klassisk musikk. Så det er det vi skal gjere no.
Now, you notice that there is not the slightest doubt in my mind that this is going to work, if you look at my face, right? It's one of the characteristics of a leader that he not doubt for one moment the capacity of the people he's leading to realize whatever he's dreaming. Imagine if Martin Luther King had said, "I have a dream. Of course, I'm not sure they'll be up to it."
De legg vel merke til at det ikkje er den minste tvil i sinnet mitt om at dette kjem til å fungere hvis de ser på ansiktet mitt? Det er ein av karakteristikkane til ein leiar, at han ikkje tvilar eit sekund på kapasiteten til menneska han leier til å realisere kva han enn drøymer om. Tenk hvis Martin Luther King hadde sagt: "Eg har ein draum. Men eg er ikkje sikker på om folk er klare for det."
(Laughter)
(Latter)
All right. So I'm going to take a piece of Chopin. This is a beautiful prelude by Chopin. Some of you will know it.
Javel. Så eg skal ta eit stykke av Chopin. Dette er eit vakkert stykke av Chopin. Nokre av dykk kjenner til det.
(Music)
(Musikk)
Do you know what I think probably happened here? When I started, you thought, "How beautiful that sounds."
Veit de kva eg trur skjedde i romet no? Når eg starta, tenkte de: "Kor vakkert det høyrest ut."
(Music)
(Musikk)
"I don't think we should go to the same place for our summer holidays next year."
"Eg trur ikkje vi bør reise til den same plassen i sommarferien neste år."
(Laughter)
(Latter)
It's funny, isn't it? It's funny how those thoughts kind of waft into your head. And of course --
Litt morosamt, eller kva? Det er morosamt korleis desse tankane på ein måte driv inn i hovudet ditt. Og sjølvsagt -- (Applause)
(Applause)
-- og sjølvsagt, hvis stykket er langt og de har hatt ein lang dag,
Of course, if the piece is long and you've had a long day, you might actually drift off. Then your companion will dig you in the ribs and say, "Wake up! It's culture!" And then you feel even worse.
kan det vere at de driv vekk. Så dultar sidemannen til deg og seier "Våkn opp! Det er kultur!" Og så føler du deg enno verre.
(Laughter)
Men har de nokonsinne tenkt på at grunnen til at de føler dykk søvnige
But has it ever occurred to you that the reason you feel sleepy in classical music is not because of you, but because of us? Did anybody think while I was playing, "Why is he using so many impulses?" If I'd done this with my head you certainly would have thought it.
til klassisk musikk ikkje er på grunn av dykk, men på grunn av oss? Tenkte nokon medan eg spelte, "Kvifor brukar han so mange impulsar?" Om eg hadde gjort slik med hovudet hadde de garantert tenkt det.
(Music)
(Musikk)
(Music ends)
Og for resten av livet, kvar gong de høyrer klassisk musikk
And for the rest of your life, every time you hear classical music, you'll always be able to know if you hear those impulses.
vil de alltid vere i stand til å vite når de høyrer desse impulsane. Så lat oss sjå kva som eigentleg skjer her.
So let's see what's really going on here. We have a B. This is a B. The next note is a C. And the job of the C is to make the B sad. And it does, doesn't it?
Vi har ein H. Dette er ein H. Den neste noten er ein C. Og jobben til C er å gjere H-en trist. Og det gjer den, eller kva? (Latter)
(Laughter)
Komponistar veit det. Hvis dei vil lage trist musikk
Composers know that. If they want sad music, they just play those two notes.
spelar dei berre dei to notane.
(Music)
(Musikk)
But basically, it's just a B, with four sads.
Men eigentleg er det berre ein H, med fire trist.
(Laughter)
(Latter)
Now, it goes down to A. Now to G. And then to F. So we have B, A, G, F. And if we have B, A, G, F, what do we expect next?
No går det ned til ein A. No til G og so til F. Så vi har H, A, G, F. Og om vi har H, A, G, F, kva forventar vi etterpå? Åh, det kan ha vore eit lykketreff.
(Music)
That might have been a fluke. Let's try it again.
La oss prøve igjen. Ooh, TED-koret!
(Music)
Oh, the TED choir.
(Latter)
(Laughter)
Og de merkar korleis ingen er tonedøve, ikkje sant? Ingen.
And you notice nobody is tone-deaf, right? Nobody is. You know, every village in Bangladesh and every hamlet in China -- everybody knows: da, da, da, da -- da. Everybody knows, who's expecting that E.
De veit, kvar landsby i Bangladesh og kvar bygd i Kina. Alle veit: da, da, da, da -- da. Alle veit at dei forventar den E-en. Men Chopin ville ikkje treffe E der,
Chopin didn't want to reach the E there, because what will have happened? It will be over, like Hamlet. Do you remember? Act One, scene three, he finds out his uncle killed his father. He keeps on going up to his uncle and almost killing him. And then he backs away, he goes up to him again, almost kills him. The critics sitting in the back row there, they have to have an opinion, so they say, "Hamlet is a procrastinator." Or they say, "Hamlet has an Oedipus complex." No, otherwise the play would be over, stupid.
for kva hadde skjedd då? Det hadde vore over, slik som Hamlet. Huskar de Hamlet. Akt 1, scene 3: Han finn ut at onkelen hans drepte faren hans. Og de huskar korleis han går opp til onkelen og nesten drep han. So trekk han seg tilbake og han går opp til han og nesten drep han. Og kritikarane, som alle sit der på bakerste rad, dei må gjere seg opp ei meining, så dei seier: "Hamlet er ein somlepave." (Latter) Eller dei seier: "Hamlet har eit Oedipuskompleks." Nei, for eller hadde stykket vore over, dummen.
(Laughter)
Det er derfor Shakespeare puttar alle greiene inn i Hamlet.
That's why Shakespeare puts all that stuff in Hamlet -- Ophelia going mad, the play within the play, and Yorick's skull, and the gravediggers. That's in order to delay -- until Act Five, he can kill him.
De veit, Ophelia blir gal og alt skodespelet inne i skodespelet, og hovudskallen til Yorick og gravrøvarane. Det er der for å utsetje ting -- til han kan drepe onkelen i femte akt. Det er det same med Chopin. Han skal akkurat til å treffe E,
It's the same with the Chopin. He's just about to reach the E, and he says, "Oops, better go back up and do it again." So he does it again. Now, he gets excited.
og han seier: "Oops, betre å gå opp att og starte på nytt." Så han gjer det igjen. No vert han opprømt -- det er opprøme,
(Music)
That's excitement, don't worry about it. Now, he gets to F-sharp, and finally he goes down to E, but it's the wrong chord -- because the chord he's looking for is this one, and instead he does ... Now, we call that a deceptive cadence, because it deceives us. I tell my students, "If you have a deceptive cadence, raise your eyebrows, and everybody will know."
de treng ikkje å tenke på det. No treff han ein F# og endeleg går han ned til E, men det er feil akkord. Fordi akkorden han leitar etter er denne, og istaden gjer han... Vi kallar dette ein skuffande kadens, fordi det skuffar oss. Eg seier alltid til studentane mine: "Dersom du har ein skuffande kadens, pass på å løfte augebrynet ditt slik at alle skjønar det." (Latter)
(Laughter)
(Applaus)
(Applause)
Right. He gets to E, but it's the wrong chord. Now, he tries E again. That chord doesn't work. Now, he tries the E again. That chord doesn't work. Now, he tries E again, and that doesn't work. And then finally ... There was a gentleman in the front row who went, "Mmm."
Riktig. Så han går til E, men det er feil akkord. No, han prøvar E igjen. Den akkorden funkar ikkje. Han prøvar E igjen. Den akkorden funkar ikkje. Han prøvar E igjen, og det funkar ikkje. Og så plutselig... Det var ein herremann på fremste rad som sa: "Mmm."
(Laughter)
Det er den same lyden han lagar når han kjem heim
It's the same gesture he makes when he comes home after a long day, turns off the key in his car and says, "Aah, I'm home." Because we all know where home is.
etter ein lang dag, slår av tenninga på bilen og seier, "Aah, eg er heime." For vi veit alle kvar heime er. Så dette er eit stykke som går frå borte til heime.
So this is a piece which goes from away to home. I'm going to play it all the way through and you're going to follow. B, C, B, C, B, C, B -- down to A, down to G, down to F. Almost goes to E, but otherwise the play would be over. He goes back up to B, he gets very excited. Goes to F-sharp. Goes to E. It's the wrong chord. It's the wrong chord. And finally goes to E, and it's home. And what you're going to see is one-buttock playing.
Og eg skal spele det heile veien igjennom og de kjem til å fylgje. B, C, B, C, B, C, B, -- ned til A, ned til G, ned til F. Går nesten til E, men elles hadde stykket vore over. Han går tilbake til B. Han blir særs opprømd. Går til F#, går til E. Det er feil akkord. Det er feil akkord. Det er feil akkord. Og endeleg går til E, og vi er heime. Og det de skal få sjå er spel med ein rumpeball. (Latter)
(Laughter)
Because for me, to join the B to the E, I have to stop thinking about every single note along the way, and start thinking about the long, long line from B to E.
Fordi for meg, for å smelte B saman med E, må eg slutte å tenke på kvar einaste note langs veien og starte å tenke på den lange, lange linja frå B til E.
You know, we were just in South Africa, and you can't go to South Africa without thinking of Mandela in jail for 27 years. What was he thinking about? Lunch? No, he was thinking about the vision for South Africa and for human beings. This is about vision. This is about the long line. Like the bird who flies over the field and doesn't care about the fences underneath, all right? So now, you're going to follow the line all the way from B to E. And I've one last request before I play this piece all the way through. Would you think of somebody who you adore, who's no longer there? A beloved grandmother, a lover -- somebody in your life who you love with all your heart, but that person is no longer with you. Bring that person into your mind, and at the same time, follow the line all the way from B to E, and you'll hear everything that Chopin had to say.
De veit, eg var nettopp i Sør-Afrika, og du kan ikkje reise til Sør-Afrika utan å tenke på Mandela i fengsel i 27 år. Kva tenkte han på? Lunsj? Nei, han tenkte på visjonen for Sør-Afrika og for menneska. Det er det som heldt -- dette er om visjon; dette er om den lange linja. Som fuglen som flyg over jordet og som ikkje bryr seg om gjerdet under seg, ikkje sant? Så no skal de fylgje linja heile vegen frå B til E. Og eg har eit siste ønske før eg spelar dette stykket frå start til slutt. Kan de tenke på nokon de verkeleg er glade i, som ikkje fins lengre? Ei kjær bestemor, ein elskar, nokon i livet som du elskar med heile hjartet, men personen er ikkje hjå deg lengre. Ta den personen inn i sinnet dykkar, og samstundes, følg linja heile vegen frå B til E, og de vil høyre alt Chopin hadde å seie.
(Music)
(Musikk)
(Music ends)
(Applause)
(Applaus)
Now, you may be wondering --
De lurar no kanskje,
(Applause)
de lurar no kanskje på kvifor eg klappar.
(Applause ends)
You may be wondering why I'm clapping. Well, I did this at a school in Boston with about 70 seventh graders, 12-year-olds. I did exactly what I did with you, and I explained the whole thing. At the end, they went crazy, clapping. I was clapping. They were clapping. Finally, I said, "Why am I clapping?" And one of them said, "Because we were listening."
Vel, gjorde dette på ein skule i Boston med cirka 70 sjuandeklassingar -- tolvåringar. Og eg gjorde akkurat kva eg gjorde med dykk, og eg sa til dei og forklarde alt til dei. Og på slutten gjekk dei amok, klappande. Dei klappa. Eg klappa. Dei klappa. Til slutt sa eg: "Kvifor klappar eg?" Og en av dei vesle borna sa, "Fordi vi haurde etter."
(Laughter)
(Latter)
Think of it. 1,600 people, busy people, involved in all sorts of different things, listening, understanding and being moved by a piece by Chopin. Now, that is something. Am I sure that every single person followed that, understood it, was moved by it? Of course, I can't be sure.
Tenk på det. 1 600 menneske, travle menneske, involverte i all verdas saker og ting. Lyttande, forståande og bevega av eit stykke av Chopin. Det er jammen noko. Eg er sikker på at kvar einskild person følgde med, forsto det, vart bevegd av det. Sjølvsagt kan eg ikkje vere sikker. Men eg skal seie kva som skjedde med meg.
But I'll tell you what happened to me in Ireland during the Troubles, 10 years ago, and I was working with some Catholic and Protestant kids on conflict resolution. And I did this with them -- a risky thing to do, because they were street kids. And one of them came to me the next morning and he said, "You know, I've never listened to classical music in my life, but when you played that shopping piece ..."
Eg var i Irland under problema for ti år sidan, og eg jobba med katolske og protestantiske barn rundt konflinkhandtering. Og eg gjorde dette med dei. Ein risikabel ting å gjere, sidan dei var gateborn. Og ein av dei kom bort til meg den neste morgonen og han sa, "Veit du, eg har aldri haurdt på klassisk musikk før i heile mitt liv, men når du spelte det handlestykket..." (Chopin//shopping) (Latter)
(Laughter)
Han sa: "Broren min vart skoten ifjor og eg gråt ikkje over han.
He said, "My brother was shot last year and I didn't cry for him. But last night, when you played that piece, he was the one I was thinking about. And I felt the tears streaming down my face. And it felt really good to cry for my brother." So I made up my mind at that moment that classical music is for everybody. Everybody.
Men igår kveld når du spelte det stykket, så tenkte eg på han. Og eg kjende tårene strøyme ned ansiktet. Og veit du, det kjentes veldig godt å gråte over bror min." Så eg bestemte meg i den augneblinken fot at klassisk musikk er for alle. Alle.
Now, how would you walk -- my profession, the music profession doesn't see it that way. They say three percent of the population likes classical music. If only we could move it to four percent, our problems would be over.
No, korleis kunne du gå -- fordi, du veit, bransjen min, musikkprofesjonen ser ikkje på det sånn. Dei seier at tre prosent av befolkninga likar klassisk musikk. Om vi berre kunne få det opp til fire prosent er problema våre over.
(Laughter)
Eg seier: "Korleis kan du gå? Korleis kan du snakke? Korleis kan du vere
How would you walk? How would you talk? How would you be? If you thought, "Three percent of the population likes classical music, if only we could move it to four percent." How would you walk or talk? How would you be? If you thought, "Everybody loves classical music -- they just haven't found out about it yet." See, these are totally different worlds.
dersom du trudde at tre prosent av befolkninga likte klassisk musikk? Hvis vi berre kunne flytte det til fire prosent. Korleis kunne du gå? Korleis kunne du prate? Korleis kunne du vere om du trudde at alle likte klassisk musikk -- dei visste berre ikkje om det enda." (Latter) De skjønar, dette er totalt forskjellige verder.
Now, I had an amazing experience. I was 45 years old, I'd been conducting for 20 years, and I suddenly had a realization. The conductor of an orchestra doesn't make a sound. My picture appears on the front of the CD --
Eg hadde ei fantastisk oppleving. Eg var 45 år gamal, og eg hadde dirigert i 20 år, og innsåg plutseleg noko. Dirigenten i eit orkester lagar ikkje ein einaste lyd. Biletet mitt er på framsida av CD-en --
(Laughter)
(Latter)
But the conductor doesn't make a sound. He depends, for his power, on his ability to make other people powerful. And that changed everything for me. It was totally life-changing. People in my orchestra said, "Ben, what happened?" That's what happened. I realized my job was to awaken possibility in other people. And of course, I wanted to know whether I was doing that. How do you find out? You look at their eyes. If their eyes are shining, you know you're doing it. You could light up a village with this guy's eyes.
-- men dirigenten lagar ikkje ein einaste lyd. Han er avhengig av si kraft til å gjere andre menneske kraftfulle. Og det endra alt for meg. Det var livsendrande. Musikarane i orkesteret mitt kom opp til meg og sa, "Ben, kva har skjedd?" Det hadde skjedd. Eg innsåg at jobben min var å vekke muligheiter i andre menneske. Og sjølvsagt, eg ville vite om eg klarde det eller ikkje. Og veit du korleis du finn det ut? Du ser på augene deira. Dersom augene skin, veit du at du gjer det rett. Du kunne lyse opp ein by med augene til han her.
(Laughter)
(Latter)
Right. So if the eyes are shining, you know you're doing it. If the eyes are not shining, you get to ask a question. And this is the question: who am I being that my players' eyes are not shining? We can do that with our children, too. Who am I being, that my children's eyes are not shining? That's a totally different world.
Nettopp. Så dersom augene skin, veit du at du gjer det rett. Dersom augene ikkje skin, må du spørje deg sjølv eit spørsmål. Og dette er spørsmålet: Kven er eg, som gjer at augene til spelarane mine ikkje skin? Vi kan gjere det med borna våre og. Kven er eg, som gjer at augene til bornet mitt ikkje skin? Det er ei totalt annleis verd.
Now, we're all about to end this magical, on-the-mountain week, we're going back into the world. And I say, it's appropriate for us to ask the question, who are we being as we go back out into the world? And you know, I have a definition of success. For me, it's very simple. It's not about wealth and fame and power. It's about how many shining eyes I have around me.
Vi skal til å ende denne magiske veka oppe på eit fjell, og vi skal tilbake til verda. Og eg seier, det er passande for oss å spørje spørsmålet: Kven er vi, no som vi går tilbake ut i verda? Og du veit, eg har ein definisjon av suksess. For meg er det veldig enkelt. Det handlar ikkje om rikdom og berøming. Det handlar om kor mange skinande auge eg har rundt meg.
So now, I have one last thought, which is that it really makes a difference what we say -- the words that come out of our mouth. I learned this from a woman who survived Auschwitz, one of the rare survivors. She went to Auschwitz when she was 15 years old. And ... And her brother was eight, and the parents were lost. And she told me this, she said, "We were in the train going to Auschwitz, and I looked down and saw my brother's shoes were missing. I said, 'Why are you so stupid, can't you keep your things together for goodness' sake?'" The way an elder sister might speak to a younger brother. Unfortunately, it was the last thing she ever said to him, because she never saw him again. He did not survive. And so when she came out of Auschwitz, she made a vow. She told me this. She said, "I walked out of Auschwitz into life and I made a vow. And the vow was, "I will never say anything that couldn't stand as the last thing I ever say." Now, can we do that? No. And we'll make ourselves wrong and others wrong. But it is a possibility to live into.
So no har eg ein siste tanke, som er at det verkeleg utgjer ein skilnad, det vi seier. Orda som kjem ut av munnen vår. Eg lærte dette frå ei dame som overlevde Auschwitz, ei av dei få overlevande. Ho for til Auschwitz då ho var 15 år gamal, og broren hennar var åtte, og foreldra var vekk. Og ho fortalde meg dette: "Vi var i toget som skulle til Auschwitz og eg såg ned og såg at skorne til broren min var borte. Og eg sa: 'Kvifor er du så dum, kan du ikkje halde styr på tinga dine, for guds skuld?'" -- slik som ei eldre syster kan snakke til ein yngre bror. Dessverre var det det siste ho sa til han nokon sinne fordi ho såg han aldri igjen. Han overlevde ikkje. Når ho då kom ut av Auschwitz, avga ho eit løfte. Ho fortalde med dette. Ho sa: "Eg gjekk ut av Auschwitz ut til livet og eg avga eit løfte. Løftet var at eg aldri skulle seie noko som ikkje kunne stå som det siste eg nokonsinne sa." No, kan vi gjere det? Nei. Og vi lyg til oss sjølve og til andre om vi trur det. Men det er noko å leve opp til. Tusen takk.
Thank you.
(Applause)
(Applaus)
Shining eyes.
Skinande auge, skinande auge!
(Applause)
Shining eyes.
(Applause)
Thank you, thank you.
Tusen takk, tusen takk.