I'd like to tell you today about an orca named Tahlequah. Tahlequah is also known as J35 to scientists, because she swims with the J Pod in the Salish Sea. These are the waters off of British Columbia and Washington State.
I dag vil eg fortelje dykk om ein spekkhoggar kalt Tahlequah. Tahlequah er òg kjend som J35 for forskarar, fordi ho svømmer med J-flokken i Salishhavet – – sjøen utanfor British Columbia og staten Washington.
Now, last year, in July 2018, she was well along in her 17-month pregnancy, and scientists were very excited because no baby had survived in this pod for three long years. Now, orcas are also known as killer whales. They're profoundly social and profoundly intelligent beings. And scientists are very interested in their behavior, because in their social networks, they share habits, information and even affection. They create true cultures of the ocean. But this pod has been in trouble. The Chinook salmon that the orcas favor has been way down in the region, and pollution has been up. But on July 24th, Tahlequah gave birth to a daughter, and scientists were so excited by this development. But unfortunately, the same day -- in fact, shortly after birth -- the calf died.
Førre året, i juli 2018, var ho godt i gang med det 17 månader lange svangerskapet sitt, og forskarane var veldig oppglødde – fordi ingen babyar hadde overlevd i denne flokken dei siste tre, lange åra. Spekkhoggarar kan òg kallast for staurkvalar. Dei er grunnleggjande sosiale og særs intelligente vesen. Og forskarar er særs interesserte i korleis dei oppfører seg, fordi dei, i deira sosiale nettverk, deler vanar, informasjon – – og jamvel ømheit. Dei skapar ekte havkulturar. Men denne flokken har hatt vanskar. og forureininga har vore høg. Men den 24. juli fødde Tahlequah ei dotter, og forskarane vart så oppglødde over denne utviklinga. Men dessverre, den same dagen – faktisk, rett etter fødselen – døydde kalven.
Well, what happened next electrified animal lovers across the world, because Tahlequah refused to let her baby slip off into the water. She kept it on her body and she swam with it. If it did fall off, she would dive and rescue it, and she battled stiff currents to do this. Now, she kept this behavior up for 17 days, and during this time, she swam over 1,000 miles. At that point, she let the little baby slip off into the water.
Vel, det som så hende, tok dyrevener med storm, over heile verda, fordi Tahlequah nekta å la ungen sin søkke ned i vatnet. Ho heldt han oppå kroppen sin og ho svømte med han. Fall han av, dykka ho og berga han, og for å gjere dette, slost ho med strie straumar. Vel, ho fortsette med dette – i 17 dagar, og i løpet av denne tida svømte ho over 1600 kilometer. Då først slapp ho den lille babyen ned i vatnet.
So today, Tahlequah swims on with the J Pod, but her grief still moves me. And I do believe that "grief" is the right word to use. I believe that grief is the right word to use for numerous animals who mourn the dead. They may be friends or mates or relatives. Because these visible cues, these behavioral cues, tell us something about an animal's emotional state. Now, for the last seven years, I've been working to document examples of animal grief -- in birds, in mammals, in domesticated animals and in wild animals -- and I believe in the reality of animal grief.
Så i dag svømmer Tahlequah vidare med J-flokken, men sorga hennar gjer framleis inntrykk på meg. Og eg meiner at “sorg” er det rette ordet å nytte. Eg meiner at sorg er det rette ordet å nytte – for talrike dyr som sørger over dei daude. Dei kan vere vener, makar eller slektningar. Fordi desse synlege hinta, desse stikkorda i framferda, fortel oss noko om eit dyr sin emosjonelle tilstand. Dei siste sju åra – har eg jobba med å dokumentere dømer på sorg hjå dyr – fuglar, pattedyr, hjå husdyr og ville dyr – og eg trur på at dyr verkeleg kan oppleve sorg.
Now, I say it this way because I need to acknowledge to you right up front that not all scientists agree with me. And part of the reason, I think, is because of what I call the "a-word." The a-word is anthropomorphism, and historically, it's been a big deterrent to recognizing animal emotions. So, anthropomorphism is when we project onto other animals our capacities or our emotions. And we can all probably think of examples of this. Let's say we have a friend who tells us, "My cat understands everything I say." Or, "My dog, he's so sweet. he ran right across the yard this morning towards a squirrel, and I know he just wants to play." Well, maybe. Or maybe not. I'm skeptical about claims like those. But animal grief is different, because we're not trying to read an animal's mind. We're looking at visible cues of behavior and trying to interpret them with some meaning.
Eg seier det på denne måten – fordi eg heilt ærleg må anerkjenne for dykk – at ikkje alle forskarar er samde med meg. Og eg trur at grunnen til det delvis er, det eg kallar for “a-ordet”. A-ordet er antropomorfisme, og gjennom historia har det verka avskrekkande – på å anerkjenne dyr sine kjensler. Antropomorfisme er – når vi tilskriver menneskelege eigenskapar eller kjensler til andre dyr. Og vi kan sikkert alle komme på dømer på dette. Til dømes, om vi har ein ven som seier til oss – “Katta mi forstår alt eg seier”. Eller, “Hunden min, han er så skjønn, i dag tidleg sprang han over tunet rett mot eit ekorn, og eg veit at han berre har lyst til å leke.” Vel – kanskje det. Eller kanskje ikkje? Eg er skeptisk når nokon hevdar sånt. Men sorg hjå dyr er annleis, fordi vi prøver ikkje å lese eit dyr sine tankar. Vi ser på synlege dømer av framferd, og prøver å tolke desse og gje dei meining.
Now, it's true -- scientists often push back at me, and they'll say, "Ah, look, the animal might be stressed, or maybe the animal's just confused because his or her routine has been disrupted." But I think that this overworry about anthropomorphism misses a fundamental point. And that is that animals can care very deeply for each other, maybe they even love each other. And when they do, a survivor's heart can be pierced by a death. Let's face it: if we deny evolutionary continuity, we are really missing out on embracing part of ourselves. So yes, I believe in the reality of animal grief, and I also think that if we recognize it, we can make the world a better place for animals, a kinder place for animals.
Det er sant – forskarar seier meg ofte imot, og seier til dømes – “Høyr her, dyret kan vere stressa, eller kanskje dyret berre er forvirra – fordi rutina deira har vorte forstyrra.” Men eg trur at denne overdrivne uroa over antropormorfisme – går glipp av eit sentralt poeng. Og det er at dyr kan vere veldig glade i kvarandre, kanskje dei til og med elskar kvarandre. Og når dei gjer det, kan hjartet til den som sitt igjen verte gjennomhola av eit dødsfall. Lat oss innsjå det: avskriver vi moglegheita for at alle dyr, i ulik grad har dei same eigenskapane og åtferdene, går vi verkeleg glipp av sjansen til å omfamne delar av oss sjølve. Så ja, eg trur at dyr si sorg verkeleg finst, og eg trur òg at om vi anerkjenner ho, kan vi gjere verden betre for dyr, ein mildare stad for dyra.
So let me tell you a little bit more about animal grief. I'm going to start in Kenya. You see here there's an elephant named Eleanor who came one day with bruised legs, and she collapsed. You see on the left that another female named Grace came to her right away and, using her own trunk, propped her up, tried to get her up on her feet. And she did succeed, but then Eleanor collapsed again. At this point, Grace became visibly distressed, and she prodded the body, and she vocalized. Eleanor collapsed again, and unfortunately, she did die. What you see on the right is a female from another family named Maui, who came after the death, and she stayed at the body. She held a vigil there, and she even rocked in distress over the body. So the scientists watching the elephants kept close observation on Eleanor's body for seven days. And during those seven days, a parade of elephants came from five different families. Now, some were just curious, but others carried out behaviors that I really believe should be classified as grief.
Så lat meg fortelje dykk litt meir om sorg hjå dyr. Eg skal byrje i Kenya. Her skal dykk få sjå ein elefant ved namn Eleanor – som ein dag kom, med oppskrubba føter, og ho kollapsa. Til venstre ser vi – at ei anna hoe kalt Grace straks kom bort til henne – støtta ho opp med sin eigen snabel – og freista å få henne opp på føtene att. Og ho klarte det, men så kollapsa Eleanor igjen. Då vart Grace synleg bekymra, ho dytta borti kroppen, og laga lydar. Eleanor kollapsa igjen, og dessverre, så døydde ho. Det dykk ser til høgre er ei hoe frå ein annan familie, ho er kalt Maui, ho kom etter dødsfallet og blei hjå den daude kroppen. Ho våka om natta der, og ho gynga attpåtil bedrøva – over den daude kroppen. Så forskarane som heldt auge med elefantane – følgde nøye med kroppen til Eleanor – i sju dagar. Og i dei sju dagane. kom det ei rekkje elefantar, frå fem ulike familiar. Nokon var berre nyfikne, men andre utviste åtferder – som eg verkeleg meiner burde klassifiserast som sorg.
So what does grief look like? It can be rocking, as I said, in distress. It can also be social withdrawal, when an animal just takes himself or herself away from friends and stays by themselves, or a failure to eat or sleep properly, sometimes a depressed posture or vocalization. It can be very helpful for those of us studying this to be able to compare the behavior of a survivor before death and after death, because that increases the rigor of our interpretation. And I can explain this to you by talking about two ducks named Harper and Kohl.
Så korleis ser sorg ut? Det kan vere bedrøva gynging, som eg sa. Det kan også vere å trekkje seg unna det sosiale, når eit dyr berre går vekk frå vener – og held seg for seg sjølve – eller at ein ikkje greier å ete eller å sove skikkeleg, nokre gonger ei deprimert haldning eller at ein lagar lydar. For dei av oss som studerer dette kan det hjelpe – om vi kan samanlikne åtferda til ein etterlaten, – før og etter døden, fordi det gjer tolkninga vår strengare. Og eg kan forklare dette for dykk – ved å snakke om to ender, kalla Harper og Kohl.
So we're into birds now. So Harper and Kohl were raised at a foie gras factory, and they were treated cruelly. Foie gras does involve force-feeding of birds. So this hurt their bodies, and their spirits were not in good shape, either. But thankfully, they were rescued by a farm sanctuary in upstate New York. And for four years, they stabilized, and they were fast friends. They often took themselves to a small pond on the property. Then, Kohl started to have really intractable pain in his legs, and it was clear to the sanctuary that he had to be euthanized humanely, and he was. But then the sanctuary workers did a brilliant thing, because they brought Harper to the body to see. And at first, Harper prodded the body of his friend, but then he laid himself over it, and he stayed there for over an hour with his friend. And in the weeks after, he had a hard time. He would go back to that same pond where he had been with Kohl, and he didn't want any other friends. And within two months, he died as well.
Så no handlar det om fuglar. Harper og Kohl vart fødde på ein foie gras-fabrikk, og dei vart behandla særs dårleg. Foie gras-produksjon omfattar tvangsforing av fuglar. Det skada kroppane deira, og sjelane deira var heller ikkje i god form. Heldigvis vart dei redda av ein dyrevernorganisasjon i staten New York. I fire år fann dei seg godt til rette der, og dei vart faste følgesveinar. Dei fór ofte ilag til ein liten dam på området. Så fekk Kohl verk, som var vanskeleg å behandla, i føtene, og det vart klart for dyrevernarane at han måtte avlivast på ein human måte, og det vart han. Men så gjorde dyrevernarane noko veldig lurt, dei henta Harper for å vise han den daude kroppen. Først, pirka Harper borti kroppen til venen sin, men så la han seg over den, og han vart verande der hos venen sin i over ein time. Og i dei neste vekene, sleit han. Han fór attende til den same dammen der han hadde vore ilag med Kohl, og han ville ikkje ha nokon andre vener. Og innan to månader, døydde han òg.
Now, I'm happy to say that not all grieving animals have this sorrowful outcome. Last summer, I flew to Boston to visit my adult daughter, Sarah. I was with my husband Charlie. I really needed a break from work. But I succumbed, and I checked my work email. You know how that is. And there was a communication about a dejected donkey. Now, as an anthropologist, this wasn't what I expected, but there it was, and I'm glad I read it. Because a donkey named Lena had gone to another farm sanctuary, this one in Alberta, Canada, as the only donkey there, and had trouble making friends for that reason. But she eventually did make friends with an older horse named Jake, and for three years they were inseparable. But the reason the email came was that Jake, at age 32, the horse, had become gravely ill and had to be put down, and this is what was going on. This is Lena standing on Jake's grave. She didn't want to come in at night. She didn't want to come in for food. She didn't want to come in for water. She pawed at the grave, she brayed in distress, and there she stood. So we talked and we brainstormed. What do you do for an animal like this? And we talked about the role of time, of extra love and kindness from people and of urging her to make a new friend. And here's where her trajectory does diverge from that of Harper the duck, because she did make a new friend, and sanctuary workers wrote back and said it worked out well.
Eg er glad for å seie – at ikkje alle sørgande dyr får slikt eit leit endelykt. Førre sommar, flaug eg til Boston for å besøke den vaksne dottera mi, Sarah. Eg var saman med mannen min, Charlie – eg behøvde verkeleg ein pause frå jobb. Men eg gav etter, og sjekka jobb-eposten. Dykk veit korleis det er. Der såg eg ei utveksling om eit nedslått esel. Høyr, som antropolog, var dette uventa, men der var det, og eg er glad eg las det. Fordi eit esel kalla Lena hadde reist til ein anna dyrevernorganisasjon, den her i Alberta i Canada, som det einaste eselet der, og av den grunna hadde ho vanskar med å få seg vener. Men etter kvart vart ho ven med ein eldre hest, kalla Jake, og dei neste tre åra sto dei saman, last og brast. Men eposten kom fordi hesten Jake, 32 år gamal, vart alvorleg sjuk og måtte avlivast, og her er det som føregjekk. Her står Lena på grava til Jake. Ho ville ikkje kome inn om kvelden. Ho ville ikkje kome inn og ete. Ho ville ikkje kome inn og få vatn. Ho klappa på grava, ho skraut i sorg, og der stod ho. Så vi diskuterte og idémyldra. Kva gjer du for eit dyr som dette? Og vi snakka om korleis tida speler ei rolle, om ekstra kjærleik og godheit frå folk – og om å freiste å få henne til å få seg ein ny ven. Og her skil banen hennar seg frå anda Harper sin, for ho fekk seg ein ny ven, og dei som jobba med ho skreiv attende og sa at det gjekk bra.
Now sometimes, scientists supplement observation with hormonal analysis. There's an example of a group of scientists in Botswana, who took fecal material from baboons and compared two different groups. The first group were females who had witnessed a predator attack and lost someone in that attack, and the second group were females who had witnessed an attack but had not lost someone. And the stress hormones were way up in that first group. But here's the thing: the scientists didn't just call them "stressed baboons," they called them "bereaved baboons," and in part, that's because of the observations that they made. For example, this mother-daughter pair were very close, and then the daughter was killed by a lion. The mother removed herself from all her friends, from her grooming networks, and just stayed by herself for weeks -- bereavement -- and she then slowly recovered.
I tillegg til observasjoner, jobber forskarar no og då – òg med hormonell analyse. Til dømes var det ei gruppe forskarar i Botswana, som tok avføringsprøvar frå bavianar og samanlikna to ulike grupper. Den første gruppa var hoer som hadde sett ei rovdyråtak, og mist nokon i det åtaket, og den andre gruppa var hoer som hadde sett eit åtak, men som ikkje hadde mist nokon. Nivåa av stresshormon var særs høge i den første gruppa. Men merk dykk dette: forskarane kalla dei ikkje berre for “stressa bavianar”, dei kalla dem “etterlatne bavianar”, delvis på grunn av observasjonane dei gjorde. Det var til dømes ei mor og ei dotter som var veldig nære, og så vart dottera drept av ei løve. Mora trakk seg unna alle venene sine, frå dei ho brukte å stelle, og berre heldt seg for seg sjølv i vekesvis – eit smerteleg tap – og så kom ho seg litt etter litt igjen.
So we have bereaved baboons. Will science tell us someday about bereaved bees? Will we hear about frogs who mourn? I don't think so, and I think the reason is because animals really need one-to-one, close relationships for that to happen. I also know that circumstance matters, and personality matters. I have documented cats and dogs who grieve, our companion animals, but I also interacted with a woman who was extremely bothered because her dog wasn't grieving. She said to me, "The first dog in the house has died. The second animal does not seem concerned, the second dog. What is wrong with him?"
Så vi har bavaianar, etterlatne etter dødsfall. Kjem vitskapen ein dag til å fortelje oss om etterlatne bier? Får vi høyre om froskar som sørger? Det trur eg ikkje, og eg trur grunnen er at dyr verkeleg treng – ein-til-ein, nære relasjonar for at det skal hende. Eg veit òg at omstende og personlegheit har noko å seie. Eg har dokumentert kattar og hundar som sørger, selskapsdyra våre, men eg har òg vore borti ei kvinne som var ekstremt flau – over at hunden hennar ikkje sørga. Ho sa til meg, “Den eine hunden i huset har døydd. Det andre dyret verkar ikkje å bry seg, den andre hunden. Kva er galt med han?”
(Laughter)
(Latter)
And as I listened to her, I realized that this dog was now the only animal in the household, and as far as he was concerned, that was a pretty good deal. So circumstances matter.
Og mens eg lytta til ho, skjønte eg at denne hunden var no det einaste dyret i hushaldninga, og spurde du han, var det ein ganske bra situasjon. Så omstende har noko å seie.
Now, in any case, animals are not going to grieve exactly like we do. We have human creativity. We paint our grief, dance our grief, write our grief. We also can grieve for people we've never met, across space and time. I felt this strongly when I went to Berlin and I stood at the Holocaust Memorial. Animals don't grieve exactly like we do, but this doesn't mean that their grief isn't real. It is real, and it's searing, and we can see it if we choose.
Høyr, dyr kjem uansett ikkje til å sørge – nett som vi gjer det. Vi har menneskeleg kreativitet. Vi maler sorga, dansar sorga, skriv sorga vår. Vi kan òg sørge for folk vi aldri har møtt, i tid og rom. Eg hadde ei sterk kjensle av dette då eg var i Berlin – og eg stod ved Holocaust-minnesmerket. Dyr sørger ikkje akkurat som oss, men det tyder ikkje at sorga deira ikkje er ekte. Ho er ekte, ho svir, og vi kan sjå ho, om vi berre vel å gjere det.
Now, I've lost both my parents. I lost a very dear friend at a young age from AIDS. I believe most likely most of you here have lost someone. And I have found it a genuine comfort, a solace, to know that we aren't the only beings on this earth who feel love and grief. And I think this is important. I also think we can take this a step further, and we can realize that the reality of animal grief can help us be better and do better for animals. This is already happening with Tahlequah, because the United States and Canada have renewed their talks with greater urgency for how to help the orcas, how to restore the Chinook salmon and how to help with the water pollution. We can also see that if grief is real, there's tremendous plausibility to the notion that animals feel a whole range of things. So we could look at joy, sadness, even hope. And if we do that, here's how we can start to think about the world. We can look at orcas and say, we know they grieve, we know they feel their lives, and we can refuse to confine them to small tanks in theme parks and make them perform for our entertainment.
Eg har mist begge foreldra mine. Eg mista ein veldig kjær, ung ven i AIDS. Eg trur det er sannsynleg at dei fleste av dykk har mist nokon. Og eg har kjent det som ei ekte trøyst, ei lindring, å vete at vi er ikkje dei einaste skapningane på jorda – som kjenner kjærleik og sorg. Og eg trur dette er viktig. Eg trur òg vi kan gå eit skritt vidare med dette, og vi kan innsjå at røyndomen om dyr si sorg – kan hjelpe oss å verte betre og gjere det betre for dyr. Dette hender allereie med Tahlequah, fordi USA og Canada har fornya og framskynda samtalane sine – for korleis hjelpe spekkhoggarane, korleis berge kongelaksen – og korleis få bukt med vassforureininga. Vi kan òg innsjå at om sorga verkeleg er til stades, betyr det at det høgst sannsynleg stemmer – at dyr opplever eit breitt register av kjensler. Så vi kan tenkje oss glede, vemod, til og med von. Og gjer vi det, er dette korleis vi kan byrje å tenkje på verda. Vi kan sjå på spekkhoggarar og seie, vi veit dei sørger, vi veit dei kjenner liva sine, og vi kan nekte å halde dei fanga i små vanntankar i fornøyelsesparkar, og ha dei til å opptre og underhalde oss.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
We can look at elephants and say, yes, they grieve, and we can renew our efforts against international trophy hunting and against poaching.
Vi kan sjå på elefantar og seie, ja, dei sørger, og vi kan fornye innsatsen vår mot internasjonal troféjakt – og mot tjuvjakt.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
And we can look at our closest living relatives, monkeys and apes, and know yes they grieve, they feel their lives, so they don't deserve to be confined in highly invasive biomedical experiments year after year.
Og vi kan sjå på dei næraste levande slektningane våre, aper, og vite at ja, dei sørger, dei kjenner liva sine, så dei fortener ikkje å leve i fangenskap – i særs invaderande biomedisinske eksperiment – år etter år.
And, you know --
Og, de veit –
(Applause)
(Applaus)
the ducks Harper and Kohl, they tell us something too. They help us connect the dots and realize that what we eat affects how animals live. And it's not just foie gras, and it's not just ducks. We can think about pigs and chickens and cows in factory farms, and we can know. I can tell you the science is real that these animals feel, too. So every single time we choose a plant-based meal, we are contributing to reducing animal suffering.
– endene Harper og Kohl, dei fortel oss òg noko. Dei hjelper oss å leggje saman to og to og innsjå at det vi et, påverker korleis dyr lever. Og det er ikkje berre foie gras, og det er ikkje berre ender. Vi kan tenkje på grisar og kyllingar og kyr på store, fabrikkaktige gardar, og vi kan vete. Eg kan fortelje dykk at vitskapen er ekte og at desse dyra óg har kjensler. Så kvar einaste gong vi velger eit plantebasert måltid, medverker vi til å minske dyr sine lidingar.
(Applause)
(Applaus)
So yes, I believe in the reality of animal grief. I believe in the reality of animal love, and I think it is time for us humans to recognize that we don't own these things. And when we see that, we have an opportunity to make the world so much better for animals, a kinder world, a gentler world, and along the way, we might just save ourselves, too.
Så ja, eg trur at sorg hos dyr verkeleg finst. Eg trur på at kjærleik mellom dyr er verkeleg, og eg trur det er på tide for oss menneske – å innsjå at vi ikkje eig desse kjenslene aleine. Og når vi forstår det, har vi moglegheit til å gjere verda så mykje betre for dyr, ei snillare verd, ei mjukare verd, og langs vegen kan vi komme til å berge oss sjølve, òg.
Thank you so much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you. Thank you. (Applause)
Takk, takk. (Applaus)