Bruno Giussani: Commissioner, thank you for coming to TED.
Bruno Giussani: Kommisjonær, takk for at du kom til TED.
António Guterres: Pleasure.
António Guterres: Gladelig.
BG: Let's start with a figure. During 2015, almost one million refugees and migrants arrived in Europe from many different countries, of course, from Syria and Iraq, but also from Afghanistan and Bangladesh and Eritrea and elsewhere. And there have been reactions of two different kinds: welcoming parties and border fences. But I want to look at it a little bit from the short-term and the long-term perspective. And the first question is very simple: Why has the movement of refugees spiked so fast in the last six months?
BG: La oss begynne med et tall. I løpet av 2015, kom nesten én million flyktninger og migranter til Europa fra mange forskjellige land, selvfølgelig fra Syria og Irak, men også fra Afghanistan og Bangladesh og Eritrea og andre steder. Og det har vært to forskjellige reaksjoner: velkomstfester og grensegjerder. Men jeg har lyst til å se på det fra korttids- og langtidsperspektiv. Og det første spørsmålet er veldig enkelt: Hvorfor har bevegelsen av flyktninger økt så fort de siste seks månedene?
AG: Well, I think, basically, what triggered this huge increase was the Syrian refugee group. There has been an increased movement into Europe from Africa, from Asia, but slowly growing, and all of a sudden we had this massive increase in the first months of this year. Why? I think there are three reasons, two long-term ones and the trigger. The long-term ones, in relation to Syrians, is that hope is less and less clear for people. I mean, they look at their own country and they don't see much hope to go back home, because there is no political solution, so there is no light at the end of the tunnel. Second, the living conditions of the Syrians in the neighboring countries have been deteriorating. We just had research with the World Bank, and 87 percent of the Syrians in Jordan and 93 percent of the Syrians in Lebanon live below the national poverty lines. Only half of the children go to school, which means that people are living very badly. Not only are they refugees, out of home, not only have they suffered what they have suffered, but they are living in very, very dramatic conditions.
AG: Vel, jeg tror egentlig at det som utløste denne svære økningen var de syriske flyktningene. Det har vært en økt bevegelse til Europa fra Afrika, fra Asia, men sakte økende, og plutselig kom det denne svære økningen i de første månedene i år. Hvorfor? Jeg tror det er tre grunner, to langsiktige grunner og en utløser. De langsiktige, i forhold til syrere, er at håpet blir mindre og mindre klart for folk. Jeg mener, de ser på deres eget land og de ser ikke mye håp i å dra hjem, fordi det er ingen politisk løsning, så det finnes ikke noe lys ved enden av tunnelen. Den andre årsaken: levekårene av syrerne i nabolandene har forverret seg. Vi har drevet forsking med Verdensbanken, og 87 prosent av syrerne i Jordan og 93 prosent av syrerne i Lebanon lever under nasjonal fattigdomsgrense. Bare halvparten av barna går på skole, noe som betyr at folk lever under dårlige vilkår. Ikke bare er de flyktninger, uten hjem, ikke bare har de lidd det de har lidd, men de lever under veldig, veldig dramatiske forhold.
And then the trigger was when all of a sudden, international aid decreased. The World Food Programme was forced, for lack of resources, to cut by 30 percent food support to the Syrian refugees. They're not allowed to work, so they are totally dependent on international support, and they felt, "The world is abandoning us." And that, in my opinion, was the trigger. All of a sudden, there was a rush, and people started to move in large numbers and, to be absolutely honest, if I had been in the same situation and I would have been brave enough to do it, I think I would have done the same.
Og utløseren var at, plutselig, så forsvant internasjonal bistand. Verdens Matvareprogram måtte, grunnet manglende ressurser, kutte 30 prosent av matressursene til de syriske flyktningene. De har ikke lov til å jobbe, så de er helt avhengige av internasjonal bistand, og de følte at: "Verden forlater oss." Og det, etter min mening, var utløseren. Plutselig var det hastverk, og folk begynte å flytte seg i store tall og, for å være helt ærlig, om jeg hadde vært i samme situasjon, og jeg hadde vært modig nok til å gjøre det, så ville jeg gjort det samme.
BG: But I think what surprised many people is it's not only sudden, but it wasn't supposed to be sudden. The war in Syria has been happening for five years. Millions of refugees are in camps and villages and towns around Syria. You have yourself warned about the situation and about the consequences of a breakdown of Libya, for example, and yet Europe looked totally unprepared.
BG: Men jeg tror det som overrasket mange er ikke bare at det er plutselig, men at det ikke egentlig skulle være plutselig. Krigen i Syria har pågått i fem år. Millioner av flyktninger er i leirer og landsbyer og byer rundt Syria. Du har selv advart om situasjonen og om konsekvensene av et politisk sammenbrudd i Libya, for eksempel, men Europa så totalt uforberedt ut.
AG: Well, unprepared because divided, and when you are divided, you don't want to recognize the reality. You prefer to postpone decisions, because you do not have the capacity to make them. And the proof is that even when the spike occurred, Europe remained divided and was unable to put in place a mechanism to manage the situation. You talk about one million people. It looks enormous, but the population of the European Union is 550 million people, which means we are talking about one per every [550] Europeans. Now, in Lebanon, we have one refugee per three Lebanese. And Lebanon? Struggling, of course, but it's managing. So, the question is: is this something that could have been managed if -- not mentioning the most important thing, which would have been addressing the root causes, but forgetting about root causes for now, looking at the phenomenon as it is -- if Europe were able to come together in solidarity to create an adequate reception capacity of entry points? But for that, the countries at entry points need to be massively supported, and then screening the people with security checks and all the other mechanisms, distributing those that are coming into all European countries, according to the possibilities of each country. I mean, if you look at the relocation program that was approved by the Commission, always too little too late, or by the Council, too little too late --
AG: Vel, uforberedt fordi de sto splittet, og når du er splittet, vil du ikke anerkjenne realiteten. Du vil heller utsette avgjørelser, fordi du ikke har kapasitet til å ta dem. Og beviset ligger i at, selv når økningen fant sted, forble Europa splittet og klarte ikke å sette på plass en mekanisme for å håndtere situasjonen. Du snakker om én million mennesker. Det ser enormt ut, men befolkningen av den europeiske unionen (EU) er 550 millioner mennesker, som betyr at vi snakker om én per 2,000 europeere. Nå, i Lebanon, er det én flyktning per tre lebanesere. Og Lebanon? Lebanon sliter, selvfølgelig, men de klarer seg. Så, spørsmålet er: er dette noe som kunne vært håndtert hvis - uten å nevne det viktigste, som ville vært å takle rotårsakene, men hvis vi foreløpig glemmer rotårsakene, og ser på fenomenet som den er - om Europa kunne komme sammen i solidaritet for å skape tilstrekkelig med inngangspunkter for å møte flyktningene? Til dette, må landene ved inngangspunktene være godt støttet, og alle som kommer må gjennom sikkerhetskontroller og alle de andre mekanismene, der alle som kommer til de europeiske landene blir fordelt, basert på kapasiteten til hvert land. Jeg mener, hvis du ser på flytteprogrammet som ble godkjent av kommisjonen, alltid for lite, for sent, eller av rådet, for lite, for sent -
BG: It's already breaking down.
BG: Det bryter allerede ned.
AG: My country is supposed to receive four thousand. Four thousand in Portugal means nothing. So this is perfectly manageable if it is managed, but in the present circumstances, the pressure is at the point of entry, and then, as people move in this chaotic way through the Balkans, then they come to Germany, Sweden, basically, and Austria. They are the three countries that are, in the end, receiving the refugees. The rest of Europe is looking without doing much.
AG: Mitt land skal ta imot fire tusen. Fire tusen i Portugal betyr ingenting. Så dette er godt håndterbart om det håndteres, men under disse omstendighetene er presset ved inngangspunktet, og så, når folk beveger seg på denne kaotiske måten gjennom Balkan, så kommer de til Tyskland, Sverige og Østerrike. Det er de tre landene som nå, til slutt, mottar flyktningene. Resten av Europa ser på uten å gjøre mye.
BG: Let me try to bring up three questions, playing a bit devil's advocate. I'll try to ask them, make them blunt. But I think the questions are very present in the minds of many people in Europe right now, The first, of course, is about numbers. You say 550 million versus one million is not much, but realistically, how many people can Europe take?
BG: La meg prøve å ta opp tre spørsmål, jeg spiller djevelens advokat. Jeg skal prøve å stille dem rett frem. Men jeg tror spørsmålene er tilstede i hodene til mange i Europa akkurat nå, Den første er, selvfølgelig, om tall. Du sier 500 million i forhold til én million er ikke mye, men realistisk sett, hvor mange mennesker kan Europa ta imot?
AG: Well, that is a question that has no answer, because refugees have the right to be protected. And there is such a thing as international law, so there is no way you can say, "I take 10,000 and that's finished." I remind you of one thing: in Turkey, at the beginning of the crisis, I remember one minister saying, "Turkey will be able to receive up to 100,000 people." Turkey has now two million three-hundred thousand or something of the sort, if you count all refugees.
AG: Vel, det er et spørsmål uten svar, fordi flyktninger har retten til å bli tatt vare på. Og det finnes internasjonale lover, så på ingen måte kan du si: "Jeg tar titusen, ferdig med saken". Jeg vil minne deg om en ting: i Tyrkia, i begynnelsen av krisen, husker jeg at en minister sa: "Tyrkia vil klare å ta imot opp til 100,000 mennesker." Tyrkia har nå to millioner trehundretusen eller noe i den avdelingen, om du teller alle flyktningene.
So I don't think it's fair to say how many we can take. What it is fair to say is: how we can we organize ourselves to assume our international responsibilities? And Europe has not been able to do so, because basically, Europe is divided because there is no solidarity in the European project. And it's not only about refugees; there are many other areas. And let's be honest, this is the moment in which we need more Europe instead of less Europe. But as the public less and less believes in European institutions, it is also each time more difficult to convince the public that we need more Europe to solve these problems.
Så jeg tror ikke det er rettferdig å si hvor mange vi kan ta imot. Det er rettferdig å si: hvordan kan vi organisere oss slik at vi kan oppfylle våre internasjonale ansvar? Og Europa har ikke klart å gjøre det, i grunnen fordi Europa er splittet fordi det er ingen solidaritet i det europeiske prosjektet. Det handler ikke bare om flyktninger; det er mange andre områder. La oss være ærlige, dette er øyeblikket der vi trenger mer Europa ikke mindre Europa. Men etter hvert som folk har mindre og mindre tro i europeiske institusjoner, blir det hver gang vanskeligere å overbevise folket om at vi trenger mer Europa for å kunne løse disse problemene.
BG: We seem to be at the point where the numbers turn into political shifts, particularly domestically. We saw it again this weekend in France, but we have seen it over and over in many countries: in Poland and in Denmark and in Switzerland and elsewhere, where the mood changes radically because of the numbers, although they are not very significant in absolute numbers. The Prime Minister of --
BG: Vi har kommet til punktet der tallene blir politiske forskyvninger, særlig innenlands. Vi så det denne helgen i Frankrike, men vi har sett det igjen og igjen i mange land: i Polen og i Danmark og i Sveits osv, der stemningen endres radikalt på grunn av tallene, selv om de ikke er særlig vesentlige i absolutte tall. Statsministeren i -
AG: But, if I may, on these: I mean, what does a European see at home in a village where there are no migrants? What a European sees is, on television, every single day, a few months ago, opening the news every single day, a crowd coming, uncontrolled, moving from border to border, and the images on television were of hundreds or thousands of people moving. And the idea is that nobody is taking care of it -- this is happening without any kind of management. And so their idea was, "They are coming to my village." So there was this completely false idea that Europe was being invaded and our way of life is going to change, and everything will -- And the problem is that if this had been properly managed, if people had been properly received, welcomed, sheltered at point of entry, screened at point of entry, and the moved by plane to different European countries, this would not have scared people. But, unfortunately, we have a lot of people scared, just because Europe was not able to do the job properly.
AG: Men, om jeg får lov: Jeg mener, hva ser en europeer hjemme i en landsby uten migranter? Det en europeer ser, på TV, hver dag, for noen måneder siden, de ser på nyhetene hver eneste dag, en folkemengde som kommer, ukontrollert, de flytter seg fra grense til grense, og bildene på TV var av hundrevis eller tusenvis av folk som flytter på seg. Og idéen er at ingen tar seg av det - at dette skjer uten noen form for oversikt. Og tanken deres var: "De kommer til min landsby". Så det var en helt falsk idé at Europa ble invadert og at vår levemåte vil endres, og alt vil - og problemet er at om dette hadde blitt håndtert skikkelig, om folk hadde blitt tatt imot skikkelig, ønsket velkommen, gitt ly og sikkerhetskontrollert ved inngangspunktet, og så flyttet ved hjelp av fly til andre europeiske land, dette ville ikke skremt folk. Men, uheldigvis, er det mange mennesker som er redde, bare fordi Europa ikke klarte å gjøre jobben skikkelig.
BG: But there are villages in Germany with 300 inhabitants and 1,000 refugees. So, what's your position? How do you imagine these people reacting?
BG: Men det er landsbyer i Tyskland med 300 innbyggere og 1000 flyktninger. Så, hva er ditt standspunkt? Hvordan ser du for deg at de reagerer?
AG: If there would be a proper management of the situation and the proper distribution of people all over Europe, you would always have the percentage that I mentioned: one per each 2,000. It is because things are not properly managed that in the end we have situations that are totally impossible to live with, and of course if you have a village -- in Lebanon, there are many villages that have more Syrians than Lebanese; Lebanon has been living with that. I'm not asking for the same to happen in Europe, for all European villages to have more refugees than inhabitants. What I am asking is for Europe to do the job properly, and to be able to organize itself to receive people as other countries in the world were forced to do in the past.
AG: Om situasjonen hadde blitt håndtert på en ordentlig måte og en ordentlig fordeling av folk over hele Europa, ville du alltid ha den prosentandelen som jeg nevnte: én per 2000 innbyggere. Det er fordi ting ikke håndteres skikkelig at til slutt har vi situasjoner som er umulige å leve med, og selvfølgelig om du har en landsby - i Lebanon er det mange landsbyer som har flere syrere enn lebanesere; Lebanon har levd med det. Jeg vil at det samme skal skje i Europa, at alle europeiske landsbyer skal ha flere flyktninger enn innbyggere. Det jeg vil er at Europa skal gjøre jobben skikkelig, og klare å organisere seg til å ta imot folk som andre land i verden har vært tvunget til tidligere.
BG: So, if you look at the global situation not only at Europe --
BG: Hvis du ser på den globale situasjonen, ikke bare i Europa -
(Applause)
(Applaus)
BG: Yes!
BG: Ja!
(Applause)
(Applaus)
BG: If you look at the global situation, so, not only at Europe, I know you can make a long list of countries that are not really stepping up, but I'm more interested in the other part -- is there somebody who's doing the right thing?
BG: Hvis du ser på den globale situasjonen, ikke bare på Europa, jeg vet at du kan lage en lang list med land som egentlig ikke gjør jobben, men jeg er mer interessert i den andre delen - er det noen som gjør den rette tingen?
AG: Well, 86 percent of the refugees in the world are in the developing world. And if you look at countries like Ethiopia -- Ethiopia has received more than 600,000 refugees. All the borders in Ethiopia are open. And they have, as a policy, they call the "people to people" policy that every refugee should be received. And they have South Sudanese, they have Sudanese, they have Somalis. They have all the neighbors. They have Eritreans. And, in general, African countries are extremely welcoming of refugees coming, and I would say that in the Middle East and in Asia, we have seen a tendency for borders to be open.
AG: Vel, 86 % av flyktninger i verden er i utviklingsland. Og hvis du ser på land som Etiopia - Etiopia har tatt imot mer enn 600.000 flyktninger. Alle grensene i Etiopia er åpne. Og de har, som politikk, de kaller det "folk til folk"-politikken, at enhver flyktning skal taes imot. Og de har sør-sudanere, de har sudanese, de har somaliske. De har alle naboene. De har eritreere. Og, generelt, er afrikanske land ekstremt imøtekommende når det gjelder flyktninger, og jeg vil si at i Midt-Østen og i Asia, har vi sett en tendens til at grensene er åpne.
Now we see some problems with the Syrian situation, as the Syrian situation evolved into also a major security crisis, but the truth is that for a large period, all borders in the Middle East were open. The truth is that for Afghans, the borders of Pakistan and Iran were open for, at the time, six million Afghans that came. So I would say that even today, the trend in the developing world has been for borders to be open. The trend in the developed world is for these questions to become more and more complex, especially when there is, in the public opinion, a mixture of discussions between refugee protections on one side and security questions -- in my opinion, misinterpreted -- on the other side.
Nå ser vi noen problemer med den syriske situasjonen, etter hvert som den syriske situasjonen utviklet seg til en stor sikkerhetskrise, men sannheten er at, i lang tid, var alle grensene i Midt-Østen åpne. Sannheten er at for afghanere, de pakistanske og iranske grensene var åpne og seks millioner afghanere kom. Så jeg ville sagt at selv i dag, trenden i utviklingsland har vært for grenser å være åpne. Trenden i den utviklede verden er at disse spørsmålene blir mer og mer komplekse spesielt når det er, etter folkets mening, en blanding av diskusjoner mellom flyktningebeskyttelser på ene siden og sikkerhetsspørsmål - etter min mening, mistolket - på andre siden.
BG: We'll come back to that too, but you mentioned the cutting of funding and the vouchers from the World Food Programme. That reflects the general underfunding of the organizations working on these issues. Now that the world seems to have woken up, are you getting more funding and more support, or it's still the same?
BG: Vi kommer tilbake til det, men du nevnte finansieringskutt og kupongene fra Verdens Matvareprogram. Det viser den generelle underfinansieringen av organisasjonene som jobber med disse problemene. Nå som det ser ut til at verden har våknet, får dere mer finansiering og mer støtte, eller er det det samme?
AG: We are getting more support. I would say that we are coming close to the levels of last year. We were much worse during the summer. But that is clearly insufficient to address the needs of the people and address the needs of the countries that are supporting the people. And here we have a basic review of the criteria, the objectives, the priorities of development cooperation that is required.
AG: Vi får mer støtte. Jeg vil si at vi nærmer oss fjorårets nivå. Det var mye verre om sommeren. Men det er tydeligvis ikke nok til å takle folkets behov og takle behovene til landene som støtter folket. Og her har vi et grunnleggende vurdering av kriteriene, målene, prioritetene av utviklingssamarbeid som trengs.
For instance, Lebanon and Jordan are middle-income countries. Because they are middle-income countries, they cannot receive soft loans or grants from the World Bank. Now, today this doesn't make any sense, because they are providing a global public good. They have millions of refugees there, and to be honest, they are pillars of stability in the region, with all the difficulties they face, and the first line of defense of our collective security. So it doesn't make sense that these countries are not a first priority in development cooperation policies. And they are not. And not only do the refugees live in very dramatic circumstances inside those countries, but the local communities themselves are suffering, because salaries went down, because there are more unemployed, because prices and rents went up. And, of course, if you look at today's situation of the indicators in these countries, it is clear that, especially their poor groups of the population, are living worse and worse because of the crisis they are facing.
For eksempel, Lebanon og Jordan er mellominntektsland. Fordi de er mellominntektsland kan de ikke motta "myke lån" eller stipend fra Verdensbanken. I dag gir ikke dette mening, fordi de tilbyr en global offentlig gode. De har millionvis av flyktninger der, og, for å være ærlig, er de pilarer av stabilitet i regionen, med alle vanskelighetene de står imot, og de er vår første forsvarslinje av vår felles sikkerhet. Så det gir mening at disse landene ikke er førsteprioritet i bistandspolitikk. Og det er de ikke. Og ikke bare lever flyktningene i veldig dramatiske omstendigheter i disse landene, men de lokale samfunnene sliter, fordi lønningene har gått ned, fordi det er flere arbeidsløse, fordi priser og leier har gått opp. Og, selvfølgelig, hvis du ser på dagens situasjon med tanke på indikatorene i disse landene, er det tydelig at alle, men særlig de fattige gruppene i populasjonen, lever verre og verre på grunn av krisen de står overfor.
BG: Who should be providing this support? Country by country, international organizations, the European Union? Who should be coming up with this support?
BG: Hvem burde gi denne støtten? Land, internasjonale organisasjoner, EU? Hvem burde gi denne støtten?
AG: We need to join all efforts. It's clear that bilateral cooperation is essential. It's clear that multilateral cooperation is essential. It's clear that international financial institutions should have flexibility in order to be able to invest more massively in support to these countries. We need to combine all the instruments and to understand that today, in protracted situations, at a certain moment, that it doesn't make sense anymore to make a distinction between humanitarian aid and development aid or development processes. Because you are talking about children in school, you are talking about health, you are talking about infrastructure that is overcrowded. You are talking about things that require a long-term perspective, a development perspective and not only an emergency humanitarian aid perspective.
AG: Vi må alle stå sammen. Det er tydelig at bilateralt samarbeid er nødvendig. Det er tydelig at flernasjonalt samarbeid er nødvendig. Det er tydelig at internasjonale finansinstitusjoner burde ha fleksibilitet slik at de kan investere mer i støtte til disse landene. Vi må samle alle instrumentene og forstå at, i dag, i langvarige situasjoner, etter et punkt, så gir det ikke lenger mening å skille mellom humanitær hjelp og bistand eller utviklingsprosesser. Fordi du snakker om barn som går på skole, du snakker om helse, du snakker om overbelastet infrastruktur. Du snakker om ting som behøver langtidsperspektiv, et utviklingsperspektiv og ikke bare et nødshumanitært perspektiv.
BG: I would like your comment on something that was in newspapers this morning. It is a statement made by the current front-runner for the Republican nomination for US President, Donald Trump. Yesterday, he said this.
BG: Jeg har lyst på ditt perspektiv på noe som var i flere aviser i morges. Det er et utsagn av mannen som leder i kampen om å bli republikanernes nominasjon til USAs president, Donald Trump. I går, sa han dette.
(Laughter)
(Latter)
No, listen to this. It's interesting. I quote: "I am calling for a total and complete shutdown of Muslims entering the US, until our country's representatives can figure out what's going on." How do you react to that?
Nei, hør på dette. Det er interessant. Jeg siterer: "Jeg vil ha en total og komplett slutt på at muslimer kan komme inn i USA, frem til våre lands representanter kan finne ut av hva som skjer." Hvordan reagerer du på dette?
AG: Well, it's not only Donald Trump. We have seen several people around the world with political responsibility saying, for instance, that Muslims refugees should not be received. And the reason why they say this is because they think that by doing or saying this, they are protecting the security of their countries. Now, I've been in government. I am very keen on the need for governments to protect the security of their countries and their people. But if you say, like that, in the US or in any European country, "We are going to close our doors to Muslim refugees," what you are saying is the best possible help for the propaganda of terrorist organizations. Because what you are saying --
AG: Vel, det er ikke bare Donald Trump. Vi har sett flere mennesker rundtom i verden med politisk ansvar som sier, for eksempel, at muslimske flyktninger ikke burde tas imot. Og årsaken til at de sier dette er at de tror at om de gjør eller sier dette, så beskytter de sikkerheten i sitt land. Jeg har sittet i regjering. Jeg forstår at regjeringer har behov for å ivareta sikkerheten av deres land og deres folk. Men om du sier, som det, i USA eller i ethvert europeisk land, "Vi skal lukke våre dører for muslimske flyktninger," så sier du noe som er noe av det beste for terroristorganisasjoners propaganda. Fordi det du sier -
(Applause)
(Applaus)
What you are saying will be heard by all the Muslims in your own country, and it will pave the way for the recruitment and the mechanisms that, through technology, Daesh and al-Nusra, al-Qaeda, and all those other groups are today penetrating in our societies. And it's just telling them, "You are right, we are against you." So obviously, this is creating in societies that are all multiethnic, multi-religious, multicultural, this is creating a situation in which, really, it is much easier for the propaganda of these terrorist organizations to be effective in recruiting people for terror acts within the countries where these kinds of sentences are expressed.
Det du sier vil bli hørt av alle muslimene i ditt eget land, og det vil bane vei for rekruttering og mekanismene som, gjennom teknologi, Daesh og al-Nusra, al-Qaeda og alle de andre gruppene idag penetrerer i våre samfunn. Og du sier til dem, "Du har rett, vi er mot dere." Så, tydeligvis, i samfunn som er multietniske, multireligiøse, multikulturelle, så skaper dette en situasjon der, virkelig, det er mye lettere for propagandaen av disse terroristorganisasjonene å være effektiv når det gjelder rekruttering av folk til terrorhandlinger i land der denne typen utsagn blir uttrykt.
BG: Have the recent attacks in Paris and the reactions to them made your job more difficult?
BG: Har angrepene i Paris og reaksjonene til den gjort jobben din vanskeligere?
AG: Undoubtedly.
AG: Uten tvil.
BG: In what sense?
BG: På hvilken måte?
AG: In the sense that, I mean, for many people the first reaction in relation to these kinds of terrorist attacks is: close all borders -- not understanding that the terrorist problem in Europe is largely homegrown. We have thousands and thousands of European fighters in Syria and in Iraq, so this is not something that you solve by just not allowing Syrians to come in. And I must say, I am convinced that the passport that appeared, I believe, was put by the person who has blown --
AG: På måten at, jeg mener, for mange er førstereaksjonen med tanke på denne typen terroristhandling: steng alle grensene - uten å forstå at terroristproblemet i Europa stammer hovedsakelig hjemmedyrket. Vi har tusenvis og tusenvis av europeeiske krigere i Syria og i Irak, so dette er ikke noe som løses av å stenge syrere ute. Og jeg må si, jeg er overbevist om at passet som dukket opp, jeg tror, ble satt der av personen som sprengte -
BG: -- himself up, yeah.
BG: - seg selv, ja.
AG: [I believe] it was on purpose, because part of the strategies of Daesh is against refugees, because they see refugees as people that should be with the caliphate and are fleeing to the crusaders. And I think that is part of Daesh's strategy to make Europe react, closing its doors to Muslim refugees and having an hostility towards Muslims inside Europe, exactly to facilitate Daesh's work.
AG: [Jeg tror] det var med vilje, fordi en del av strategiene til Daesh er mot flyktninger, fordi de ser på flyktninger som mennesker som burde være med kalifatet og som flykter til kosfarerne. Og jeg tror det er en del av Daesh sin strategi for å få Europa til å reagere, og stenge sine dører for muslimske flyktninger og være fiendtlige mot muslimer i Europa, nettopp for å forenkle arbeidet til Daesh.
And my deep belief is that it was not the refugee movement that triggered terrorism. I think, as I said, essentially terrorism in Europe is today a homegrown movement in relation to the global situation that we are facing, and what we need is exactly to prove these groups wrong, by welcoming and integrating effectively those that are coming from that part of the world.
Og min tro er at det ikke var flyktningebevegelsen som utløste terrorisme. Jeg tror, som sagt, at terrorisme i Europa er i dag en hjemmedyrket bevegelse i forhold til den globale situasjonen som vi står imot, og det vi trenger er å vise at disse gruppene tar feil, ved å ønske velkommen og integrere de som kommer fra den delen av verden.
And another thing that I believe is that to a large extent, what we are today paying for in Europe is the failures of integration models that didn't work in the '60s, in the '70s, in the '80s, in relation to big migration flows that took place at that time and generated what is today in many of the people, for instance, of the second generation of communities, a situation of feeling marginalized, having no jobs, having improper education, living in some of the neighborhoods that are not adequately provided by public infrastructure. And this kind of uneasiness, sometimes even anger, that exists in this second generation is largely due to the failure of integration policies, to the failure of what should have been a much stronger investment in creating the conditions for people to live together and respect each other. For me it is clear.
Og en annen ting som jeg tror er at, til en stor grad, det vi betaler for i Europa i dag er svikten av integrasjonsmodellen som ikke fungerte på 60, 70, 80-tallet, med tanke på store migrasjonsbevegelser som fant sted på denne tiden og skapt det som i dag for mange mennesker, for eksempel, andregenerasjon av samfunn, en situasjon der man føler seg marginalisert, der det ikke finnes jobber, det ikke er skikkelig utdanning, og bor i noen av nabolagene som ikke har ordentlig tilgang til offentlig infrastruktur. Og denne typen uro, noen ganger til og med sinne, som råder i denne andregenerasjonen er i stor grad på grunn av svikten av integrasjonspolitikk, og svikten av det som burde være en mye større investering i å skape vilkår for mennesker å leve sammen og respektere hverandre. For meg er det tydelig.
(Applause)
(Applaus)
For me it is clear that all societies will be multiethnic, multicultural, multi-religious in the future. To try to avoid it is, in my opinion, impossible. And for me it's a good thing that they will be like that, but I also recognize that, for that to work properly, you need a huge investment in the social cohesion of your own societies. And Europe, to a large extent, failed in that investment in the past few decades.
For meg er det tydelig at alle samfunn vil være multietniske, multikulturelle, multireligiøse i fremtiden. Å prøve å unngå det er, etter min mening, umulig. Og for meg er det en god ting at de vil være slik, but men jeg innser at, dersom det skal fungere skikkelig må man ha en svære investering i det sosiale samholdet i egne samfunn. Og Europa feilet, i stor grad, når det gjelder denne investeringen i løpet av de siste tiårene.
BG: Question: You are stepping down from your job at the end of the year, after 10 years. If you look back at 2005, when you entered that office for the first time, what do you see?
BG: Spørsmål: Du gir deg i jobben på slutten av året, etter 10 år. Hvis du ser tilbake til 2005, da du gikk inn i kontoret for første gang, hva ser du?
AG: Well, look: In 2005, we were helping one million people go back home in safety and dignity, because conflicts had ended. Last year, we helped 124,000. In 2005, we had about 38 million people displaced by conflict in the world. Today, we have more than 60 million. At that time, we had had, recently, some conflicts that were solved. Now, we see a multiplication of new conflicts and the old conflicts never died: Afghanistan, Somalia, Democratic Republic of Congo. It is clear that the world today is much more dangerous than it was. It is clear that the capacity of the international community to prevent conflicts and to timely solve them, is, unfortunately, much worse than what it was 10 years ago. There are no clear power relations in the world, no global governance mechanisms that work, which means that we live in a situation where impunity and unpredictability tend to prevail, and that means that more and more people suffer, namely those that are displaced by conflicts.
AG: Vel, se her: I 2005, hjalp vi én million mennesker å dra hjem i sikkerhet og med verdighet, fordi det var slutt på konflikter. I fjor, hjalp vi 124.000. I 2005, var det cirka 38 millioner mennesker forflyttet grunnet konflikt. I dag, så finnes det mer enn 60 millioner. Da var det nylig noen konflikter som ble løst. Nå, ser vi en multiplikasjon av nye konflikter og de gamle konfliktene døde aldri: Afghanistan, Somalia, den demokratiske republikken Kongo. Det er tydelig at verden i dag er mye farligere enn den var. Det er tydelig at det internasjonale samfunnets kapasitet til å forhindre konflikter og løse dem på kort tid, er, dessverre, mye dårligere enn det den var for ti år siden. Det er ingen tydelige maktrelasjoner i verden, ingen globale styringsmekanismer som fungerer, noe som betyr at vi lever i en situasjon der straffefrihet og uforutsigbarhet pleier å vinne, og det betyr at flere og flere mennesker lider, nemlig dem som er forflyttet grunnet konflikter.
BG: It's a tradition in American politics that when a President leaves the Oval Office for the last time, he leaves a handwritten note on the desk for his successor that walks in a couple of hours later. If you had to write such a note to your successor, Filippo Grandi, what would you write?
BG: Det finner en tradisjon i amerikansk politikk, at når en president forlater det ovale kontoret for siste gang, så etterlater han en håndskreven notat på kontoret for hans etterfølger som kommer et par timer senere. Om du måtte skrive en slik notat til din etterkommer, Filippo Grandi Hva ville du skrevet?
AG: Well, I don't think I would write any message. You know, one of the terrible things when one leaves an office is to try to become the backseat driver, always telling the new one what to do. So that, I will not do. If I had to say something to him, it would be, "Be yourself, and do your best."
AG: Vel, jeg tror ikke jeg ville skrevet noe budskap. Du vet, en av de fæle tingen når en forlater et kontor er å bli en "baksetesjåfør", som gir instrukser til den som kjører, og alltid forteller den nye hva den skal gjøre. Så det - det skal jeg ikke. Om jeg måtte si noe til ham, ville det vært: "Vær deg selv, og gjør ditt beste".
BG: Commissioner, thank you for the job you do. Thank you for coming to TED.
BG: Kommisjonær, takk for jobben du gjør. Takk for at du kom her til TED.
(Applause)
(Applaus)