I'm here to talk about the wonder and the mystery of conscious minds. The wonder is about the fact that we all woke up this morning and we had with it the amazing return of our conscious mind. We recovered minds with a complete sense of self and a complete sense of our own existence, yet we hardly ever pause to consider this wonder. We should, in fact, because without having this possibility of conscious minds, we would have no knowledge whatsoever about our humanity; we would have no knowledge whatsoever about the world. We would have no pains, but also no joys. We would have no access to love or to the ability to create. And of course, Scott Fitzgerald said famously that "he who invented consciousness would have a lot to be blamed for." But he also forgot that without consciousness, he would have no access to true happiness and even the possibility of transcendence.
Jeg er her for å snakke om, det fabelaktige mysteriet Bevissthet. Det utrolige er, at vi alle våknet opp i dag morges og med oss hadde vi, det fantastiske fenomenet av vår egen bevissthet Med oss hadde vi hjerner med forstand, følelse av et selv og en helt egen følelse av vår egen eksistens, enda er det sjelden vi tenker over dette fenomenet. Vi burde, for faktum er at uten å ha denne muligheten til bevissthet, ville vi ikke hatt noe kunnskap i det hele tatt ikke om menneskeheten; og heller ingen viten om verden. Vi ville ikke hatt sorger, men heller ikke gleder. Vi ville ikke hatt tilgang til kjærlighet. eller muligheten til å skape. Men såklar, som Scott Fitzgerald kjent sa; "he who invented consciousness would have a lot to be blamed for." Det han glemte derimot, var at uten bevissthet, ville han ikke hatt tilgang til ekte lykke eller muligheten for transcedens.
So much for the wonder, now for the mystery. This is a mystery that has really been extremely hard to elucidate. All the way back into early philosophy and certainly throughout the history of neuroscience, this has been one mystery that has always resisted elucidation, has got major controversies. And there are actually many people that think we should not even touch it; we should just leave it alone, it's not to be solved. I don't believe that, and I think the situation is changing. It would be ridiculous to claim that we know how we make consciousness in our brains, but we certainly can begin to approach the question, and we can begin to see the shape of a solution.
Nok om det utrolige, nå tar vi mysteriet. For det er et mysterie som har vært veldig vanskelig å løse. Helt tilbake til de tildige filosofer og helt klart gjennom historien til neuroscience, så har dette mysteriet motstått å bli løst som har vært kontroversiellt. Og det er faktisk mange mennesker som mener at vi engang ikke skal røre ved det; la det være alene, at det ikke lar seg løse. Jeg tror ikke det, og jeg tror situasjonen er på vei til å endres. Det ville vært tåpelig å påstå at vi vet hvordan vi lager bevissthet i hjernene våre, men vi kan absolutt starte å tilnærme oss spørsmålet, og vi kan begynne å se visse former til en løsning.
And one more wonder to celebrate is the fact that we have imaging technologies that now allow us to go inside the human brain and be able to do, for example, what you're seeing right now. These are images that come from Hanna Damasio's lab, and which show you, in a living brain, the reconstruction of that brain. And this is a person who is alive. This is not a person that is being studied at autopsy. And even more -- and this is something that one can be really amazed about -- is what I'm going to show you next, which is going underneath the surface of the brain and actually looking in the living brain at real connections, real pathways. So all of those colored lines correspond to bunches of axons, the fibers that join cell bodies to synapses. And I'm sorry to disappoint you, they don't come in color. But at any rate, they are there. The colors are codes for the direction, from whether it is back to front or vice versa.
Et til under å feire er at vi nå har bilde-teknologier som tillater oss å gå inn i hjernen på mennesker det muliggjør, for eksempel det dere ser akkurat nå. Dette er bilder som kommer fra lab'en til Hanna Damasio som viser dere, en levende hjerne, og dens rekonstruksjon Og dette er en person som er i live, Dette er ikke en person som blir studert under obduksjon Og i tillegg -- og dette er noe man virkelig kan bli forbløffet av-- det er det jeg skal vise dere nå, nemlig å gå under overflaten til hjernen og faktisk se innsiden av en levende hjerne på ekte koblinger og ekte baner. Så alle de fargede strekene svarer til samlinger av axoner, fibrene som kobler celle-kroppene til synapser Jeg beklager for å skuffe dere, de kommer ikke i farger Men uansett, de er der. Fargene er koder som svarer til hvilken retning, om det er bakfra og frem eller motsatt
At any rate, what is consciousness? What is a conscious mind? And we could take a very simple view and say, well, it is that which we lose when we fall into deep sleep without dreams, or when we go under anesthesia, and it is what we regain when we recover from sleep or from anesthesia. But what is exactly that stuff that we lose under anesthesia, or when we are in deep, dreamless sleep? Well first of all, it is a mind, which is a flow of mental images. And of course consider images that can be sensory patterns, visual, such as you're having right now in relation to the stage and me, or auditory images, as you are having now in relation to my words. That flow of mental images is mind.
Allikevel, hva er bevissthet? Hva er et bevisst sinn? Vi kan ta et veldig enkelt syn og si at, vel, det er det vi mister når vi faller i dyp søvn uten drømmer, eller når vi går under anestesi, og det er det vi får tilbake når vi har kommet oss etter søvn, eller fra anestesi. Men hva er akkurat de greiene vi mister under anestesi, eller når vi er tung drømmeløs søvn? Først av alt, så er det et sinn, som er en strøm av mentale bilder. Og tenk såklart på disse bildene til å være sansemønstre, visuelle, slike du har nå i relasjon til scenen og meg, eller auditive bilder, slik du har nå i relasjon med mine ord. Den strømmen av mentale bilder er hjernen.
But there is something else that we are all experiencing in this room. We are not passive exhibitors of visual or auditory or tactile images. We have selves. We have a Me that is automatically present in our minds right now. We own our minds. And we have a sense that it's everyone of us that is experiencing this -- not the person who is sitting next to you. So in order to have a conscious mind, you have a self within the conscious mind. So a conscious mind is a mind with a self in it. The self introduces the subjective perspective in the mind, and we are only fully conscious when self comes to mind. So what we need to know to even address this mystery is, number one, how are minds are put together in the brain, and, number two, how selves are constructed.
Men den er også noe mer noe som vi alle opplever i dette rommet. Vi er ikke passive mottakere. av visuelle eller auditive eller taktile bilder. Vi har alle et Selv. Vi har et Meg som er automatisk tilstedeværende i våre hjerner akkurat nå. Vi eier våre hjerner. Og vi har en følelse av at alle det er alle av oss som opplever dette -- Ikke personen ved siden av deg. Så på den måten, for å ha en bevisst hjerne, har du et selv i den bevisste hjernen. Så en bevisst hjerne er en hjerne som innehaver et selv. Selvet introduserer the subjektive perspektivet i hjernen, og vi er kun fullt bevisste når selvet er tilstede i hjernen. Så det vi må vite for å svare på mysteriet er, nummer en, hvordan hjerner er sammensatt i hjernen og, nummer to, hvordan selvet er konstruert.
Now the first part, the first problem, is relatively easy -- it's not easy at all -- but it is something that has been approached gradually in neuroscience. And it's quite clear that, in order to make minds, we need to construct neural maps. So imagine a grid, like the one I'm showing you right now, and now imagine, within that grid, that two-dimensional sheet, imagine neurons. And picture, if you will, a billboard, a digital billboard, where you have elements that can be either lit or not. And depending on how you create the pattern of lighting or not lighting, the digital elements, or, for that matter, the neurons in the sheet, you're going to be able to construct a map. This, of course, is a visual map that I'm showing you, but this applies to any kind of map -- auditory, for example, in relation to sound frequencies, or to the maps that we construct with our skin in relation to an object that we palpate.
Nå den første delen, det første problemet, er relativt enkelt -- eller tvert om -- men det er noe som neuroscience gradvis har tillnærmet seg. Det er ganske klart, for å lage hjerner, så må vi konstruere nevrale kart. Så se for deg et rutenett, som det jeg viser nå og se for deg, i det nettet, i det to-dimensjonale arket, se for deg nevroner. Og se for deg, om du vil, en tavle, en digital tavle, der du har elementer som enten kan bli tent eller ikke Og avhengig av hvordan du lager det mønsteret av lys eller ingen lys, vil de digitale elementene, eller, nevroner på arket for den saks skyld, vil du ha muligheten til å konstruere et kart Dette, er såklart et visuellt kart jeg viser dere, men det gjelder for hvilket som helst kart -- auditivt, for eksempel, i relasjon med lydfrekvenser, eller til kartene vi konstruerer med huden vår i relasjon til å palpere ved ved et objekt.
Now to bring home the point of how close it is -- the relationship between the grid of neurons and the topographical arrangement of the activity of the neurons and our mental experience -- I'm going to tell you a personal story. So if I cover my left eye -- I'm talking about me personally, not all of you -- if I cover my left eye, I look at the grid -- pretty much like the one I'm showing you. Everything is nice and fine and perpendicular. But sometime ago, I discovered that if I cover my left eye, instead what I get is this. I look at the grid and I see a warping at the edge of my central-left field.
Nå, til poenget av hvor nært det er -- forholdet mellom nettet og nevronene og den topografiske anordningen av aktiviteten til nevronene og vår mentale opplevelse -- Jeg skal fortelle en personlig historie. Om jeg dekker over mitt venstre øye -- Jeg snakker om meg personlig, ikke alle dere -- om jeg dekker mitt venstre øye, og ser på nettet -- ganske nøyaktig slik det jeg viser dere nå. Alt er pent og fint og vinkelrett. Men for en stund siden så oppdaget jeg, at om jeg dekker mitt venstre øye, så er dette det jeg får istedet. Jeg ser på rutenettet og ser en fordreining i kanten av det sentral-venstre feltet
Very odd -- I've analyzed this for a while. But sometime ago, through the help of an opthamologist colleague of mine, Carmen Puliafito, who developed a laser scanner of the retina, I found out the the following. If I scan my retina through the horizontal plane that you see there in the little corner, what I get is the following. On the right side, my retina is perfectly symmetrical. You see the going down towards the fovea where the optic nerve begins. But on my left retina there is a bump, which is marked there by the red arrow. And it corresponds to a little cyst that is located below. And that is exactly what causes the warping of my visual image.
Veldig rart -- Jeg har betraktet dette en stund. Men for en stund siden, med hjelp av en kollega, en oftalmolog, Carmen Puliafito, som utviklet en laser skanner av retina, fant jeg ut følgende. Om jeg skanner min retina gjennom horisontalplanet, det man ser der i det lille hjørnet, er det jeg får. På min høyre side er min retina perfekt symmetrisk. Der kan man se at det går ned mot fovea der den optiske nerven starter. Men på min venstre retina er det en dump, som er merket der i rødt Og det svarer til en liten cyste som er lokalisert under. Og det er akkurat det som forårsaker fordreiningen av mitt visuelle bilde.
So just think of this: you have a grid of neurons, and now you have a plane mechanical change in the position of the grid, and you get a warping of your mental experience. So this is how close your mental experience and the activity of the neurons in the retina, which is a part of the brain located in the eyeball, or, for that matter, a sheet of visual cortex. So from the retina you go onto visual cortex. And of course, the brain adds on a lot of information to what is going on in the signals that come from the retina. And in that image there, you see a variety of islands of what I call image-making regions in the brain. You have the green for example, that corresponds to tactile information, or the blue that corresponds to auditory information.
Så bare tenk på dette: Du har et rutenett med nevroner, så har du en enkel mekanisk endring i posisjonen til rutenettet så får du en fordreining av din mentale opplevelse. Så dette er hvor nært din mentale opplevelse og aktiviteten av nevroner i retina, som er en del av hjernen, lokalisert i øyeballen, eller, et ark av visual cortex, for den saks skyld. Så fra retina går du til visual cortex og så supplerer hjernen såklart med en mengde informasjon om hva som foregår til signalene som kommer fra retina På dette bildet ser dere et hav av øyer, som jeg kaller de bilde-skapende regionene i hjernen. Ta for eksempel det grønne, som svarer til taktil informasjon, eller det blå som svarer til auditiv informasjon.
And something else that happens is that those image-making regions where you have the plotting of all these neural maps, can then provide signals to this ocean of purple that you see around, which is the association cortex, where you can make records of what went on in those islands of image-making. And the great beauty is that you can then go from memory, out of those association cortices, and produce back images in the very same regions that have perception. So think about how wonderfully convenient and lazy the brain is. So it provides certain areas for perception and image-making. And those are exactly the same that are going to be used for image-making when we recall information.
Noe annet som skjer er at disse bilde-regionene der fortellingen skrives av alle disse nevrale kartene, kan derfra tilføre signaler til dette havet av lilla som dere ser rundt, som er områdene for assosiering i cortex der du kan få nedskrevet det som har foregått i øyene som skaper bilder. Det edleste er at to derfra kan gå fra hukommelse, ut fra assosiasjons cortices, for så å produsere tilbake bilder i de samme regionene som persiperer. Så tenk hvor fantastisk praktisk og lat hjernen er. Den gir hjernen visse områder for persepsjon og produksjon av bilder Og det er de nøyaktig samme områdene som brukes til produksjon av bilder når vi re-henter informasjon.
So far the mystery of the conscious mind is diminishing a little bit because we have a general sense of how we make these images. But what about the self? The self is really the elusive problem. And for a long time, people did not even want to touch it, because they'd say, "How can you have this reference point, this stability, that is required to maintain the continuity of selves day after day?" And I thought about a solution to this problem. It's the following. We generate brain maps of the body's interior and use them as the reference for all other maps.
Så der var det store mysteriet om bevisstheten. Det er hvertfall synkende fordi vi har alle en generell sans om hvordan vi skaper disse bildene. Men hva med Selvet? Det er problemet. Og i en lang periode, var det noe man unngikk å røre ved, fordi, "Hvordan kan du denne referansen, denne stabiliteten, som stilles for å opprettholde kontinuiteten av selvet dag etter dag?" Så jeg har tenkt ut en løsning på dette problemet. Som er følgende; Vi genererer mentale kart av innsiden av kroppen og bruker dem som referanse for alle andre kart.
So let me tell you just a little bit about how I came to this. I came to this because, if you're going to have a reference that we know as self -- the Me, the I in our own processing -- we need to have something that is stable, something that does not deviate much from day to day. Well it so happens that we have a singular body. We have one body, not two, not three. And so that is a beginning. There is just one reference point, which is the body. But then, of course, the body has many parts, and things grow at different rates, and they have different sizes and different people; however, not so with the interior. The things that have to do with what is known as our internal milieu -- for example, the whole management of the chemistries within our body are, in fact, extremely maintained day after day for one very good reason. If you deviate too much in the parameters that are close to the midline of that life-permitting survival range, you go into disease or death. So we have an in-built system within our own lives that ensures some kind of continuity. I like to call it an almost infinite sameness from day to day. Because if you don't have that sameness, physiologically, you're going to be sick or you're going to die. So that's one more element for this continuity.
La meg kort forklare hvordan jeg kom frem til dette. Fordi, om du skal ha en referanse vi kjenner som selv -- "meg", og "jeg" i prosesseringen vår -- så trenger vi noe som er stabilt, noe som ikke avviker særlig fra dag til dag. Det er faktisk sånn at vi har en kropp. Vi har en kropp, ikke to eller tre. Så det er en start. Det er kun ett referansepunkt; kroppen. Men, såklart, kroppen består av mange deler, og ting vokser i ulik takt og de har ulike størrelser og forskjellige personer; men slik er det ikke på innsiden. Tingene som er kjent med hva som skjer i vårt indre miljø -- for eksempel, hele styringen av kjemien inne i kroppen er ekstremt opprettholdt dag etter dag for en veldig god grunn. Om det er store avvik i parameterne i forhold til midtlinjen av overlevelses-grafen fører det til sykdom eller død. Så vi har et innebygget system innen våre liv som forsikrer en slags kontinuitet. Jeg kaller den en nesten uendelig likhet fra dag til dag. For om du ikke har denne likheten, fysiologisk, vil du bli syk eller dø. Så det er et til element av kontinuitet.
And the final thing is that there is a very tight coupling between the regulation of our body within the brain and the body itself, unlike any other coupling. So for example, I'm making images of you, but there's no physiological bond between the images I have of you as an audience and my brain. However, there is a close, permanently maintained bond between the body regulating parts of my brain and my own body.
Og den siste er at det er en veldig nærhet mellom kroppsreguleringen innen hjernen og kroppen selv, til forskjell fra alle andre koblinger. For eksempel, jeg tar bilder av dere, men uten fysiologiske bånd mellom dere som publikum og bildene og min hjerne. Derimot, er det et tett og permanent opprettholdt bånd mellom de kroppsregulerende delene av hjerne min og min egen kropp.
So here's how it looks. Look at the region there. There is the brain stem in between the cerebral cortex and the spinal cord. And it is within that region that I'm going to highlight now that we have this housing of all the life-regulation devices of the body. This is so specific that, for example, if you look at the part that is covered in red in the upper part of the brain stem, if you damage that as a result of a stroke, for example, what you get is coma or vegetative state, which is a state, of course, in which your mind disappears, your consciousness disappears. What happens then actually is that you lose the grounding of the self, you have no longer access to any feeling of your own existence, and, in fact, there can be images going on, being formed in the cerebral cortex, except you don't know they're there. You have, in effect, lost consciousness when you have damage to that red section of the brain stem.
Så slik ser det ut. Se på regionen der. Det er hjernestammen mellom hjernebarken og ryggraden. Det er i den regionen som jeg uthever straks at vi har huser disse lifsregulerende instrumentene til kroppen. Dette er så spesifisert at, for eksempel, området uthevet i rødt i øvre del av hjernestammen, om du skader det etter slag, for eksempel, faller du i koma eller vegetativ tilstand, som er en tilstand, hvor hjernen din forsvinner, og bevisstheten forsvinner. Det som skjer faktisk er at du mister grunnlaget for selvet, du har ikke lenger tilgang til en følelse av egen eksistens, og faktisk, det kan fortsatt skapes bilder, som formes i hjernebarken, men du vet ikke at de er der. Effekten er at du har; mistet bevisstheten ved skade på det røde området i hjernestammen.
But if you consider the green part of the brain stem, nothing like that happens. It is that specific. So in that green component of the brain stem, if you damage it, and often it happens, what you get is complete paralysis, but your conscious mind is maintained. You feel, you know, you have a fully conscious mind that you can report very indirectly. This is a horrific condition. You don't want to see it. And people are, in fact, imprisoned within their own bodies, but they do have a mind. There was a very interesting film, one of the rare good films done about a situation like this, by Julian Schnabel some years ago about a patient that was in that condition.
Men om du ser på det grønne området, ingenting av det nevnte vil skje. Så spesifisert er det. I det grønne området i hjernestammen, om du skader det, noe som ikke er sjeldent, blir du totalt paralysert, men bevisstheten er opprettholdt. Du føler, du vet, og er ved full bevissthet som du kan rapportere veldig indirekte. Dette er en fryktelig tilstand. Dere vil ikke se den. Mennesker er faktisk, fengslet innen sin egen kropp, men de har en hjerne. Det var en interessant film, en av de få gode filmer om en situasjon som dette, av Julian Schnabel, noen år tilbake om en pasient i denne tilstanden.
So now I'm going to show you a picture. I promise not to say anything about this, except this is to frighten you. It's just to tell you that in that red section of the brain stem, there are, to make it simple, all those little squares that correspond to modules that actually make brain maps of different aspects of our interior, different aspects of our body. They are exquisitely topographic and they are exquisitely interconnected in a recursive pattern. And it is out of this and out of this tight coupling between the brain stem and the body that I believe -- and I could be wrong, but I don't think I am -- that you generate this mapping of the body that provides the grounding for the self and that comes in the form of feelings -- primordial feelings, by the way.
Så nå skal jeg vise et bilde. Jeg lover å ikke si noe om dette, utenom at det er for å skremme dere. Jeg vil bare fortelle at i den røde seksjonen av hjernestammen, så er det, alle de små firkantene svarer til moduler som faktisk skaper mentale kart av forskjellige aspekter av vårt indre forskjellige aspekt av kroppen vår. De er utsøkt topografiske og eksepsjonellt sammenvevd i et rekursivt mønster. Det er utifra denne og utifra denne tette koblingen mellom hjernestammen og kroppen at jeg tror -- og jeg kan ta feil, men jeg tror ikke det -- at dere genererer denne kartleggingen av kroppen som bidrar til et rotfeste for selvet som kommer i form av følelser -- primære følelser, forresten.
So what is the picture that we get here? Look at "cerebral cortex," look at "brain stem," look at "body," and you get the picture of the interconnectivity in which you have the brain stem providing the grounding for the self in a very tight interconnection with the body. And you have the cerebral cortex providing the great spectacle of our minds with the profusion of images that are, in fact, the contents of our minds and that we normally pay most attention to, as we should, because that's really the film that is rolling in our minds. But look at the arrows. They're not there for looks. They're there because there's this very close interaction. You cannot have a conscious mind if you don't have the interaction between cerebral cortex and brain stem. You cannot have a conscious mind if you don't have the interaction between the brain stem and the body.
Så hva er bildet vi får? Se på "cerebral cortex", se på "brain stem," se på "body," og du får bildet av "interconnectivity" hvor hjernestammen sørger for grunnmuren til selvet i en tett tilkobling internt i kroppen. Også har du hjernebarken som sørger for den flotte presentasjonen av våre hjerner med strømmen av bilder som faktisk er, innholdet av våre hjerner som vanligvis tillegges mest oppmerksomhet, og det burde vi, fordi det er filmen som ruller i våre hoder. Men se på pilene. De er ikke der for utseende. De er der fordi det er en meget nær interaksjon. Du kan ikke ha en bevisst hjerne uten den interaksjonen mellom hjernebarken og hjernestammen. Du kan ikke ha en bevisst hjerne uten den interaksjonen mellom hjernestammen og kroppen.
Another thing that is interesting is that the brain stem that we have is shared with a variety of other species. So throughout vertebrates, the design of the brain stem is very similar to ours, which is one of the reasons why I think those other species have conscious minds like we do. Except that they're not as rich as ours, because they don't have a cerebral cortex like we do. That's where the difference is. And I strongly disagree with the idea that consciousness should be considered as the great product of the cerebral cortex. Only the wealth of our minds is, not the very fact that we have a self that we can refer to our own existence, and that we have any sense of person.
En annen interessant ting er at hjernestammen vi har er delt med en rekke andre arter. Så over det hele av virveldyr, designet av hjerestamme er veldig lik vår, noe som får meg til å tenke at de andre artene også har bevisste hjerner som oss. Men uten den samme rikheten som oss, fordi de har ikke en hjernebark som vi har. Det er der forskjellen er. Og jeg stiller meg sterkt imot idéen om at bevissthet skal anses som et produkt av hjernebarken. Kun rikheten av hjernene våre er det, ikke faktumet at vi har et selv som vi kan henvise til vår egen eksistens, og som gir oss en følelse av idividualitet.
Now there are three levels of self to consider -- the proto, the core and the autobiographical. The first two are shared with many, many other species, and they are really coming out largely of the brain stem and whatever there is of cortex in those species. It's the autobiographical self which some species have, I think. Cetaceans and primates have also an autobiographical self to a certain degree. And everybody's dogs at home have an autobiographical self to a certain degree. But the novelty is here.
Det er tre nivåer av selvet å vurere -- Det vitale, kjernendelen og det biografiske. De to første er delt med mange, mange andre arter, og de springer faktisk i hovedsak ut fra hjernestammen og hva enn det finnes av hjernebark i de artene. Det er det biografiske selvet som noen arter har, tror jeg. Hvaler og pattedyr har også en viss andel biografisk selv. Og alle sine hunder hjemme har også en andel av biografisk selv. Novellen er --
The autobiographical self is built on the basis of past memories and memories of the plans that we have made; it's the lived past and the anticipated future. And the autobiographical self has prompted extended memory, reasoning, imagination, creativity and language. And out of that came the instruments of culture -- religions, justice, trade, the arts, science, technology. And it is within that culture that we really can get -- and this is the novelty -- something that is not entirely set by our biology. It is developed in the cultures. It developed in collectives of human beings. And this is, of course, the culture where we have developed something that I like to call socio-cultural regulation.
Det biografiske selvet er bygget på bakgrunn av tidligere minner og minner av planer vi har skapt; Det er den levde fortid og forventede fremtid. Det biografiske selvet har bedt om utvidet minne, resonnement, fantasi, kreativitet og språk. Og ut av det kom instrumentene av kultur -- religion, rettsystem, handel, kunst, vitenskap, teknologi. Og det er i den kulturen at vi kan få -- og dette er novellen -- noe som ikke kun er bestemt av vår biologi. Det er utviklet i kulturene. Det er utviklet i felleskapet av mennesker. Og det er, såklart, kultur hvor vi har utviklet noe jeg liker å kalle sosio-kulturell regulering.
And finally, you could rightly ask, why care about this? Why care if it is the brain stem or the cerebral cortex and how this is made? Three reasons. First, curiosity. Primates are extremely curious -- and humans most of all. And if we are interested, for example, in the fact that anti-gravity is pulling galaxies away from the Earth, why should we not be interested in what is going on inside of human beings?
Omsider, kan du med rette spørre, hvorfor bry seg om dette? Hvorfor bry seg om det er hjernestammen eller barken og hvordan den er skapt? Av tre grunner; først, nysgjerrighet. Pattedyr er ekstremt nysgjerrige -- mennesker mer enn noen. Og om vi interesserer oss, for eksempel, i faktumet at anti-tyngdekraft drar galakser vekk fra jorden, hvorfor skal vi ikke interessere oss for hva som skjer inne i mennesker?
Second, understanding society and culture. We should look at how society and culture in this socio-cultural regulation are a work in progress. And finally, medicine. Let's not forget that some of the worst diseases of humankind are diseases such as depression, Alzheimer's disease, drug addiction. Think of strokes that can devastate your mind or render you unconscious. You have no prayer of treating those diseases effectively and in a non-serendipitous way if you do not know how this works. So that's a very good reason beyond curiosity to justify what we're doing, and to justify having some interest in what is going on in our brains.
Nr. 2; for å forstå samfunn og kultur. Vi burde se på hvordan samfunn og kultur i denne sosio-kulturelle reguleringen er en pågående prosess. Og til slutt; medisin. La oss ikke glemme at noen av de verste sykdommer blant menneskeheten er sykdommer som depresjon, alzheimer, stoff-avhengighet. Tenk på slag som kan destruere hjernen din eller etterlate deg uten bevissthet. Du har ingen bønn eller effektiv behandling for disse og på en ikke-uforutsett måte om du ikke vet hvordan dette fungerer. Så det er en veldig god grunn forbi nysgjerrighet til å rettferdigjøre hva vi gjør, og til å rettferdigjøre interessen for hva som skjer inne i hodene våre.
Thank you for your attention.
Tusen takk for oppmerksomheten.
(Applause)
(Applaus)