I was sitting with my girls, and Joy said, "Dang, I wish he'd get off my back. My daddy, he calls me all the time."
Jeg satt med jentene mine, og Joy sa, "Søren, jeg skulle ønske han ikke blandet seg sånn. Faren min, han ringer meg hele tiden."
"Lucky for you he calls at all," said Jasmine. "I haven't heard from my dad in years."
"Du er heldig at han ringer i det hele tatt," sa Jasmine. "Jeg har ikke hørt fra faren min på flere år."
At this moment, I knew the girls needed a way to connect with their fathers. At Camp Diva, my non-profit organization, we have these types of conversations all the time as a way to help girls of African descent prepare for their passage into womanhood. These girls just needed a way to invite their fathers into their lives on their own terms.
Da forsto jeg at jentene trengte en måte å komme nærmere fedrene sine på. På Camp Diva, min veldedige organisasjon, så har vi denne slags samtaler hele tiden som en måte å hjelpe jenter med afrikansk opphav å forberede overgangen til å bli kvinner. Disse jentene trengte bare en måte å invitere fedrene sine inn i livene deres på, på deres premisser.
So I asked the girls, "How can we help other girls develop healthy relationships with their fathers?"
Så jeg spurte jentene, "Hvordan kan vi hjelpe andre jenter å utvikle et sunt forhold til fedrene sine?"
"Let's have a dance," one girl shouted, and all the girls quickly backed her up. They started dreaming about the decorations, invitations, the dresses they were going to wear, and what their fathers could and could not wear. (Laughter) It was off and running before I could even blink my eyes, but even if I could have slowed down those girls, I wouldn't have, because one thing that I have learned from over a decade of working with girls is that they already know what they need. The wisdom lives inside of them. As long as they have infrastructure, mentorship and resources, they can build what they need, not only to survive, but to thrive.
"Vi kan ha et ball," ropte en jente, og alle jentene var raske til å støtte henne. De begynte å drømme om dekorasjoner, invitasjonene, kjolene de skulle gå i, og hva fedrene deres kunne og ikke kunne gå i. (Latter) De var i full gang før jeg rakk å blunke, men selv om jeg kunne ha lagt en demper på dem, så hadde jeg ikke gjort det. For er det en ting jeg har lært fra å jobbe med jenter i over ti år så er det at de allerede vet hva de trenger. Visdommen bor i dem. Så lenge de har infrastruktur, veiledere og ressurser, så kan de bygge hva de trenger selv, ikke bare for å overleve, men for å blomstre.
So we had a dance, and girls and their fathers came in multitudes. They were dressed to the nines. They acted sweet. (Laughter) They acted silly. They really enjoyed each other's company. It was a huge success. And the girls decided to make it an annual event.
Så vi hadde et ball, og jentene og fedrene deres kom i hopetall. De var staselig kledd. De oppførte seg pent. (Latter) De var tullete. De nøt virkelig hverandres selskap. Det ble virkelig vellykket. Og jentene bestemte seg for å gjøre det til en årlig hendelse.
So as the seasons changed, and it was time to plan the dance again, one girl named Brianna spoke up, and she said, "My dad can't come to the dance, and this whole thing is making me sad."
Årstidene gikk, og det var på tide å planlegge ballet igjen. Så tok en jente som het Brianna ordet, og hun sa "Faren min kan ikke komme, og jeg blir lei meg av alt det her."
"Why not?" the girls asked.
"Hvorfor ikke?" spurte de andre jentene.
"Because he's in jail," she bravely admitted.
"Fordi han sitter inne," var hun modig og innrømte.
"Well, can he just get out for a day?" one of the girls asked. (Laughter)
"Kan han ikke bare slippe ut den ene dagen?" spurte en av jentene. (Latter)
"And come in shackles? That's worse than not having him here at all."
"Og komme i lenker? Det er verre enn om han ikke kommer i det hele tatt."
At this moment, I saw an opportunity for the girls to rise to the occasion and to become their own heroes. So I asked, "What do you think we should do about this? We want every girl to experience the dance, right?"
Det var da jeg så en mulighet for jentene til å ta utfordringen og bli sine egne helter. Jeg spurte, "Hva syns dere vi bør gjøre med dette? Vi vil vel at alle jentene kan få med seg ballet, ikke sant?"
So the girls thought for a moment, and one girl suggested, "Why don't we just take the dance in the jail?"
Så jentene tenkte en stund, så foreslo en av dem, "Hvorfor ikke bare ha det i fengselet?"
Most of the girls doubted the possibility of that, and said, "Are you crazy? Who is going to allow a bunch of little girls, dressed up — " (Laughter) " — to come inside a jail and dance with their daddies in Spongebob suits?" Because that's what they called them.
De fleste av dem tvilte på at det var mulig, og sa "Er du sprø? Hvem vil tillatte masse småjenter, som har pyntet seg --" (Latter) "-- å komme i fengsel for å danse med fedrene sine i Svampebob-kostymer?" For det var det de kalte det.
I said, "Girls, well, well, you never know unless you ask."
Jeg sa, "Jenter, ja, ja, du vet ikke før du har spurt.
So a letter was written to the Richmond City Sheriff, signed collectively by each girl, and I would have to say, he is a very special sheriff. He contacted me immediately and said, whenever there is an opportunity to bring families inside, his doors are always open. Because one thing he did know, that when fathers are connected to their children, it is less likely that they will return.
Så vi skrev et brev til sheriffen i byen Richmond, underskrevet av hver enkelt av jentene, og jeg må si at han er en veldig spesiell sheriff. Han kontaktet meg med en gang og sa, der det er en mulighet for å få familier inn på innsiden, så er hans dør alltid åpen. Fordi var det en ting han visste, så var det at når fedrene var tilknyttet sine barn, var det mindre sjanse for at de kom tilbake.
So, 16 inmates and 18 girls were invited. The girls were dressed in their Sunday best, and the fathers traded in their yellow and blue jumpsuits for shirts and ties. They hugged. They shared a full catered meal of chicken and fish. They laughed together. It was beautiful. The fathers and daughters even experienced an opportunity to have a physical connection, something that a lot of them didn't even have for a while. Fathers were in a space where they were able to make their daughter's plate, and pull out her chair and extend his hand for a dance. Even the guards cried.
Så, 16 innsatte og 18 jenter var invitert. Jentene var kledd i sine fineste søndagssklær, og fedrene byttet inn sine gule og blå overaller med skjorte og slips. De klemte hverandre. De delte et fullt cateringmåltid med kylling og fisk. De lo sammen. Det var vakkert. Fedrene og deres døtre fikk til og med muligheten til fysisk kontakt, noe mange av dem ikke hadde hatt på en god stund. Fedrene fikk muligheten til å hjelpe sine døtre å leke, og dra ut stolen for henne, og gi henne sin hånd til en dans. Selv vaktene gråt.
But after the dance, we all realized that Dad still would be in jail. So we needed to create something that they could take with them. So we brought in Flip cams, and we had them look at the Flip cams and just interview each other -- their messages, their thoughts. This was going to be used as a touchstone so when they started to miss each other and feel disconnected, they could reconnect through this image.
Men etterpå, innså vi alle at fedrene fortsatt ville være i fengsel. Så vi bestemte oss for å lage noe de kunne ta med seg. Vi tok med små videokameraer. Og vi ba dem se på videokameraene og bare intervjue hverandre -- det de ville fortelle, deres tanker. Det ville være et felles bånd sånn at når de begynte å savne hverandre og føle at de ikke var knyttet sammen, så kunne de gjenopprette et bånd gjennom det bildet.
I'll never forget that one girl looked in her father's eyes with that camera and said, "Daddy, when you look at me, what do you see?" Because our daddies are our mirrors that we reflect back on when we decide about what type of man we deserve, and how they see us for the rest of our lives. I know that very well, because I was one of the lucky girls. I have had my father in my life always. He's even here today.
Jeg vil aldri glemme den ene jenten som så faren i øynene tok kamera og sa, "Pappa, når du ser på meg, hva ser du?" Fordi fedrene våre er våre speil som reflekterer tilbake mot oss når vi bestemmer oss for hva slags mann vi fortjener, og hvordan de ser oss resten av våre liv. Jeg vet det ekstra godt, fordi jeg var en av de heldige jentene. Jeg hadde alltid faren min i livet mitt. Han er til og med her i dag.
(Applause)
(Applaus)
And that is why it is extremely special for me to make sure that these girls are connected to their fathers, especially those who are separated because of barbed wires and metal doors. We have just created a form for girls who have heavy questions on their heart to be in a position to ask their fathers those questions and given the fathers the freedom to answer. Because we know that the fathers are even leaving with this one thought: What type of woman am I preparing to put in the world? Because a father is locked in does not mean he should be locked out of his daughter's life.
Og det er derfor det er så spesielt for meg å sørge for at disse jentene er knyttet til sine fedre, særlig de som er fra hverandre på grunn av piggtråd og metalldører. Vi har bare laget en mulighet for jenter som har tunge spørsmål på hjertet å få en sjanse til å stille fedrene sine disse spørsmålene og å gi fedrene deres friheten til å svare. Fordi vi vet at fedrene også sitter igjen med denne ene tanken: Hva slags kvinne er det jeg sender ut i verden? At en far er innelåst betyr ikke at de skal stenges ute fra deres døtres liv.
(Applause)
(Applaus)