A tourist is backpacking through the highlands of Scotland, and he stops at a pub to get a drink. And the only people in there is a bartender and an old man nursing a beer. And he orders a pint, and they sit in silence for a while. And suddenly the old man turns to him and goes, "You see this bar? I built this bar with my bare hands from the finest wood in the county. Gave it more love and care than my own child. But do they call me MacGregor the bar builder? No." Points out the window. "You see that stone wall out there? I built that stone wall with my bare hands. Found every stone, placed them just so through the rain and the cold. But do they call me MacGregor the stone wall builder? No." Points out the window. "You see that pier on the lake out there? I built that pier with my bare hands. Drove the pilings against the tide of the sand, plank by plank. But do they call me MacGregor the pier builder? No. But you fuck one goat ... "
Det var en gang en turist som var på ryggsekktur gjennom det skotske høylandet og han stoppet ved en pub for å få seg noe å drikke. De eneste folkene der var en bartender og en gammel mann som satt der med ølen sin. Han bestiller seg en halvliter, så sitter de der stille en stund. Så plutselig snur den gamle mannen seg mot ham og sier: "Ser du denna baren? Jeg bygde denna baren med bare nevene. fra det fineste treverket i fylket. Jeg ga den mer kjærlighet og omtanke enn mitt eget barn. Men kaller de meg barbyggeren MacGregor? Nehei." Så peker han ut av vinduet. "Ser du det steingjerdet der ute? Jeg bygde det gjerdet med bare nevene. Fant hver stein, la dem akkurat slik, i regn og all slags vær. Men kaller de meg meg gjerdebyggeren MacGregor? Nehei." Så peker han ut vinduet. "Ser du den brygga på innsjøen der ute? Jeg bygde den brygga med bare nevene. Banket ned pålene mot sanda og tidevannet, planke etter planke. Men kaller de meg MacGregor: Bryggemakeren? Nehei. Men hvis du puler EN geit..."
(Laughter)
(Latter)
Storytelling -- (Laughter) is joke telling. It's knowing your punchline, your ending, knowing that everything you're saying, from the first sentence to the last, is leading to a singular goal, and ideally confirming some truth that deepens our understandings of who we are as human beings. We all love stories. We're born for them. Stories affirm who we are. We all want affirmations that our lives have meaning. And nothing does a greater affirmation than when we connect through stories. It can cross the barriers of time, past, present and future, and allow us to experience the similarities between ourselves and through others, real and imagined.
Å fortelle en historie -- (Latter) er som å fortelle en vits. Du må kjenne til poenget, slutten din, i visshet om at alt du sier, fra første til siste setning, leder mot ett enkelt mål, og helst skal bekrefte en eller annen sannhet som styrker vår forståelse av hvem vi er som mennesker. Vi elsker alle fortellinger. Vi er født til dem. Fortellinger bekrefter hvem vi er. Vi ønsker alle å få bekreftet at livene våre har mening. Og ingenting gir oss større aksept enn når fortellinger bringer oss sammen. De kan krysse tid og rom, fortid, nåtid og framtid og la oss erfare likhetene mellom oss selv og gjennom andre, virkelige og oppdiktede
The children's television host Mr. Rogers always carried in his wallet a quote from a social worker that said, "Frankly, there isn't anyone you couldn't learn to love once you've heard their story." And the way I like to interpret that is probably the greatest story commandment, which is "Make me care" -- please, emotionally, intellectually, aesthetically, just make me care. We all know what it's like to not care. You've gone through hundreds of TV channels, just switching channel after channel, and then suddenly you actually stop on one. It's already halfway over, but something's caught you and you're drawn in and you care. That's not by chance, that's by design.
Mr. Rogers fra amerikansk barne-tv hadde alltid en lapp i lommeboken med et sitat fra en sosialarbeider der det stod, "Det er faktisk ingen du ikke kunne lære å elske når du har hørt deres historie." Og slike jeg liker å tolke det er det antakeligvis det viktigste bud for historiefortelling, og det er "Få meg til å bry meg" -- vær så snill, følelsesmessig intellektuelt, estetetisk sett, bare få meg til å bry meg. Vi vet alle hvordan det er å ikke bry oss. Dere har gått gjennom hundrevis av TV-kanaler, bare skiftet fra kanal til kanal og så stopper du plutselig på en. Det er allerede halvveis ferdig, men noe har grepet deg og du trekkes inn og du bryr deg. Det er ikke tilfeldig, det er laget slik.
So it got me thinking, what if I told you my history was story, how I was born for it, how I learned along the way this subject matter? And to make it more interesting, we'll start from the ending and we'll go to the beginning. And so if I were going to give you the ending of this story, it would go something like this: And that's what ultimately led me to speaking to you here at TED about story.
Så det fikk meg til å tenke, hva om jeg fortalte dere at min historie er en fortelling, hvordan jeg ble født til den, hvordan jeg lærte om dette temaet underveis? Og for å gjøre det hele mer interessant skal vi begynne med slutten og komme oss til begynnelsen. Så hvis jeg skulle gi dere slutten på denne fortellingen ville det være noe sånt som dette: Og dette var det som til slutt førte til at jeg snakket til dere her på TED om historiefortelling.
And the most current story lesson that I've had was completing the film I've just done this year in 2012. The film is "John Carter." It's based on a book called "The Princess of Mars," which was written by Edgar Rice Burroughs. And Edgar Rice Burroughs actually put himself as a character inside this movie, and as the narrator. And he's summoned by his rich uncle, John Carter, to his mansion with a telegram saying, "See me at once." But once he gets there, he's found out that his uncle has mysteriously passed away and been entombed in a mausoleum on the property.
Og den seneste leksjonen i historiefortelling fikk jeg da jeg sluttførte filmen jeg akkurat har blitt ferdig med nå i 2012. Denne filmen er "John Carter." Den er basert på en bok kalt "Prinsessen av Mars," som er skrevet av Edar Rice Burroughs. Og Edgar Rice Burroughs plasserte faktisk seg selv som en figur i filmen, og som fortelleren. Og han blir sendt bud på av sin rike onkel John Carter, til hans herskapshus med et telegram der det står, "Besøk meg umiddelbart." Men når han kommer dit finner han ut at onkelen har gått bort på mystisk vis og har blitt lagt i et mausoleum på eiendommen.
(Video) Butler: You won't find a keyhole. Thing only opens from the inside. He insisted, no embalming, no open coffin, no funeral. You don't acquire the kind of wealth your uncle commanded by being like the rest of us, huh? Come, let's go inside.
(Video) Butler: Du kommer ikke til å finne noe nøkkelhull. Den kan bare åpnes fra innsiden Han insisterte på det, ingen balsamering, ingen åpen kiste ingen begravelse. Man skaffer seg vel ikke en slik formue som din onkels ved å være som oss andre, gjør du vel? Kom, la oss gå inn.
AS: What this scene is doing, and it did in the book, is it's fundamentally making a promise. It's making a promise to you that this story will lead somewhere that's worth your time. And that's what all good stories should do at the beginning, is they should give you a promise. You could do it an infinite amount of ways. Sometimes it's as simple as "Once upon a time ... " These Carter books always had Edgar Rice Burroughs as a narrator in it. And I always thought it was such a fantastic device. It's like a guy inviting you around the campfire, or somebody in a bar saying, "Here, let me tell you a story. It didn't happen to me, it happened to somebody else, but it's going to be worth your time." A well told promise is like a pebble being pulled back in a slingshot and propels you forward through the story to the end.
AS: Det denne scenen gjør, som den også gjorde i boka, er å love oss noe, på et grunnleggende nivå. Den lover dere at denne fortellingen vil føre dere til et sted som er verdt tiden deres. Og det er hva alle gode fortellinger bør gjøre i begynnelsen, de bør love dere noe. Du kan gjøre dette på et uendelig antall måter. Noen ganger er det så enkelt som "Det var en gang..." Disse Carter-bøkene hadde alltid Edgar Rice Burroughs som fortellerstemme. Og jeg har alltid syntes at dette var et fantastisk grep. Det er som å ha en fyr som inviterer dere bort til leirbålet, eller noen i en bar som sier, "Kom her så skal jeg fortelle deg en historie. Dette hendte ikke meg, det hendte noen andre, men det kommer til å være verdt tiden din." Et godt fortalt løfte er som en klinkekule som blir trukket tilbake i spretterten og sender deg framover gjennom historien mot slutten.
In 2008, I pushed all the theories that I had on story at the time to the limits of my understanding on this project.
I 2008, presset jeg alle teorier jeg hadde om fortelling på det tidspunktet til grensen for min forståelse med dette prosjektet.
(Video) (Mechanical Sounds) ♫ And that is all ♫ ♫ that love's about ♫ ♫ And we'll recall ♫ ♫ when time runs out ♫ ♫ That it only ♫ (Laughter)
(Video) (Mekaniske Lyder) ♫ Og det er alt ♫ ♫som er om kjærlighet♫ ♫ Og vi vil huske ♫ ♫ når tiden er omme ♫ ♫ At det kun ♫ (Latter)
AS: Storytelling without dialogue. It's the purest form of cinematic storytelling. It's the most inclusive approach you can take. It confirmed something I really had a hunch on, is that the audience actually wants to work for their meal. They just don't want to know that they're doing that. That's your job as a storyteller, is to hide the fact that you're making them work for their meal. We're born problem solvers. We're compelled to deduce and to deduct, because that's what we do in real life. It's this well-organized absence of information that draws us in. There's a reason that we're all attracted to an infant or a puppy. It's not just that they're damn cute; it's because they can't completely express what they're thinking and what their intentions are. And it's like a magnet. We can't stop ourselves from wanting to complete the sentence and fill it in.
AS: Fortelling uten dialog. Det er den reneste form for filmatisk historiefortelling. Det er den mest inklusive tilnærming du kan ha. Det bekreftet noe jeg virkelig hadde på følelsen, at publikum virkelig vil å jobbe for føden. De ønsker bare ikke å merke at de gjør det. Det er jobben din som forteller, å skjule det faktum at du får dem til å jobbe for føden. Vi er fødte problemløsere. Vi føler at vi må utlede og trekke ut for det er det vi gjør i det virkelige livet. Det er dette velorganiserte fraværet av informasjon som drar oss med. Det er en grunn til at vi alle tiltrekkes av et spedbarn eller en hundevalp. Det er ikke bare at de er så pokkers søte; det er fordi de ikke helt kan uttrykke hva de tenker og hva intensjonene deres er. Og det er som en magnet. Vi klarer ikke å la være å ville fullføre setningen ved å fylle tomrommet.
I first started really understanding this storytelling device when I was writing with Bob Peterson on "Finding Nemo." And we would call this the unifying theory of two plus two. Make the audience put things together. Don't give them four, give them two plus two. The elements you provide and the order you place them in is crucial to whether you succeed or fail at engaging the audience. Editors and screenwriters have known this all along. It's the invisible application that holds our attention to story. I don't mean to make it sound like this is an actual exact science, it's not. That's what's so special about stories, they're not a widget, they aren't exact. Stories are inevitable, if they're good, but they're not predictable.
Jeg begynte først å virkelig forstå dette virkemiddelet da jeg holdt på med å skrive "Oppdrag Nemo" sammen med Bob Peterson. Og vi kan kalle dette den samlende teorien om to pluss to. Få publikum til å sette tingene sammen. Ikke gi dem fire, gi dem to pluss to. De elementene du leverer og rekkefølgen du plasserer dem i er helt avgjørende for om du lykkes eller mislykkes med å engasjere publikummet ditt. Redaktører og manusforfattere har visst dette hele tiden. Det er den usynlige smøringen som binder oppmerksomheten vår til fortellingen. Jeg mener ikke å få det til å høres ut som om dette er en virkelig nøyaktig vitenskap, det er det ikke. Det er det som er så spesielt med fortellinger, de er ikke en maskin, de er ikke eksakte. Fortellinger er uungåelige, hvis de er gode men de er ikke forutsigbare.
I took a seminar in this year with an acting teacher named Judith Weston. And I learned a key insight to character. She believed that all well-drawn characters have a spine. And the idea is that the character has an inner motor, a dominant, unconscious goal that they're striving for, an itch that they can't scratch. She gave a wonderful example of Michael Corleone, Al Pacino's character in "The Godfather," and that probably his spine was to please his father. And it's something that always drove all his choices. Even after his father died, he was still trying to scratch that itch. I took to this like a duck to water. Wall-E's was to find the beauty. Marlin's, the father in "Finding Nemo," was to prevent harm. And Woody's was to do what was best for his child. And these spines don't always drive you to make the best choices. Sometimes you can make some horrible choices with them.
Jeg var med på et kurs tidligere i år med en dramalærer som het Judith Weston. Og jeg fikk viktig innsikt i å lage rollefigurer. Hun mente at alle vellagede rollefigurer har en bærebjelke. Og tanken er at figuren har en indre motor, et dominant, ubevisst mål de streber mot, de klør et sted de ikke når. Hun brukte Michael Corleone som et flott eksempel, Al Pacinos rollefigur i "Gudfaren," og at hans bjelke antakelig var ønsket om å tilfredsstille sin far. Og dette er noe drev ham i alle hans valg. Til og med etter at faren døde, prøvde han fortsatt å nå stedet som klødde. Dette passet meg som fot i hose. Wall-E's drivkraft var å finne skjønnheten. Bjelken til Marlin, faren i "Oppdrag Nemo," var å hindre skade. Og Woodys var å gjøre det beste for barnet sitt. Og disse bjelkene driver deg ikke alltid til å gjøre de beste valgene. Noen ganger kan du gjøre forferdelige valg med dem.
I'm really blessed to be a parent, and watching my children grow, I really firmly believe that you're born with a temperament and you're wired a certain way, and you don't have any say about it, and there's no changing it. All you can do is learn to recognize it and own it. And some of us are born with temperaments that are positive, some are negative. But a major threshold is passed when you mature enough to acknowledge what drives you and to take the wheel and steer it. As parents, you're always learning who your children are. They're learning who they are. And you're still learning who you are. So we're all learning all the time. And that's why change is fundamental in story. If things go static, stories die, because life is never static.
Jeg er utrolig heldig som er pappa, og får se barna mine vokse, jeg tror fast på at du blir født med et lynne og at du er satt sammen på en spesiell måte, og at du ikke kan gjøre noe med det, og at det ikke går an å forandre på det. Alt du kan gjøre er å gjenkjenne det og å ta det i besittelse. Og noen av oss er født med positivt temperament, og noen med negativt. Men du passerer en viktig terskel når du blir moden nok til å anerkjenne hva det er som driver deg og å ta styringen over det. Som foreldre lærer man hele tiden hvem barna dine er. De lærer hvem de er. Og du holder fortsatt på med å lære hvem du er. Så vi lærer alle hele tiden. Og det er grunnen til at forandring er grunnleggende i fortelling. Hvis ting blir statiske dør fortellinger, for livet er aldri statisk.
In 1998, I had finished writing "Toy Story" and "A Bug's Life" and I was completely hooked on screenwriting. So I wanted to become much better at it and learn anything I could. So I researched everything I possibly could. And I finally came across this fantastic quote by a British playwright, William Archer: "Drama is anticipation mingled with uncertainty." It's an incredibly insightful definition.
I 1998 var jeg ferdig med å skrive "Toy Story" og "Småkryp" og jeg var helt hekta på skrive manus. Så jeg ville bli mye flinkere til det og lære alt jeg kunne. Så jeg undersøkte absolutt alt jeg kunne. Og til slutt kom jeg over dette fantastiske sitatet av en britisk dramatiker, William Archer: "Drama er forventning blandet med usikkerhet." Det er en utrolig innsiktsfull definisjon.
When you're telling a story, have you constructed anticipation? In the short-term, have you made me want to know what will happen next? But more importantly, have you made me want to know how it will all conclude in the long-term? Have you constructed honest conflicts with truth that creates doubt in what the outcome might be? An example would be in "Finding Nemo," in the short tension, you were always worried, would Dory's short-term memory make her forget whatever she was being told by Marlin. But under that was this global tension of will we ever find Nemo in this huge, vast ocean?
Når du forteller en historie, har du greid å skape forventning? Har du på kort sikt fått meg til å ville vite hva som kommer til å skje? Men enda viktigere, har du fått meg til å ville vite hvordan det hele avsluttes på lang sikt? Har du konstruert ærlige konflikter med sannhet som sår tvil om hva utfallet blir? Et eksempel kunne være i "Oppdrag Nemo," den kortsiktige spenningen var at du aldri visste om Dorys kortidsminne ville få henne til å glemme det Marlin fortalte henne. Men i bunnen lå denne globale spenningen om hvorvidt vi noengang ville finne Nemo i dette enorme, endeløse havet?
In our earliest days at Pixar, before we truly understood the invisible workings of story, we were simply a group of guys just going on our gut, going on our instincts. And it's interesting to see how that led us places that were actually pretty good. You've got to remember that in this time of year, 1993, what was considered a successful animated picture was "The Little Mermaid," "Beauty and the Beast," "Aladdin," "Lion King." So when we pitched "Toy Story" to Tom Hanks for the first time, he walked in and he said, "You don't want me to sing, do you?" And I thought that epitomized perfectly what everybody thought animation had to be at the time. But we really wanted to prove that you could tell stories completely different in animation.
I begynnelsen hos Pixar, før vi virkelig forstod fortellingens usynlige irrganger, var vi rett og slett en gjeng som jobbet på magefølelsen og stolte på instinktene våre. Og det er interessant å se hvordan dette ledet oss til steder som faktisk var ganske fine. Du må huske at på denne tiden, i 1993, var eksemplene på vellykket animasjonsfilm "Den lille Havfrue," "Skjønnheten og Udyret," "Aladdin," "Løvenes Konge." Så når vi la fram "Toy Story" for Tom Hanks for første gang kom han inn og sa: "Dere vil ikke at jeg skal synge, vel?" Og jeg syntes det var et perfekt bilde på hva alle mente at animasjonsfilm måtte være på den tiden. Men vi ville veldig gjerne bevise at du kunne fortelle historier på en helt annen måte med animasjon.
We didn't have any influence then, so we had a little secret list of rules that we kept to ourselves. And they were: No songs, no "I want" moment, no happy village, no love story. And the irony is that, in the first year, our story was not working at all and Disney was panicking. So they privately got advice from a famous lyricist, who I won't name, and he faxed them some suggestions. And we got a hold of that fax. And the fax said, there should be songs, there should be an "I want" song, there should be a happy village song, there should be a love story and there should be a villain. And thank goodness we were just too young, rebellious and contrarian at the time. That just gave us more determination to prove that you could build a better story. And a year after that, we did conquer it. And it just went to prove that storytelling has guidelines, not hard, fast rules.
Vi hadde ingen innflytelse på den tiden, så vi hadde en liten hemmelig liste med regler som vi holdt for oss selv. Og de var: Ingen sanger, ingen "Jeg vil så gjerne ha" -øyeblikk, ingen lykkelig landsby, ingen kjærlighetshistorie. Og ironisk nok, i det første året fungerte ikke historien vår i det hele tatt og Disney begynte å få panikk. Så i det stille søkte de råd fra en berømt tekstforfatter, som jeg ikke vil navngi, og han sendte noen forslag på faks. Og vi fikk tak i den faksen. Og i den faksen sto det at det burde være med sanger, det burde være en "Jeg vil så gjerne ha"-sang, det burde være en "Lykkelig landsby"-sang. Det bør være en kjærlighetshistorie og det bør være en skurk. Og takk og lov så var vi bare så unge, opprørske og vrange på den tiden. At dette bare ga oss mer besluttsomhet til å bevise at du kunne bygge en bedre fortelling. Og et år etterpå vant vi kampen. Og det beviste bare at historiefortelling har retningslinjer, ikke faste regler.
Another fundamental thing we learned was about liking your main character. And we had naively thought, well Woody in "Toy Story" has to become selfless at the end, so you've got to start from someplace. So let's make him selfish. And this is what you get.
En annen grunnleggende ting vi lærte handlet om å like hovedpersonen din. Vi var så naive at vi mente, vel, Woody i "Toy Story" må bli selvoppofrende på slutten, så da må du starte fra et sted. Så la oss gjøre ham egoistisk. Og da får du dette.
(Voice Over) Woody: What do you think you're doing? Off the bed. Hey, off the bed! Mr. Potato Head: You going to make us, Woody? Woody: No, he is. Slinky? Slink ... Slinky! Get up here and do your job. Are you deaf? I said, take care of them. Slinky: I'm sorry, Woody, but I have to agree with them. I don't think what you did was right. Woody: What? Am I hearing correctly? You don't think I was right? Who said your job was to think, Spring Wiener?
(Fortellerstemme) Woody: Hva er det du tror at du driver med? Ned fra senga. Hei, kom deg ned fra senga! Hr. Potethode: Skal du tvinge oss, Woody? Woody: Nei, det skal han gjøre. Slinky? Slink ... Slinky! Kom deg opp her og gjør jobben din. Er du døv, eller? Jeg sa, fiks dem. Slinky: Jeg beklager, Woody, men jeg er nødt til å være enig med dem. Jeg synes ikke det var rett, det du gjorde. Woody: Hva? Hører jeg riktig? Synes du ikke jeg hadde rett? Hvem sa at det var din jobb å tenke, Fjærpølse?
AS: So how do you make a selfish character likable? We realized, you can make him kind, generous, funny, considerate, as long as one condition is met for him, is that he stays the top toy. And that's what it really is, is that we all live life conditionally. We're all willing to play by the rules and follow things along, as long as certain conditions are met. After that, all bets are off. And before I'd even decided to make storytelling my career, I can now see key things that happened in my youth that really sort of opened my eyes to certain things about story.
AS: Så hvordan gjør du en egoistisk figur sympatisk? Vi innså at du kan lage ham snill sjenerøs, morsom, omtenksom, så lenge en betingelse er innfridd for ham, at han forblir den viktigste leken. Og det er det som er, at vi alle lever livet betinget. Vi er alle villige til å følge spillereglene og la ting gå sin gang. på visse villkår. Ut over det er det ikke godt å si hva som skjer. Og før jeg i det hele tatt hadde bestemt meg for en karriere som forteller kan jeg nå se nøkkelhendelser i min ungdom som virkelig på en måte åpnet øynene for visse sider av fortelling.
In 1986, I truly understood the notion of story having a theme. And that was the year that they restored and re-released "Lawrence of Arabia." And I saw that thing seven times in one month. I couldn't get enough of it. I could just tell there was a grand design under it -- in every shot, every scene, every line. Yet, on the surface it just seemed to be depicting his historical lineage of what went on. Yet, there was something more being said. What exactly was it? And it wasn't until, on one of my later viewings, that the veil was lifted and it was in a scene where he's walked across the Sinai Desert and he's reached the Suez Canal, and I suddenly got it.
I 1986 innså jeg virkelig tanken om at en fortelling kan ha et tema. Og det var året da de restaurerte og ga ut "Lawrence of Arabia" på nytt. Og jeg så den greia syv ganger på en måned. Jeg fikk aldri nok av den. Jeg kunne liksom merke at det lå en storslagen plan bak -- i hvert bilde, i hver scene, i hver linje. Men på overflaten så den bare ut til å handle om hva han stammet fra, om hva som hendte. Likevel ble det fortalt noe mer. Nøyaktig hva var dette? Og det var ikke før jeg så den en gang senere at sløret ble løftet og det var i scenen hvor han har krysset Sinai-ørkenen og han har nådd Suezkanalen Og plutselig skjønte jeg det.
(Video) Boy: Hey! Hey! Hey! Hey! Cyclist: Who are you? Who are you?
(Video) Gutt: Hei! Hei! Hei! Hei! Syklist: Hvem er du? Hvem er du?
AS: That was the theme: Who are you? Here were all these seemingly disparate events and dialogues that just were chronologically telling the history of him, but underneath it was a constant, a guideline, a road map. Everything Lawrence did in that movie was an attempt for him to figure out where his place was in the world. A strong theme is always running through a well-told story.
AS: Det var temaet: Hvem er du? Her var alle disse tilsynelatende adskilte hendelsene og samtalene som bare fortalte historien hans kronologisk, men under det hele fantes et holdepunkt, en rettesnor, et veikart. Alt Lawrence gjorde i den filmen var hans forsøk på å finne ut av hva som var plassen hans i verden. Et sterkt tema gjennomstrømmer alltid en godt fortalt historie.
When I was five, I was introduced to possibly the most major ingredient that I feel a story should have, but is rarely invoked. And this is what my mother took me to when I was five.
Da jeg var fem år gammel ble jeg kjent med kanskje den aller mest vesentlige ingrediensen jeg føler at en fortelling bør ha, men som sjelden manes frem. Og dette er hva moren min tok meg med på da jeg var fem.
(Video) Thumper: Come on. It's all right. Look. The water's stiff. Bambi: Yippee! Thumper: Some fun, huh, Bambi? Come on. Get up. Like this. Ha ha. No, no, no.
(Video) Trampe: Kom igjen. Det går bra. Se. Vannet er stivt. Bambi: Jippi! Trampe: Skikkelig moro, ikke sant, Bambi? Kom igjen. Reis deg opp. Sånn. Ha ha. Nei, nei, nei.
AS: I walked out of there wide-eyed with wonder. And that's what I think the magic ingredient is, the secret sauce, is can you invoke wonder. Wonder is honest, it's completely innocent. It can't be artificially evoked. For me, there's no greater ability than the gift of another human being giving you that feeling -- to hold them still just for a brief moment in their day and have them surrender to wonder. When it's tapped, the affirmation of being alive, it reaches you almost to a cellular level. And when an artist does that to another artist, it's like you're compelled to pass it on. It's like a dormant command that suddenly is activated in you, like a call to Devil's Tower. Do unto others what's been done to you. The best stories infuse wonder.
Jeg gikk ut derfra med store øyne av forundring. Og jeg tror at det er den magiske ingrediensen. rosinen i pølsa, at du kan fremskape forundring. Forundringen er ærlig, den er totalt uskyldig. Den kan ikke fremstilles kunstig. For meg finnes det ingen større evne enn gaven som det er at et annet menneske gir deg den følelsen -- å holde dem fast, bare for et øyeblikk av dagen deres og få dem til å overgi seg til forundringen. Når den benyttes når bekreftelsen på at du virkelig lever deg nesten på cellenivå. Og når en kunstner gjør dette med en annen kunstner er det som om du drives til å sende det videre. Det er som en sovende kommando som plutselig aktiveres i deg, som ropet fra villmarken. Gjør med andre det som har blitt gjort med deg. De beste historiene vitaliserer forundringen.
When I was four years old, I have a vivid memory of finding two pinpoint scars on my ankle and asking my dad what they were. And he said I had a matching pair like that on my head, but I couldn't see them because of my hair. And he explained that when I was born, I was born premature, that I came out much too early, and I wasn't fully baked; I was very, very sick. And when the doctor took a look at this yellow kid with black teeth, he looked straight at my mom and said, "He's not going to live." And I was in the hospital for months. And many blood transfusions later, I lived, and that made me special.
Da jeg var fire år gammel kan jeg levende huske at jeg fant to ørsmå arr på ankelen min og at jeg spurte faren min hva dette var. Og han sa at jeg hadde to som var akkurat like på hodet, men at jeg ikke kunne se dem på grunn av håret. Og han forklarte at da jeg ble født var jeg prematur, jeg kom ut altfor tidlig, så jeg var ikke helt ferdig; Jeg var veldig, veldig syk. Og da doktoren kikket på denne gule babyen med svarte tenner så han rett på moren min og sa, "Han kommer ikke til å overleve." Og jeg var på sykehuset i månedsvis. Og mange blodoverføringer senere, hadde jeg overlevd, og det gjorde meg spesiell.
I don't know if I really believe that. I don't know if my parents really believe that, but I didn't want to prove them wrong. Whatever I ended up being good at, I would strive to be worthy of the second chance I was given.
Jeg vet ikke helt om jeg tror på det. Jeg vet ikke om foreldrene mine egentlig tror på det, men jeg ville ikke vise at de tok feil. Uansett hva jeg kom til å ende opp med å være flink til ville jeg strebe for å vise meg verdig den ekstra sjansen jeg fikk.
(Video) (Crying) Marlin: There, there, there. It's okay, daddy's here. Daddy's got you. I promise, I will never let anything happen to you, Nemo.
(Video) (gråt) Marlin: Så, så, så. Det går bra, pappa er her. Pappa har deg. Jeg lover, jeg vil ikke la noe skje med deg, Nemo.
AS: And that's the first story lesson I ever learned. Use what you know. Draw from it. It doesn't always mean plot or fact. It means capturing a truth from your experiencing it, expressing values you personally feel deep down in your core. And that's what ultimately led me to speaking to you here at TEDTalk today.
AS: Og det er det første jeg lærte om å fortelle. Bruk det du kjenner. Hent fra det. Dette betyr ikke alltid handling eller fakta. Med dette menes å fange en sannhet fra din egen erfaring, å uttrykke verdier du føler personlig innerst inne i deg. Og det er dette som til slutt førte til at jeg snakket til dere her på TEDTalk i dag.
Thank you.
Takk skal dere ha.
(Applause)
(Applaus)