The Value of Nothing: Out of Nothing Comes Something. That was an essay I wrote when I was 11 years old and I got a B+. (Laughter) What I'm going to talk about: nothing out of something, and how we create. And I'm gonna try and do that within the 18-minute time span that we were told to stay within, and to follow the TED commandments: that is, actually, something that creates a near-death experience, but near-death is good for creativity. (Laughter) OK.
Verdien av ingenting: Ut av ingenting kommer noe. Dette var en stil jeg skrev da jeg var 11 år gammel og jeg fikk en B+. (Latter) Det jeg skal snakke om: Ingenting ut av noe, og hvordan vi skaper. Og jeg skal forsøke å gjøre det innenfor det 18-minutters intervallet jeg ble bedt om å holde meg til, og å følge TEDs regelverk: Det er faktisk noe som fremkaller en nær-døden opplevelse, men nær-døden er bra for kreativiteten. (Latter) Ok.
So, I also want to explain, because Dave Eggers said he was going to heckle me if I said anything that was a lie, or not true to universal creativity. And I've done it this way for half the audience, who is scientific. When I say we, I don't mean you, necessarily; I mean me, and my right brain, my left brain and the one that's in between that is the censor and tells me what I'm saying is wrong. And I'm going do that also by looking at what I think is part of my creative process, which includes a number of things that happened, actually -- the nothing started even earlier than the moment in which I'm creating something new. And that includes nature, and nurture, and what I refer to as nightmares.
Jeg ønsker også å forklare, fordi Dave Eggers sa at han kom til å mobbe meg hvis jeg sa noe som er løgn eller ikke tro mot universell kreativitet. Og jeg har gjort det på denne måten for halve forsamlingen som er vitenskapelig. Når jeg sier "vi," mener jeg ikke nødvendigvis dere; jeg mener meg og min høyre hjernehalvdel, min venstre hjernehalvdel og det som er imellom som er dommeren som forteller meg at det jeg sier er galt. Og jeg skal gjøre det også ved å se på det jeg tror er en del av min kreative prosess som inkluderer et antall ting som har skjedd i virkeligheten -- det ingenting som startet selv tidligere enn det øyeblikket hvor jeg skaper noe nytt. Og det inkluderer arv og miljø og det jeg kaller mareritt.
Now in the nature area, we look at whether or not we are innately equipped with something, perhaps in our brains, some abnormal chromosome that causes this muse-like effect. And some people would say that we're born with it in some other means. And others, like my mother, would say that I get my material from past lives. Some people would also say that creativity may be a function of some other neurological quirk -- van Gogh syndrome -- that you have a little bit of, you know, psychosis, or depression. I do have to say, somebody -- I read recently that van Gogh wasn't really necessarily psychotic, that he might have had temporal lobe seizures, and that might have caused his spurt of creativity, and I don't -- I suppose it does something in some part of your brain. And I will mention that I actually developed temporal lobe seizures a number of years ago, but it was during the time I was writing my last book, and some people say that book is quite different.
Nå det gjelder arv, ser vi etter om vi er eller ikke er naturlig utstyrt med noe, kanskje i hjernene våre, et abnormt kromosom som forårsaker denne muse-effekten. Og noen mennesker vil si at vi er født med det på en annen måte. Og andre, som moren min, vil si at jeg får stoffet mitt fra tidligere liv. Noen mennesker vil også si at kreativitet kan være en funksjon av en nevrologisk merkverdighet -- van Gogh syndrom -- at man har tendenser til psykose eller depresjon. Jeg vil gjerne si at, noen -- jeg leste nylig at van Gogh var ikke egentlig nødvendigvis psykotisk, at han kan ha hatt anfall i tinninglappene og at det kan ha forårsaket hans anfall av kreativitet -- jeg antar at det gjøre noe i enkelte deler av hjernen din. Og jeg vil nevne at jeg utviklet faktisk tinninglapp-anfall for noen år siden, men det var på den tiden da jeg skrev min siste bok og noen sier at den boken er ganske ulik de andre.
I think that part of it also begins with a sense of identity crisis: you know, who am I, why am I this particular person, why am I not black like everybody else? And sometimes you're equipped with skills, but they may not be the kind of skills that enable creativity. I used to draw. I thought I would be an artist. And I had a miniature poodle. And it wasn't bad, but it wasn't really creative. Because all I could really do was represent in a very one-on-one way. And I have a sense that I probably copied this from a book. And then, I also wasn't really shining in a certain area that I wanted to be, and you know, you look at those scores, and it wasn't bad, but it was not certainly predictive that I would one day make my living out of the artful arrangement of words.
Jeg tror at noe av det også begynner med en slags identitetskrise, dere vet: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg denne bestemte personen? Hvorfor er ikke jeg svart som alle andre? Og noen ganger er du utstyrt med egenskaper men de trenger ikke være den typen egenskaper som fremmer kreativitet. Jeg pleide å tegne. Jeg trodde jeg kom til å bli kunstner. Og jeg hadde en liten puddel. Og det var ikke dårlig, men det var ikke egentlig kreativt. For alt jeg egentlig kunne gjøre var å gjengi på en veldig en-til-en måte. Og jeg tenker meg at jeg antageligvis kopierte dette fra en bok. Og så var jeg ikke egentlig så strålende på et visst felt hvor jeg ønsket å være det. og når du ser på de karakterene, og de var ikke så dårlige, men det kunne ikke sikkert forutsi at jeg en dag ville leve av den kunstferdige sammensettingen av ord.
Also, one of the principles of creativity is to have a little childhood trauma. And I had the usual kind that I think a lot of people had, and that is that, you know, I had expectations placed on me. That figure right there, by the way, figure right there was a toy given to me when I was but nine years old, and it was to help me become a doctor from a very early age. I have some ones that were long lasting: from the age of five to 15, this was supposed to be my side occupation, and it led to a sense of failure.
Og så, et av prinsippene for kreativitet er å ha litt barndomstraumer. Og jeg hadde den vanlige typen som jeg tror mange mennesker hadde, og det er at jeg fikk forventninger lagt på meg. Den figuren her, forresten, den figuren der var en leke jeg fikk da jeg bare var ni år, og den skulle hjelpe meg til å bli lege fra veldig ung alder. Jeg hadde noen som varte over lang tid: Fra jeg var fem til femten, dette var meningen skulle være jobben min på si, og det førte til en følelse av å mislykkes.
But actually, there was something quite real in my life that happened when I was about 14. And it was discovered that my brother, in 1967, and then my father, six months later, had brain tumors. And my mother believed that something had gone wrong, and she was gonna find out what it was, and she was gonna fix it. My father was a Baptist minister, and he believed in miracles, and that God's will would take care of that. But, of course, they ended up dying, six months apart. And after that, my mother believed that it was fate, or curses -- she went looking through all the reasons in the universe why this would have happened. Everything except randomness. She did not believe in randomness. There was a reason for everything. And one of the reasons, she thought, was that her mother, who had died when she was very young, was angry at her. And so, I had this notion of death all around me, because my mother also believed that I would be next, and she would be next. And when you are faced with the prospect of death very soon, you begin to think very much about everything. You become very creative, in a survival sense.
Men faktisk var det noe veldig virkelig i livet mitt som skjedde da jeg var omkring fjorten. Og det ble avslørt at broren min, i 1967, og så faren min, seks måneder senere, hadde hjernesvulst. Og moren min trodde at noe hadde gått galt, og hun skulle finne ut hva det var, og hun skulle fikse det. Faren min var prest i Baptist-kirken, og han trodde på mirakler og at Guds vilje ville ordne det. Men selvsagt, det endte med at de døde, med seks måneders mellomrom. Og etter det trodde moren min at det var skjebnen eller forbannelser -- hun letet gjennom alle årsaker i universet for hvorfor dette skulle ha skjedd. Alt med unntak av tilfeldigheter. Hun trodde ikke på tilfeldigheter. Det var en grunn for alt. Og en av grunnene, mente hun, var at moren hennes, som døde da hun var veldig liten, var sint på henne. Så derfor hadde jeg denne fornemmelsen av død omkring meg, fordi moren min også trodde at jeg ville bli den neste, og så ville hun bli den neste. Og når du er stilt ovenfor muligheten for å dø veldig snart, begynner du å tenke veldig mye om all ting. Du blir veldig kreativ, med hensyn til å overleve.
And this, then, led to my big questions. And they're the same ones that I have today. And they are: why do things happen, and how do things happen? And the one my mother asked: how do I make things happen? It's a wonderful way to look at these questions, when you write a story. Because, after all, in that framework, between page one and 300, you have to answer this question of why things happen, how things happen, in what order they happen. What are the influences? How do I, as the narrator, as the writer, also influence that? And it's also one that, I think, many of our scientists have been asking. It's a kind of cosmology, and I have to develop a cosmology of my own universe, as the creator of that universe.
Og det igjen førte til mine store spørsmål. Og de er de samme som jeg har i dag. Og de er: Hvorfor skjer ting og hvordan skjer de? Og det moren min stilte: Hvordan får jeg ting til å skje? Det er en fin måte å se på disse spørsmålene, når du skriver en historie. Fordi, når alt kommer til alt, innenfor den rammen, mellom side en og tre hundre, må du besvare spørsmålet om hvorfor ting skjer, hvordan ting skjer, i hvilken rekkefølge de skjer. Hva er det som påvirker? Hvordan vil jeg, som fortelleren, som forfatteren, også påvirke det? Og det er også et spørsmål jeg tror mange av våre forskere har stilt. Det er en slags kosmologi, og jeg må utvikle en kosmologi for mitt eget univers, som skaperen av det universet.
And you see, there's a lot of back and forth in trying to make that happen, trying to figure it out -- years and years, oftentimes. So, when I look at creativity, I also think that it is this sense or this inability to repress, my looking at associations in practically anything in life. And I got a lot of them during what's been going on throughout this conference, almost everything that's been going on.
Og som dere ser er det mye frem og tilbake for å prøve å få det til å skje, prøve å finne ut av det -- år etter år, mange ganger. Så, når jeg ser på kreativitet, tenker jeg også at det er en følelse eller manglende evne til å undertrykke, at jeg ser etter assosiasjoner i praktisk talt alt i livet. Og jeg fikk mange av dem med det som har foregått her på denne konferansen, nesten alt som har foregått.
And so I'm going to use, as the metaphor, this association: quantum mechanics, which I really don't understand, but I'm still gonna use it as the process for explaining how it is the metaphor. So, in quantum mechanics, of course, you have dark energy and dark matter. And it's the same thing in looking at these questions of how things happen. There's a lot of unknown, and you often don't know what it is except by its absence. But when you make those associations, you want them to come together in a kind of synergy in the story, and what you're finding is what matters. The meaning. And that's what I look for in my work, a personal meaning.
Så jeg vil bruke, som metaforen, denne assosiasjonen: Kvantemekanikk, som jeg virkelig ikke forsår, men jeg vil likevel bruke det i prosessen for å forklare hvordan det er metaforen. Så i kvantemekanikk selvsagt, har du mørk energi og mørk materie. Og det er det samme når en ser på disse spørsmålene og hvordan ting skjer. Det er mye ukjent, og du vet ofte ikke hva det er unntatt ved dets fravær. Men når du gjør deg disse assosiasjonene, vil du at de skal komme sammen i en slags synergy i historien, og det du finner er det som betyr noe. Meningen. Og det er det jeg ser etter i mitt skrivearbeid, en personlig mening.
There is also the uncertainty principle, which is part of quantum mechanics, as I understand it. (Laughter) And this happens constantly in the writing. And there's the terrible and dreaded observer effect, in which you're looking for something, and you know, things are happening simultaneously, and you're looking at it in a different way, and you're trying to really look for the about-ness, or what is this story about. And if you try too hard, then you will only write the about. You won't discover anything. And what you were supposed to find, what you hoped to find in some serendipitous way, is no longer there. Now, I don't want to ignore the other side of what happens in our universe, like many of our scientists have. And so, I am going to just throw in string theory here, and just say that creative people are multidimensional, and there are 11 levels, I think, of anxiety. (Laughter) And they all operate at the same time.
Så er det også usikkerhetsprinsippet, som er en del av kvantemekanikken, som jeg forstår det. (Latter) Og det skjer hele tiden i skriveprosessen. Og det er den forferdelige og fryktede observatør-effekten hvor du ser etter noe, og dere vet, ting skjer samtidig, og du ser på det på en annen måte, og du prøver virkelig å se etter om-heten, eller hva handler denne historien om. Og hvis du prøver for mye, så vil du bare skrive om-et. Du vil ikke oppdage noen ting. Og det som det var meningen at du skulle finne, det du håpet å finne som et lykkelig sammentreff er ikke lenger der. Nå vil jeg ikke overse den andre siden av det som skjer i vårt univers, som mange av våre forskere har gjort. Så derfor vil jeg bare hive inn litt strengteori her, og bare si at kreative mennesker er flerdimensjonale, og det er 11 nivåer, tror jeg, av angst. (Latter) Og de opererer alle samtidig.
There is also a big question of ambiguity. And I would link that to something called the cosmological constant. And you don't know what is operating, but something is operating there. And ambiguity, to me, is very uncomfortable in my life, and I have it. Moral ambiguity. It is constantly there. And, just as an example, this is one that recently came to me. It was something I read in an editorial by a woman who was talking about the war in Iraq. And she said, "Save a man from drowning, you are responsible to him for life." A very famous Chinese saying, she said. And that means because we went into Iraq, we should stay there until things were solved. You know, maybe even 100 years. So, there was another one that I came across, and it's "saving fish from drowning." And it's what Buddhist fishermen say, because they're not supposed to kill anything. And they also have to make a living, and people need to be fed. So their way of rationalizing that is they are saving the fish from drowning, and unfortunately, in the process the fish die.
Det er også et stort spørsmål om tvetydighet. Og det vil jeg sette i sammenheng med noe som kalles den kosmologiske konstant. Og du vet ikke hva som er i funksjon, men noe er i funskjon der. Og tvetydighet, for meg, er veldig ubehagelig i mitt liv, og jeg har det. Moralsk tvetydighet. Det er konstant der. Og, bare som et eksempel, dette er en som nylig kom til meg. Det var noe jeg leste i en leder skrevet av en kvinne som snakket om krigen i Irak. Og hun sa, "Redd en mann fra å drukne og du er ansvarlig for ham for livet." Et veldig berømt kinensisk uttrykk, sa hun. Og det betyr at fordi vi gikk inn i Irak, bør vi bli der til ting er i orden. Dere vet, kanskje til og med 100 år. Og så var det et annet jeg kom over, og det er "å redde fisk fra å drukne." Og det er det buddhistiske fiskere sier, fordi de skal i grunnen ikke drepe noen ting. Og de må også ha et levebrød, og folk trenger mat. Så deres måte å rasjonalisere det på er at de redder fisken fra å drukne, og dessverre så dør fisken i prosessen.
Now, what's encapsulated in both these drowning metaphors -- actually, one of them is my mother's interpretation, and it is a famous Chinese saying, because she said it to me: "save a man from drowning, you are responsible to him for life." And it was a warning -- don't get involved in other people's business, or you're going to get stuck. OK. I think if somebody really was drowning, she'd save them. But, both of these sayings -- saving a fish from drowning, or saving a man from drowning -- to me they had to do with intentions.
Nå, det som er innbakt i begge disse drukningsmetaforene -- faktisk er en av dem min mors fortolkning, og det er et kjent kinesisk uttrykk, fordi hun sa det til meg: "Redd en mann fra å drukne og du er ansvarlig for ham for livet." Og det var en advarsel -- ikke bland deg i andres folks affærer ellers blir du sittende fast. Ok. Jeg tror at hvis noen virkelig holdt på å drukne, så ville hun ha reddet dem. Men, begge disse uttrykkene -- å redde en fisk fra å drukne, eller å redde en mann fra å drukne -- for meg hadde de med intensjoner å gjøre.
And all of us in life, when we see a situation, we have a response. And then we have intentions. There's an ambiguity of what that should be that we should do, and then we do something. And the results of that may not match what our intentions had been. Maybe things go wrong. And so, after that, what are our responsibilities? What are we supposed to do? Do we stay in for life, or do we do something else and justify and say, well, my intentions were good, and therefore I cannot be held responsible for all of it? That is the ambiguity in my life that really disturbed me, and led me to write a book called "Saving Fish From Drowning."
Og alle vi, i livet, når vi ser en situasjon, så har vi en respons. Og så har vi intensjoner. Det er en tvetydighet ved hva det skulle være som vi bør gjøre, og så gjør vi noe. Og resultatene av det passer ikke nødvendigvis med intensjonene vi hadde. Kanskje slår ting feil. Og så, etter det, hva er vårt ansvar? Hva er det meningen at vi skal gjøre? Blir vi værende for livet, eller gjør vi noe annet og rettferdiggjør og sier, vel, intensjonene mine var gode, og derfor kan jeg ikke holdes ansvarlig for alt sammen? Det er tvetydigheten i mitt liv som virkelig plaget meg, og gjorde at jeg skrev en bok kalt "Å redde fisk fra å drukne."
I saw examples of that. Once I identified this question, it was all over the place. I got these hints everywhere. And then, in a way, I knew that they had always been there. And then writing, that's what happens. I get these hints, these clues, and I realize that they've been obvious, and yet they have not been. And what I need, in effect, is a focus. And when I have the question, it is a focus. And all these things that seem to be flotsam and jetsam in life actually go through that question, and what happens is those particular things become relevant. And it seems like it's happening all the time. You think there's a sort of coincidence going on, a serendipity, in which you're getting all this help from the universe. And it may also be explained that now you have a focus. And you are noticing it more often.
Jeg så eksempler på det. Straks jeg identifiserte spørsmålet, var det alle steder. Jeg fikk disse hintene overalt. Og så, på en måte, kjente jeg at de hadde alltid vært der. Og så å skrive, det er det som skjer. Jeg får disse hintene, disse ledetrådene, og jeg forstår at de har vært opplagte, og likevel ikke. Og det jeg trenger i grunnen, er et fokus. Og når jeg har spørsmålet er det et fokus. Og alle disse tingene som synes å være vrakgods i livet går faktisk gjennom det spørsmålet, og det som skjer er at de bestemte tingene blir relevante. Og det virker som det skjer hele tiden. Du tror det er noen slags tilfeldigheter på gang, et sammentreff, hvor du får all denne hjelpen fra universet. Og det kan også forklares med at du nå har et fokus. Og du legger oftere merke til det.
But you apply this. You begin to look at things having to do with your tensions. Your brother, who's fallen in trouble, do you take care of him? Why or why not? It may be something that is perhaps more serious -- as I said, human rights in Burma. I was thinking that I shouldn't go because somebody said, if I did, it would show that I approved of the military regime there. And then, after a while, I had to ask myself, "Why do we take on knowledge, why do we take on assumptions that other people have given us?" And it was the same thing that I felt when I was growing up, and was hearing these rules of moral conduct from my father, who was a Baptist minister. So I decided that I would go to Burma for my own intentions, and still didn't know that if I went there, what the result of that would be, if I wrote a book -- and I just would have to face that later, when the time came.
Men du bruker det. Du begynner å se ting som har med dine spenninger å gjøre. Broren din, som har fått problemer, tar du deg av ham? Hvorfor eller hvorfor ikke? Det kan være noe som kanskje er mer alvorlig -- som jeg sa, menneskerettigheter i Burma. Jeg tenkte at jeg ikke skulle reise fordi noen sa at hvis jeg gjorde det, ville det vise at jeg støttet militærregimet der. Og så, etter en stund, måtte jeg spørre meg selv, "Hvorfor tar vi til oss kunnskap, hvorfor tar vi til oss antagelser som andre mennesker har gitt oss?" Og det var det samme jeg følte da jeg vokste opp, og fikk høre disse reglene for moralsk opptreden fra min far som var en baptistprest. Så jeg bestemte meg for å reise til Burma for mine egne intensjoner, og visste fremdeles ikke at hvis jeg dro dit, hva resultatet av det ville bli, om jeg skrev en bok -- og jeg måtte bare takle det senere, når tiden kom.
We are all concerned with things that we see in the world that we are aware of. We come to this point and say, what do I as an individual do? Not all of us can go to Africa, or work at hospitals, so what do we do, if we have this moral response, this feeling? Also, I think one of the biggest things we are all looking at, and we talked about today, is genocide. This leads to this question. When I look at all these things that are morally ambiguous and uncomfortable, and I consider what my intentions should be, I realize it goes back to this identity question that I had when I was a child -- and why am I here, and what is the meaning of my life, and what is my place in the universe?
Vi er alle bekymret over ting som vi ser i verden som vi er oppmerksomme på. Vi kommer tl dette punktet og sier, hva skal jeg som individ gjøre? Vi kan ikke alle reise til Afrika eller jobbe på sykehus, så hva gjør vi, hvis vi har denne moralske responsen, denne følelsen? Også, jeg tror at en av de største tingene vi alle ser på, og vi snakket om i dag, er folkemord. Det fører til dette spørsmålet. Når jeg ser på alle disse tingene som er moralsk tvetydige og ubehagelige, og jeg tenker på hva mine intensjoner burde være, forstår jeg at det går tilbake til dette identitetsspørmålet som jeg hadde da jeg var barn -- og hvorfor er jeg her, og hva er meningen med livet mitt, og hva er min plass i universet?
It seems so obvious, and yet it is not. We all hate moral ambiguity in some sense, and yet it is also absolutely necessary. In writing a story, it is the place where I begin. Sometimes I get help from the universe, it seems. My mother would say it was the ghost of my grandmother from the very first book, because it seemed I knew things I was not supposed to know. Instead of writing that the grandmother died accidentally, from an overdose of opium, while having too much of a good time, I actually put down in the story that the woman killed herself, and that actually was the way it happened. And my mother decided that that information must have come from my grandmother.
Det virker så opplagt, og er det likevel ikke. Vi hater alle moralsk tvetydighet på en måte, og likevel er det også absolutt nødvendig. Når jeg skriver en historie, er det stedet hvor jeg begynner. Noen ganger får jeg hjelp fra universet, virker det som. Moren min sa det var min bestemors spøkelse fra den aller første boken, fordi det virket som jeg visste ting det ikke var meningen jeg skulle vite. I stedet for å skrive at bestemoren døde ved en ulykke av en overdose opium, mens hun hadde det altfor gøy, skrev jeg faktisk ned i historien at kvinnen tok livet av seg, og det var faktisk hvordan det skjedde. Og moren min avgjorde at den informasjonen må ha kommet fra min bestemor.
There are also things, quite uncanny, which bring me information that will help me in the writing of the book. In this case, I was writing a story that included some kind of detail, period of history, a certain location. And I needed to find something historically that would match that. And I took down this book, and I -- first page that I flipped it to was exactly the setting, and the time period, and the kind of character I needed -- was the Taiping rebellion, happening in the area near Guilin, outside of that, and a character who thought he was the son of God.
Det er også ting, ganske skremmende, som gir meg informasjon som hjelper meg mens jeg skriver en bok. I dette tilfellet skrev jeg en historie som inkluderte noen typer detaljer, en historisk periode, et bestemt sted. Og jeg trengte å finne noe historisk som ville passe til det. Og jeg tok ut denne boken, og jeg -- første siden jeg bladde opp på var nøyaktig den settingen og den tidsperioden, og den typen karakter jeg behøvde -- var Taiping-opprøret som foregikk i det området nær Guilin, utenfor der, og en karakter som mente han var Guds sønn.
You wonder, are these things random chance? Well, what is random? What is chance? What is luck? What are things that you get from the universe that you can't really explain? And that goes into the story, too. These are the things I constantly think about from day to day. Especially when good things happen, and, in particular, when bad things happen. But I do think there's a kind of serendipity, and I do want to know what those elements are, so I can thank them, and also try to find them in my life. Because, again, I think that when I am aware of them, more of them happen.
Du undrer deg, er disse tingene tilfeldigheter? Vel, hva er tilfeldig? Hva er flaks? Hva er et lykketreff? Hva er ting som du får fra universet som du ikke egengtlig kan forklare? Og det går inn i historien også. Dette er de tingene jeg konsant tenker på fra dag til dag. Spesielt når gode ting skjer, og særlig når vonde ting skjer. Men jeg tror at det er et slags lykkelig sammentreff, og jeg vil vite hva de elementene er, så jeg kan takke dem og også prøve å finne dem i mitt liv. Fordi, igjen, jeg tror at når jeg er oppmerksom på dem vil flere av dem forekomme.
Another chance encounter is when I went to a place -- I just was with some friends, and we drove randomly to a different place, and we ended up in this non-tourist location, a beautiful village, pristine. And we walked three valleys beyond, and the third valley, there was something quite mysterious and ominous, a discomfort I felt. And then I knew that had to be [the] setting of my book. And in writing one of the scenes, it happened in that third valley. For some reason I wrote about cairns -- stacks of rocks -- that a man was building. And I didn't know exactly why I had it, but it was so vivid. I got stuck, and a friend, when she asked if I would go for a walk with her dogs, that I said, sure. And about 45 minutes later, walking along the beach, I came across this. And it was a man, a Chinese man, and he was stacking these things, not with glue, not with anything. And I asked him, "How is it possible to do this?" And he said, "Well, I guess with everything in life, there's a place of balance." And this was exactly the meaning of my story at that point. I had so many examples -- I have so many instances like this, when I'm writing a story, and I cannot explain it. Is it because I had the filter that I have such a strong coincidence in writing about these things? Or is it a kind of serendipity that we cannot explain, like the cosmological constant?
Et annet tilfeldig møte er da jeg dro et sted -- jeg var bare med noen venner, og vi kjørte på må få til et annet sted, og vi endte opp på denne plassen som ikke var et turiststed, en nydelig landsby, uberørt. Og vi gikk tre daler bortenfor, og den tredje dalen, der var noe ganske mystisk og faretruende et ubehag jeg følte. Og da visste jeg at det måtte bli settingen for boken min. Og mens jeg skrev en av scenene, det skjedde i den tredje dalen. Av en aller annen grunn skrev jeg om varder -- stabler av sten -- som en man holdt på å bygge. Og jeg visste ikke nøyaktig hvorfor jeg hadde det, men det var så levende. Jeg satt fast, og en venn, når hun spurte om jeg ville gå en tur med hundene hennes, så jeg sa, klart det. Og omtrent 45 minutter senere, mens jeg gikk langs stranden, kom jeg over dette. Og det var en mann, en kinesisk mann, og han stablet disse tingene, ikke med lim, ikke med noen ting. Og jeg spurte ham, "Hvordan er det mulig å gjøre dette?" Og han sa, "Vel, jeg antar at med alt i livet er det et balansepunkt." Og det var akkurat meningen i historien min på det tidspunktet. Jeg hadde så mange eksempler -- jeg har så mange tilfeller som dette når jeg skriver en historie. og jeg kan ikke forklare det. Er det fordi jeg hadde filteret at jeg opplever sånne sterke tilfeldigheter når jeg skriver om disse tingene? Eller er det et slags lykketreff som vi ikke kan forklare, som den kosmologiske konstanten?
A big thing that I also think about is accidents. And as I said, my mother did not believe in randomness. What is the nature of accidents? And how are we going to assign what the responsibility and the causes are, outside of a court of law? I was able to see that in a firsthand way, when I went to beautiful Dong village, in Guizhou, the poorest province of China. And I saw this beautiful place. I knew I wanted to come back. And I had a chance to do that, when National Geographic asked me if I wanted to write anything about China. And I said yes, about this village of singing people, singing minority. And they agreed, and between the time I saw this place and the next time I went, there was a terrible accident. A man, an old man, fell asleep, and his quilt dropped in a pan of fire that kept him warm. 60 homes were destroyed, and 40 were damaged. Responsibility was assigned to the family. The man's sons were banished to live three kilometers away, in a cowshed. And, of course, as Westerners, we say, "Well, it was an accident. That's not fair. It's the son, not the father."
En viktig ting jeg også tenker på er ulykkestilfeller. Og som jeg sa, moren mn trodde ikke på tilfeldigheter. Hva er ulykkers natur? Og hvordan skal vi tilskrive hva ansvaret og årsakene er utenfor en rettssal? Jeg fikk se det førstehånds da jeg dro til den vakre Dong-landsbyen, i Guizhou, den fattigste provinsen i Kina. Og jeg så dette vakre stedet. Jeg visste at jeg ville komme tilbake. Og jeg hadde muligheten til å gjøre det da National Geographic spurte meg om jeg ønsket å skrive noe om Kina. Og jeg sa ja, om denne landsbyen av syngende mennesker, syngende minoritet. Og de gikk med på det, og mellom den tiden jeg så dette stedet og neste gang jeg dro, skjedde en fryktelig ulykke. En mann, en gammel mann, sovnet og teppet hans falt i en ildovn som holdt ham varm. 60 hus ble ødelagt, og 40 ble skadet. Ansvar ble tilskrevet familien. Mannens sønner ble bortvist og måtte bo tre kilometer unna, i et skur for krøtter. Og, selvsagt, som vestlige, sier vi, "Vel, det var en ulykke. Det er ikke rettferdig. Det er sønnen, ikke faren."
When I go on a story, I have to let go of those kinds of beliefs. It takes a while, but I have to let go of them and just go there, and be there. And so I was there on three occasions, different seasons. And I began to sense something different about the history, and what had happened before, and the nature of life in a very poor village, and what you find as your joys, and your rituals, your traditions, your links with other families. And I saw how this had a kind of justice, in its responsibility. I was able to find out also about the ceremony that they were using, a ceremony they hadn't used in about 29 years. And it was to send some men -- a Feng Shui master sent men down to the underworld on ghost horses. Now you, as Westerners, and I, as Westerners, would say well, that's superstition. But after being there for a while, and seeing the amazing things that happened, you begin to wonder whose beliefs are those that are in operation in the world, determining how things happen.
Når jeg setter i gang med en historie må jeg gi slipp på denne typen forestillinger. Det tar litt tid, men jeg må gi slipp på dem og bare gå dit og være der. Og så var jeg der i tre omganger, forskjellige årstider. Og jeg begynte å ane noe annerledes ved historien, og hva som hadde skjedd før og livets gang i en veldig fattig landsby, og hva du gleder deg over, og dine ritualer, dine tradisjoner, dine forbindelser med andre familier. Og jeg så hvordan det var en type rettferdighet, i ansvarligheten. Jeg fant også ut om seremonien som de brukte, en seremoni de ikke hadde brukt på omkring 29 år. Og det var å sende noen menn -- en Feng Shui mester sendte menn ned i underverdenen på spøkelseshester. Nå dere, som vestlige, og jeg, som vestlige, ville si vel, det er overtro. Men etter å ha vært der en stund, og sett de fantastiske tingene som skjedde, begynner du å undre hvem sine forestillinger det er som er i funksjon i verden, som avgjør hvordan ting skjer.
So I remained with them, and the more I wrote that story, the more I got into those beliefs, and I think that's important for me -- to take on the beliefs, because that is where the story is real, and that is where I'm gonna find the answers to how I feel about certain questions that I have in life. Years go by, of course, and the writing, it doesn't happen instantly, as I'm trying to convey it to you here at TED. The book comes and it goes. When it arrives, it is no longer my book. It is in the hands of readers, and they interpret it differently. But I go back to this question of, how do I create something out of nothing? And how do I create my own life?
Så jeg ble hos dem, og jo mer jeg skrev den historien, jo mer gikk jeg inn i disse forestillingene, og jeg tror det er viktig for meg -- å ta til meg forestillingene, for det er hvor historien er virkelig, og det er hvor jeg vil finne svarene på hvordan jeg føler omkring visse spørsmål som jeg har i livet. Årene går, selvsagt, og skrivingen, den skjer ikke umiddelbart, som jeg prøver å formidle det til dere her på TED. Boken kommer og den går. Når den er ferdig, er den ikke lenger min bok. Den er i lesernes hender, og de tolker den ulikt. Men jeg kommer tilbake til spørsmålet om, hvordan skaper jeg noe ut av ingenting? Og hvordan skaper jeg mitt eget liv?
And I think it is by questioning, and saying to myself that there are no absolute truths. I believe in specifics, the specifics of story, and the past, the specifics of that past, and what is happening in the story at that point. I also believe that in thinking about things -- my thinking about luck, and fate, and coincidences and accidents, God's will, and the synchrony of mysterious forces -- I will come to some notion of what that is, how we create. I have to think of my role. Where I am in the universe, and did somebody intend for me to be that way, or is it just something I came up with? And I also can find that by imagining fully, and becoming what is imagined -- and yet is in that real world, the fictional world. And that is how I find particles of truth, not the absolute truth, or the whole truth. And they have to be in all possibilities, including those I never considered before.
Og jeg tror det er ved å stille spørsmål, og si til meg selv at det er ingen absolutte sannheter. Jeg tror på det spesifikke, det spesifikke i en historie, i fortiden, det spesifikke i fortiden, og det som skjer i historien på det punktet. Jeg tror også at i å tenke over ting -- mine tanker omkring flaks, og skjebne, og tilfeldigheter og ulykkestilfeller, Guds vilje, og synkronien av mystiske krefter -- vil jeg få en ide om hva det er, hvordan vi skaper. Jeg må tenke på min rolle. Hvor jeg er i universet, og var det noen som ville at jeg skulle være på den måten, eller er det bare noe jeg fant på? Og jeg kan også finne det ved å forestille meg helt, og å bli det jeg forestiller meg -- og likevel er i den virkelige verden, den fiksjonære verden. Og det er hvordan jeg finner partikler av sannhet, ikke den absolutte sannhet, eller hele sannheten. Og de må være i alle muligheter, inkludert de jeg aldri før har tenkt over.
So, there are never complete answers. Or rather, if there is an answer, it is to remind myself that there is uncertainty in everything, and that is good, because then I will discover something new. And if there is a partial answer, a more complete answer from me, it is to simply imagine. And to imagine is to put myself in that story, until there was only -- there is a transparency between me and the story that I am creating.
Så det er aldri fullstendige svar. Eller, hvis det er et svar er det for å minne meg selv på at det er usikkerhet i alle ting, og det er bra, for da vil jeg oppdage noe nytt. Og hvis det fins et delvis svar, et mer fullstendig svar fra meg, så er det bare å forestille seg. Og å forestille seg er å sette meg selv inn i den historien, til det bare var -- det er en åpenhet mellom meg og historien som jeg skaper.
And that's how I've discovered that if I feel what is in the story -- in one story -- then I come the closest, I think, to knowing what compassion is, to feeling that compassion. Because for everything, in that question of how things happen, it has to do with the feeling. I have to become the story in order to understand a lot of that. We've come to the end of the talk, and I will reveal what is in the bag, and it is the muse, and it is the things that transform in our lives, that are wonderful and stay with us. There she is. Thank you very much! (Applause)
Og det er hvordan jeg har oppdaget at hvis jeg føler hva som er i historien -- i en historie -- så kommer jeg nærmest, tror jeg, til å vite hva medlidenhet er, til å føle den medlidenheten. Fordi for alt, i spørsmålet om hvordan ting skjer, har med den følelsen å gjøre. Jeg må bli historien for å kunne forstå mye av det. Vi har kommet til slutten av foredraget, og jeg vil avsløre hva som er i bagen, og det er musen, og det er tingene som forvandler i våre liv, som er fantastiske og blir hos oss. Her er hun. Takk skal dere ha! (Applaus)