If you look deep into the night sky, you see stars, and if you look further, you see more stars, and further, galaxies, and further, more galaxies. But if you keep looking further and further, eventually you see nothing for a long while, and then finally you see a faint, fading afterglow, and it's the afterglow of the Big Bang.
Hvis du stirrer dypt inn i nattehimmelen, ser du stjerner, og om du ser dypere, ser du mer stjerner, og dypere, galakser, og enda dypere, mer galakser. Men om du fortsetter å se dypere og dypere, etter hvert ser du ingenting en stund men endelig ser du en svak, falmende glød, og det er gløden av det Store Smellet (Big Bang).
Now, the Big Bang was an era in the early universe when everything we see in the night sky was condensed into an incredibly small, incredibly hot, incredibly roiling mass, and from it sprung everything we see.
Big Bang var en tid i det tidlige universet da alt vi ser på nattehimmelen var kondensert ned til et utrolig lite, utrolig varmt, utrolig turbulent masse, og fra den massen kom alt vi ser
Now, we've mapped that afterglow with great precision, and when I say we, I mean people who aren't me. We've mapped the afterglow with spectacular precision, and one of the shocks about it is that it's almost completely uniform. Fourteen billion light years that way and 14 billion light years that way, it's the same temperature. Now it's been 14 billion years since that Big Bang, and so it's got faint and cold. It's now 2.7 degrees. But it's not exactly 2.7 degrees. It's only 2.7 degrees to about 10 parts in a million. Over here, it's a little hotter, and over there, it's a little cooler, and that's incredibly important to everyone in this room, because where it was a little hotter, there was a little more stuff, and where there was a little more stuff, we have galaxies and clusters of galaxies and superclusters and all the structure you see in the cosmos. And those small, little, inhomogeneities, 20 parts in a million, those were formed by quantum mechanical wiggles in that early universe that were stretched across the size of the entire cosmos.
Vi har kartlagt denne ettergløden, med stor presisjon, og når jeg sier vi, mener jeg folk som ikke er meg. Vi har kartlagt ettergløden med utrolig presisjon, og et av sjokkene vedrørende det er at det er omtrent helt ensartet. Fjorten milliarder lysår i den retningen og fjorten milliarder lysår i den retningen, er det samme temperatur. Nå har det gått 13 miliarder år siden Big Bang, og det har falmet og blitt kaldt. Det er nå 2.7 grader. Men ikke akkurat 2.7 grader. Det er bare 2.7 grader i 10 deler per million. Der borte er det litt varmere, og der borte, der er det litt kaldere, og det er utrolig viktig for alle i dette rommet, fordi der det var litt varmere, var det litt mer masse, og der det var litt mer masse, har vi galakser og galaksehoper og superhoper og alle strukturene du ser i kosmos. Og alle de små ugjevnhetene, 20 deler per million, de var skapt av små kvantemekaniske vridninger i det tidlige universet som ble strekt over hele kosmoset.
That is spectacular, and that's not what they found on Monday; what they found on Monday is cooler. So here's what they found on Monday: Imagine you take a bell, and you whack the bell with a hammer. What happens? It rings. But if you wait, that ringing fades and fades and fades until you don't notice it anymore. Now, that early universe was incredibly dense, like a metal, way denser, and if you hit it, it would ring, but the thing ringing would be the structure of space-time itself, and the hammer would be quantum mechanics. What they found on Monday was evidence of the ringing of the space-time of the early universe, what we call gravitational waves from the fundamental era, and here's how they found it. Those waves have long since faded. If you go for a walk, you don't wiggle. Those gravitational waves in the structure of space are totally invisible for all practical purposes. But early on, when the universe was making that last afterglow, the gravitational waves put little twists in the structure of the light that we see. So by looking at the night sky deeper and deeper -- in fact, these guys spent three years on the South Pole looking straight up through the coldest, clearest, cleanest air they possibly could find looking deep into the night sky and studying that glow and looking for the faint twists which are the symbol, the signal, of gravitational waves, the ringing of the early universe. And on Monday, they announced that they had found it.
Det er spektakulært, og det er ikke hva dem fant sist mandag; det dem fant var kulere. Så dette er det dem fant sist mandag: Tenk deg at du tar en bjelle, og at du slår den med en hammer. Hva skjer? Den ringer. Men hvis du venter, falmer ringingen og den falmer og falmer til du ikke lengre merker den. Det tidlige universet var utrolig tett, som metall, mye tettere, og hvis du slo den, ville den ringe. men den ringingen ville være strukturen til romtid, og hammeren ville vært kvantemekanikk. Det dem fant sist mandag var bevis for den ringingen av romtid i det tidlige universet, det vi kaller gravitasjonsbølger fra den fundamentale tiden, og dette er hvordan dem fant bølgene. Disse bølgene har falmet for lenge siden. Hvis du går en tur, så vrir ikke kvantestrengene i deg. Disse gravitasjonsbølgene i romtiden er praktisk talt helt usynlige. Men tidlig, da universet lagde den siste gløden, lagde gravitasjonsbølgene små vridninger i strukturen til lyset vi kan se i dag. Så ved å stirre inn i nattehimmelen, dypere og dypere -- faktisk, disse karene brukte 3 år på sydpolen til å se rett opp igjennom det kaldeste, klareste, reneste luften dem kunne finne. Stirret dypt inn i nattehimmelen og studerte den falmede gløden og lette etter de små vridningene som er symbolet, signalet av gravitasjonsbølger, av ringingen i det tidlige universet. Og sist mandag ble det annonsert at dem hadde funnet det.
And the thing that's so spectacular about that to me is not just the ringing, though that is awesome. The thing that's totally amazing, the reason I'm on this stage, is because what that tells us is something deep about the early universe. It tells us that we and everything we see around us are basically one large bubble -- and this is the idea of inflation— one large bubble surrounded by something else. This isn't conclusive evidence for inflation, but anything that isn't inflation that explains this will look the same. This is a theory, an idea, that has been around for a while, and we never thought we we'd really see it. For good reasons, we thought we'd never see killer evidence, and this is killer evidence.
Og det som er så spektakulært ved det, for meg er ikke bare ringingen, selv om det er utrolig kult. Det som er helt utrolig for meg, grunnen til at jeg står på scenen, er fordi det forteller oss noe om det tidlige universet. Det forteller oss at vi og alt rundt oss er egentlig en stor boble -- og dette er idéen bak (kosmisk-)inflasjon— en stor boble omsluttet av noe annet. Dette er ikke et avgjørende bevis for inflasjon, men alt som ikke er inflasjon som forklarer dette vil se likt ut. Dette er en teori, en idé, som har vært kjent lenge, og vi trodde ikke vi noen gang ville få se det. For gode grunner, trodde vi ikke at vi ville se gode beviser, og dette er gode beviser. Men den sprøe idéen er at
But the really crazy idea is that our bubble is just one bubble in a much larger, roiling pot of universal stuff. We're never going to see the stuff outside, but by going to the South Pole and spending three years looking at the detailed structure of the night sky, we can figure out that we're probably in a universe that looks kind of like that. And that amazes me.
vår boble er bare en boble i en mye større, turbulent kokekar av universgreier. Vi kommer aldri til å se det som er utenfor, men ved å gå til sydpolen og tilbringe tre år til å studere strukturen av nattehimmelen, kan vi kanskje oppdage at vi antakeligvis er i et univers som ser litt slik ut. Og det er utrolig for meg. Tusen takk.
Thanks a lot.
(Applaus)
(Applause)