Climate change is already a heavy topic, and it's getting heavier because we're understanding that we need to do more than we are. We're understanding, in fact, that those of us who live in the developed world need to be really pushing towards eliminating our emissions. That's, to put it mildly, not what's on the table now. And it tends to feel a little overwhelming when we look at what is there in reality today and the magnitude of the problem that we face. And when we have overwhelming problems in front of us, we tend to seek simple answers. And I think this is what we've done with climate change. We look at where the emissions are coming from -- they're coming out of our tailpipes and smokestacks and so forth, and we say, okay, well the problem is that they're coming out of fossil fuels that we're burning, so therefore, the answer must be to replace those fossil fuels with clean sources of energy. And while, of course, we do need clean energy, I would put to you that it's possible that by looking at climate change as a clean energy generation problem, we're in fact setting ourselves up not to solve it.
Klimaendring er allerede et heftig tema, og det blir heftigere fordi vi forstår at vi må gjøre mer enn vi gjør nå. Vi forstår, faktisk, at de av oss som lever i den industrialiserte verden virkelig må presse på mot å eliminere utslippene våre. Det er, for å si det mildt, ikke hva som er på dagsorden nå. Og det pleier å føles litt overveldende når vi ser på hva som er virkeligheten i dag og omfanget av problemet vi står overfor. Og når vi har et overveldende problem foran oss, pleier vi å søke etter enkle svar. Og jeg tror dette er hva vi har gjort med klimaendring. Vi ser hvor utslippene kommer fra - de kommer ut av eksosrørene og pipene og så videre, og vi sier, ok, problemet er at de kommer ut av fossile brennstoff som vi brenner, og derfor må løsningen være å erstatte de fossile brennstoffene med rene kilder for energi. Og mens, så klart, vi trenger ren energi, vil jeg si dere at det er mulig at ved å se på klimaendring som et generasjonproblem for ren energi, steller vi oss slik at vi ikke klarer å løse det.
And the reason why is that we live on a planet that is rapidly urbanizing. That shouldn't be news to any of us. However, it's hard sometimes to remember the extent of that urbanization. By mid-century, we're going to have about eight billion -- perhaps more -- people living in cities or within a day's travel of one. We will be an overwhelmingly urban species. In order to provide the kind of energy that it would take for eight billion people living in cities that are even somewhat like the cities that those of us in the global North live in today, we would have to generate an absolutely astonishing amount of energy. It may be possible that we are not even able to build that much clean energy. So if we're seriously talking about tackling climate change on an urbanizing planet, we need to look somewhere else for the solution.
Og grunnen til det er at vi lever på en planet som urbaniseres raskt. Det burde ikke være nytt for noen av oss. Imidlertid er det noen ganger vanskelig å huske på omfanget av den urbaniseringen. Ved midten av århundret kommer vi til å ha omtrent åtte milliarder - kanskje mer - mennesker boende i byer eller en dags reise unna dem. Vi vil være en overveldende urban dyreart. For å kunne levere den slags energi det ville kreve for åtte milliarder mennesker å bo i byer, om de bare er noenlunde lik byene som de av oss i den globale Norden lever i idag, måtte vi generert en helt utrolig mengde med energi. Det er kanskje mulig at vi ikke engang er i stand til til å bygge så mye ren energi. Så hvis vi snakker seriøst om å takle klimaendringer på en urbaniserende planet, trenger vi å lete andre steder etter løsningen.
The solution, in fact, may be closer to hand than we think, because all of those cities we're building are opportunities. Every city determines to a very large extent the amount of energy used by its inhabitants. We tend to think of energy use as a behavioral thing -- I choose to turn this light switch on -- but really, enormous amounts of our energy use are predestined by the kinds of communities and cities that we live in. I won't show you very many graphs today, but if I can just focus on this one for a moment, it really tells us a lot of what we need to know -- which is, quite simply, that if you look, for example, at transportation, a major category of climate emissions, there is a direct relationship between how dense a city is and the amount of climate emissions that its residents spew out into the air. And the correlation, of course, is that denser places tend to have lower emissions -- which isn't really all that difficult to figure out, if you think about it.
Løsningen kan faktisk være nærmere enn vi tror, fordi alle byene vi bygger er muligheter. Hver by bestemmer i svært stor grad mengden av energi som blir brukt av innbyggerne. Vi pleier å tenke på energiforbruk som en atferdsmessig ting - jeg velger å slå på dette lyset - men i virkeligheten er enorme mengder av energiforbruket vårt forhåndsbestemt av typen samfunn og byer vi lever i. Jeg skal ikke vise dere mange diagrammer i dag, men hvis jeg kan fokusere på dette et øyeblikk, det forteller oss mye om hva vi trenger å vite - som er, ganske enkelt at hvis man ser, for eksempel, på transport, en hovedkategori for klimautslipp, er det et direkte forhold mellom hvor tett en by er og mengden av klimautslipp som innbyggerne slipper ut i luften. Og sammenhengen, så klart, er at tettere steder pleier å ha lavere utslipp - som ikke egentlig er så vanskelig å finne ut, hvis man tenker på det.
Basically, we substitute, in our lives, access to the things we want. We go out there and we hop in our cars and we drive from place to place. And we're basically using mobility to get the access we need. But when we live in a denser community, suddenly what we find, of course, is that the things we need are close by. And since the most sustainable trip is the one that you never had to make in the first place, suddenly our lives become instantly more sustainable. And it is possible, of course, to increase the density of the communities around us.
I utgangspunktet erstatter vi, i livene våre, tilgjengelighet til tingene vi vil ha. Vi går ut og hopper i bilene våre og vi kjører fra sted til sted. Og vi bruker i utgangspunktet mobilitet for å få tilgangen vi trenger. Men når vi lever i et tettere samfunn, finner vi plutselig, så klart, at tingene vi trenger er i nærheten. Og siden den mest bærekraftige turen er den du ikke trengte å ta i første omgang, blir livene våre plutselig mer bærekraftige. Og det er mulig, så klart, å øke tettheten i samfunnene rundt oss.
Some places are doing this with new eco districts, developing whole new sustainable neighborhoods, which is nice work if you can get it, but most of the time, what we're talking about is, in fact, reweaving the urban fabric that we already have. So we're talking about things like infill development: really sharp little changes to where we have buildings, where we're developing. Urban retrofitting: creating different sorts of spaces and uses out of places that are already there. Increasingly, we're realizing that we don't even need to densify an entire city. What we need instead is an average density that rises to a level where we don't drive as much and so on. And that can be done by raising the density in very specific spots a whole lot. So you can think of it as tent poles that actually raise the density of the entire city.
Noen steder gjør dette med nye øko-distrikter, og utvikler helt nye bærekraftige nabolag, som er bra gjort hvis man kan få det, men mesteparten av tiden snakker vi om, faktisk, å fornye det urbane miljøet vi allerede har. Så vi snakker om ting som fortettende utvikling: virkelig små, markante enderinger av hvor vi har bygninger, hvor vi utvikler. Urban renovering: å skape forskjellige typer områder og bruk fra steder som allerede er der. I økende grad innser vi at vi ikke engang trenger å fortette en hel by. Hva vi trenger istedet er en gjennomsnitts-tetthet som øker til et nivå hvor vi ikke kjører like mye, og så videre. Og det kan oppnås ved å øke tettheten i svært spesifikke steder en hel del. Så man kan tenke på det som teltstenger som faktisk øker tettheten til hele byen.
And we find that when we do that, we can, in fact, have a few places that are really hyper-dense within a wider fabric of places that are perhaps a little more comfortable and achieve the same results. Now we may find that there are places that are really, really dense and still hold onto their cars, but the reality is that, by and large, what we see when we get a lot of people together with the right conditions is a threshold effect, where people simply stop driving as much, and increasingly, more and more people, if they're surrounded by places that make them feel at home, give up their cars altogether. And this is a huge, huge energy savings, because what comes out of our tailpipe is really just the beginning of the story with climate emissions from cars. We have the manufacture of the car, the disposal of the car, all of the parking and freeways and so on. When you can get rid of all of those because somebody doesn't use any of them really, you find that you can actually cut transportation emissions as much as 90 percent.
Og vi ser når vi gjør det, at vi faktisk kan ha noen få steder som er virkelig supertette i et mer spredt nettverk av steder som kanskje er litt mer komfortable og oppnå de samme resultatene. Det skal sies at vi kan finne steder som er veldig, veldig tette og fremdeles holder fast på bilene sine, men virkeligheten er, i det store og det hele, at hva vi ser når vi får mange mennesker sammen med de riktige forutsetningene er en terskel effekt, hvor mennesker bare slutter å kjøre så mye, og i økende grad, flere og flere mennesker, hvis de er omgitt av steder som får dem til å føle seg hjemme, forkaster bilen helt. Og dette er en kjempediger energisparing, fordi det som kommer ut av eksosrørene våre er egentlig bare begynnelsen på historien om klimautslipp fra bilene våre. Vi har produksjonen av bilen, vraking av bilen, all parkeringen og motorveier og så videre. Når man kan bli kvitt alle de fordi noen ikke bruker noen av dem egentlig, ser man at man kan faktisk kutte transportutslipp så mye som 90 prosent.
And people are embracing this. All around the world, we're seeing more and more people embrace this walkshed life. People are saying that it's moving from the idea of the dream home to the dream neighborhood. And when you layer that over with the kind of ubiquitous communications that we're starting to see, what you find is, in fact, even more access suffused into spaces. Some of it's transportation access. This is a Mapnificent map that shows me, in this case, how far I can get from my home in 30 minutes using public transportation. Some of it is about walking. It's not all perfect yet. This is Google Walking Maps. I asked how to do the greater Ridgeway, and it told me to go via Guernsey. It did tell me that this route maybe missing sidewalks or pedestrian paths, though. (Laughter) But the technologies are getting better, and we're starting to really kind of crowdsource this navigation. And as we just heard earlier, of course, we're also learning how to put information on dumb objects. Things that don't have any wiring in them at all, we're learning how to include in these systems of notation and navigation.
Og folk omfavner dette. Verden rundt ser vi flere og flere mennesker omfavne denne livsstilen. Folk sier at det er å bevege seg fra ideen om drømmehjemmet til drømmenabolaget. Og når man legger det laget over den type utbredte kommunikasjoner som begynner å vise seg, ser man, faktisk, enda mer tilgjengelighet integrert i steder. Noe av det er tilgjengelighet til transport. Dette er et Mapnificent-kart som viser meg, i dette tilfelle, hvor langt jeg kan komme fra mitt hjem på 30 minutter ved bruk av offentlig transport. Noe av det er gange. Det er ikke helt perfekt enda. Dette er Google Walking Maps. Jeg spurte hvordan å gå Greater Ridgeway, og den fortalte meg å gå via Guernsey. Den fortalte meg derimot at denne ruten kanskje manglet fortauer eller gangveier. (Latter) Men teknologiene blir bedre, og vi har virkelig begynt å "crowdsource" denne navigasjonen. Og som vi nettopp hørte, lærer vi så klart også hvordan å legge informasjon i dumme objekter. Ting som ikke har noen ledninger i seg i det hele tatt, som vi lærer hvordan å inkludere i disse systemene av notasjon og navigasjon.
Part of what we're finding with this is that what we thought was the major point of manufacturing and consumption, which is to get a bunch of stuff, is not, in fact, how we really live best in dense environments. What we're finding is that what we want is access to the capacities of things. My favorite example is a drill. Who here owns a drill, a home power drill? Okay. I do too. The average home power drill is used somewhere between six and 20 minutes in its entire lifetime, depending on who you ask. And so what we do is we buy these drills that have a potential capacity of thousands of hours of drill time, use them once or twice to put a hole in the wall and let them sit. Our cities, I would put to you, are stockpiles of these surplus capacities. And while we could try and figure out new ways to use those capacities -- such as cooking or making ice sculptures or even a mafia hit -- what we probably will find is that, in fact, turning those products into services that we have access to when we want them, is a far smarter way to go.
En del av hva vi ser med dette er hva vi trodde var hele poenget med produksjon og forbruk, som er å skaffe seg en haug med ting, er faktisk ikke hvordan vi egentlig lever best i tette miljøer. Det vi ser, er at det vi vil ha er tilgang til tilngenes evner. Mitt favoritteksempel er skrumaskinen. Hvem her eier en skrumaskin? OK. Jeg gjør også. Den gjennomsnittlige skrumaskin blir brukt mellom 6 og 20 minutter i hele dens levetid, avhengig av hvem du spør. Så det vi gjør er å kjøpe disse skrumaskinene som har en potensiell kapasitet på tusener av timer med skrujobbing, bruker dem én eller to ganger for å bore et hull i veggen og lar dem stå. Byene våre, vil jeg si dere, er lagre for disse overskuddkapasitetene. Og selv om vi kunne prøvd å finne ut nye måter å bruke disse kapasitetene - slik som baking eller å lage isskulpturer eller til og med en mafiaoperasjon - hva vi sannsynligvis vil finne er faktisk at å snu disse produktene om til tjenester som vi har tilgang til når vi har bruk for det, er en langt smartere vei å gå.
And in fact, even space itself is turning into a service. We're finding that people can share the same spaces, do stuff with vacant space. Buildings are becoming bundles of services. So we have new designs that are helping us take mechanical things that we used to spend energy on -- like heating, cooling etc. -- and turn them into things that we avoid spending energy on. So we light our buildings with daylight. We cool them with breezes. We heat them with sunshine. In fact, when we use all these things, what we've found is that, in some cases, energy use in a building can drop as much as 90 percent. Which brings on another threshold effect I like to call furnace dumping, which is, quite simply, if you have a building that doesn't need to be heated with a furnace, you save a whole bunch of money up front. These things actually become cheaper to build than the alternatives.
Og faktisk, til og med plass i seg selv blir en tjeneste. Vi ser at mennesker kan dele den samme plassen, gjøre ting med ledig plass. Bygninger blir til et knippe av tjenester. Så har vi nye design som hjelper oss å ta mekaniske ting som vi pleide å bruke energi på - som oppvarming, nedkjøling osv. - og snu dem til ting som vi unngår å spandere energi på. Så vi belyser bygningene våre med dagslys. Vi kjøler dem med vind. Vi varmer dem med solskinn. Faktisk, når vi bruker alle disse tingene, ser vi at i noen tilfeller, kan energiforbruket i en bygning kuttes med så mye som 90 prosent. Som medfører en annen terskeleffekt jeg like å kalle ovndumping, som ganske enkelt er, hvis man har en bygning som ikke trenger å bli oppvarmet av en ovn, sparer du en hel masse penger med en gang. Disse tingene blir faktisk billigere å bygge enn alternativene.
Now when we look at being able to slash our product use, slash our transportation use, slash our building energy use, all of that is great, but it still leaves something behind. And if we're going to really, truly become sustainable cities, we need to think a little differently. This is one way to do it. This is Vancouver's propaganda about how green a city they are. And certainly lots of people have taken to heart this idea that a sustainable city is covered in greenery. So we have visions like this. We have visions like this. We have visions like this.
Når vi ser på muligheten for å kutte forbruket av ting, kutte transportbruken, kutte energiforbruket i bygninger - alt det er flott, men det står ennå litt igjen. Og hvis vi virkelig skal bli ordentlig bærekraftige byer, må vi tenke litt annerledes. Dette er én måte å gjøre det på. Dette er Vancouver sin propaganda om hvor grønn byen deres er. Og mange mennesker har sikkert tatt denne ideen til seg, at en bærekraftig by er dekket med grønne vekster. Så vi har visjoner som dette. Vi har visjoner som dette. Vi har visjoner som dette.
Now all of these are fine projects, but they really have missed an essential point, which is it's not about the leaves above, it's about the systems below. Do they, for instance, capture rainwater so that we can reduce water use? Water is energy intensive. Do they, perhaps, include green infrastructure, so that we can take runoff and water that's going out of our houses and clean it and filter it and grow urban street trees? Do they connect us back to the ecosystems around us by, for example, connecting us to rivers and allowing for restoration? Do they allow for pollination, pollinator pathways that bees and butterflies and such can come back into our cities? Do they even take the very waste matter that we have from food and fiber and so forth, and turn it back into soil and sequester carbon -- take carbon out of the air in the process of using our cities?
Nå er alt dette flotte prosjekter, men de har virkelig bommet på et essensielt punkt, som er at det ikke handler om bladene over, det handler om systemene under. Fanger de, for eksempel regnvann så de kan redusere vannforbruket? Vann er svært energikrevende. Inkluderer de kanskje grønn infrastruktur, slik at vi kan ta avrenning og vann som går ut av husene våre og rense det og filtrere det og gro urbane gatetrær? Kobler de oss tilbake til økosystemene rundt oss ved å, for eksempel, koble oss til elver og muliggjøre restaurering? Muliggjør de for plante-bestøvning, bestøvningsveier slik at bier og sommerfugler og slikt kan komme tilbake i byene våre? Tar de selv avfallsstoffene som vi har fra mat og fiber og så videre, og gjør det om til jordsmonn og lagrer karbon -- tar karbon ut av luften i prosessen med å bruke byene våre?
I would submit to you that all of these things are not only possible, they're being done right now, and that it's a darn good thing. Because right now, our economy by and large operates as Paul Hawken said, "by stealing the future, selling it in the present and calling it GDP." And if we have another eight billion or seven billion, or six billion, even, people, living on a planet where their cities also steal the future, we're going to run out of future really fast. But if we think differently, I think that, in fact, we can have cities that are not only zero emissions, but have unlimited possibilities as well.
Jeg vil si til dere alle at alle disse tingene ikke bare er mulig, de blir gjort akkurat nå, og det er en veldig bra ting. Fordi nå, opererer økonomien vår i det store og det hele som Paul Hawken sa, "ved å stjele fremtiden, selge det til nåtiden og kalle det BNP." Og hvis vi har enda åtte milliarder eller syv milliarder, eller selv seks milliarder mennesker, som lever på en planet hvor byene deres også stjeler fremtiden, kommer vi til å gå tom for fremtid veldig raskt. Men hvis vi tenker annerledes, tror jeg faktisk at vi kan ha byer som ikke bare er uten utslipp, men i tillegg har grenseløse muligheter.
Thank you very much.
Takk så mye.
(Applause)
(Applaus)