I was speaking to a group of about 300 kids, ages six to eight, at a children's museum, and I brought with me a bag full of legs, similar to the kinds of things you see up here, and had them laid out on a table for the kids. And, from my experience, you know, kids are naturally curious about what they don't know, or don't understand, or is foreign to them. They only learn to be frightened of those differences when an adult influences them to behave that way, and maybe censors that natural curiosity, or you know, reins in the question-asking in the hopes of them being polite little kids. So I just pictured a first grade teacher out in the lobby with these unruly kids, saying, "Now, whatever you do, don't stare at her legs."
Eg var å presenterte for om lag 300 born, alder seks til åtte, ved eit museum for born, og eg hadde med meg ein bag full av bein, liknande dei tingene dykk ser her oppe, og hadde spreidd dei ut på eit bord, for borna. Mi erfaring er at born er naturleg nysgjerrige om det dei ikkje kjennar til, eller ikkje forstår, eller det som er framand for dei. Dei lerer kun å vere redde for desse forskjellane når ein vaksen påverkar dei til å oppføra seg slik, og kanskje sensurerar den naturlege nysgjerrigheita, eller som du veit, legg band på det å stille spørsmål i håp om å få høflege små born. Så, eg berre førestelte meg ei fyrsteklasselærar ute i lobbyen med desse kavande borna, som seier, "Nå, kva enn dykk gjer, ikkje stir på beina hennar."
But, of course, that's the point. That's why I was there, I wanted to invite them to look and explore. So I made a deal with the adults that the kids could come in without any adults for two minutes on their own. The doors open, the kids descend on this table of legs, and they are poking and prodding, and they're wiggling toes, and they're trying to put their full weight on the sprinting leg to see what happens with that. And I said, "Kids, really quickly -- I woke up this morning, I decided I wanted to be able to jump over a house -- nothing too big, two or three stories -- but, if you could think of any animal, any superhero, any cartoon character, anything you can dream up right now, what kind of legs would you build me?"
Men, selvfølgeleg, det er jo poenget. Det var derfor eg var der, eg ville invitera dei til å sjå og utforske. Så, eg gjorde ei avtale med dei vaksne at borna kunne koma inn, utan vaksne, i to minuttar, på eiga hand. Dørane opnar seg, borna samlar seg ved dette bordet med bein, og dei prikkar og trykkar, dei bevegar tærne, og dei prøver å leggja all vekta si på sprintbeinet for å sjå kva som skjer då. Eg sa, "born, veldig kjapt -- eg vakna opp denne morgonen, og eg bestemde meg for at eg ville vere i stand til å hoppa over eit hus. ikkje noko for svært, to eller tre etasjar -- men, om dykk kunne kome på eit eller anna dyr, superhelt, eller teikneserie figur, kva som helst som du kan drøyma fram nett no, kva for bein ville dykk ha lagd til meg?
And immediately a voice shouted, "Kangaroo!" "No, no, no! Should be a frog!" "No. It should be Go Go Gadget!" "No, no, no! It should be the Incredibles." And other things that I don't -- aren't familiar with. And then, one eight-year-old said, "Hey, why wouldn't you want to fly too?" And the whole room, including me, was like, "Yeah." (Laughter) And just like that, I went from being a woman that these kids would have been trained to see as "disabled" to somebody that had potential that their bodies didn't have yet. Somebody that might even be super-abled. Interesting.
Og straks var det ei stemme som ropa, "kenguru!" "Nei, nei, nei! Burde vere ein frosk!" "Nei. Det burde vere Go Go Gadget!" "Nei, nei, nei! Det burde vere De Utrulege." Og andre ting som eg ikkje -- er kjend med. Og med eitt sa ein åtteåring, "Hey, ville ikkje du likt å fly også?" Og heile rommet inkludert meg var berre, "ja." (Latter) Og ganske enkelt, gjekk eg frå å vere ei kvinne som desse borna ville vore trent til å sjå som "funksjonshemma" til nokon som hadde eit potensial som kroppane deira ikkje hadde enno. Som kanskje t.o.m kunne vere "funksjons-sterk." Interessant
So some of you actually saw me at TED, 11 years ago. And there's been a lot of talk about how life-changing this conference is for both speakers and attendees, and I am no exception. TED literally was the launch pad to the next decade of my life's exploration. At the time, the legs I presented were groundbreaking in prosthetics. I had woven carbon fiber sprinting legs modeled after the hind leg of a cheetah, which you may have seen on stage yesterday. And also these very life-like, intrinsically painted silicone legs.
Så, nokre av dykk såg meg faktisk på TED, 11 år sidan, og det har vore mykje snakk om kor mykje konferansen endrar liva til både foredragholderar og publikum, og eg er ikkje noko unntak. TED var bokstaveleg talt oppskytningsrampen for det neste tiåret av mitt livs utforsking. På den tiden, var beina eg presenterte banebrytande innanfor proteser. Eg hadde vovne karbonfiber sprintbein modellert etter bakbeina på ein gepard. som dykk kan ha sett på scenen i går. Og også desse veldig naturtro, elegant måla silikon beina.
So at the time, it was my opportunity to put a call out to innovators outside the traditional medical prosthetic community to come bring their talent to the science and to the art of building legs. So that we can stop compartmentalizing form, function and aesthetic, and assigning them different values. Well, lucky for me, a lot of people answered that call. And the journey started, funny enough, with a TED conference attendee -- Chee Pearlman, who hopefully is in the audience somewhere today. She was the editor then of a magazine called ID, and she gave me a cover story.
Så på den tida, var det sjangsen min til å kome med ei oppfordring til innovatørar utanfor den tradisjonelle, medisin bransjen for proteser til å tilføre deira talent til vitskapen og kunsten med å byggje bein. Sånn at me kan slutta med å standarisera form, funksjon og estetikk, og i staden gje dei forskjellig betydning. Vel, heldigvis for meg, svara mange folk på den oppfordringa. Og reisa byrja, pussig nok, med ein besøkande på TED konferansen -- Chee Pearlman, som forhåpentlegvis er i salen idag. Ho var redaktøren for eit magasin den gong kalla ID, der ho gav meg eit forside oppslag.
This started an incredible journey. Curious encounters were happening to me at the time; I'd been accepting numerous invitations to speak on the design of the cheetah legs around the world. And people would come up to me after the conference, after my talk, men and women. And the conversation would go something like this, "You know Aimee, you're very attractive. You don't look disabled." (Laughter) I thought, "Well, that's amazing, because I don't feel disabled." And it really opened my eyes to this conversation that could be explored, about beauty. What does a beautiful woman have to look like? What is a sexy body? And interestingly, from an identity standpoint, what does it mean to have a disability? I mean, people -- Pamela Anderson has more prosthetic in her body than I do. Nobody calls her disabled. (Laughter)
Dette starta ei forykande ferd. Merkverdige møter hendte meg på den tiden; eg hadde drive å akseptert fleire invitasjonar til å snakka om designet av gepard beina, rundt omkring i verda. Folk kom opp til meg etter konferansen, menn og kvinner. Og samtalen ville gå om lag slik, "Du veit Aimee, du er veldig attraktiv." Du ser ikkje funksjonshemma ut." (Latter) Eg tenkte, "Vel, det er fasinerande, fordi eg føler meg ikkje funksjonshemma." Og det opna verkeleg augene mine for denne dialogen som kunne utforskast, når det gjaldt skjønnheit. Kva treng ei vakker kvinne å sjå ut som? Kva er ein sexy kropp? Og verdt å merkje seg, frå eit synspunkt om identitet, kva vil det seie å ha ei funksjonshemming? Eg meinar, folkens -- Pamela Anderson har fleire proteser i kroppen hennar enn meg. Ingen kallar henne funksjonshemma. (Latter)
So this magazine, through the hands of graphic designer Peter Saville, went to fashion designer Alexander McQueen, and photographer Nick Knight, who were also interested in exploring that conversation. So, three months after TED I found myself on a plane to London, doing my first fashion shoot, which resulted in this cover -- "Fashion-able"? Three months after that, I did my first runway show for Alexander McQueen on a pair of hand-carved wooden legs made from solid ash. Nobody knew -- everyone thought they were wooden boots. Actually, I have them on stage with me: grapevines, magnolias -- truly stunning. Poetry matters. Poetry is what elevates the banal and neglected object to a realm of art. It can transform the thing that might have made people fearful into something that invites them to look, and look a little longer, and maybe even understand.
Så, dette magasinet, gjekk frå grafisk designar Peter Saville, til mote designar Alexander McQueen, og fotograf Nick Knight, som også var interessert i å utforska den dialogen. Så, tre månader etter TED var eg på eit fly til London, for å gjere min første mote jobb, som resulterte i dette omslaget -- Funksjons-mote? Tre månader etter det, gjekk eg første gong på catwalk for for Alexander McQueen på eit par håndlagde, utskorne bein av tre lagd av solid ask. Ingen visste -- alle trudde dei var treaktige støvlar. Eg har dei faktisk med meg her: Vinranker, magnoliaer, verkeleg imponerande. Poesi er viktig. Poesi er det som hevar det banale og forsømde objektet opp til eit kunstnarleg plan. Det kan transformera tingen som kunne ha gjort folk redde til noko som inviterar dem til å sjå, og sjå litt lengre, og kanskje t.o.m. forstå.
I learned this firsthand with my next adventure. The artist Matthew Barney, in his film opus called the "The Cremaster Cycle." This is where it really hit home for me -- that my legs could be wearable sculpture. And even at this point, I started to move away from the need to replicate human-ness as the only aesthetic ideal. So we made what people lovingly referred to as glass legs even though they're actually optically clear polyurethane, a.k.a. bowling ball material. Heavy! Then we made these legs that are cast in soil with a potato root system growing in them, and beetroots out the top, and a very lovely brass toe. That's a good close-up of that one. Then another character was a half-woman, half-cheetah -- a little homage to my life as an athlete. 14 hours of prosthetic make-up to get into a creature that had articulated paws, claws and a tail that whipped around, like a gecko. (Laughter) And then another pair of legs we collaborated on were these -- look like jellyfish legs, also polyurethane. And the only purpose that these legs can serve, outside the context of the film, is to provoke the senses and ignite the imagination. So whimsy matters.
Eg fekk førstehands kjennskap til dette på mitt neste eventyr. Artisten Matthew Barney, i sitt film opus kalla Kremaster Syklusen. Det var då det verkeleg traff meg -- at beina mine kunne vere kledeleg kunst. Allerede då, byrja eg å bevega meg bort frå behovet om å kopiera det menneskelege, som det einaste estetiske idealet. Så me lagde det som folk elskverdig refererar til som kalla glass bein sjølv om dei eigentleg er optisk klar polyurethane også kalla bowling ball materiale. Tungt! Så lagde me desse beina, forma av jord. med eit system av potet røter veksande igjennom, og raudbetar ut toppen. og ein yndig tå av messing. Det er eit godt nærbilete av den. Og så er det ein annan karakter som var halvt kvinne, halvt gepard -- ei lita heidring av livet mitt som sportsutøvar. 14 timar med sminke meint for protesar. for å bli til eit dyr med artikulerte potar, klør og ein hale som vifta rundt, som ein øgle. (Latter) Og så eit anna par bein me samarbeidde på var desse ... ser ut som manet bein. Også av plast. Det einaste føremålet som desse beina kan tene utanfor ein film kontekst, er å provosera sansane våre og tenna fantasien. Så, det å vimse er viktig
Today, I have over a dozen pair of prosthetic legs that various people have made for me, and with them I have different negotiations of the terrain under my feet, and I can change my height -- I have a variable of five different heights. (Laughter) Today, I'm 6'1". And I had these legs made a little over a year ago at Dorset Orthopedic in England and when I brought them home to Manhattan, my first night out on the town, I went to a very fancy party. And a girl was there who has known me for years at my normal 5'8". Her mouth dropped open when she saw me, and she went, "But you're so tall!" And I said, "I know. Isn't it fun?" I mean, it's a little bit like wearing stilts on stilts, but I have an entirely new relationship to door jams that I never expected I would ever have. And I was having fun with it. And she looked at me, and she said, "But, Aimee, that's not fair." (Laughter) (Applause) And the incredible thing was she really meant it. It's not fair that you can change your height, as you want it.
Idag har eg over eit dusin par bein protesar. som diverse personar har laga for meg, og med desse har eg forskjellige opplevingar med underlaget. Og eg kan endre høgda mi -- eg kjem i fem forskjellige høgder. (Latter) Idag er eg 1,85m. Og eg fekk lagd desse beina litt over eit år sidan ved Dorset Ortopedisk i England og når eg brakte dei med meg heim til Manhattan, hadde eg mi første natt ute på byen, på eit veldig fancy party. Og det var ei jente der som hadde kjend meg i fleire år med mine normale 1.73m. Ho måpa idet ho såg meg, og ho forsatte med, "Men du er så høg!" Og eg sa, "Eg veit. Er det ikkje morosamt?" Vel, det er litt som å ha stylter oppå styler, men eg har eit heilt nytt forhold til dør karmar som eg aldri hadde forventa eg skulle ha. Og eg hadde det gøy med det. Ho såg på meg, og så sa ho, "Men, Aimee, det er ikkje rettferdig." (Latter) (Applaus) Og det utrulege var at ho verkeleg meinte det. Det er ikkje rettferdig at du kan forandra høgda di, som du berre vil.
And that's when I knew -- that's when I knew that the conversation with society has changed profoundly in this last decade. It is no longer a conversation about overcoming deficiency. It's a conversation about augmentation. It's a conversation about potential. A prosthetic limb doesn't represent the need to replace loss anymore. It can stand as a symbol that the wearer has the power to create whatever it is that they want to create in that space. So people that society once considered to be disabled can now become the architects of their own identities and indeed continue to change those identities by designing their bodies from a place of empowerment. And what is exciting to me so much right now is that by combining cutting-edge technology -- robotics, bionics -- with the age-old poetry, we are moving closer to understanding our collective humanity. I think that if we want to discover the full potential in our humanity, we need to celebrate those heartbreaking strengths and those glorious disabilities that we all have. I think of Shakespeare's Shylock: "If you prick us, do we not bleed, and if you tickle us, do we not laugh?" It is our humanity, and all the potential within it, that makes us beautiful. Thank you. (Applause)
Og det var då eg visste -- det var då eg visste at dialogen i samfunnet, har endra seg fundamentalt det siste tiåret. Det er ikkje lengre ei dialog om å koma over feil og manglar. Det er ein dialog om forbetring. Det er ein dialog om potensialet. Ein protese treng ikkje representera behovet for å erstatta eit tap lengre. Det kan stå som eit symbol om at beraren har styrken til å få til kva enn dei vil i det rommet. Slik at folk som samfunnet ein gong tok for å vere funksjonshemma kan nå vere arkitektane av deira eigne identitetar og halde fram med å utvikle dei identitetane gjennom å designa kroppane deira frå eit myndiggjord ståsted. Og det som verkeleg begeistrar meg no er at ved å kombinera banebrytande teknologi -- robotikk, biomekanikk -- med den eldgamle poesien, kjem me nærare ei forståing av vår kollektive humanitet. Eg trur at om me vil oppdaga det fulle potensialet i vår humanitet, så treng me å feira dei hjerteskjerande styrkane. og dei flotte funksjonshemmingane som me alle har. I tenkjar på Shakespeare's Shylock: "Om du stikk oss, blør me då ikkje?" "Og om du kitlar oss, ler me då ikkje?" Det er vår humanitet, og alt potensialet i det, som gjer oss vakre. Takk så mykje. (Applaus)