Sheryl Shade: Hi, Aimee. Aimee Mullins: Hi.
Cheryl: Aimee og jeg tenkte - Hei, Aimee. Aimee Mullins: Hei
SS: Aimee and I thought we'd just talk a little bit, and I wanted her to tell all of you what makes her a distinctive athlete.
Cheryl: Aimee og jeg tenkte at vi bare skulle snakke litt. og jeg ville at hun skulle fortelle dere om hva som skiller henne ut som idrettsutøver.
AM: Well, for those of you who have seen the picture in the little bio -- it might have given it away -- I'm a double amputee, and I was born without fibulas in both legs. I was amputated at age one, and I've been running like hell ever since, all over the place.
AM: For de av dere som har sett bildet i den korte beskrivelsen, så har den kanskje røpet det. Jeg har amputert begge bena, og ble født uten leggben. De ble amputert da jeg var ett år, og jeg har løpt som pokker siden da, overalt.
SS: Well, why don't you tell them how you got to Georgetown -- why don't we start there? Why don't we start there?
Cheryl: Kan du ikke fortelle hvordan du kom til Georgetown? Hvorfor ikke starte der?
AM: I'm a senior in Georgetown in the Foreign Service program. I won a full academic scholarship out of high school. They pick three students out of the nation every year to get involved in international affairs, and so I won a full ride to Georgetown and I've been there for four years. Love it.
AM: Jeg er sisteårsstudent i Georgetown på et utenriksprogram. Jeg vant et fullt stipend da jeg gikk ut av high school. De velger ut tre studenter fra hele landet hvert år som skal involveres i internasjonale affærer, og så vant jeg hele reisen til Georgetown og jeg har vært der i fire år. Elsker det.
SS: When Aimee got there, she decided that she's, kind of, curious about track and field, so she decided to call someone and start asking about it. So, why don't you tell that story?
Cheryl: Da Aimee kom hit, ble hun nysgjerrig på friidrett, så hun bestemte seg for å ringe noen og spørre rundt. Kan du ikke fortelle den historien?
AM: Yeah. Well, I guess I've always been involved in sports. I played softball for five years growing up. I skied competitively throughout high school, and I got a little restless in college because I wasn't doing anything for about a year or two sports-wise. And I'd never competed on a disabled level, you know -- I'd always competed against other able-bodied athletes. That's all I'd ever known. In fact, I'd never even met another amputee until I was 17. And I heard that they do these track meets with all disabled runners, and I figured, "Oh, I don't know about this, but before I judge it, let me go see what it's all about." So, I booked myself a flight to Boston in '95, 19 years old and definitely the dark horse candidate at this race. I'd never done it before. I went out on a gravel track a couple of weeks before this meet to see how far I could run, and about 50 meters was enough for me, panting and heaving. And I had these legs that were made of a wood and plastic compound, attached with Velcro straps -- big, thick, five-ply wool socks on -- you know, not the most comfortable things, but all I'd ever known.
AM: Ja. Vel, jeg har vel alltid vært involvert i sport. Jeg spilte softball i fem år da jeg var yngre. Jeg gikk aktivt på ski gjennom high school, og ble litt rastløs på universitetet fordi jeg holdt ikke på med noen sport i ett år eller to. Og jeg konkurrerte aldri mot andre funksjonshemmede. Jeg konkurrerte alltid mot andre funksjonsfriske idrettsutøvere. Det var alt jeg visste om. Jeg hadde faktisk aldri møtt andre med amputasjon før jeg var 17. Og jeg hadde hørt at de hadde friidrettsstevner for funksjonshemmede løpere, og jeg tenkte, å...jeg vet ikke, men før jeg fordømte det, ville jeg dra og se hva det dreide seg om. Så, jeg booket et fly til Bosten i 1995, 19 år gammel, og var definitivt outsider i dette løpet. Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg dro ut på en grusbane et par uker før dette stevnet for å se hvor langt jeg kunne løpe, og omtrent 50 meter var nok for meg, jeg hev etter pusten. Og jeg hadde disse bena som var laget av et blanding av tre og plast, festet med borrelås -- store tykke fem-lags ullsokker på -- du vet, ikke det mest komfortable, men alt jeg visste om.
And I'm up there in Boston against people wearing legs made of all things -- carbon graphite and, you know, shock absorbers in them and all sorts of things -- and they're all looking at me like, OK, we know who's not going to win this race. And, I mean, I went up there expecting -- I don't know what I was expecting -- but, you know, when I saw a man who was missing an entire leg go up to the high jump, hop on one leg to the high jump and clear it at six feet, two inches ... Dan O'Brien jumped 5'11" in '96 in Atlanta, I mean, if it just gives you a comparison of -- these are truly accomplished athletes, without qualifying that word "athlete." And so I decided to give this a shot: heart pounding, I ran my first race and I beat the national record-holder by three hundredths of a second, and became the new national record-holder on my first try out.
Og jeg er der oppe i Boston, og møter folk som har ben laget av karbongrafitt med støtdemping og alt mulig, og alle ser på meg som om... ok, vi vet hvem som ikke kommer til å vinne dette løpet. Og jeg dro opp dit og ventet -- jeg vet ikke hva jeg ventet -- men jeg så en mann som manglet et helt ben gå bort til høydehopp, hinke bort til høydehopp og hoppe over 188 cm ... Dan O'Brien (olympisk mester i 10-kamp) hoppet 180 cm i Atlanta i 1996. Jeg mener, hvis det bare gir deg en viss sammenligning av -- disse er virkelig meritterte idrettsutøvere uten å definere ordet "idrettsutøver". Så jeg bestemte meg for å prøve dette, og hjertet slo hardt. Jeg løp mitt første løp, og jeg slo hun som har den amerikanske rekorden. med tre hundredeler og ble amerikansk rekord-holder på første forsøk.
And, you know, people said, "Aimee, you know, you've got speed -- you've got natural speed -- but you don't have any skill or finesse going down that track. You were all over the place. We all saw how hard you were working." And so I decided to call the track coach at Georgetown. And I thank god I didn't know just how huge this man is in the track and field world. He's coached five Olympians, and the man's office is lined from floor to ceiling with All America certificates of all these athletes he's coached. He's just a rather intimidating figure. And I called him up and said, "Listen, I ran one race and I won ..."
Og folk sa "Aimee, du har fart -- du har naturlig fart -- men du har ikke teknikk eller finesse når du løper på banen. Du var over det hele. Vi så alle hvor hardt du jobbet." Så jeg bestemte meg for å ringe friidrettstreneren i Georgetown. Og jeg takker gud for at jeg ikke visste hvor stor denne mannen er i friidrettsverdenen. Han har trent fem olympiere, og mannens kontor er tapetsert fra gulv til tak med All-America-utmerkelser, for alle disse idrettsutøverne han har trent, og en skremmende fyr. Og jeg ringte ham og sa, "Hør her, jeg deltok i et løp og vant, og ...
(Laughter)
(latter)
"I want to see if I can, you know -- I need to just see if I can sit in on some of your practices, see what drills you do and whatever." That's all I wanted -- just two practices. "Can I just sit in and see what you do?" And he said, "Well, we should meet first, before we decide anything." You know, he's thinking, "What am I getting myself into?" So, I met the man, walked in his office, and saw these posters and magazine covers of people he has coached. And we got to talking, and it turned out to be a great partnership because he'd never coached a disabled athlete, so therefore he had no preconceived notions of what I was or wasn't capable of, and I'd never been coached before. So this was like, "Here we go -- let's start on this trip."
jeg ønsker å se om jeg kan, jeg lurer på om jeg kan se på noen av treningene dine, see hvilke øvelser dere gjør og sånn." Det var alt jeg ønsket -- bare to treninger. Kan jeg bare sitte og se på hva dere gjør? Og han sa, "Vel, vi burde møtes først, før vi bestemmer oss for noe." Han tenkte nok, "Hva begir jeg meg ut på?" Så jeg møtte ham og gikk inn på kontoret hans, og så plakater og magasinforsider av folk han har trent. Vi starter å snakke sammen, og det viste seg å bli et flott samarbeid fordi han hadde aldri tidligere trent en funskjonshemmed utøver, so han hadde ingen forutinntatte holdninger av hva jeg kunne og ikke kunne, og jeg hadde aldri blitt trent av andre før, så vi kastet oss i det og begynte reisen.
So he started giving me four days a week of his lunch break, his free time, and I would come up to the track and train with him. So that's how I met Frank. That was fall of '95. But then, by the time that winter was rolling around, he said, "You know, you're good enough. You can run on our women's track team here." And I said, "No, come on." And he said, "No, no, really. You can. You can run with our women's track team." In the spring of 1996, with my goal of making the U.S. Paralympic team that May coming up full speed, I joined the women's track team. And no disabled person had ever done that -- run at a collegiate level. So I don't know, it started to become an interesting mix.
Han ga meg tid fire dager i uken i lunsjpausen, og fritiden hans, så jeg kunne komme til banen og trene med ham. Slik møtte jeg Frank. Men det var på høsten i 1995, og da vinteren var i anmarsj, sa han, "Du vet, du er god nok. Du kan løpe på damelaget vårt her. Og jeg sa, "Nei, kom igjen." Og han sa, "Å joda, det kan du." Du kan løpe med damelaget vårt." Så på våren i 1996 med målsetting om å komme med på USA's paralympiske lag, mai kom raskt, og jeg sluttet meg til damelaget. Og ingen funksjonshemmet person hadde gjort det før, og løpt på college-nivå. Det begynte å bli en interessant mix.
SS: Well, on your way to the Olympics, a couple of memorable events happened at Georgetown. Why don't you just tell them? AM: Yes, well, you know, I'd won everything as far as the disabled meets -- everything I competed in -- and, you know, training in Georgetown and knowing that I was going to have to get used to seeing the backs of all these women's shirts -- you know, I'm running against the next Flo-Jo -- and they're all looking at me like, "Hmm, what's, you know, what's going on here?" And putting on my Georgetown uniform and going out there and knowing that, you know, in order to become better -- and I'm already the best in the country -- you know, you have to train with people who are inherently better than you.
Cheryl: Kan ikke du fortelle dem om at på din vei til OL -- et par minneverdige hendelser som hendte i Georgetown. Kan du ikke fortelle dem? AM: Jeg hadde vunnet alt når det gjaldt stevner for funksjonshemmede, alt jeg konkurrerte i -- og under trening i Georgetown vel vitende om at jeg måtte venne meg til å se ryggene til alle disse damenes skjorter -- jeg løp jo mot den neste Flo-Jo -- og alle ser på meg og undres, Hmm...hva dette er, hva det er som skjer her? Jeg tar på meg Georgetown-drakten og går ut og vet at for å bli bedre -- og jeg er allerede den beste i landet -- du må trene med folk som er medfødt bedre enn deg.
And I went out there and made it to the Big East, which was sort of the championship race at the end of the season. It was really, really hot. And it's the first -- I had just gotten these new sprinting legs that you see in that bio, and I didn't realize at that time that the amount of sweating I would be doing in the sock -- it actually acted like a lubricant and I'd be, kind of, pistoning in the socket. And at about 85 meters of my 100 meters sprint, in all my glory, I came out of my leg. Like, I almost came out of it, in front of, like, 5,000 people. And I, I mean, was just mortified -- because I was signed up for the 200, you know, which went off in a half hour.
Jeg gikk ut der og kvalifiserte meg til "Big East" som var mesterskapet på slutten av sesongen, og virkelig, virkelig varmt. Og det er det første -- jeg hadde nettopp fått de nye sprint-benene du ser i presentasjonen -- og jeg innså ikke da mengden av svette som ville samle seg i sokken, det fungerte faktisk som et smøremiddel og foten beveget seg opp og ned i protesen. Og ved omtrent 85 meter av 100 metern, i all min ære, kom foten ut av protesen. Jeg mistet nesten benet foran 5000 tilskuere. Jeg ble skrekkslagen og fordi jeg var meldt på på 200 meter, som skulle starte om en halv time.
(Laughter)
(Latter)
I went to my coach: "Please, don't make me do this." I can't do this in front of all those people. My legs will come off. And if it came off at 85 there's no way I'm going 200 meters. And he just sat there like this. My pleas fell on deaf ears, thank god. Because you know, the man is from Brooklyn; he's a big man. He says, "Aimee, so what if your leg falls off? You pick it up, you put the damn thing back on, and finish the goddamn race!"
Jeg gikk til treneren min, og sa "Vær så snill, la meg slippe dette." Jeg kan ikke gjøre dette foran alle disse menneskene. Foten min kommer til å falle av. Og om det faller av etter 85 har jeg ingen mulighet til å vinne 200-metern. Han bare satt der. Og jeg snakket for døve ører -- takk gud -- fordi han var -- du vet, mannen er fra Brooklyn -- han er en stor mann -- han sa, "Aimee, hva så om foten faller av? Da plukker du den opp, og setter den fordømte tingen på igjen, og fullfører det fordømte løpet!"
(Laughter) (Applause) And I did. So, he kept me in line. He kept me on the right track.
(Applaus) Og jeg gjorde det. Han holdt meg på plass. Han holdt meg på rett spor.
SS: So, then Aimee makes it to the 1996 Paralympics, and she's all excited. Her family's coming down -- it's a big deal. It's now two years that you've been running?
Cheryl: Så Aimee kommer til Paralympics i 1996, og hun er oppspilt. Hennes familie kommer dit -- det er store greier. Hun har nå -- er det i to år du har løpt?
AM: No, a year.
AM: Nei, ett år.
SS: A year. And why don't you tell them what happened right before you go run your race?
Cheryl: Ett år. Kan du ikke fortelle dem hva som hendte rett før du løp løpet ditt?
AM: Okay, well, Atlanta. The Paralympics, just for a little bit of clarification, are the Olympics for people with physical disabilities -- amputees, persons with cerebral palsy, and wheelchair athletes -- as opposed to the Special Olympics, which deals with people with mental disabilities. So, here we are, a week after the Olympics and down at Atlanta, and I'm just blown away by the fact that just a year ago, I got out on a gravel track and couldn't run 50 meters. And so, here I am -- never lost. I set new records at the U.S. Nationals -- the Olympic trials -- that May, and was sure that I was coming home with the gold. I was also the only, what they call "bilateral BK" -- below the knee. I was the only woman who would be doing the long jump. I had just done the long jump, and a guy who was missing two legs came up to me and says, "How do you do that? You know, we're supposed to have a planar foot, so we can't get off on the springboard." I said, "Well, I just did it. No one told me that."
AM: Ok, Atlanta. Paralympics, for å gjøre det helt klart, er OL for folk med fysiske funksjonshemninger -- amputerte, folk med CP, og idrettsfolk i rullestol -- i motsetning til spesial-OL som er for de med psykiske funksjonshemminger. Så her er vi, en uke etter OL, nede i Atlanta, og jeg er overveldet av det at for bare et år siden kunne jeg gå ut på en grusbane og ikke engang løpe 50 meter. Og her er jeg -- og har aldri tapt. Jeg satte nye rekorder i USA-mesterskapet -- i OL-uttaket -- i Mai, og var sikker på å komme hjem med gullet. Jeg var også den eneste som hadde begge bena amputert under kneet, bilateral UK - som de kaller det. Jeg var den eneste kvinnen som skulle hoppe lengde. Jeg hadde akkurat hoppet ferdig, og en fyr som manglet begge bena kom bort til meg og sa, "Hvordan klarte du det der?" Du vet, det er meningen at vi skal ha en plan fot, så vi klarer ikke å hoppe fra planken. Jeg sa, "Vel, jeg bare gjorde det. Ingen sa det til meg."
So, it's funny -- I'm three inches within the world record -- and kept on from that point, you know, so I'm signed up in the long jump -- signed up? No, I made it for the long jump and the 100-meter. And I'm sure of it, you know? I made the front page of my hometown paper that I delivered for six years, you know? It was, like, this is my time for shine. And we're at the trainee warm-up track, which is a few blocks away from the Olympic stadium. These legs that I was on, which I'll take out right now -- I was the first person in the world on these legs. I was the guinea pig., I'm telling you, this was, like -- talk about a tourist attraction.
Så det er litt morsomt, jeg er 7.5 cm bak verdensrekorden -- og bare fortsatte fra da av, så jeg er påmeldt i lengdehopp -- påmeldt? -- nei, jeg kvalifiserte meg for lengdehopp og 100 meter. Og jeg er sikker på det, du vet. Jeg kom på forsiden av lokalavisen som jeg har levert i seks år. Det var liksom min stund i rampelyset. Vi var på oppvarmingsstadionen -- på oppvarmingsbanen, bare et par kvartal fra Olympiastadion. Og de bena jeg hadde på -- som jeg skal ta ut nå. Jeg var den første i verden med slike ben -- Jeg var forsøkskanin -- og jeg skal si deg, dette var, snakk om en turistattraksjon.
Everyone was taking pictures -- "What is this girl running on?" And I'm always looking around, like, where is my competition? It's my first international meet. I tried to get it out of anybody I could, you know, "Who am I running against here?" "Oh, Aimee, we'll have to get back to you on that one." I wanted to find out times. "Don't worry, you're doing great." This is 20 minutes before my race in the Olympic stadium, and they post the heat sheets. And I go over and look. And my fastest time, which was the world record, was 15.77. Then I'm looking: the next lane, lane two, is 12.8. Lane three is 12.5. Lane four is 12.2. I said, "What's going on?" And they shove us all into the shuttle bus, and all the women there are missing a hand.
Alle tok bilder av, "Hva løper denne jenta på?" Og jeg ser meg rundt, og lurer på hvor motstanderne er? Det er mitt første internasjonale stevne. Jeg prøvde å spørre alle jeg kunne, hvem jeg skulle løpe mot her? "Aimee, vi må komme tilbake til den." Jeg ville vite tider. "Slapp av, du gjør det bra." Dette er 20 minutter før mitt løp på Olympiastadion, og de putter opp heat-listene. Jeg går bort og ser. Og min raskeste tid, som også var verdensrekord, var 15.77. Så ser jeg -- at i banen ved siden av, bane 2, er 12.8. Bane tre er 12.5. Bane 4 er 12.2. Jeg sa, "Hva skjer?" Og de skyver alle oss inn i transitbussen, og alle kvinnene der mangler en hånd.
(Laughter)
(Latter)
So, I'm just, like -- they're all looking at me like 'which one of these is not like the other,' you know? I'm sitting there, like, "Oh, my god. Oh, my god." You know, I'd never lost anything, like, whether it would be the scholarship or, you know, I'd won five golds when I skied. In everything, I came in first. And Georgetown -- that was great. I was losing, but it was the best training because this was Atlanta. Here we are, like, crème de la crème, and there is no doubt about it, that I'm going to lose big. And, you know, I'm just thinking, "Oh, my god, my whole family got in a van and drove down here from Pennsylvania." And, you know, I was the only female U.S. sprinter. So they call us out and, you know -- "Ladies, you have one minute." And I remember putting my blocks in and just feeling horrified because there was just this murmur coming over the crowd, like, the ones who are close enough to the starting line to see. And I'm like, "I know! Look! This isn't right." And I'm thinking that's my last card to play here; if I'm not going to beat these girls, I'm going to mess their heads a little, you know?
Så jeg er... Og alle ser på meg, hvem er ikke som de andre, liksom Jeg sitter der, "Å herregud, å herregud." Jeg hadde aldri tapt noe, uansett om det var et stipend, eller, jeg hadde vinnet 5 gull på ski. Og jeg kom først i alt. Og Georgetown, var herlig. Jeg tapte, men det var den beste treningen siden det var Atlanta. Så her er vi, toppen av kransekaken, og det er ingen tvil om at jeg kommer til å tape stort. Og jeg tenker, "Herregud, hele familien min satte seg i en van, og kjørte ned hit fra Pennsylvania." Og jeg var den eneste kvinnelige sprinter fra USA. De ropte oss opp, "Kvinner, det er ett minutt igjen." Og da jeg ordnet startblokkene og følte meg skrekkslagen fordi hele publikum mumlet, fra de som var nær nok startlinjen til å se. Og jeg tenkte, "Jeg vet! Se! Det her er ikke rett." Og jeg tenker at det siste kort jeg spiller her er, at om jeg ikke kan slå disse jentene så kan jeg ha det litt moro med dem.
(Laughter)
(Latter)
I mean, it was definitely the "Rocky IV" sensation of me versus Germany, and everyone else -- Estonia and Poland -- was in this heat. And the gun went off, and all I remember was finishing last and fighting back tears of frustration and incredible -- incredible -- this feeling of just being overwhelmed. And I had to think, "Why did I do this?" If I had won everything -- but it was like, what was the point? All this training -- I had transformed my life. I became a collegiate athlete, you know. I became an Olympic athlete. And it made me really think about how the achievement was getting there. I mean, the fact that I set my sights, just a year and three months before, on becoming an Olympic athlete and saying, "Here's my life going in this direction -- and I want to take it here for a while, and just seeing how far I could push it."
Det var definitivt som Rocky IV sensasjonen, meg mot Tyskland og alle andre -- Estland og Polen -- var i dette heatet. Og startskuddet gikk av, og alt jeg husker er at jeg kom sist, og kjempet for å holde tilbake tårer av frustrasjon og enutrolig, utrolig følelse av å være overvelmet. Og jeg måtte tenke over hvorfor jeg gjorde dette, hvis jeg hadde vunnet alt, og det var som om, hva var poenget? All denne treningen, og jeg hadde forandret livet mitt. Jeg fikk idrettsstipend, og ble en Olympisk idrettsutøver. Og det fikk meg til å tenke på hvordan, bedriften var å komme seg hit. Jeg mener, det at jeg hadde satt målet bare ett år og tre måneder tidligere på å bli en olympier, og si here går mitt liv i denne retningen, og jeg vil ta det hit en stund, og se hvor langt jeg kan komme.
And the fact that I asked for help -- how many people jumped on board? How many people gave of their time and their expertise, and their patience, to deal with me? And that was this collective glory -- that there was, you know, 50 people behind me that had joined in this incredible experience of going to Atlanta. So, I apply this sort of philosophy now to everything I do: sitting back and realizing the progression, how far you've come at this day to this goal, you know. It's important to focus on a goal, I think, but also recognize the progression on the way there and how you've grown as a person. That's the achievement, I think. That's the real achievement.
Og det at jeg bad om hjelp -- hvor mange folk hoppet om bord? Hvor mange folk gav av sin tid og sin ekspertise, og sin tålmodighet for å ta seg av meg? Og dette var en kollektiv ære -- at det var 50 mennesker bak meg som hadde blitt med meg på denne utrolige opplevelsen å dra til Atlanta. Så jeg bruker den filosofien nå til alt jeg gjør, å lene meg tilbake og innse fremgangen, hvor langt du har kommet så langt på veg mot målet, Det er viktig å fokusere på et mål, tror jeg, men også anerkjenne fremgangen på veien dit og hvordan du har vokst som person, Det er prestasjonen, tror jeg. Det er den virkelige prestasjonen.
SS: Why don't you show them your legs?
Cheryl: Kan ikke du vise dem bena?
AM: Oh, sure. SS: You know, show us more than one set of legs.
AM: Ja, så klart. Cheryl: Vis oss mer enn ett par ben.
AM: Well, these are my pretty legs.
AM: Disse er mine pene ben.
(Laughter)
(Latter)
No, these are my cosmetic legs, actually, and they're absolutely beautiful. You've got to come up and see them. There are hair follicles on them, and I can paint my toenails. And, seriously, like, I can wear heels. Like, you guys don't understand what that's like to be able to just go into a shoe store and buy whatever you want. SS: You got to pick your height? AM: I got to pick my height, exactly.
Nei, de er faktisk mine kosmetiske ben, og de er helt nydelige. Du må komme opp og se dem. De har hårsekker på dem, og jeg kan male tåneglene. Og, helt alvorlig, jeg kan bruke høyhælte sko. Dere gutter forstår ikke hvordan det er, å kunne gå inn i en skobutikk og kjøpe hva du vil. Cheryl: Du fikk velge høyden din? AM: Jeg fikk velge høyden min ja
(Laughter)
(Latter)
Patrick Ewing, who played for Georgetown in the '80s, comes back every summer. And I had incessant fun making fun of him in the training room because he'd come in with foot injuries. I'm like, "Get it off! Don't worry about it, you know. You can be eight feet tall. Just take them off."
Patrick Ewing, som spilte for Georgetown på 80-tallet, kommer tilbake hver sommer. Og jeg hadde mye moro med å gjøre narr av ham på trenigsstudioet fordi han kom inn med fotskader. Jeg sa, "Ta dem av! Ikke bekymre deg, vet du. Du kan være 2.44. Bare ta dem av."
(Laughter)
(Latter)
He didn't find it as humorous as I did, anyway. OK, now, these are my sprinting legs, made of carbon graphite, like I said, and I've got to make sure I've got the right socket. No, I've got so many legs in here. These are -- do you want to hold that actually? That's another leg I have for, like, tennis and softball. It has a shock absorber in it so it, like, "Shhhh," makes this neat sound when you jump around on it. All right. And then this is the silicon sheath I roll over, to keep it on. Which, when I sweat, you know, I'm pistoning out of it.
Men han syntes ikke det var så morsomt som jeg gjorde. Dette er mine sprintføtter, lagd av kullgrafitt, som jeg sa, og jeg må passe på at jeg har rett skål. Jeg har så mange ben her. Disse er -- har du lyst til å holde den? Det er et annet ben som jeg har til f.eks. tennis og softball. Den har støtdemping, så den "Shhhh" lager en fin lyd, når du hopper rundt på den. Ok. Og dette er silikontingen jeg ruller over, silikontrekket som jeg ruller over for å holde det på plass, for når jeg svetter, så hopper benet ut av den.
SS: Are you a different height?
Cheryl: Har du en annen høyde?
AM: In these?
AM: I disse?
SS: In these.
Cheryl: I disse.
AM: I don't know. I don't think so. I may be a little taller. I actually can put both of them on.
AM: Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det. Jeg er kanskje litt høyere. Jeg kan ta begge på.
SS: She can't really stand on these legs. She has to be moving, so ...
Cheryl: Hun kan egentlig ikke stå på disse føttene. Hun må bevege på seg, så ...
AM: Yeah, I definitely have to be moving, and balance is a little bit of an art in them. But without having the silicon sock, I'm just going to try slip in it. And so, I run on these, and have shocked half the world on these.
AM: Ja, jeg må definitivt bevege meg, og balanse er en kunstform i dem. Men uten silikonsokken skal jeg bare prøve å lure den på. Og så løper jeg på disse, og har sjokkert halve verden på dem.
(Applause)
(Applaus)
These are supposed to simulate the actual form of a sprinter when they run. If you ever watch a sprinter, the ball of their foot is the only thing that ever hits the track. So when I stand in these legs, my hamstring and my glutes are contracted, as they would be had I had feet and were standing on the ball of my feet.
De skal simulere det egentlige løpesettet til en sprinter når de løper. Hvis du ser på en sprinter, så er tåballene det eneste som berører banen, så når jeg står i disse benene, er musklene på baksiden av låret og baken sammentrekt som de ville vært om jeg hadde ben og stod på tåballene.
(Audience: Who made them?)
(Publikum: Hvem lagde dem?)
AM: It's a company in San Diego called Flex-Foot. And I was a guinea pig, as I hope to continue to be in every new form of prosthetic limbs that come out. But actually these, like I said, are still the actual prototype. I need to get some new ones because the last meet I was at, they were everywhere. You know, it's like a big -- it's come full circle.
AM: Det er et selskap i San Diego som heter Flex-Foot. Og jeg var en forsøkskanin, som jeg håper å få fortsette å være for alle nye typer proteser som kommer ut. Men disse er, som jeg sa, faktisk fortsatt prototypen. Jeg trenger noen nye siden det forrige stevnet jeg var på, du vet, det er som en stor... sirkelen er sluttet.
Moderator: Aimee and the designer of them will be at TEDMED 2, and we'll talk about the design of them.
Moderator: Aimee og designeren kommer til å være på TED Med 2, og vi vil snakke om designet av dem
AM: Yes, we'll do that.
AM: Ja, det skal vi.
SS: Yes, there you go.
Cheryl: Ja, der ser du.
AM: So, these are the sprint legs, and I can put my other...
AM: Dette er sprintben, og jeg kan sette mine andre...
SS: Can you tell about who designed your other legs?
Cheryl: Kan du fortelle hvem som har designet dine andre ben?
AM: Yes. These I got in a place called Bournemouth, England, about two hours south of London, and I'm the only person in the United States with these, which is a crime because they are so beautiful. And I don't even mean, like, because of the toes and everything. For me, while I'm such a serious athlete on the track, I want to be feminine off the track, and I think it's so important not to be limited in any capacity, whether it's, you know, your mobility or even fashion. I mean, I love the fact that I can go in anywhere and pick out what I want -- the shoes I want, the skirts I want -- and I'm hoping to try to bring these over here and make them accessible to a lot of people. They're also silicon. This is a really basic, basic prosthetic limb under here. It's like a Barbie foot under this.
AM: Ja. Disse fikk jeg på en plass som hetere Bournemouth i England, omtrent to timer sør for London, og jeg er den eneste personen i USA med slike, noe som er synd ettersom de er så vakre. Og jeg mener ikke det pga. tærne og alt -- det er for meg, selv om jeg er en seriøs idrettsutøver på banen, så ønsker jeg å være feminin utenfor banen, og jeg syns det er så viktig å ikke være hindret på noe måte, uansett om det er bevegelighet eller mote. Jeg mener, jeg elsker det at jeg kan gå hvor som helst og plukke ut det jeg vil og skoene jeg vil ha, skjørtene jeg vil ha, og jeg håper å ta med disse over hit og gjøre dem tilgjengelig for mange folk. De er også silikon. Det er en veldig enkel protese under her. Det er som en Barbiefot under her.
(Laughter)
(Latter)
It is. It's just stuck in this position, so I have to wear a two-inch heel. And, I mean, it's really -- let me take this off so you can see it. I don't know how good you can see it, but, like, it really is. There're veins on the feet, and then my heel is pink, and my Achilles' tendon -- that moves a little bit. And it's really an amazing store. I got them a year and two weeks ago. And this is just a silicon piece of skin. I mean, what happened was, two years ago this man in Belgium was saying, "God, if I can go to Madame Tussauds' wax museum and see Jerry Hall replicated down to the color of her eyes, looking so real as if she breathed, why can't they build a limb for someone that looks like a leg, or an arm, or a hand?" I mean, they make ears for burn victims. They do amazing stuff with silicon.
Det er det. Jeg mener, den er fastlåst i denne stilligen, så jeg må ha på meg en 5cm hæl. Og det er virkelig -- la meg ta denne av så du kan se den. Jeg vet ikke hvor godt dere kan se den, men den er slik. Det er årer på bena, og hælen er rosa, og akillessenen -- som kan røre seg litt. Det er en fantastisk type. Jeg fikk dem for et år og to uker siden. Og dette er bare en hudbit av silikon. Det som skjedde var, at for to år siden sa denne mannen i Belgia at hvis jeg dro til Madam Tussauds voksmuseum og så Jerry Hall kopiert ned til øyenfargen. så virkelighetstro som om hun pustet, hvorfor kan de ikke bygge et lem til noen som ser ut som et ben, eller en arm, eller en hånd? De lager jo ører for brannskadde. De gjør fantastiske ting med silikon.
SS: Two weeks ago, Aimee was up for the Arthur Ashe award at the ESPYs. And she came into town and she rushed around and she said, "I have to buy some new shoes!" We're an hour before the ESPYs, and she thought she'd gotten a two-inch heel but she'd actually bought a three-inch heel.
Cheryl: For to uker siden skulle Aimee få Arthur Ashe utmerkelsen på ESPY-prisutdelingen. Og hun kom til byen og skyndte seg rundt og sa; "Jeg må kjøpe nye sko!" Det er en halv time til prisutdelingen, og hun trodde hun hadde kjøpt sko med 5 cm hæl men hun hadde kjøpt sko med 7.5 cm hæl.
AM: And this poses a problem for me, because it means I'm walking like that all night long.
AM: Og det er et problem for meg fordi det betyr at jeg må gå som dette hele natten.
SS: For 45 minutes. Luckily, the hotel was terrific. They got someone to come in and saw off the shoes.
Cheryl: I 45 minutter hadde vi -- heldigvis var hotellet fremdragende. De sendte noen til å komme inn å sage en bit av hælen.
(Laughter)
(Latter)
AM: I said to the receptionist -- I mean, I am just harried, and Sheryl's at my side -- I said, "Look, do you have anybody here who could help me? Because I have this problem ... " You know, at first they were just going to write me off, like, "If you don't like your shoes, sorry. It's too late." "No, no, no, no. I've got these special feet that need a two-inch heel. I have a three-inch heel. I need a little bit off." They didn't even want to go there. They didn't even want to touch that one. They just did it. No, these legs are great. I'm actually going back in a couple of weeks to get some improvements. I want to get legs like these made for flat feet so I can wear sneakers, because I can't with these ones. So... Moderator: That's it.
AM: Jeg sa til resepsjonisten, jeg mener, jeg er helt forstyrret, og Cheryl er ved min side. Jeg sa, "Hør her, har du noen som kan hjelpe meg fordi jeg har et problem?" Først virket det som om de skulle avfeie meg: Hvis du ikke likte skoene, beklager. Det er for sent nå. "Nei, nei, nei, nei. Jeg har litt spesielle føtter, ok, som trenger sko med en 5 cm hæl. Jeg har en på 7.5 cm. Og jeg trenger å ta av litt. De ville ikke ha noe med det å gjøre. De hadde ikke engang lyst til å ta i den. De bare gjorde det. Nei, disse bena er supre. Jeg skal faktisk tilbake om et par uker for å få gjort noen forbedringer. Jeg vil ha slike ben laget for flate føtter så jeg kan bruke sneakers fordi jeg kan ikke det med disse. Så...Moderator: Dett var dett.
SS: That's Aimee Mullins.
Cheryl: Det var Aimee Mullins.
(Applause)
(Applaus)